Wednesday 24 November 2010

Tanker om bok - Henrik H. Langeland: I etterkant av Verdensmestrene - et intervju

(Wonderboy 2003, Francis Meyers lidenskap 2007, Verdensmestrene 2010)
Noen betraktninger i etterkant av lanseringen av Verdensmestrene - Henrik H. Langeland intervjuet av Randi J. Aasheim (H= Henrik, R=Randi) 24.11.2010.
Tiden rundt og i etterkant av en boklansering blir ofte en travel tid for en forfatter, kanskje vel så travel som selve romanskrivingen,  men sikkert travel på en annen måte..etter tre måneder med hektisk virksomhet med mediadekning og intervjuer, boksigneringer, og alt annet styr i kjølvannet av Verdensmestrene, var det hyggelig for en trofast leser at forfatteren tar seg tid å til svare på noen spørsmål.(Foto med tillatelse fra forfatteren)






















1.    R:Er det en like hektisk tid med boklanseringen som med selve skriveprosessen?  - Kan du si litt om hvordan de siste månedene har vært.
 

H:Forfatteryrket er veldig periodebasert - det er stor forskjell på når man skriver og når man lanserer. Noen forfattere får til å skrive også midt i lanseringen, men de fleste synes nok arbeidstiden blir for oppstykket. I månedene under og etter en boklansering blir det ofte en del pressehenvendelser, arrangementer som innebærer reising og andre forespørsler. Og det skal man jo være glad for! Det er alltid hyggelig at det vises interesse for bøkene man gir ut. Men det stjeler også mye tid og konsentrasjon. Man må tross alt forberede seg godt til hver opptreden, enten det er i media eller et litterært arrangement -- i hvert fall må jeg det.
Denne høsten har vært ekstra aktiv for min del -- Verdensmestrene er blitt mye etterspurt, og jeg har reist mye omkring i Norge. Så nå gleder jeg meg til å komme i gang hundre prosent med skrivingen igjen, og fortsette fortellingen om mine fire Oslo-familier.
 
2.    R:Din forrige roman, Francis Meyers lidenskap, for øvrig høyt oppe på min favoritt-liste, ble veldig godt mottatt hos leserne og ikke minst kritikerne - "På øverste hylle" husker jeg overskriften var i en Dagblad-kritikk; følte du ikke prestasjons-nervøsitet når du så å si skulle "hoppe etter deg selv" med denne nye romanen? Har du fått den respons og de kritikkene du ønsket og forventet  med Verdensmestrene?
 

H:Jeg har tidligere sagt at Verdensmestrene-prosjektet er mitt viktigste prosjekt, og det står jeg hundre prosent inne for. Men jeg kjenner jo godt den grunnleggende mekanismen i media, som er berg-og-dalbane-mekanismen. De tar deg opp og trykker deg ned igjen. Ikke minst gjelder dette, mer eller mindre ubevisst, blant bokanmeldere; de fleste anmeldelsers utgangspunkt er anmelderens forventning, og den styres bl.a. av hva man har skrevet tidligere. Hadde jeg debutert med Verdensmestrene, hadde nok responsen vært noe annerledes, for å si det slik. Samtidig er det viktig å huske at jeg samlet sett aldri har fått så mange positive anmeldelser som denne gangen. Hverken Francis Meyers lidenskap eller Wonderboy ble så godt mottatt, selv om også de fikk positive og negative anmeldelser. Men de aller færreste bøker blir unisont hyllet, i hvert fall ikke utgivelser av etablerte forfattere. Se bare på Franzens Freedom. Anmeldleriet handler dessuten veldig mye om posisjonering og markering, i hvert fall i hovedstadspressen. Det ville være løgn å si at jeg ikke bryr meg om anmeldelser, men det er mer som et irritasjonsmoment ved jobben, en uønsket bivirkning ved forfatteryrket -- uansett om de er gode eller dårlige. Jeg blir aldri særlig fornøyd over en positiv anmeldelse, bare lettet over at den ikke er nedlatende. Selve skrivingen min affekteres på ingen måte av dem, jeg leser dem knapt, bare registrerer dem. Jeg har redaktører som jeg oppfatter som betraktelig bedre skikket til å gi meg de tilbakemeldingene, negative som positive, jeg trenger i mitt arbeid som romanforfatter.
 
3.    R:Jeg er imponert over alle de fascinerende detaljene du har fått med i denne romanen - overgår faktisk detalj-rikdommen i F.M., og det virker som du har full kontroll på riktigheten i det du beskriver; kan du si litt om hvordan du har jobbet her, og hvor mye arbeid du har lagt i dette? (Tenker for eksempel på skigåingen, terrenget, teknikkene, smøring - det virker som du har utprøvd dette nøye selv; slik også på andre felter der du krydrer med interessante detaljer)

 
H:Jeg bruker veldig mye tid og krefter på å forsikre meg om at alle detaljer skal være mest mulig riktige -- og det får jeg selvfølgelig aldri helt til! Men når jeg får tilbakemeldinger om konkrete feil fra lesere, forsøker jeg alltid å rette opp i nye utgaver, så langt det lar seg gjøre. Men det er klart: jeg skriver romaner, og romaner er fiksjon, og fiksjon er fantasert virkelighet, så de faktiske forhold må ofte vike til fordel for fortellingens koherens.
Dagens forfattere har jo den fordel fremfor forfattere fra pre-dataalderen at vi har kjapp tilgang til informasjon via Google, Wikipedia, SNL, elektroniske kart og tilsvarende oppslagsverk. Så det tar relativt sett mindre tid å kontrollere at de faktiske forholdene i en fortelling stemmer overens med virkeligheten.

 
4.    R:Modeller? Har du brukt det i persongalleriet? Noen av barna, og flere av de voksne trer veldig visuelt og realistisk frem.

 
H:I motsetning til mange forfattere i min generasjon -- det har jo de siste årene vært en tendens, i hvert fall i media, til å fokusere på selvbiografisk anlagte romaner -- forsøker jeg bevisst å IKKE skrive om meg selv. Samtidig handler Verdensmestrene unektelig om min tid, min oppvekstverden, mine omgivelser. Modeller bruker jeg heller ikke, ikke direkte i nøkkelroman-forstand. Men fiksjonspersoner er jo ofte summen av mange virkelige personers karaktertrekk, pluss en del rent fiktive trekk. Slik er det også med mine romankarakterer.
 
5.    R: I Verdensmestrene har du året 1982 og stavbrekket som din "Madeleine-kake" har jeg hørt deg si - følger du opp dette med en ny "Madeleine-kake" i neste boken, har du kanskje "kaken" klar?

 
H:Brås brukne stav vil gå igjen som en egen ”stafettpinne” gjennom samtlige bind av Verdensmestrene-serien. Så affiniteten til Prousts madeleinekake er riktig, men selve madeleinespisingen til ”Marcel” fungerer på en litt annen måte. 
 
6.    R: Hvis du har tenkt å skrive fire romaner i denne serien, og handlingen skal gå frem til 1999, da blir vel tidsepokene i kommende bøker noe lengre enn ett år?
 
H:Jeg har egentlig aldri sagt hvor mange bind det blir, og det vet jeg heller ikke. Jeg er ikke engang så veldig opptatt av det. Men jeg kommer til å gjøre visse nedslag i noen epoker, bl.a. 1984, 1988, 1991, 1996 og 1999. Så får vi se hvor mange bøker det til slutt blir.

 
7.    R:Har du tenkt å følge akkurat de samme personene i resten av løpet? (Regner selvsagt med at noen kanskje faller naturlig fra, andre kommer som naturlig tilvekst?)

 
H:De aller fleste karakterene er blitt introdusert i dette første bindet. Men fokuset kommer nok til å bli flyttet litt rundt omkring, blant annet mer til de voksne, ikke bare de fire barna som var perspektivbærerne i ”Verdensmestrene”. Hauk skal også etterhvert få bli mer av et eget subjekt i teksten.
 
8.    R:Du har "løpet klart" for disse familiene videre - har jeg hørt deg nevne - kommentar?

 
 H:Jeg har i ca 10 år jobbet med notatmaterialet til serien, og til å strukturere det, dvs. samle og organisere de viktigste scenene, hendelsene, personlighetsutviklingene, miljøforandringene osv.  Særlig hendelsene rundt nyttårsaften 1999, som avslutter boken, har jeg jobbet mye med. Så ja, løpet ligger ganske klart. Men det er selvsagt også rom for endringer, tilføyelser og utelatelser.

 
9.    R:Har du rukket å begynne på neste boken; har du fått tid til det i all viraken - har du noen tidsplan klar?  - Regner du med ett til to år på prosessen med en roman?

 
H:Neste bind skal utgis i 2012, så mye er klart. Med mindre noe går helt skeis. Deretter er planen å gi ut bindene så tett som mulig. Men det tar, i hvert fall for mitt vedkommende, lang tid å forme dette til romanlitteratur.
 
10.    R: Tilføyelser? Annet rundt din skriveprosess du kunne tenke deg å dele med bloggen min, eller leserne? 

 
H:Etter en hektisk lanseringshøst gleder jeg meg stort til virkelig å ta fatt på neste bind, hundre prosent, straks julen er omme. Og jeg er virkelig oppmuntret etter alle de hundrevis, kanskje mer, av begeistrede tilbakemeldinger jeg har fått fra lesere, bloggere, bokhandlere, anmeldere, journalister, og alle andre som er glad i bøker og liker å tilbringe tid i litteraturens verden. Det gir mersmak!

 
R:Takk til deg Henrik, at du tar deg tid i din travelhet - håper du fortsatt setter av tid til  de fine skiturene dine.
 Foruten at jeg synes du er en grundig, strukturert og velartikulerende forfatter,  berømmer jeg deg for din positive måte å stille opp på overfor media og dine lesere; jeg satte også pris på din henvendelse til meg med ditt lille rosespørsmål som jeg fikk være med å gi tips om, og morsomt var det at du krediterte meg i romanen din for det…skulle du ha bruk for kommentarer eller "råd" i oppfølgeren til Verdensmestrene, er det bare hyggelig å kunne bistå…enten det er relatert til hage, foto, slektsforskning, psykologi…eller annet jeg tror jeg har litt greie på.
 
Randi J. Aasheim


 Mine andre omtaler av Henrik H. Langeland:

Tuesday 23 November 2010

Tanker om film - The Feast of the Goat: filmatisering av Mario Vargas Llosas roman




















Regisør:Luis Llosa
Skuespillere: Isabella Rossellini, Paul Freeman, Tomas Milan
2005   Tid:2t.1min

Mario Vargas Llosa, fikk Nobelprisen i litteratur i år, 2010. Jeg ønsket å repetere litt fra hans forfatterskap, foruten noen av romanene hans, valgte jeg å se denne filmen. I Bukkefesten viser han både sitt politiske  engasjement og sitt litterære talent. Vi opplever en rystende tid i Den  dominikanske republikks historie. Som de andre Latin-Amerikanske landene, opplever folket her militær-kupp og diktatur.
Her fokuseres det mindre på de storpolitiske hendelsene enn de tragediene diktaturet skapte for enkelt-mennesker. Det er den kvinnelige advokaten  Urania som besøker faren i Santo Domingo. Hun har valgt å forlate landet og være borte i 30 år. Når hun nå vender hjem til en aldrende far som kanskje snart skal dø, vender tankene hennes tilbake til 1961. Faren hennes hadde vært en trofast medarbeider og rådgiver for diktatoren Trujillo. Her rulles bakgrunnen opp for hvorfor Urania hadde forlatt hjemstedet, og hvorfor forholdet til faren utviklet seg nærmest til uforsonlig hat.
Dette var en sterk historie; filmen var realistisk knyttet til de historiske begivenhetene på 1960 tallet; den var utrolig bra laget, gode skuespillere og fin bakgrunns-musikk.
Den ga et grusomt bilde av hvor langt man kan gå, hvor dypt man kan synke for å tilfredsstille et maktmenneske, her den militære diktatoren…men temaet kan overføres til andre situasjoner også, dessverre.

 
Denne filmen vurderer jeg til terningkast:6

Skavlan 10.12.2010 hadde et bra intervju med Nobelprisvinneren, her forklarer han hvorfor han begynte å skrive og hvorfor han ofte skrev om diktatorer....

Thursday 18 November 2010

Tanker om bok - Dag Solstad: Professor Andersens natt

Det moralske dilemma: To Tell or not to Tell

Lydboken utgitt 2006 av NRK/Lydbokforlaget.
ISBN/EAN: 9788242121653
Papirutgaven er utgitt på Oktober forlag.140sider, boken utkom først i 1996


Lasse Kolsrud - leser boken

Omtale fra forlaget:

Professor Andersen er 55 år og bor alene på Skillebekk i Oslo. Idet romanen åpner feirer han jul for seg selv i tråd med de skikker som gjelder for en norsk julaften, noe han blir stående ved vinduet og reflektere over en stund. Slik blir han vitne til et mord på den andre siden av gaten. En ung kvinne blir kvalt, og professoren ser både henne og morderen tydelig gjennom vinduet, men han får seg ikke til å melde fra om hendelsen. Professor Andersens natt åpner med et klassisk krimsujett, men Solstad bryter med sjangerforventningene, og skaper slik en slags antikriminalroman. Den ateistiske professor Anderssen opplever at det blir umulig å forholde seg til det han har sett, uten samtidig å forholde seg til spørsmålene om Guds påbud. Dermed introduseres de store dilemmaene ved hele vår kultur, sentrert rundt vårt forhold til mordet.

Mine tanker om Professor Andersens natt:

Jeg brukte lydboken fra biblioteket, med Lasse Kolsruds ypperlige opplesing i forfatterens ånd..jeg ser for meg Dag Solstad med denne stemmen som fremfører professor Andersens intrikate, men interessante tanke-filosofier, i en Joycisk Stream of consciousness-stil. Jeg synes Kolsrud leste på samme måte som Dag Solstad selv leste sin 17.Roman.
Pål Andersen er en merkelig litteratur-professor, med Ibsen som spesialfelt, likevel med høyst "litterært ukorrekte tanker" om Ibsen. Men tvilen på Ibsens storhet holder han "korrekt" for seg selv, med sin Ibsenske doktorgrad underviser han sine studenter ufortrødent om Ibsens fortreffelighet.
(Et sidesprang: Her reises en interessant, morsom debatt..Solstad ironiserer ypperlig over dette: "alle" mener Ibsen er stor, er det da temaene eller de språklige kvaliteter som vektlegges? Den samme debatten har vi nå gående når det gjelder Knausgårds Min kamp...er "storheten" her temaene i verket eller kan "storheten" basere seg på språklig fortreffelighet alene?)

Handlingen i korthet: 
En singel professor Pål Anderson på 55 år feirer julaften, Skillebekk, Oslo etter helt norsk mønster, er nøye på både mat, bekledning og riktig tid for både middag, kaffe avec og "gaveutdeling" av sine to pakker.
Tilfeldigvis blir han vitne til en ung mann som kveler inn kvinne i leiligheten rett over gaten. Dette kunne jo være opptakten til en tradisjonell krim-roman; men man føler nok fra starten at det er noe ganske annet og mer...
En fomlende,filosoferende, ubesluttsom litteratur-professor kommer seg ikke til å melde fra om det han har sett, og dagene går med til både det ene og det andre, blant annet "flykter" han fra rapporterings-ansvaret til en venn i Trondheim i mellomjulen, bodde på Britannia Hotell, gikk på Erichsens konditori, og fikk med seg en skitur i Bymarka,(gjenkjennende morsomt var dette)

Andersen blander eksistensielle spørsmål: Hvem er jeg? Hva er livet? - (Bortsett fra for langt i alle faser, sier han)..med sitt moralske dilemma Har han en samfunnsplikt å rapportere det han så, eller har han en frihet til å la være, er han egentlig fri i sin handlingslammet-het? Vel, helt handlingslammet er han ikke, for han viser nærmest en del "tvangshandlinger" - blant annet å følge med på alt morderen gjør i og utenfor sin leilighet ...han fikk noe "interessant" å beskjeftige seg med i sitt ellers trivielle liv og ble nærmest en forbundsfelle med morderen.
Professor Andersen er en "loner", "min egen skremmende ensomhet", sier han faktisk et sted i romanen. Men selvvalgt er det vel, han vil ikke involvere seg med andre, hverken venner, eller kolleger...han har nok med sine egne tanke-filosoferinger, rituelle handlinger, og italienske dresser som støtter opp om hans ego. Men opptatt av hvordan han fremstår for andre er han...jfr. den "humoristiske" situasjonen hvor han første gang kommer i uforvarende kontakt med morderen på en sushi restaurant, der han retter seg etter rådet fra mannen på nabobordet om å velge sake til retten i stedet for pils, som han egentlig hadde lyst på - men han vil jo opptre korrekt, oppdager så at det er morderen han "adlyder"

Her begynner en underlig konstellasjon mellom de to, og det topper seg etter et par måneder; det moralske dilemma når sitt klimaks: Vandrende rundt i sin slåbrok midt på lyse dagen starter professor Pål Andersen en slående monolog, eller rettere sagt dialog med seg selv, man kan nesten dra parallell til en Shakespeare-Hamlet soliloquy, hovedpersonens handlingslammelse, eller Holberg-Jeppe-monolog, med en rådløs hovedperson. Professoren trekker frem et utall "logiske" argumenter for eller imot rapportering av et mord, "gode" begrunnelser for sitt standpunkt kverulerer han også over. Dilemmaet tilspisses mer og mer, han er trengt opp i et hjørne, han kan jo ikke melde morderen nå etter to måneder, hans egen "unnlatelses-synd kunne ikke forsvares".."han var blitt en utstøtt sammen med morderen"..."Professor Andersen var ingen religiøs mann, det stod han fjernt å tenke i disse baner", men nå har dilemmaet vokst seg så prekært og besværlig for han, at han blander til og med Gud inn - han skjønner at han har viklet seg inn i noe han ikke kan vikle seg ut av, han kjenner "gufset fra samfunnets krav" om å ordne opp i sin unnlatelses-synd; men han finner argumenter slik at ikke et guddommelig påbud en gang skal få han til å melde fra om det han har sett; i hans snedige lek med ord, tanker og argumenter har han vel nærmest spilt gud selv, "knipset med fingrene og en morder har gått fri", sier han.

Men nå har han forsonet seg med sin gjerning, og da kan han sove og hengi seg til drømmer hvor alt kan skje, sier han til seg selv. Så kommer tvilen igjen: Trett og befriet? Er han det? ..det blir liksom "et knips med fingrene", så har han adskilt seg fra Gud"… En Gud som han riktignok ikke tror på..men han har jo tross alt dratt denne Guden inn i sitt moralske dilemma. Han kommer ofte tilbake til dette at "ingen kan ha sin egen Gud, selv ikke den Gud-løse".
Han innser også innimellom at handlingen hans, det vil si hans mangel på handling -  at han ikke har varslet politiet, er forkastelig. Det har jo gjort han "fortapt", han spinner videre på dette: finner ut at han egentlig ikke kan være fortapt, når han ikke tror på noen Gud, derfor hadde han ikke fulgt det "guddommelige påbud", men han må innrømme at han har oversteget en grense, og derigjennom møtte han noe han fant det nødvendig å benevne som Gud.
Og dessuten rasjonaliserer han med at "ingen straff får likevel den døde til å vende tilbake til livet".
Midt i dette tanke-kaoset ringer "morderen" på døren, de har jo en avtale om å gå på Traverbanen - men da sier professor Andersen seg syk og blir ikke med…nå har han vel ferdig-spunnet hele dette innfløkte dilemmaet i sitt hode.

Selv om professor Andersens tanke-filosofiske sidesprang kan fremstå "morsomme" og humoristiske, er vel hele atmosfæren i denne romanen dødsens alvor og tragisk..alt kan se vellykket ut med professoren, hans undervisning, hans samvær med kolleger, hans restaurantbesøk, og fine dresser, hans funksjoner i styrer og verv..men livstrettheten og de viktige eksistensielle spørsmål og dilemmaer gjennomsyrer hele romanen; man får vel heller lyst til å gråte over denne tragiske hovedpersonen, livsbejaende fremstår han i hvert fall ikke, jeg finner han "slekter" mye på en annen av Solstads romanfigurer, Bjørn Hansen, slik han fremstår i f.eks 17.roman. Men den språklige elegansen til Dag Solstad kan man i hvert fall nyte og glede seg over, det føles som om hvert eneste ord sitter der det skal og er valgt med omhu, det gir en "salig" leseopplevelse.....

Og vil man ikke lese denne romanen som en tragedie ...(professoren filosoferer interessant over linjen fra Ibsens drama til de greske tragedier), fungerer den godt også som en satire på linje med de "Holbergske"...

Øyner man også litt "samtids-kritikk" i dette: Vi er iakttagere til det som skjer, vi lar det skje, vi står på sidelinjen, vi lar oss ikke engasjere eller involvere. Hva venter Andersen på? Hvordan lever han i sitt liv? Er det bare en Platonsk skyggetilværelse, livet passerer i en film gjennom romanen fra hans studietid, til han som middelaldrende professor underviser i det som er hans spesialfelt, engasjementet er påtatt og det hele virker som kjedelig rutine. Andersen fremstår nærmest som en slags zombie, "gjennomfører" sitt liv som et uengasjert pliktløp..men fasaden er der. Man får lyst til å gi han en rystelse, riste han til litt positiv livsanskuelse, til noe mer ekte..eller fortjener han bare å kjøre sitt løp mot det som ubønnhørlig kommer for han også...han prøver jo å overbevise seg selv om at han har valgt livet slik...og det virker bare som et trist venteværelse....

Men om han i det hele tatt har vært vitne til et mord, se det er en annen sak (Professor Andersens natt var julenatten og det som har skjedd da, må man jo tro på...)..det vesentlige er vel likevel det "Moralske dilemma"..den debatten tar vel professor Andersen opp igjen en annen gang...for et øyeblikk sa han seg ferdig med morderen og mordet og gikk og tok et bad....

Mine tanker rundt denne romanen ser ut til å ha utviklet seg til et tankespinn påvirket av professor Andersens kaotiske stream of consciousness..et tankespinn som går i ujevne baner rundt hovedpersonens moralske dilemma...man kan vel ikke unngå å bli påvirket av professorens argumentasjon som man nærmest føler seg bombardert av på kryss og tvers...jeg burde vel greid å skape mer struktur i dette, men jeg velger å la det stå slik...litt symbolsk for hvordan det fløt i stakkars, ensomme, professor Andersens hode....

Dag Solstad, på sin side, leker i hvert fall med ord, mange ord, og tryller med språket - og magien hans treffer leseren, jeg blir i hvert fall trollbundet. 



Denne boken vurderer jeg til terningkast:6

Hva mener forresten professor Andersen om morderen?:
 

Mine blogg-poster om Dag Solstad:  

Sunday 14 November 2010

Gjennom ordene: Blogginnlegg som gjorde meg glad - og opplyst!

Det er alltid hyggelig med positive kommentarer og litt oppmuntring. Takker for det.


Gjennom ordene er en tiltalende og innholdsrik blogg for litteratur-interesserte, verdt et besøk.

Saturday 13 November 2010

Award

Jeg har fått en award! Denne har jeg fått fra Rose-Marie, som har den utrolig innholdsrike bloggen Rose-Maries litteratur- og filmblogg. Tusen takk.

Reglene er som følger: 

  • 1. Takk den du har mottatt prisen fra
  • 2. Kopier prismerket til bloggen din
  • 3. Fortell hvilke 3 forfattere du regner som favoritter, og nevn en yndlingsbok per forfatter.
  • 4. Send prisen videre til 5 mottakere som du føler fortjener den.

Det er ganske umulig å skulle velge ut tre favoritt-forfattere, jeg har så mange, men velger jeg en gammel klassiker blir det Dostovjetskij og Idioten, av dagens norske vil jeg nevne Tore Renberg og Kompani Orheim, Henrik H. Langeland og Francis Meyers lidenskap, Carl Frode Tiller og Innsirkling

Jeg følger ikke så mange blogger, men jeg vet det er mange som fortjener awards for det flotte arbeidet de nedlegger i sine blogger.

Jeg nevner bare to her:

Artemisias verden

Gjennom ordene