Thursday, 30 December 2010

Tanker om bok - Kurt Vonnegut: A Man without a Country

A Memoir Of Life In George W Bush's America
Jeg fikk plutselig lyst til å gjenoppfriske en "gammel" kjenning, Kurt Vonnegut....mange år siden jeg har lest noe av ham. Det ble ingen repetisjon, men hans essaysamling fra 2005. Denne hadde jeg ikke fått med meg for mange år siden da jeg hadde en Vonnegut-periode. Han var 83 år gammel da disse "sprudlende" essayene ble skrevet, hans siste verk.....da ser jeg bort i fra Armageddon in Retrospect, novellesamlingen som ble gitt ut etter hans død, i 2008, med en samling av en del tidligere upublisert materiale.

Kurt Vonnegut var  født 11. november 1922 i Indianapolis og døde 11. april 2007 i New York. Sjekk denne web'n for mer info om han:

Black Humour, Slapstick Humour....ingen forfatter overgår vel Vonnegut her. Det er som om alt han har skrevet ble preget av det han opplevde under bombingen av Dresden. (Natten mellom den 13. og 14. februar 1945 bombet ca. 2 500 britiske og amerikanske bombefly byen med 650 000 sprengbomber og 200 000 brannbomber) Hans Slaughterhouse-Five, en science-fiction roman fra 1969 er vel blitt stående som en terapeutisk frigjøring fra de traumatiske begivenhetene han selv opplevde som amerikansk soldat-fange i Dresden under bombingen. (video)
I essaysamlingen A Man Without Country (med undertittel A Memoir Of Life In George W Bush's America) er det ikke bare krig han harselerer over, her er han ikke nådeløs hverken med amerikanske politikere, kjendiser, moderne teknologi, kvinne- og manns-roller materialisme, ressursbruk..og mye mer; og som alltid får han sagt alt han har på hjertet godt innpakket i den kjente Vonnegut-humoren. Det han kritiserer og påpeker i denne essaysamlingen blir ikke mindre seriøst om man kan koste på seg å le av det hele. Latter er saliggjørende, og er kanskje også med på å "ufarliggjøre" hans kritikk og meninger.
Vonnegut sier det ganske enkelt:Humor is a way of holding off how awful life can be, to protect yourself. (Slik benyttet han også latter og humor som flukt fra den grusomme virkeligheten under bombingen av Dresden.)


Og skal man fortsette å godta det (amerikanske) politiske system, er det kanskje en trøst å kunne le av manglene og skjevhetene. Samtidig kan latteren være en beskyttelse mot den usminkede politiske virkeligheten...men bare opp til et visst punkt, for "Finally, you get just too tired, and the news is too awful, and humor doesn’t work anymore"..må han konkludere med.

Når det gjelder bruk av latter og humor, har Vonnegut et positivt prinsipp: Humoren skal ikke være ondskapsfull eller sårende.

Likevel føles denne siste essay-samlingen hans som et krast oppgjør med hans hjemland; hans forhold til USA er så klart et følelsesladet hat-kjærlighets-forhold. De ulike essayene og temaene peker nesten alle i en slags "dommedagsretning"; alt går bare liksom en vei, den veien høna sparker...for å si det mildt; og det skinner vel også klart igjennom hvor han legger skylden for all denne missæren.


Vonnegut er vel gjerne i sin samfunnskritikk å sammenligne med Michael Moore; men Vonnegut slynger ut sin kritikk på en mer elegant måte synes jeg...og hans samfunnskritikk strekker seg vel også noe utover USA's grenser og blir mer universell. Selv om det i første rekke er amerikanske politikere med presidenten i spissen, amerikanske økonomer, kapitalister og kjendiser som får sitt "udugelighets"-pass påskrevet.

Et annet sterkt trekk ved denne essaysamlingen er nok vemodet som så tydelig taler sitt språk når den aldrende Vonnegut fremfører sin "lament" over alt det gamle, gode som er blitt borte..fra de ærverdige drogene av skrivemaskiner til solide svenske Saab to-taktere, og ikke minst ærbare, ærlige amerikanere med håp i blikket om en lykkelig fremtid....så kanskje ler man ikke helt hemningsløst på vei gjennom denne essaysamlingen. Latteren blir vel heller litt sår; det er nesten så man har lyst til å ta til tårene...for selv om jeg fant Vonneguts siste essaysamlig glitrende elegant og velformulert, famlet jeg i den mørke tunnelen for å finne et lys i den andre enden...kanskje var det der, bare at jeg fant det ikke....

For hva skal man si til denne verdens-anskuelsen:

Denne boken vurderer jeg til terningkast:5

Interessant å lytte til et av de siste intervjuene med Kurt Vonnegut:
 
Long Walk to Forever  -    en lett ironisk short-story av forfatteren: Video

Novelist Vonnegut Remembered for His Black Humor   Artikkel-epilog fra 12.04.2007

In Remembrance of Kurt Vonnegut: Listen

Tuesday, 7 December 2010

Kapittel 10-Stavanger internasjonale festival for litteratur og ytringsfrihet. 22.-26.09.2010 Del I



Rart egentlig, at jeg ikke hadde funnet på noe slikt tidligere i livet....å dra på en hel uke fylt med noe av det jeg alltid har vært sterkt opptatt av ...litteratur og bøker har hatt stor plass i livet mitt så langt tilbake jeg kan huske; et litterært foredrag i ny og ne, en "bokdag", bokprogrammer i podcast utgaver, en lesesirkel, og min egen litteraturundervisning og diskusjoner med elever, kolleger og ikke minst mine hyppige litterære diskusjoner med en like litteratur-elskende datter som meg selv - alt dette hadde stort sett tilfredsstilt litteratur-behovet mitt. Men det var før jeg hadde vært på en hel ukes litteratur-festival, nå vet jeg bedre, og mitt litteratur-behov har fått en ny og videre dimensjon - Kapittel 10 ga mersmak.

Det var bare en tilfeldighet at denne nye dimensjonen "åpenbarte" seg for meg. Tidlig på nyåret 2010 hadde jeg begynt å interessere meg spesielt for Marcel Proust, og i mars 2010 nevnte Henrik H. Langeland, som må sies å være Proust-ekspert, at han skulle delta i en panel-debatt på litteraturfestival i Stavanger. Hukommelse var temaet, og nettopp Proust skulle være sentral i dette 3-forfatter-panelet. Her fikk jeg noe å tenke på; jeg lot ideen modnes...og sannelig ble det til at jeg dro på min første store litteratur-festival.
Jeg fikk tidlig tilsendt program, og kunne orientere meg litt på forhånd både når det gjaldt lokalitetene, programmet og gjester som var innbudt:


Jeg studerte programmet nøye på forhånd og satte opp et lite utvalg, dette var noe av det jeg rakk å få med meg. Fotografier fra festivalen og Stavanger by Foto:Randi©
 
 





















Det var lenge siden jeg hadde vært i Stavanger, og mye var endret i bybildet siden sist. Da jeg kom allerede tirsdag ettermiddag, og skulle være hele uken, fikk jeg god tid til noen foto-runder i  byen, Stavanger er en vakker by - her er en liten byvandring:



 
Flere bilder fra byvandringen og Litteraturfestivalen

Fortsettelse: DEL II På sporet av Hukommelsen.
Litteraturfestival: Alle postene 



Kapittel 10:
Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del I
Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del II 
Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del III
Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del IV
 
Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del V

Sunday, 5 December 2010

Tanker om film - Dag Solstad: Mann uten fortid

Kort Info om Dag Solstad:
Født 16. juli 1941 i Sandefjord, bor nå delvis på Skillebekk i Oslo og delvis i Berlin. Han debuterte i 1965 med novellesamlingen Spiraler. Han har publisert en lang rekke romaner, noen noveller og skuespill, artikler, og fotball-VM-bøker sammen Jon Michelet, "Gymnaslæreren" i film og en hel rekke priser...

En av prisene han har mottatt er  Nordisk Råds Litteraturpris for Roman 1987
 Om denne sier han:
«Det er ikke en roman som taler, men som mumler. Det er en omstendelig og sær monolog, beregnet på å bli lyttet til under naknere vilkår enn dette.»

Se ellers oversikt over romaner og priser - Oktober Forlag

Mine tanker om filmen Mann uten fortid:

2007 -  DVD (53 min) 
Mann uten fortid er en dokumentar-film om forfatteren Dag Solstad. Altså ikke tanker om bok her, men tanker om film, en film jeg mente kunne være "nyttig" å se i etterkant av de interessante romanene jeg har lest av denne forfatteren. Det som ble annonsert på coveret vekket min nysgjerrighet: "Dokumentarfilmen....et godt innblikk i Dag Solstads forfatterskap, liv og originale synspunkter"
Dag Solstad er en av de mest markante og leste forfatterene i moderne norsk litteratur. Med sine uvanlige og utfordrende romaner og litterære form har han i en årrekke forsynt norske lesere med et innblikk i hva som har etterlatt spor i det moderne Norge.
I denne dokumentaren møter vi en uvanlig åpenhjertig Solstad, som både presenterer sin livsfilosofi og sitt skråblikk på dagens Norge. Han forteller om sin barndom, ungdom, senere liv og om hvordan han ser på det å være et menneske i dagens samfunn. «Mann uten fortid» gir et godt innblikk i Solstads forfatterskap, liv og originale synspunkter.
 
Denne filmen kan virke litt flakkende når det gjelder steder, temaer, tid...men det passer egentlig godt til Solstads image...det er Klaus Hagerup som intervjuer han i boligen i Oslo, Skillebekk 68..og under hele filmen får vi glimt av disse to som fomler med "boktrikset" beskrevet i romanen T.Singer fra 1999.
Forøvrig ser vi Dag Solstad på ulike steder, ofte i bevegelse selv eller med  buss, med tog (som mange av romankarakterene hans), eller sittende i godstolen, eller bak sin store, gamle skrivemaskin. Vi er i Sandefjord, Berlin og i Oslo...vi er i nåtid, dvs.år 2006 når intervjuet blir gjort, men det er dokumentariske filmbilder og scener i historisk perspektiv, med begivenheter i samfunnet, med eller uten forfatteren selv  - helt tilbake til 1960-tallet.


Klaus Hagerup står utenfor hans bolig på Skillebekk når dokumentaren begynner, og ytrer denne sterke kommentarer om D.S. - at han "Opplever å bli en klassiker mens han enda lever"
 Solstad forteller til Hagerup at han bestemte seg for å bli forfatter allerede da han var 16 år - at han aldri hadde interessert seg for annet, men han holdt skrivingen hemmelig, det var liksom hans "hemmelige last".  Han var lat på gymnaset, og fikk en dårlig artium, forteller han - dårlig praktisk sans hadde han også, så det var nok ingen jobber på "gulvet" som passet han; men intellektuell, understreker han at han var.
En barndoms- og ungdoms-tid i Sandefjord, med skral økonomi i barndomshjemmet, en far som døde tidlig, og en "fremmedhetsfølelse" i miljøet, gjør at han ikke vil snakke så mye om barndommen.  Men i filmen ser vi Dag Solstad i flere gjenvendende bilder stå i ensom majestet på svabergene i Asnes, Sandefjord, speidende utover fjorden...faktisk et sterkt bilde på en "dikter-høvding". (Han sier senere i intervjuet at han må se vann, at han kan skrive om innlandsbyer som han selv ikke kunne ha bodd i, han må ha havet nært)
Det var i Sandefjord han debuterte med novellesamlingen Spiraler allerede som 24-åring. Og det alvorlige temaet som går igjen i novellene, peker vel her allerede på kommende romaner om menneskets ensomhet, kontaktløshet, fremmedgjort-følelse, - man tenker uvilkårlig på Obstfelder: "Er jeg havnet på en feil klode?" 



Klaus Hagerup sier om Solstads bøker på filmen:Fortvilet morsom. Det synes jeg gir en god beskrivelse.

Men selvbiografisk vil ikke Solstad si han skriver - den romanen som kommer nærmest den betegnelsen er vel "16.07.41", altså den som bærer forfatterens fødselsdato. Men selv i denne romanen hevder Solstad at det bare er hans beskrivelse av møte med en far i de svevende skyene ... her kunne han ikke se for seg noen andre enn sin egen far, "der han seiler avsted alene på en sky litt nedenfor meg". Det var så rart å kjenne igjen sin egen far etter alle disse årene, sier Solstad, han var jo bare 11 år da faren døde og hadde aldri trodd han skulle få se han igjen.

Til tross for en oppvekst i et kristent hjem i Sandefjord, med søndagsskole og alt som hører til den kristne tradisjon, forlater han fødebyen som ateist etter artium - han ble gudløs, sier han; likevel kan det ikke bortforklares at alle romanene hans på 1990-tallet bærer preg av en "religiøs, metafysisk referanse".

Vi forflytter oss i filmen til en stemningsfull vandring med forfatteren i Berlin, han viser hvor han slo seg ned i år 2000, han går langs kanalen mens vi hører stemmen hans lese fra "16.07.41"  - om utsikten til kanalen rett ved huset der han bor, og om hvorfor han slo seg ned i Berlin: det var uvisst, ikke fordi han måtte av litterære årsaker - var ikke på leting etter noe, og heller ikke for å utforske "tyskheten", heller ikke språkreise - han ser ut til å være særdeles fornøyd med å beherske norsk, så han konkluderer med at " det er ingen grunn for meg til å være her, og det er derfor jeg nå befinner meg her"....

Filmscenen er tilbake i godstolen i Oslo der han fortsetter å snakke om sin beherskelse av det norske språk - kanskje ikke så god beherskelse muntlig, innrømmer han...(jeg må medgi at han gjennom hele intervjuet har famlet etter ord på en litt komisk måte, men endt opp med å lande på gode, slående formuleringer..pakket inn i diverse lyder og supplerende ekstra-sord).... med det skriftlige derimot sier han seg fornøyd, sågar meget godt fornøyd..får jeg inntrykk av. Og tilknytningen til det norske  - som han sier, understreker han ved å nevne sine flittige nedtegnelser av skøyteresultater..og på filmen flimrer gamle opptak av kjendiser på skøyter, runde etter runde...
Så flimrer det glimt fra 1960-årene i bakgrunnen mens han leser fra romanen "som mumler", "Roman 1987" - om hovedpersonen Fjord, - jeg personen i romanen som erkjenner at han har mistet sine illusjoner og visjoner; "klar over det absurde ved å leve i Norge mot slutten av de gyldne 60-åra" - " i et samfunn som hadde gitt han et liv så lett som en fjær" - - og "var han ond som ikke kunne forsone seg med dette?"
Her kommer det til uttrykk en eksistensiell uro, på grensen til en eksistensiell angst; en sterk utilfredshet med tilværelsen. "Disharmoni og utilfredshet" skriver han om her - er det så lett å avfinne seg med tilværelsen da? - spør han - det er mye uavklarthet og spørsmål man kan stille ved tilværelsen. Han leser videre fra romanen om "en sterk angst for å begynne å leve innenfor dette samfunnet......for å kunne det var det som å miste seg selv og bli fortapt".

Solstad sier i filmen at han ikke har noen direkte skrivetrang - men skriver sannsynligvis ut ifra et erkjennelsesbehov.
Og sittende ved sitt skrivebord, røkende, med en oppslått bok,  - og med hele serien av Marcel Prousts På sporet av den tapte tid i bokhyllen like ved - kommer han inn på noen forfattere han har forholdt seg til gjennom hele sitt forfatterskap, "noen erklært, andre indirekte" - og her er vel Proust en av de mest sentrale. (Mer om Solstad og Proust i blogg-innlegg fra Kapittel 10)

Selv om han har lest Proust regelmessig hver sommer fra 1970, sier han, er det ikke før i Roman 1987 at han får mot til å "benytte seg av Proust", men er "null interessert i det Proust skriver om", han fnyser av Madeleine-kaken, og legger til at han har ingen interesse for dette barnet,(hovedpersonen i På sporet) eller den franske adelen...ville ikke møtt denne "sykelige, franske, arrogante", sier han. (På Kapittel 10 festivalen sa han det så sterkt at han ikke kunne valgt å være sammen Proust i edru tilstand....)
En forfatter er en mann som skal finne sin egen stil - dette var idealet på 60-tallet, sier han; og det har virket absurd på han - han har aldri vært interessert i å finne sin egen stil, sier han. (Her må jeg legge til for egen regning: Dag Solstad har da vitterlig sin egen eiendommelige, personlige, særegne stil)
Den politiske romanen "Arild Ansnes 1970" fra 1971, er det neste samtale-emnet. Arild Asnes er en uavhengig sosialist i en ørkenvandring, sier Solstad,som mener revolusjon er nødvendig, men dilemmaet kommer ved ubehaget i å leve i et "upassende" land som Norge der man ikke behøver revolusjon for å oppnå frihet. Og et slikt dilemma kan føre til en eksistensiell krise...Når D.S. blir spurt om han mener revolusjon er nødvendig; svarer han ikke klart og direkte på det, men han pensler inn på Roman 1987 hvor det legges vekt på at AKP hadde et viktig "modernitet"-poeng.  Om han ikke var overbevist kommunist selv, så var det som om "toget gikk, og han hadde ikke lyst til å stå igjen på stasjonen og se det forsvinne"....(D.S. er jo som kjent veldig glad i å reise med tog...) 
 Tilknytningen til venstresiden illustreres videre med opplesing fra "vekkelsen" i Gymnaslærer Pedersen(s beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land), og Solstad kommenterer at denne AKP-bevegelsen slo dypere røtter i Norge, enn i noe annet vest-europeisk land.

Hans egen aktivitet bestod i å dele ut løpesedler og selge aviser - men han hadde angst for å involvere seg så altfor mye. Han forteller en episode fra han solgte Klassekampen på døren et sted, og en amper mann sier: Nei den slags skal vi ikke ha, og Solstad parerer med: Ja, enda er det frivillig - han ler godt når han forteller den episoden.
Tilknytningen til venstresiden illustreres videre med opplesing fra "vekkelsen" i Gymnaslærer Pedersen(s beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land), og Solstad kommenterer at denne AKP-bevegelsen slo dypere røtter i Norge, enn i noe annet vest-europeisk land. Hans egen aktivitet bestod i å dele ut løpesedler, selge aviser - men han hadde angst for å involvere seg så altfor mye. Han forteller en episode fra han solgte Klassekampen på døren et sted, og en amper mann sier: Nei den slags skal vi ikke ha, og Solstad parerer med: Ja, enda er det frivillig - han ler godt når han forteller den episoden.
Dag Solstad innrømmer at han var AKP-er da han skrev "Gymnaslæreren", og lenge etter det også; han hadde til og med prøvd seg med sommerjobb på fabrikk-gulvet: En katastrofe, sier han og kaller seg en idiot når det gjelder praktiske ting, må vedgå at han "kan ikke en gang slå i en spiker".





Temaet kvinner blir tatt opp; og kvinnelige hovedpersoner er nokså fraværende i Solstads romaner. Han leser fra T.Singer (1999), en kvinne blir skildret. Det er mange måter å skildre kvinnene på, sier han, og tilføyer at han skildrer dem stort sett som "tiltrekningsobjekter"...(det flimrer bilder fra gamle missekonkurranser på filmen mens han leser.) Men han forstår, sier han - fra en kvinnes synspunkt, at hun kunne tenke seg å bli skildret fra andre sider.


Neste roman det leses fra på filmen er Genanse og verdighet (1994). Solstad sier han vil skrive om personer som vil løfte han og gjøre han klokere enn han er. I denne romanen skriver han om en person som er i ferd med å forlate dannelsen og gli inn i konsumentsamfunnet. Her kritiserer Solstad igjen samfunnet, med en mannlige, trofaste, filolog-hovedpersonen på vei inn i et samfunn hvor han blir overflødig-gjort.
Solstad fortsetter å snakke om et samfunn som fokuserer på 12-13-åringer, en Michael Jackson og et USA som dikterer våre tanker. (På filmen er bildet av McDonald's i fokus). Skole er kjedelig, skal være kjedelig, sier Solstad - og Ibsen er kjedelig for gymnas-elever.
"Jeg er ingen story-teller", sier han på slutten av filmen - historien er ikke fortalt når romanen hans slutter; han tilføyer at han aldri kan bli noen "kanon best-selger", og at det er det litterære ved bøkene hans som er det vesentligste.
 

Hagerup får endelig til å lage vifte med boken, før den klappes igjen med et smell; og Dag Solstad avslutter med opplesing fra "16.07.41": Jeg er en mann uten fortid

Vurdering av dokumentar-filmen: Som ivrig leser av Dag Solstads romaner, fant jeg denne filmen meget interessant og utdypende både når det gjaldt forfatteren og intensjonen med flere av hans romaner. At filmen var regissert på en slik måte at den virket veldig flakkende, frem og tilbake, ustrukturert, passet meget godt til personen den omhandlet....og flakkende og ustrukturert var den bare på overflaten, den hadde en fin tråd og tydelige temaer, og jeg anbefaler denne filmen til alle Solstad-interesserte lesere. Terningkast:5


Videoklipp: Gymnaslærer Pedersen
 
Mine blogg-poster om Dag Solstad:
I etterkant: Mars 2013 kom "samtale-biografien" om Dag Solstad - Dag Solstad. Uskrevne memoarer av Alf van der Hagen .
Her noen anmeldelser:

Friday, 3 December 2010

Tanker om film - Pinnsvinets hemmelighet: filmatisering av Muriel Barberys roman Pinnsvinets eleganse.

Tittel: Pinnsvinets hemmelighet
Original tittel: Le Herisson
Regi: Mona Achache
Foto: Patrick Blossier
Manus: Mona Achache
Genre: Drama
Skuespillere: Josiane Balasko, Garance Le Guillermic, Togo Igawa, Anne Brochet, Ariane Ascaride, Wladimir Yordanoff
Nasjonalitet: Frankrike
Språk: Fransk
Produsent: Anne-Dominique Toussaint
Musikk: Gabriel Yared
Lengde: 1 t. 40 min.
Produksjonsår: 2009
Sensur: 11 år

Noe fritt etter"Pinnsvinets eleganse" av Muriel Barbery. (Se min roman-omtale) En vakker film om den intelligente 12 år gamle Paloma og portnersken Madame Michel.
Paloma teller ned til 12-årsdagen. Da skal hun forlate den overfladiske rikmannsverdenen hun ikke finner seg til rette i. I filmen ser vi omgivelsene gjennom hennes øyne, og hennes film-kamera...hun avslører litt av hvert. Når Mr. Ozu flytter inn i rikmanns-bygningen med sine katter Kitty og Levin (oppkalt etter Tolstojs romanfigurer i Anna Karenina), begynner tilværelsen å endre seg både for portnerkonen og Paloma... 

Stemningen og atmosfæren i filmen kunne man nok kjenne igjen fra romanen. Men tidsperspektivet virket så mye kortere i filmen. Og forholdet mellom de tre hovedpersonene, (portnerkonen Reneé, den 12 år gamle Paloma og den rike japaneren Kakuro), og båndene de knyttet, kom kanskje ikke så sterkt frem som i romanen. Men man merket jo også i filmen at Paloma og ikke minst Ozu Kakuro fikk Reneé til å dukke frem fra under piggene. Disse tre hovedpersonene trer veldig godt frem, og spiller rollene på en utmerket måte; de andre karakterene blir statister helt i bakgrunnen, og det fungerer utmerket. Portnerkonen er av legning og i sine relasjoner til andre, slik jeg lærte henne å kjenne i romanen...utseendet stemte kanskje ikke helt; utseendemessig ble vel de to andre hovedpersonene mer "riktig" for meg.

Filmingen, musikken og atmosfæren passet fint til tema og innhold....men slutten på filmen kom liksom litt for fort og brått...før bekjentskapene og samhørigheten hadde fått utvikle seg skikkelig..da ser jeg det i forhold til romanen.
Men alt i alt en meget severdig film; tror den kan forsvare terningkast:5
Adressa Kultur av 02.12.2010 har denne anmeldelsen av Terje Eidsvåg, jeg ser også filmen blir vurdert til terningkast 5. (gjengir artikkelen med tillatelse fra Terje Eidsvåg)  

Trailer - Pinnsvinets hemmelighet from Tour de Force on Vimeo.

Wednesday, 24 November 2010

Tanker om bok - Henrik H. Langeland: I etterkant av Verdensmestrene - et intervju

(Wonderboy 2003, Francis Meyers lidenskap 2007, Verdensmestrene 2010)
Noen betraktninger i etterkant av lanseringen av Verdensmestrene - Henrik H. Langeland intervjuet av Randi J. Aasheim (H= Henrik, R=Randi) 24.11.2010.
Tiden rundt og i etterkant av en boklansering blir ofte en travel tid for en forfatter, kanskje vel så travel som selve romanskrivingen,  men sikkert travel på en annen måte..etter tre måneder med hektisk virksomhet med mediadekning og intervjuer, boksigneringer, og alt annet styr i kjølvannet av Verdensmestrene, var det hyggelig for en trofast leser at forfatteren tar seg tid å til svare på noen spørsmål.(Foto med tillatelse fra forfatteren)






















1.    R:Er det en like hektisk tid med boklanseringen som med selve skriveprosessen?  - Kan du si litt om hvordan de siste månedene har vært.
 

H:Forfatteryrket er veldig periodebasert - det er stor forskjell på når man skriver og når man lanserer. Noen forfattere får til å skrive også midt i lanseringen, men de fleste synes nok arbeidstiden blir for oppstykket. I månedene under og etter en boklansering blir det ofte en del pressehenvendelser, arrangementer som innebærer reising og andre forespørsler. Og det skal man jo være glad for! Det er alltid hyggelig at det vises interesse for bøkene man gir ut. Men det stjeler også mye tid og konsentrasjon. Man må tross alt forberede seg godt til hver opptreden, enten det er i media eller et litterært arrangement -- i hvert fall må jeg det.
Denne høsten har vært ekstra aktiv for min del -- Verdensmestrene er blitt mye etterspurt, og jeg har reist mye omkring i Norge. Så nå gleder jeg meg til å komme i gang hundre prosent med skrivingen igjen, og fortsette fortellingen om mine fire Oslo-familier.
 
2.    R:Din forrige roman, Francis Meyers lidenskap, for øvrig høyt oppe på min favoritt-liste, ble veldig godt mottatt hos leserne og ikke minst kritikerne - "På øverste hylle" husker jeg overskriften var i en Dagblad-kritikk; følte du ikke prestasjons-nervøsitet når du så å si skulle "hoppe etter deg selv" med denne nye romanen? Har du fått den respons og de kritikkene du ønsket og forventet  med Verdensmestrene?
 

H:Jeg har tidligere sagt at Verdensmestrene-prosjektet er mitt viktigste prosjekt, og det står jeg hundre prosent inne for. Men jeg kjenner jo godt den grunnleggende mekanismen i media, som er berg-og-dalbane-mekanismen. De tar deg opp og trykker deg ned igjen. Ikke minst gjelder dette, mer eller mindre ubevisst, blant bokanmeldere; de fleste anmeldelsers utgangspunkt er anmelderens forventning, og den styres bl.a. av hva man har skrevet tidligere. Hadde jeg debutert med Verdensmestrene, hadde nok responsen vært noe annerledes, for å si det slik. Samtidig er det viktig å huske at jeg samlet sett aldri har fått så mange positive anmeldelser som denne gangen. Hverken Francis Meyers lidenskap eller Wonderboy ble så godt mottatt, selv om også de fikk positive og negative anmeldelser. Men de aller færreste bøker blir unisont hyllet, i hvert fall ikke utgivelser av etablerte forfattere. Se bare på Franzens Freedom. Anmeldleriet handler dessuten veldig mye om posisjonering og markering, i hvert fall i hovedstadspressen. Det ville være løgn å si at jeg ikke bryr meg om anmeldelser, men det er mer som et irritasjonsmoment ved jobben, en uønsket bivirkning ved forfatteryrket -- uansett om de er gode eller dårlige. Jeg blir aldri særlig fornøyd over en positiv anmeldelse, bare lettet over at den ikke er nedlatende. Selve skrivingen min affekteres på ingen måte av dem, jeg leser dem knapt, bare registrerer dem. Jeg har redaktører som jeg oppfatter som betraktelig bedre skikket til å gi meg de tilbakemeldingene, negative som positive, jeg trenger i mitt arbeid som romanforfatter.
 
3.    R:Jeg er imponert over alle de fascinerende detaljene du har fått med i denne romanen - overgår faktisk detalj-rikdommen i F.M., og det virker som du har full kontroll på riktigheten i det du beskriver; kan du si litt om hvordan du har jobbet her, og hvor mye arbeid du har lagt i dette? (Tenker for eksempel på skigåingen, terrenget, teknikkene, smøring - det virker som du har utprøvd dette nøye selv; slik også på andre felter der du krydrer med interessante detaljer)

 
H:Jeg bruker veldig mye tid og krefter på å forsikre meg om at alle detaljer skal være mest mulig riktige -- og det får jeg selvfølgelig aldri helt til! Men når jeg får tilbakemeldinger om konkrete feil fra lesere, forsøker jeg alltid å rette opp i nye utgaver, så langt det lar seg gjøre. Men det er klart: jeg skriver romaner, og romaner er fiksjon, og fiksjon er fantasert virkelighet, så de faktiske forhold må ofte vike til fordel for fortellingens koherens.
Dagens forfattere har jo den fordel fremfor forfattere fra pre-dataalderen at vi har kjapp tilgang til informasjon via Google, Wikipedia, SNL, elektroniske kart og tilsvarende oppslagsverk. Så det tar relativt sett mindre tid å kontrollere at de faktiske forholdene i en fortelling stemmer overens med virkeligheten.

 
4.    R:Modeller? Har du brukt det i persongalleriet? Noen av barna, og flere av de voksne trer veldig visuelt og realistisk frem.

 
H:I motsetning til mange forfattere i min generasjon -- det har jo de siste årene vært en tendens, i hvert fall i media, til å fokusere på selvbiografisk anlagte romaner -- forsøker jeg bevisst å IKKE skrive om meg selv. Samtidig handler Verdensmestrene unektelig om min tid, min oppvekstverden, mine omgivelser. Modeller bruker jeg heller ikke, ikke direkte i nøkkelroman-forstand. Men fiksjonspersoner er jo ofte summen av mange virkelige personers karaktertrekk, pluss en del rent fiktive trekk. Slik er det også med mine romankarakterer.
 
5.    R: I Verdensmestrene har du året 1982 og stavbrekket som din "Madeleine-kake" har jeg hørt deg si - følger du opp dette med en ny "Madeleine-kake" i neste boken, har du kanskje "kaken" klar?

 
H:Brås brukne stav vil gå igjen som en egen ”stafettpinne” gjennom samtlige bind av Verdensmestrene-serien. Så affiniteten til Prousts madeleinekake er riktig, men selve madeleinespisingen til ”Marcel” fungerer på en litt annen måte. 
 
6.    R: Hvis du har tenkt å skrive fire romaner i denne serien, og handlingen skal gå frem til 1999, da blir vel tidsepokene i kommende bøker noe lengre enn ett år?
 
H:Jeg har egentlig aldri sagt hvor mange bind det blir, og det vet jeg heller ikke. Jeg er ikke engang så veldig opptatt av det. Men jeg kommer til å gjøre visse nedslag i noen epoker, bl.a. 1984, 1988, 1991, 1996 og 1999. Så får vi se hvor mange bøker det til slutt blir.

 
7.    R:Har du tenkt å følge akkurat de samme personene i resten av løpet? (Regner selvsagt med at noen kanskje faller naturlig fra, andre kommer som naturlig tilvekst?)

 
H:De aller fleste karakterene er blitt introdusert i dette første bindet. Men fokuset kommer nok til å bli flyttet litt rundt omkring, blant annet mer til de voksne, ikke bare de fire barna som var perspektivbærerne i ”Verdensmestrene”. Hauk skal også etterhvert få bli mer av et eget subjekt i teksten.
 
8.    R:Du har "løpet klart" for disse familiene videre - har jeg hørt deg nevne - kommentar?

 
 H:Jeg har i ca 10 år jobbet med notatmaterialet til serien, og til å strukturere det, dvs. samle og organisere de viktigste scenene, hendelsene, personlighetsutviklingene, miljøforandringene osv.  Særlig hendelsene rundt nyttårsaften 1999, som avslutter boken, har jeg jobbet mye med. Så ja, løpet ligger ganske klart. Men det er selvsagt også rom for endringer, tilføyelser og utelatelser.

 
9.    R:Har du rukket å begynne på neste boken; har du fått tid til det i all viraken - har du noen tidsplan klar?  - Regner du med ett til to år på prosessen med en roman?

 
H:Neste bind skal utgis i 2012, så mye er klart. Med mindre noe går helt skeis. Deretter er planen å gi ut bindene så tett som mulig. Men det tar, i hvert fall for mitt vedkommende, lang tid å forme dette til romanlitteratur.
 
10.    R: Tilføyelser? Annet rundt din skriveprosess du kunne tenke deg å dele med bloggen min, eller leserne? 

 
H:Etter en hektisk lanseringshøst gleder jeg meg stort til virkelig å ta fatt på neste bind, hundre prosent, straks julen er omme. Og jeg er virkelig oppmuntret etter alle de hundrevis, kanskje mer, av begeistrede tilbakemeldinger jeg har fått fra lesere, bloggere, bokhandlere, anmeldere, journalister, og alle andre som er glad i bøker og liker å tilbringe tid i litteraturens verden. Det gir mersmak!

 
R:Takk til deg Henrik, at du tar deg tid i din travelhet - håper du fortsatt setter av tid til  de fine skiturene dine.
 Foruten at jeg synes du er en grundig, strukturert og velartikulerende forfatter,  berømmer jeg deg for din positive måte å stille opp på overfor media og dine lesere; jeg satte også pris på din henvendelse til meg med ditt lille rosespørsmål som jeg fikk være med å gi tips om, og morsomt var det at du krediterte meg i romanen din for det…skulle du ha bruk for kommentarer eller "råd" i oppfølgeren til Verdensmestrene, er det bare hyggelig å kunne bistå…enten det er relatert til hage, foto, slektsforskning, psykologi…eller annet jeg tror jeg har litt greie på.
 
Randi J. Aasheim


Mine andre omtaler av Henrik H. Langeland:

Tuesday, 23 November 2010

Tanker om film - The Feast of the Goat: filmatisering av Mario Vargas Llosas roman




















Regisør:Luis Llosa
Skuespillere: Isabella Rossellini, Paul Freeman, Tomas Milan
2005   Tid:2t.1min

Mario Vargas Llosa, fikk Nobelprisen i litteratur i år, 2010. Jeg ønsket å repetere litt fra hans forfatterskap, foruten noen av romanene hans, valgte jeg å se denne filmen. I Bukkefesten viser han både sitt politiske  engasjement og sitt litterære talent. Vi opplever en rystende tid i Den  dominikanske republikks historie. Som de andre Latin-Amerikanske landene, opplever folket her militær-kupp og diktatur.
Her fokuseres det mindre på de storpolitiske hendelsene enn de tragediene diktaturet skapte for enkelt-mennesker. Det er den kvinnelige advokaten  Urania som besøker faren i Santo Domingo. Hun har valgt å forlate landet og være borte i 30 år. Når hun nå vender hjem til en aldrende far som kanskje snart skal dø, vender tankene hennes tilbake til 1961. Faren hennes hadde vært en trofast medarbeider og rådgiver for diktatoren Trujillo. Her rulles bakgrunnen opp for hvorfor Urania hadde forlatt hjemstedet, og hvorfor forholdet til faren utviklet seg nærmest til uforsonlig hat.
Dette var en sterk historie; filmen var realistisk knyttet til de historiske begivenhetene på 1960 tallet; den var utrolig bra laget, gode skuespillere og fin bakgrunns-musikk.
Den ga et grusomt bilde av hvor langt man kan gå, hvor dypt man kan synke for å tilfredsstille et maktmenneske, her den militære diktatoren…men temaet kan overføres til andre situasjoner også, dessverre.

 
Denne filmen vurderer jeg til terningkast:6

Skavlan 10.12.2010 hadde et bra intervju med Nobelprisvinneren, her forklarer han hvorfor han begynte å skrive og hvorfor han ofte skrev om diktatorer....

Thursday, 18 November 2010

Tanker om bok - Dag Solstad: Professor Andersens natt

Det moralske dilemma: To Tell or not to Tell

Lydboken utgitt 2006 av NRK/Lydbokforlaget.
ISBN/EAN: 9788242121653
Papirutgaven er utgitt på Oktober forlag.140sider, boken utkom først i 1996


Lasse Kolsrud - leser boken

Omtale fra forlaget:

Professor Andersen er 55 år og bor alene på Skillebekk i Oslo. Idet romanen åpner feirer han jul for seg selv i tråd med de skikker som gjelder for en norsk julaften, noe han blir stående ved vinduet og reflektere over en stund. Slik blir han vitne til et mord på den andre siden av gaten. En ung kvinne blir kvalt, og professoren ser både henne og morderen tydelig gjennom vinduet, men han får seg ikke til å melde fra om hendelsen. Professor Andersens natt åpner med et klassisk krimsujett, men Solstad bryter med sjangerforventningene, og skaper slik en slags antikriminalroman. Den ateistiske professor Anderssen opplever at det blir umulig å forholde seg til det han har sett, uten samtidig å forholde seg til spørsmålene om Guds påbud. Dermed introduseres de store dilemmaene ved hele vår kultur, sentrert rundt vårt forhold til mordet.

Mine tanker om Professor Andersens natt:

Jeg brukte lydboken fra biblioteket, med Lasse Kolsruds ypperlige opplesing i forfatterens ånd..jeg ser for meg Dag Solstad med denne stemmen som fremfører professor Andersens intrikate, men interessante tanke-filosofier, i en Joycisk Stream of consciousness-stil. Jeg synes Kolsrud leste på samme måte som Dag Solstad selv leste sin 17.Roman.
Pål Andersen er en merkelig litteratur-professor, med Ibsen som spesialfelt, likevel med høyst "litterært ukorrekte tanker" om Ibsen. Men tvilen på Ibsens storhet holder han "korrekt" for seg selv, med sin Ibsenske doktorgrad underviser han sine studenter ufortrødent om Ibsens fortreffelighet.
(Et sidesprang: Her reises en interessant, morsom debatt..Solstad ironiserer ypperlig over dette: "alle" mener Ibsen er stor, er det da temaene eller de språklige kvaliteter som vektlegges? Den samme debatten har vi nå gående når det gjelder Knausgårds Min kamp...er "storheten" her temaene i verket eller kan "storheten" basere seg på språklig fortreffelighet alene?)

Handlingen i korthet: 
En singel professor Pål Anderson på 55 år feirer julaften, Skillebekk, Oslo etter helt norsk mønster, er nøye på både mat, bekledning og riktig tid for både middag, kaffe avec og "gaveutdeling" av sine to pakker.
Tilfeldigvis blir han vitne til en ung mann som kveler inn kvinne i leiligheten rett over gaten. Dette kunne jo være opptakten til en tradisjonell krim-roman; men man føler nok fra starten at det er noe ganske annet og mer...
En fomlende,filosoferende, ubesluttsom litteratur-professor kommer seg ikke til å melde fra om det han har sett, og dagene går med til både det ene og det andre, blant annet "flykter" han fra rapporterings-ansvaret til en venn i Trondheim i mellomjulen, bodde på Britannia Hotell, gikk på Erichsens konditori, og fikk med seg en skitur i Bymarka,(gjenkjennende morsomt var dette)

Andersen blander eksistensielle spørsmål: Hvem er jeg? Hva er livet? - (Bortsett fra for langt i alle faser, sier han)..med sitt moralske dilemma Har han en samfunnsplikt å rapportere det han så, eller har han en frihet til å la være, er han egentlig fri i sin handlingslammet-het? Vel, helt handlingslammet er han ikke, for han viser nærmest en del "tvangshandlinger" - blant annet å følge med på alt morderen gjør i og utenfor sin leilighet ...han fikk noe "interessant" å beskjeftige seg med i sitt ellers trivielle liv og ble nærmest en forbundsfelle med morderen.
Professor Andersen er en "loner", "min egen skremmende ensomhet", sier han faktisk et sted i romanen. Men selvvalgt er det vel, han vil ikke involvere seg med andre, hverken venner, eller kolleger...han har nok med sine egne tanke-filosoferinger, rituelle handlinger, og italienske dresser som støtter opp om hans ego. Men opptatt av hvordan han fremstår for andre er han...jfr. den "humoristiske" situasjonen hvor han første gang kommer i uforvarende kontakt med morderen på en sushi restaurant, der han retter seg etter rådet fra mannen på nabobordet om å velge sake til retten i stedet for pils, som han egentlig hadde lyst på - men han vil jo opptre korrekt, oppdager så at det er morderen han "adlyder"

Her begynner en underlig konstellasjon mellom de to, og det topper seg etter et par måneder; det moralske dilemma når sitt klimaks: Vandrende rundt i sin slåbrok midt på lyse dagen starter professor Pål Andersen en slående monolog, eller rettere sagt dialog med seg selv, man kan nesten dra parallell til en Shakespeare-Hamlet soliloquy, hovedpersonens handlingslammelse, eller Holberg-Jeppe-monolog, med en rådløs hovedperson. Professoren trekker frem et utall "logiske" argumenter for eller imot rapportering av et mord, "gode" begrunnelser for sitt standpunkt kverulerer han også over. Dilemmaet tilspisses mer og mer, han er trengt opp i et hjørne, han kan jo ikke melde morderen nå etter to måneder, hans egen "unnlatelses-synd kunne ikke forsvares".."han var blitt en utstøtt sammen med morderen"..."Professor Andersen var ingen religiøs mann, det stod han fjernt å tenke i disse baner", men nå har dilemmaet vokst seg så prekært og besværlig for han, at han blander til og med Gud inn - han skjønner at han har viklet seg inn i noe han ikke kan vikle seg ut av, han kjenner "gufset fra samfunnets krav" om å ordne opp i sin unnlatelses-synd; men han finner argumenter slik at ikke et guddommelig påbud en gang skal få han til å melde fra om det han har sett; i hans snedige lek med ord, tanker og argumenter har han vel nærmest spilt gud selv, "knipset med fingrene og en morder har gått fri", sier han.

Men nå har han forsonet seg med sin gjerning, og da kan han sove og hengi seg til drømmer hvor alt kan skje, sier han til seg selv. Så kommer tvilen igjen: Trett og befriet? Er han det? ..det blir liksom "et knips med fingrene", så har han adskilt seg fra Gud"… En Gud som han riktignok ikke tror på..men han har jo tross alt dratt denne Guden inn i sitt moralske dilemma. Han kommer ofte tilbake til dette at "ingen kan ha sin egen Gud, selv ikke den Gud-løse".
Han innser også innimellom at handlingen hans, det vil si hans mangel på handling -  at han ikke har varslet politiet, er forkastelig. Det har jo gjort han "fortapt", han spinner videre på dette: finner ut at han egentlig ikke kan være fortapt, når han ikke tror på noen Gud, derfor hadde han ikke fulgt det "guddommelige påbud", men han må innrømme at han har oversteget en grense, og derigjennom møtte han noe han fant det nødvendig å benevne som Gud.
Og dessuten rasjonaliserer han med at "ingen straff får likevel den døde til å vende tilbake til livet".
Midt i dette tanke-kaoset ringer "morderen" på døren, de har jo en avtale om å gå på Traverbanen - men da sier professor Andersen seg syk og blir ikke med…nå har han vel ferdig-spunnet hele dette innfløkte dilemmaet i sitt hode.

Selv om professor Andersens tanke-filosofiske sidesprang kan fremstå "morsomme" og humoristiske, er vel hele atmosfæren i denne romanen dødsens alvor og tragisk..alt kan se vellykket ut med professoren, hans undervisning, hans samvær med kolleger, hans restaurantbesøk, og fine dresser, hans funksjoner i styrer og verv..men livstrettheten og de viktige eksistensielle spørsmål og dilemmaer gjennomsyrer hele romanen; man får vel heller lyst til å gråte over denne tragiske hovedpersonen, livsbejaende fremstår han i hvert fall ikke, jeg finner han "slekter" mye på en annen av Solstads romanfigurer, Bjørn Hansen, slik han fremstår i f.eks 17.roman. Men den språklige elegansen til Dag Solstad kan man i hvert fall nyte og glede seg over, det føles som om hvert eneste ord sitter der det skal og er valgt med omhu, det gir en "salig" leseopplevelse.....

Og vil man ikke lese denne romanen som en tragedie ...(professoren filosoferer interessant over linjen fra Ibsens drama til de greske tragedier), fungerer den godt også som en satire på linje med de "Holbergske"...

Øyner man også litt "samtids-kritikk" i dette: Vi er iakttagere til det som skjer, vi lar det skje, vi står på sidelinjen, vi lar oss ikke engasjere eller involvere. Hva venter Andersen på? Hvordan lever han i sitt liv? Er det bare en Platonsk skyggetilværelse, livet passerer i en film gjennom romanen fra hans studietid, til han som middelaldrende professor underviser i det som er hans spesialfelt, engasjementet er påtatt og det hele virker som kjedelig rutine. Andersen fremstår nærmest som en slags zombie, "gjennomfører" sitt liv som et uengasjert pliktløp..men fasaden er der. Man får lyst til å gi han en rystelse, riste han til litt positiv livsanskuelse, til noe mer ekte..eller fortjener han bare å kjøre sitt løp mot det som ubønnhørlig kommer for han også...han prøver jo å overbevise seg selv om at han har valgt livet slik...og det virker bare som et trist venteværelse....

Men om han i det hele tatt har vært vitne til et mord, se det er en annen sak (Professor Andersens natt var julenatten og det som har skjedd da, må man jo tro på...)..det vesentlige er vel likevel det "Moralske dilemma"..den debatten tar vel professor Andersen opp igjen en annen gang...for et øyeblikk sa han seg ferdig med morderen og mordet og gikk og tok et bad....

Mine tanker rundt denne romanen ser ut til å ha utviklet seg til et tankespinn påvirket av professor Andersens kaotiske stream of consciousness..et tankespinn som går i ujevne baner rundt hovedpersonens moralske dilemma...man kan vel ikke unngå å bli påvirket av professorens argumentasjon som man nærmest føler seg bombardert av på kryss og tvers...jeg burde vel greid å skape mer struktur i dette, men jeg velger å la det stå slik...litt symbolsk for hvordan det fløt i stakkars, ensomme, professor Andersens hode....

Dag Solstad, på sin side, leker i hvert fall med ord, mange ord, og tryller med språket - og magien hans treffer leseren, jeg blir i hvert fall trollbundet. 



Denne boken vurderer jeg til terningkast:6

Hva mener forresten professor Andersen om morderen?:
 

Mine blogg-poster om Dag Solstad: