Wednesday 28 April 2010

Tanker om bok - Litteratur med mening for de minste

Tittel:Hvem bestemmer?
Forfatter: Stina Wirsén
Språk: Norsk (bokmål)
Utgitt:2007
Oversetter: Elisabeth Bjørnson
Illustratør: Stina Wirsén
ISBN:9788205377011
Forlag:Gyldendal

Mine tanker om Hvem bestemmer?:

Bok-tankene går til småbarns-litteratur i dag. Interessant å følge litt med på bøker som  barnebarnet  på  17 måneder  blir presentert for. Her er en fin liten serie som jeg leste igjennom i dag: Stina Wirsén sine "Hvem....."-bøker; oversatt fra svensk. Her er det tekster med mening i småbarns-hverdagen, og enkle anskuelige bamse-tegninger med utrolig uttrykksfull ansikts-mimikk. Og hva er så temaene?
 

Hvem kler på seg?: Her handler det om å kle på seg de riktige plaggene på rett måte, litt prøving og feiling så er man riktig kledd for å gå ut.

Hvem er sint?: Her handler det om å være sammen andre, å dele leker med andre, om å bli uenige og slå fra seg og ta igjen, og så blir man litt lei seg, før man skjønner at det er lurt å bli venner, å samarbeide og dele med andre ...

Hvem er alene?: En fin, liten historie om å bli avvist av venner, om å bli lei seg...men så forstår man etter vært at det går an å være litt alene, man kan finne på noe spennende  da også, og så glemmer man at man er alene.

Hvem bestemmer?: Her var det mange morsomme, kjente situasjoner og konflikter som oppstår mellom barnet og den voksne, hvor mange ganger skal boken leses før leggetid, og hvem skal bestemme når den lille er trøtt og skal gå til sengs? Fint om en voksen kan legge seg litt samtidig også. Og hva skal frokosten bestå av? Er det brød, eller yoghurt eller is..og kan man kaste den maten man ikke liker på den voksne? Og hvem skal bestemme tempoet når de må dra av gårde?

Terningkast:5

Tuesday 27 April 2010

Tanker om bok - Dag Solstad: 17. roman

Tittel: 17.roman
Forfatter: Dag SolstadSpråk
Bokmål
Utgitt: 2009
Antall sider: 153
Forlag: Oktober
ISBN: 9788249506552

Fra forlagets omtale:

I denne romanen møter vi igjen Bjørn Hansen fra Ellevte roman, bok atten.

Slik åpner boka:

Den forhenværende kemneren på Kongsberg, Bjørn Hansen, er for lengst sluppet ut av fengslet hvor han sonet en dom på 3 1/2 år for bl.a. forsikringssvindel, det er nesten femten år siden. Siden har han prøvd å gå under jorda, og forbli der, i stillhet, så godt det lar seg gjøre. Men nå står han på Sentralstasjonen i Oslo hvor han skal ta toget til en bestemt stasjonsby på Sørlandsbanen der sønnen hans forhåpentligvis står og venter på ham.

Han føler seg ikke akkurat ønsket, verken til denne beretning, eller til de begivenheter som danner grunnlag for den, og som han stadig er hovedperson i, meget mot sin vilje. Bjørn Hansen er altså her igjen. Bjørn Hansen er tilbake igjen. Min romanfigur fra 1992, Bjørn Hansen, har dukket opp igjen. Den forhenværende kemneren på Kongsberg har vendt tilbake til den beretning han er en uomtvistelig del av.


Mine tanker om 17.roman:

Gikk ferdig denne romanen i dag.....det er jo slik at de fleste romanene går inn med lydbok hos meg mens jeg går (eller sykler). Slik kommer jeg dit jeg skal, slik får jeg "lest" ganske mye, og slik får jeg mine kilometer hver dag - varierer fra 7 til 16 km vanligvis. (Så "slipper" jeg å henge så altfor mye på trenings-studioet, for trening er jeg avhengig av)
Noen få betraktninger rundt denne siste Solstad-romanen:
Den var kort, den var intens, han leste selv...og i motsetning til når han intervjues og snakker ellers og er det jeg kaller nokså snøvlete, så var denne opplesingen meget god. De lange periodene tok han nesten på innpust og jeg holdt omtrent pusten selv og ventet på at han skulle komme i mål med sin , eller hovedpersonen Bjørn Hansens lange tankespinn. Nesten en slags Stream of Consciousness dette.

Man får da en viss medynk med denne patetiske Bjørn Hansen som ikke er sosialt tilpasset i det hele tatt, setter seg heller på tog eller buss og er liksom tryggere der enn sammen med mennesker man må forholde seg til. Med familien blir det jo riktig ille. Han har vel omtrent skrevet seg ut av denne verden både hva følelser angår, og når det gjelder  omgang med andre mennesker, utover det helt nødvendige på overflaten da. Og så paradoksalt da: han prøver jo å lese Søren Kirkegaard. Men han skulle vel ha litt å lære av Kirkegaard som skriver så fantastisk om det å eksistere. Ja, jeg følte medynk med denne mannen...så mesterlig skildret av Dag Solstad. Fin togreise ble skildret også, følte nesten jeg satt på samme toget, det ble litt mimring der for mitt vedkommende, for jeg har tatt det samme toget en gang....og det er kjempemange år siden.


Denne boken vurderer jeg til terningkast:5

Omtale NRK Kultur
Rose-Marie har en fin omtale av boken

Mine blogg poster om Dag Solstad:  

Tuesday 13 April 2010

Mine Proust-betraktninger 4: Omkring Marcel Proust - Elleve franske romanstudier av Anne-Lisa Amadou.

I denne litterære analysen av Anne-Lisa Amadou valgte jeg ut kapitlet som omhandler Marcel Proust og På sporet av den tapte tid. (sidene 45-121):
 
Akkurat i denne boken synes jeg Amadou var noe ustrukturert og tung, vel, det var min personlige oppfatning. De temaene hun tar for seg  var interessante nok, men jeg synes ikke hun fikk fram sine poenger på en fengslende og klar måte her. Jeg velger likevel å komme med et lite resymé av det jeg mener var det essensielle.









Døgnets sprog (s.45-54): Det essensielle jeg trakk ut av Amadou's analyse her er Proust sin fokusering på døgnets ulike faser, og da gjerne i forhold til barometer og skiftende værtyper. Dette blir en fast, nødvendig ramme i På sporet av den tapte tid.....og visst har det med tid å gjøre - en veksling mellom dag og natt, bevissthet og søvn; der morgen og dagens inntreden avløser kveldens angst og nattens drømmesyner.
Vannets tematikk (s.54-79): Her legges vekt på Combray som en lukket og beskyttet verden man kan krype inn i - metaforisk er det også en lukket verden i form av litteraturens landskap. Lesingen står sentralt i Combray, Marcel ledes inn i drømmer som lesingen ansporer til. Her er erotiske antydninger med forestillingen om et elverikt landskap, en elv som symboliserer en mytisk kvinneskikkelse. Vann, hav, påpeker Amadou, er et sterkt morssymbol i Combray.

I Balbec, den fiktive badebyen ved havet, er blomstermetaforen pikene som bien (Marcel) sanseløst kan sverme rundt; og i tillegg er det livsfornyende og berusende havet ved Balbec (Cabourg) pikenes element.

Foruten beskrivelser fundert på Combray og Balbec (fiktivt for Illiers og Cabourg), kommer Venezia i tillegg hvor vann blir sentralt sentrum i landskapet vevd sammen med kjærlighetsforholdet til Albertine. Et motstykke til dette åpne landskapet, kommer Paris som en kontrast med innelukkede rom og leiligheten.


Proust og Balzac (s.79-121):
Balzac har vært en viktig påvirkningskilde for Proust - og ikke minst, Balzac leses av flere av karakterene i På sporet av den tapte tid. Marcels utvikling som forfatter og hans streben etter å komme inn i aristokratiets kretser, er tydelig Balzac-preget.
 Men nå ligger begge begravet på den vakre Père Lachaise kirkegården i Paris.

En gang jeg gikk innom der for å finne graven til en annen forfatter (Oscar Wilde), fant jeg ikke bare den graven, men her var man virkelig "på sporet av den glemte tid"...timer forsvant på stiene mellom alle berømthetene som søylene, statuene og marmorsteinene vitnet om.

Tuesday 6 April 2010

Mine Proust-betraktninger 3 C: Marcel Proust og malerkunsten. Del III

(Dette er en fortsettelse av Mine Proust-betraktninger 3 B: Marcel Proust og malerkunsten. Del II)
Maleren Watteau fyller Proust med medlidenhet, og
han finner at alt er fylt av melankoli hos denne kunstneren, til og med kjærlighet og glede.
Jean-Antoine Watteau  1684-1721
Watteau-Den-likeglade

















Melankolien ser man tydelig i maleriet Den likeglade (Gilles eller Pierrot fra 1718). Proust finner et paradoks i at Watteau kanskje var den første som malte moderne kjærlighet, men selv var så syk og svak at han nesten aldri fikk "nyte kjærlighetens gleder". (s.65) 
View of Delft av Johannes Vermeer 1632-1675 bringes inn som siste del av Prousts "maler-essays". Delft, hvor Vermeer var født og virket, er ikke bare kjent for vakker fajanse med blå glasur, (Delft Blue), men like mye på grunn av det vakre bildet Vermeer malte i 1660.
"Bergottes død" er den siste teksten i boken, og det er knyttet til Vermeers berømte Delft-bilde. Teksten er hentet fra På sporet av den tapte tid, bind IX.
Vermeers maleri "Utsikt over Delft" avslutter så å si Bergottes liv på en nesten vakker og teatralsk måte - snur man på et kjent utsagn, kan man her si: Se Vermeers Utsikt over Delft og dø.
Bakgrunnen for historien om Bergottes død er en ikke helt frisk Bergotte som begir seg i vei til en utstilling for å beskue et bilde som han fra før av elsket.
Det var noe som hadde vekket hans nysgjerrighet, noe han måtte undersøke nærmere: en liten gul murflate i maleriet som kanskje var en ekstra forskjønnelse, et slags maleri i maleriet.
Vel fremme kan han betrakte "den intense gløden i den ganske lille, gule murflaten" (s.69); samtidig slåes han av svimmelhet, og sykdommen tar tak. Men det har "åpenbaret" seg for han at de siste verkene hans som var for tørre og intetsigende kunne ha vært "malt" på denne måten. "Det er slik jeg burde ha skrevet .... jeg burde ha lagt på flere lag med farve, ha gjort mine setninger kostelige i seg selv, likesom denne lille gule murflaten." (s.70) Like etter denne oppdagelsen - hans sannhetsøyeblikk - rammes han av slag og dør.
 - Men kanskje var ikke Bergotte død for bestandig: "Man begravde han, men hans bøker, oppstilt tre og tre i bokhandlernes opplyste vinduer, våket hele begravelsesnatten lik engler med utbredte vinger, og syntes å være, for ham som nå var borte, symbolet på hans gjenoppstandels." (s.71)

Slik er det vel både med forfattere og malerkunstnere, om de dør, lever de på en måte videre og "evig" gjennom sine verker. For vi har jo både Marcel Proust og disse malerne "levende" blant oss fortsatt i dag.


Monday 5 April 2010

Mine Proust-betraktninger 3 B: Marcel Proust og malerkunsten. Del II

(Dette er en fortsettelse av Mine Proust-betraktninger 3 A: Marcel Proust og malerkunsten. Del I)
Den tredje maleren i Prousts essaysamling er Moreau
(1826-1896)
GustaveMoreau02Gustave Moreau, selv-portrett  1850



I maleriet Sankt George og dragen. (Saint George and the Dragon) får Proust en forestilling om at Moreau "malte sine drømmer", konfigurert her av St.Georg som utfører sin mytologiske utslettelse av dragen.
(Denne legenden har jo forøvrig fascinert mange kunstnere, og St. Georges kamp forestiller gjerne kampen mellom de onde og gode makter i verden, slik ble  også denne St.George speidernes skytshelgen)
"Et maleri er som en flik av en gåtefull verden som vi kjenner gjennom enkelte andre fragmenter som er andre bilder malt av samme kunstner" (s.50)
Dette maleriet av Moreau får Proust til å "se" andre av kunstnerens verker og kanskje føle en snev av misunnelse ved disse malerne som "hver dag kan vie noe av sin tid til kunstens gleder". (s.57) Proust sammenligner det man føler overfor et kunstverk med den store kjærligheten for et menneske man kan møte i det "virkelige" liv. 

 Neste maler omtalt i denne lille essay-samlingen er Claude Monet (1840-1926).

Monet, selv-portrett 1886


Ved Monets maleri Stranden i Sainte-Adresse (The Beach at Sainte-Adresse) bringer Proust frem en forestilling om maleriene som "magiske speil". Og står man i rett avstand, med den rette innstilling foran disse "magiske speilene" vil "viktige deler av virkeligheten åpenbares" (s.59)
Et maleri av Monet, sier Proust "vekker vår kjærlighet til det landskap det fremstiller" (s.60)
Proust filosoferer her over Monets evne til å få oss til å elske naturen. Maleren opphøyer landskap, elv, himmel strand og det han ser til noe guddommelig i sine malerier. (forts.i 3C)

Sunday 4 April 2010

Tanker om bok - Muriel Barbery: Pinnsvinets eleganse


Tittel: Pinnsvinets eleganse
Forfatter: Muriel Barbery
Produsert av: LBF
Først utgitt: 23.10.2008
Originaltittel: L`elegance du hérisson
Spilletid: 08:54:35
ISBN Lydfil: 9788242139047
Målform: Bokmål
Oversetter: Kjell Olaf Jensen
Innlesere: Janne Kokkin, Silje Lundblad

Boken er utgitt på Arneberg forlag 01.04.2008 - Jeg brukte lydboken

Fra forlagets omtale:

Under pinnsvinets ikke akkurat gjestmilde og innbydende overflate finnes et ømt, smidig, elegant, tilpasningsdyktig og klokt vesen. Pinnsvinet er i dette tilfellet Reneé, en 54 år gammel enke og en av de få gjenværende portnerkonene i Paris. Totalt usjarmerende og uinteressant, mener hun om seg selv; redd for å få sparken, selv etter 27 år, dersom beboerne i luksusleilighetene oppdager at hun har kunnskaper mer enn de fleste. Reneé dyrker derfor - i smug - sin kjærlighet til litteratur og musikk, kunst og filosofi. Utad bruker hun piggene for alt de er verd, og er påpasselig med påminnelser om at hun er enkel, diskret og ubetydelig. Den første som mistenker at Reneé ikke er helt den hun utgir seg for, er 12 år gamle Paloma, datter i en av snobbefamiliene, som fra å ville ta livet av seg, finner mer og mer mening med verden i sine samtaler med Reneé. Fremfor alt er det den nye beboeren, Kakuro, en styrtrik japansk industrimagnat, som får Reneé til å tre ut av pinnsvindrakten. Romanen er delt inn i korte kapitler som veksler mellom Reneés og Palomas fortellerstemme. 12-åringen Paloma deler sine dype tanker og dagbok over verdens bevegelser med oss, mens Reneé fremfører sine iakttakelser med frydefull kombinasjon av underfundig klokskap, skarphet og sosial satire, breddfulle av humor og varme. Denne romanen gjør deg både trist og glad og trist igjen, for så at du blir glad, på nytt. Klokere kan du også bli, gjennom Reneés betraktninger; det være seg om Mozart, Tolstoj eller japansk kultur. Pinnsvinets eleganse har siden den ble utgitt i Frankrike ligget på toppen av bestselgerlistene i over ett år, er nå solgt til 30 land og er trykket i utrolige 700.000 eksemplarer. Forfatteren ble i 2007 tildelt Den franske bokhandlerprisen for romanen.
Foto:RandiAa©

Mine tanker om Pinnsvinets eleganse:

Vandreturen på Langfredag gikk langs Ladestien og til Ranheim. Der kom jeg over dette elegante pinnsvinet i hagen hos en bekjent, det så litt pjuskete ut i en plen som ikke var vår-ryddet enda. Men det hadde en viss ro og eleganse over seg, det fikk meg til å tenke på en underfundig roman jeg leste for noen måneder siden.
Muriel Barbery
Jeg var litt skeptisk i begynnelsen av denne merkelige romanen, men syntes etter hvert at det ble en "vakker" historie for å si det slik....her var det mennesker som fant hverandre på tross av generasjonsforskjeller, sosiale klasser...kanskje det var deres intellektuelle ståsted som ble en bindende faktor, eller var det andre bakenforliggende årsaker. Hovedpersonene er portnerkonen Reneé Michel, og den modne reflekterende tolv år gamle Paloma Josse. De bor i samme bolig-kompleks for rike mennesker, Renée som arbeidende, og Paloma som datter i en rik overklasse.
En rik, kunnskapsrik og sympatisk japaner flytter inn i leiegården og dermed også inn i livet til Renée  og Paloma.
Tre mennesker med helt ulikt utgangspunkt finner hverandre i felles innstilling til livet og i tillegg har de alle tre en sterk fascinasjon for japansk kunst og kultur. Japaneren og enkemannen Ozu er et positivt menneske som nærmest virker som en katalysator i Reneés og Palomas liv. Portnersken har levd et hemmelig liv som ensom kunstelsker og filosof, utad spiller hun den rollen som er ment for henne, i hvert fall er hun sterkt hemmet av at hun må "holde seg på sin rette plass i livet", og ikke opptre som en arrogant, bedrevitende intellektuell, for hun var ikke født inn i en slik sosial posisjon.
Paloma lever også et ensomt, misforstått liv, i sin rikmanns familie; hun finner ingen samklang med resten av familien, et liv i overfladiskhet og rikdom gir ingen mening i livet for denne intelligente, reflekterende tenåringen; derfor har hun satt en bestemt dato hvor hun vil gjøre slutt på sin "sørgelige tilværelse"
Denne leiegården for rike, og settingen ellers ble et lite micro-cosmos; og det var få personer som var involvert, nesten så romanen fulgte klassisismens regler om handlingens, tidens og stedets enhet.
Her var det tre som fant hverandre og alle tre fikk liksom et nytt liv. Sorg og lengsel hadde de kanskje til felles, men ikke bare det...endelig opplevde portnersken det hun hadde ønsket i livet..å finne samklang med et menneske som delte hennes verdier og sansen for det estetiske og "elegante",... så døde hun lykkelig, om enn plutselig...og jenta som ville ta livet av seg, hadde truffet noen som ga henne tro på menneskene og at fortsettelsen av hennes liv ville bli en vakker og meningsfull tilværelse.

Det som forsterker dette elegante, vakre og perfekte som  romanen handler om, ligger nok i den språklige tyngden hos  forfatteren. Følelsen jeg sitter igjen med etter denne romanen: Dette var virkelig vakkert og elegant. Og hva har så pinnsvinet å gjøre med dette? Jeg fikk tanker om et lite pinnsvin som setter ut piggene og gjemmer hodet når det blir skremt i møte med andre...dette var kanskje et bilde på de to kvinnelige hovedpersonene i romanen? Og kanskje også et bilde på at de begge ville skjule seg på en eller annen måte, Renée ville ikke stikke seg frem med at hun var intelligent og opptatt av kunst og kultur, og Paloma skjulte også sin intelligens og sine verdier som hun ikke fant samklang for i et snobbete overklassesamfunn som var opptatt av overfladiske ting. Ozu er den som får disse to "pinnsvinene" til å stikke hodene frem og finne hverandre i et fellesskap av verdier og livssyn.


Denne boken vurderer jeg til terningkast:5

Nå er romanen filmatisert og får tittelen: Pinnsvinets Hemmelighet
Se min filmomtale
Adressa Kultur av 02.12.2010 har denne anmeldelsen av Terje Eidsvåg, jeg ser også filmen blir vurdert til terningkast 5. (gjengir artikkelen med tillatelse fra Terje Eidsvåg) 

Saturday 3 April 2010

Mine Proust-betraktninger 3 A: Marcel Proust og malerkunsten. Del I

Marcel Proust: Utsikt over Delft
Chardin - Rembrandt - Moreau
Monet - Watteau















(Dette er en fortsettelse av Mine Proust-betraktninger 2)
Marcel Proust: Utsikt over Delft Del I
Det er en nydelig liten perle av en bok dette..både for de som liker malerkunst, og de som liker velskrevne tekster.Det er Proust-eksperten Anne-Lisa Amadou som har samlet et utvalg av Proust sine skrifter om malere og malerkunst fra årene rundt 1900. Som tittel på "essay-samlingen" er valgt Vermeers maleri Utsikt over Delft.
Amadou gir en innledning til skriftene. Og i tillegg avslutter hun skrift-samlingen med en tekst kalt "Bergottes død"

  "Marcel og malerkunsten"
Proust leder oss inn i malerkunstens fantastiske verden gjennom sine beskrivelser, og tanker rundt verker av Jean-Baptiste Chardin, Rembrandt Harmenszoon van Rijn, Gustave Moreau, Claude Monet, Jean-Antoine Watteau, og som en overbygning er brukt Vermeers bilde Utsikt over Delft, et maleri som er inkorporert i På sporet av den tapte tid IX, og mesterlig vevd inn i karakterenBergottes død. Bergotte er forfatter og Marcels alterego på en måte. Både Marcelog Bergotte har en felles opplevelse med dette betagende Vermeer maleriet av Delft.

Prousts verker og rollefigurer er sterkt påvirket av kjente malere fra ulike epoker, fra middelalderkunsten med Giotto di Bondone (1267-1337) sine fresker i Cappella degli Scrovegni som en forløper til renessansen, og videre gjennom malerkunsten til impresjonismen, og til han i sine siste år lar Picasso og kubisme tre inn i sin diktning. En underlig sammenveving av visjon og virkelighet og ulike epoker av malerkunsten. 

"Min bok er et maleri" sier han selv om På sporet av den tapte tid. På en utrolig måte skildrer han hverdagslige, trivielle hendelser og ting i sin roman, og får de dagligdagse detaljene til å bli som et vakkert maleri.

Chardin med briller
selvportrett 1771

chardin-grace-at-table-1740-2Jean Baptiste Chardin (1699-1779) og maleriet Grace at Table (Bordbønn)
er bakgrunnen for det første kunst-essayet
i boken


Her er det igjen det vakre i det hverdagslige som betar Proust, han sier:"Hvis alt dette nå forekommer deg vakkert å se på, er det fordi det for Chardin har vært vakkert å male det. Og han har funnet det vakkert å male det, fordi han fant at det var vakkert å se på." (qoute:s.21)



Rembrandt Harmenszoon van Rijn (1606-1669) er representert med maleriet Christ at Emmaus (Kristus i Emmaus) 
Rembrandt Selvportrett 1640




"Museene er bygninger som rommer bare tanker" (s.37), sier Proust i dette Rembrandt-essayet. Det gir forestilling om at den som skaper kunsten - maleren - gjør det med sine tanker, og vi vurderer kunsten med våre tanker (Das Ding für mich), men så henger jo bare lerretet der i rammen som Das Ding an sich, for å bruke Immanuel Kants begreper her. (forts. i 3B)

Thursday 1 April 2010

Tanker om bok - Lori Lansens: Aldri alene


Lori Lansens roman  Aldri alene kom ut på engelsk for noen år siden under tittelen "The Girls"

Jeg har hatt den fornøyelse å lese igjennom "Aldri alene" - før den kommer ut på norsk .....fikk den fra Juritzen forlag som aktiv bruker av bokelskere.no.
Spennende? Pirrende? Lyst til å lese noe ganske spesielt?
Dette var annerledes litteratur enn jeg var vant med, da mener jeg temaet skilte seg ut fra starten…det gjorde meg nysgjerrig. Vi streber mot det perfekte i vårt samfunn, kanskje vi har behov av og til for å bli minnet om at  ikke alt  går etter normalen. Kanskje dette er noe jeg bør vite noe om, går det an å bli en engasjerende roman av noe som er så "uvant" og lite perfekt…kan man identifisere seg med denne skapningen?
Jeg snakker om hovedpersonen/e Rose og Ruby, født som siamesiske tvillinger, sammenvokst i hodet slik at de aldri vil kunne se hverandre "face to face".  En dramatisk fødsel som begynnelsen på et dramatisk liv, en mor som forlater dem like etter fødselen og dør av blodforgiftning kort tid etter.
Bundet til hverandre fra fødselen, blir de bare mer bundet til hverandre gjennom et slags symbiotisk forhold, i kjærlighet, avhengighet og livsnødvendighet. (Vil ikke røpe for mange detaljer i handlingen)
Rose bestemmer seg for å skrive sin biografi i sitt 29 år, da hun vet hun har aneurisme, Rose vil ha med sin side av deres felles liv.
Tenk å måtte dele tilværelsen slik sammen, og ikke få den viktige alene-tiden som alle har behov for…interessant å se hvordan forfatteren prøver å finne ut av dette.
Nesten slik at man føler denne fiktive biografien er en levd story.
Man opplever det slik ved den måten forfatteren har laget en "realistisk" historie om denne skapningens liv, eller disse to individene.
Fin og engasjerende historie, lettlest - ville vel være enda mer interessant hvis det var en slags dokumentar fra virkeligheten - følte at den falt mellom to stoler slik. Når det gjelder litterær/språklig  kvalitet nådde den ingen stor høyder - på det jevne, på det jevne - mer trivial litteratur. Man vekkes vel kanskje litt i retning av å prøve og forestille seg en slik tilværelse - det var ikke lett det å tenke seg inn i et slikt liv..
Jeg følte sterkt at dette var så intenst skildret at det måtte være biografisk, eller dokumentarisk. Jeg begynte og lete etter  "tilfellet" på nett.
Rart at dette var en sammen-lenket person, men likevel er det to to individer vi får historien til...at det går an å være så ett  vesen, og likevel såpass individualistisk og "selvtenkende". De måtte jo stadig ta hensyn til den "andre delen" både fysisk og mentalt.
En lettlest roman er dette, man kan skli igjennom uten større anstrengelser..men det får en vel til å reflektere litt over de puss livet kan varte opp med.. Kan man eventuelt lære noe av romanen? Kanskje blir man minnet om å vise respekt for individets egenart, jeg vet ikke helt hva forfatteren eventuelt har villet oppnå med romanen...om det bare er å fortelle en spesiell, annerledes og litt gripende historie (?)...
En lettvint liten story kan man kanskje si, men man blir jo grepet av den underveis, om den setter sine spor i ettertid er uvisst å si,  noen litterær tungvekter er den ikke.
Men denne kan godt anbefales for de som har litt sans for det bisarre og vil lese en story litt utenom det vanlige. Det er mange "fornøyelige" situasjoner og beskrivelser under veis.

Jeg lette opp historien til Lori og Dori Schappel og fant en video om dem,(se nedenfor) husket da også at jeg hadde sett en dokumentar på TV om dem...det var en del  likhetstrekk med Aldri alene her.

Og denne videoen : The Fear of being alone, kan jo få en til å tenke på at Aldri alene har mye til felles både med disse siamesiske fra virkeligheten og tittelen på videoen.
Her er et annet nettsted med en stor samling av ulike "siamesiske tilfeller".

Denne boken vurderer jeg til terningkast:3