Monday, 31 January 2011

Mine Proust-betraktninger 11: Remembrance of Things Past - "På sporet" -dramatisering i lyd

In Search of Lost Time or Remembrance of Things Past
På sporet av den tapte tid, 6 deler, dramatisering fra BBC radio 4  av John Taylor..i mangel av bøkene lytt til disse som en liten erstatning…de er bedre enn ingenting.
Velg å se/høre alle programmene under ett - 6 deler med 6 episoder, 36 dramatiseringer på ca 10 min hver.

Eller velg fra listen:
Del 1: Swann's Way: 1-2-3-4-5-6
Del 2: The Budding Grove: 1-2-3-4-5-6
Del 3: The Guermantes Way: 1-2-3-4-5-6
Del 4: Sodom and Gomorrah: 1-2-3-4-5-6
Del 5: The Prisoner and the Fugitive: 1-2-3-4-5-6
Del 6: Time Regained: 1-2-3-4-5-6
Alle radiodramatiseringene på ett brett - 36 episoder:


Velg fra listen over 36 radio-dramatiserte episoder:
DEL EN
1.Swann's Way 1 av 6

2. Swann's way 2 av 6

3.Swann's Way 3 av 6

4. Swann's Way 4 av 6

5.Swann's Way 5 av 6

6. Swann's Way 6 av 6
DEL TO
7. The Budding Grove 1 av 6
8.The Budding Grove 2 av 6
9.The Budding Grove 3 av 6
10.The Budding Grove 4 av 6
11.The Budding Grove 5 av 6
12. The Budding Grove 6 av 6
DEL TRE
13.The Guermantes Way 1 av 6
14.The Guermantes Way 2 av 6
15.The Guermantes Way 3 av 6
16.The Guermantes Way 4 av 6
17.The Guermantes Way 5 av 6
18.The Guermantes Way 6 av 6
DEL FIRE
19. Sodom and Gomorrah 1 av 6
20.Sodom and Gomorrah 2 av 6
21.Sodom and Gomorrah 3 av 6
22.Sodom and Gomorrah 4av 6
23.Sodom and Gomorrah 5 av 6
24.Sodom and Gomorrah 6 av 6
DEL FEM
25.The Prisoner and the Fugitive 1 av 6
26.The Prisoner and the Fugitive 2 av 6
27.The Prisoner and the Fugitive 3 av 6
28.The Prisoner and the Fugitive 4 av 6
29.The Prisoner and the Fugitive 5 av 6
30.The Prisoner and the Fugitive 6 av 6
DEL SEKS
31. Time Regained 1av 6
32. Time Regained 2 av 6
33. Time Regained 3 av 6
34. Time Regained 4 av 6
35. Time Regained 5 av 6
36. Time Regained 6 av 6


Sunday, 30 January 2011

Mine Proust-betraktninger 10: var det slik musikk Marcel drømte om i "På sporet"

Jorge Arriagada - Sonate de Vinteuil 

Var det slik musikk Marcel Proust drømte om da han skrev På sporet av den tapte tid  - sonater er vakkert å lytte til.


En av mine absolutte favoritter er Beethovens klaversonate  -  Nr31 I Ass-Dur helst med Alfred Brendel ved pianoet  No. 31, Op. 110 - 1st Movement):

Saturday, 29 January 2011

Tanker om film - Fear and Loathing in Las Vegas: filmatisering av Hunter S. Thompson's roman med samme navn


Originaltittel: Fear and Loathing in Las Vegas
Regi: Terry Gilliam
Skuespillere: Johnny Depp, Benicio Del Toro, m.fl.
Manus: Terry Gilliam, Tony Grisoni, Tod Davies
Genre: svart komedie
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk
Lengde: 1t.59m.
Produksjonsår: 1998
Ettersom jeg jobbet litt med filmen American Psycho i går, fikk jeg lyst til å se på denne som også skulle være en slags kritikk på det amerikanske samfunnet, kanskje i en slags slap-stick, black-humour stil.
Fear and Loathing in Las Vegas er filmatisering av Hunter S. Thompson's roman med samme navn.
Settingen er som i romanen: en journalist og hans advokat drar på en trip for å dekke et motorsykkelrace; men deres egentlige misjon skulle vel være å "trace The American Dream", og til dette trengs en del equipment i form av masse dop, fest og tjohei. Romanen ble skrevet i 1970 i en stil som forfatteren er visstnok kjent for å ha skapt, den såkalte gonzo-journalismen - Journalisten blir ikke en objektiv tilskuer, men en subjektiv integrert del av historien han forteller, og her glir virkelighet og fantasier og drøm over i hverandre..
Det var raskt tempo på den psykedeliske dop-trippen, en fotograf var også inne i bildet uten at det gjorde det mer lærerikt. (Var det en slik trip Ari Behn skulle/var på?)
De dro for å finne The American Dream sier hovedpersonen. Jeg synes ikke kritikken av dekadens og forfall, hippieopprøret og jakten på drømmen ble helt vellykket karikert i filmen.
Kanskje den hadde et tilnærmet tema som i American Psycho ...ikke godt å si, men da er AP  mye bedre laget..
Dette var vilt og rotete og ustrukturert... formen skulle vel illudere galskapen og kaoset, hos hovedpersonen? Og i samfunnet?...Både Woodstock, Vietnamkrig flakkes det inn på. Etter endt road-movie-trip, eller syre-trip kjøres advokaten til flyplassen i great style. Jeg skimtet kanskje noen antydninger til ett eller annet; men den hadde vel ikke noe klasse over seg i nærheten av det man finner i The Great Gatsby, eller American Psycho...men kanskje filmen ikke stilet etter noe annet enn å vise tilgrising av hotellrom og en syk reporter-trip...tror nok roman-formen greide dette bedre. Her ble det mer litt håpløs "bløtkake-humor" ut av det, synes jeg. Med en del velvilje kunne jeg vel ta poenget….. Ser det er mange kritikker på den, liker helst å gjøre meg opp en mening selv,men klikket på en tilfeldig review etter at jeg hadde notert ned mine tanker…og ser at de sammenfaller med denne.
Det er sjelden jeg ser en roman som er filmatisert uten å lese boken først, det har jeg da altså ikke gjort på denne….og jeg kan godt tenke meg at boken er mye bedre, kanskje i god, gammeldags Jack Kerouac beat-stil.
Filmen vurderer jeg til terningkast : 3+

Her er noen videoklipp fra filmen, de gir kanskje litt hint om hva slags fim dette er:

 




Friday, 28 January 2011

Tanker om film - American Psycho: filmatisering av Bret Easton Ellis roman av samme navn


Regi:Mary Harron
Forfatter:Bret Easton Ellis (roman), Mary Harron (manus),
Skuespillere:Christian Bale, Justin Theroux and Josh Lucas m.fl.
Spilletid: 1t.37min
Produsert:år 2000
Jeg fikk lyst til å gjen-se denne, ble minnet om den da forfatteren nylig ble intervjuet i Bokprogrammet.
Mitt lokale bibliotek skaffer alt, så jeg lånte DVD'n der.

Da denne romanen av Bret Easton Ellis (f.1964, LA, USA) først utkom, kom jeg i kontakt med den fordi det var flere av engelsk-elevene mine som "søkte" om å få skrive spesialemne om denne. Det jeg i første omgang festet meg ved i omtaler var jo stempelet av vold og grovheter, absolutt ikke en roman eller film som jeg går for vanligvis. Men så leste jeg romanen som del av "jobben min", og prøvde å se hva som "lå bak"; jeg måtte jo se hva elevene likte å lese og så møttes vi til en interessant diskusjon på denne. Vi begynte å forstå at det som skjedde i romanen av "fæle" ting var effekter forfatteren brukte for å få frem budskapet sitt. En krass kritikk av tingenes tilstand i jappetidens USA, materialisme, og grådighet, uten nåde for de menneskelige verdier….berømmelser, rikdom og materielle verdier har sin pris.
Romanen til den amerikanske  forfatteren Bret Easton Ellis kom ut  i 1991, det var hans tredje roman…den hadde vel noe "trang og vanskelig fødsel" i starten, den var drøy kost. og ble gitt ut på norsk av Tiden forlag i 1992. Settingen, karakterer er Wall Street og en gjeng med unge børsmeglere  på slutten av 1980-tallet. Hovedpersonen Patrick Bateman ser vi som et offer for denne grådighetskulturen…jeg vil nesten se han som den scapegoat'n som tar på seg all elendigheten, sex, vold og alt annet grusomt og utvikler den store  "samfunns-psykosen"
Hvis man ser på dette som en ren volds-, sex-porno-film, forstår man lett at den ble forbudt og sensurert mange steder, for eksempel i Tsjekkia,  av moralistiske grunner,  klippet grundig i USA i starten osv.
Filmen kom i år 2000 og hovedpersonen spilles av Christian Bale, han gir en utmerket tolking av den flotte, suksessrike, veltrente, solarium-brune, populære, vellykkede jappe-børsmegleren Patrick Batemann, den arbeidsnarkomane  sosiopaten. Vel bevandret på alle flotte restauranter, med "pene", interessante mennesker, med kredittkort som åpner dørene til de fine klubbene og jet-set-stedene..de er en gjeng venner som har det "morsomt" sammen, men de kjenner vel egentlig ikke hverandre under overflaten.
Denne filmen minner meg veldig om den amerikanske drømmen i The Great Gatsby…mange likheter har disse to filmene i sin samfunnskritikk, men ganske forskjellig uttrykksform har de…romanene er jo skrevet med ca 65 års tidsforskjell da..så Ellis sin uttrykksform kunne vel neppe slå igjennom på 1920-tallet, men likt er det med at Wall Street og aksjespekulasjon var sentralt i The Great Gatsby også, slik som i jappe-tiden som kommer 60 år senere. Og The Great Gatsby unngikk å bli så kontroversiell som American Psycho ble.
Litt inntrykk fra filmen som jeg nylig "repeterte":
Den har heftige effekter helt fra starten, slik at man fokuserer på at dette er "blodig alvor" på en måte: store, mørke, blod-dråper drypper over lerretet til teatralske musikktoner, store kokkekniver hogger seg vei….gjennom lekker mat, fantastiske vakre retter serveres, og danderes på rene hvite tallerkener - sterk symbolikk følte jeg i disse kontrastene, alt er vakkert og korrekt på utsiden…blant disse pene, intelligente, velkledde, "dannede" guttemenn.
Det første lille stygge hintet vi får om Batemans karakter er vel når kredittkortet ikke er gangbart på en bar som ønsker cash - ordene som faller over bar-damen da er langt fra vakre.
Den neste scenen er også "vakker" i all sin reklame-gru…"The Morning Routine", en herlig scene med Batemans morgentoalett med all verdens flotte kremer og sprayer og vidunder-skjønnhetsmidler - og ansiktsmasken som er lagt draes av og man skjønner straks symbolikken at her er det "personlighets-forvirring".
Pillemisbruk, og elskerinner overfladiske selskaper og kokain-misbruk:
"Vi må mane til samfunnsbevissthet", sier P.B., og vi vet han snakker med to tunger - "og demme opp for de unges materialisme".
 Vi skjønner mer og mer av hovedpersonens dobbeltliv gjennom filmen, blodige lakener som leveres renseriet med trussel om drap på personalet om de ikke gjør jobben som han vil, volds-pornofilmene på TV'n hans mens han selv trimmer sin perfekte, muskuløse kropp i sitt hjemme trim-miljø..
Det synlige tegnet på vellykkethet blant jappe-vennene, deres elegante designede visitt-kort og Batemans raseri om noen har flottere kort enn han, det er jo til å drepe av misunnelse for.
Uteliggere kan drepes, men først får de høre noen sannhetsord, prostituerte, og eskorter dras hjem i leiligheten for å forlyste han med porno-show før de "renses" bort fra samfunnet - mordene blir grovere og grovere der han flyr etter dem med motorsagen. Han går heller ikke av veien for å plage eller skyte katter, der han blir avslørt av en eldre dame som blir "henrettet" av han  … denne volden og drepingen eskalerer mot slutten av filmen, det hele ender i en apokalyptisk crescendo av vold og nedslakting  av politiet som kommer. Han unnslipper og i desperasjon og fortvilelse tilstår han til sin advokat som tar det hele som en spøk…
Notatboken som sekretæren finner på kontoret er full av volden og galskapen, (Ronald Regan er på TV om det skulle ha noen symbolsk betydning)
Og filmen ender i en slags konklusjon…men blir verden bedre for det, for Patrick Bateman gjelder dette:
"Det er ingen flere grenser å overskride. Han håper ikke på en bedre verden for alle - han vil påføre alle sin smerte". "Min bekjennelse har ikke endret noe", sier han….han blir nesten som en omvendt  Kristus-skikkelse, som er syndebukken og tar på seg all elendigheten i dette samfunnet, uansett om det er han som utfører grusomhetene så er han et offer for elendigheten.
Roman og film bør man ikke sammenligne, men har man lest romanen American Psycho først, får man nok et dypere innblikk i P. Batemans syke psyke, men jeg synes Christian Bale gir et bilde av hovedpersonen bortimot slik jeg tenkte meg han, bra spilt som en slags sombie eller robot i dette nokså dystre samfunnet.


Severdig film (etter at romanen er lest); i underkant av terningkast:5

Klipp fra filmen:

 
Og her et video-intervju med Christian Bale som tolker Patrick Bateman på en ypperlig måte:

Christian Bale / A conversation about "American Psycho"

Thursday, 27 January 2011

Mine Proust-betraktninger 9: Marcel Proust og John Ruskin - Om Lesning


Jeg kom tilfeldigvis over et nytt lite tilskudd til mitt Proust- prosjekt...det var litt utenom programmet; men jeg fant denne lille boken på biblioteket i dag, glemte alt annet, satte meg ned og leste den mens jeg tok noen notater. Tankene i de to essayene var veldig fengslende, selv om de er skrevet for over hundrede år siden. Jeg ble akkurat ferdig med lesing og en rask kladd til jeg skulle møte en venninne på "stam-kaféen". Som vanlig fikk vi en veldig god meningsutveksling på litteratur, lesing og Proust mens vi gikk igjennom kladdnotatene mine. To-tre timer med fruktbar diskusjon ansporet meg til å blogge litt mens dette var ferskt.. 
(Og jeg sender en SMS til min venninne underveis:Godt i gang med bloggingen nå. Vår fine samtale i dag inspirerte meg. Du blir nevnt i innledningen. Skal bli ferdig før jeg tar ettermiddagsteen på senkvelden, dropper middagen. Klem. Randi
PS. Du var veldig åndfull i dag....)
Spesielt interessant ble dette stoffet fordi jeg nylig har lest Olof Lagercrantz' fine lille bok på samme tema: Om kunsten å lese og skrive, essaysamlingen han skrev i 1985 på svensk, oversatt til norsk 1988 -altså 100 år senere enn Proust og Ruskin. (I etterkant når jeg ser på hva disse tre sier om å lese, så utfyller de hverandre og man ser tydelig at litteratur, leseglede og dette å fordype seg i det skrevne ord er ikke noe som "går ut på dato", meninger, tanker og oppfatninger rundt dette for hundrede år siden er like aktuelle hundrede år senere...og det disse tre store personlighetene fikk sagt meg om dette temaet, gjorde meg bare enda mer glad i dette med å lese...... 


Proust og Ruskin uttaler seg om lesning: 
 

Marcel Proust: Lesningens verden (s.7-29). Proust starter med å konstatere at lesestunden fra barndommen - da man følte at verden rundt og alle forstyrrelser skapte avbrudd i lesingen - men når han så senere i livet blar igjennom disse barndommens bøker - blir disse forgangne lesestunder  (på tross av, eller nettopp på grunn av disse utenomliggende begivenheter) minnerike lik en kalender over dager som er blitt borte. Det som skjedde rundt lesingen har satt spor. (Det blir en slags "Remembrance of the Past" - Madeleine-kake-opplevelse i dette også).
Proust gjenskaper barndommens lesestunder gjennom et helt døgn - i spisestuen foran den varme kaminen, før lunsj-tid, bilder fra rommet gjenskapes - de håndmalte tallerknene på veggen, lyden av vannpumpen ute; det får han til å heve blikket fra boken, gjennom vinduet kan skimtes stemorsblomstene   i bedene, 

"stemorsblomster som så ut som de var plukket på denne alt for vakre himmelen som var som et gjenskinn av glassmaleriene i kirken som man enkelte ganger kunne se mellom takene i landsbyen, dyster når det brygget opp til tordenvær, eller etterpå, alt for sent, når dagen nesten var over."(s.8)...og så kommer avbruddet med kokken som skal dekke spisebordet,...lenge før hun burde komme...
Timene frem til lunsj var dyrebare, til avbruddet kom og foreldrene "uttalte de skjebnesvangre ordene:Nå får du lukke igjen boken, vi skal spise" (s.9)
Proust erindrer videre lunsjen og samtalene rundt bordet - spesielt grand-tantens kommentarer til maten, kokken, etikette, iblandet et snev av Beethovens sonater - hun uttaler seg med sikkerhet på slike områder, om "ting hvis regler og prinsipper hun hadde fått i arv fra sin mor,"....(s.10)
Etter lunsj kunne lesingen fortsette,(s.12-13) kanskje opp på hans eget rom - og her kommer Proust i sitt essay med en , etter mitt skjønn, vakker og nesten poetisk erindring, eller beskrivelse av barndoms-rommet hvor lesingen foregår - en sammenhengende skildring, langt mellom punktumer, om de i det hele tatt finnes, - og øynene vandrer under pauser i lesingen - ut gjennom vinduet, tankene går til kirken i nærheten (kirken er alltid sentral hos Proust og i barndommens Combray som dette egentlig handler om). Filosoferingen går videre fra reproduksjonen av Botticellis Våren, til det å kunne gå inn i et lite, fremmed hotell og lese der i ukjente omgivelser "hvor min fantasi begeistres ved følelsen av å være neddykket i noe som ikke er meg;" (s.15)
Proust gir en intens beskrivelse av dette å ta et fremmed hotellrom i "lesebesittelse" - han får det til å virke som noe spennende og nesten skremmende - å dra for vindus-slåene, å krype opp i sengen og legge seg under kalde , hvite lakener, og høre kirken i nærheten ringe "for hele byen de døendes og de elskendes søvnløse timer".   - (Unnskyld meg, men dette får stå for min egen regning; jeg fikk assosiasjoner av dette og tolket det nesten som noe seksuelt - den lidenskapelige lesingen i et skremmende, fremmed hotell-rom - det er mange mennesker som finner spenning og ekstra seksuell pirring av å elske på merkelige eller fremmede steder.....vel - med den lidenskapen Proust skriver akkurat her i essayet, jeg bare tenkte....)

Etter lesestunden på rommet etter lunsjen - med avsporingen til hotell-rommet - fortsetter (lese-)dagen med tur i parken, spenningen og forventningen til å ta fatt på boken stiger, for han kan ikke lese før obligatoriske gjøremål er unnagjort, lek og en liten nistepakke. I idylliske omgivelser (her kommer naturen sterkt inn hos Proust også, slik som den opptar Ruskin) kunne han så finne en stille lund , bort fra de andre og boken kan endelig taes frem igjen. Da er "rommet" et annet - han erindrer dette "innelukkede" naturstedet, og beskriver det på en vakker måte. Alene, borte fra alle andre, det er enger, det er blomster, det er stillhet, man var skjult for de andre...at ropingen deres hørtes i det fjerne, ga bare trygghet, og kirkeklokken hørtes også her...men slagene, tiden kunne han ikke bestemme. Oppslukt i sin egen verden som han hadde vært.

Litt avsporing - Når man går alene på denne innelukkede stien, kan man føle seg hensatt til sitt eget lille naturrom (bilde fra et fredfylt sted hvor jeg ofte går) . 


Senere på kvelden, hjemme i sin egen seng, "ble også de siste aftentimene ramme om min lesning"...sier han.(s.17)"Da,med fare for å bli straffet hvis jeg ble oppdaget og for å bli liggende søvnløs kanskje hele natten når boken var slutt, tente jeg lyset igjen så snart mine foreldre hadde gått og lagt seg;" (s.18)
I essayet fortsetter Proust lesebetraktningene - dagen er kommet til en ende, og boken har tatt slutt - det er nattlig stille i en landsby med en kirke i sentrum:"Men hva nå? Denne boken, var den ikke annet enn dette? (s.19) Og hva med skapningene i boken som man hadde gitt sin kjærlighet og oppmerksomhet til: "skulle vi aldri få se igjen, vi skulle aldri få vite noe mer om dem. (s.19). Nysgjerrigheten var vekket, man ville vite mer om romanfigurene, følge dem videre; men det ser ut til at konklusjonen likevel blir: "Lesningen står på terskelen til det åndelige liv; den kan føre oss inn i det: den utgjør det ikke." (s.20)
Proust filosoferer videre over tanken om at bøkene kan spille samme rolle som "psykoterapeutene for enkelte nevrastenikere." (s.20) - (et godt sammenlignings-bilde med tanke på at essayet er skrevet i "glanstiden" for Freud og psykoanalysen)
Proust sier videre at lesingen kan anspore fantasien, men den kan ikke erstatte vår egen aktivitet. Han kaller lesingen et "incitament" som på en magisk måte kan anspore oss, åpne dører "til rom i vårt indre som vi aldri ville klart å trenge inn i ved egen hjelp," (s.22) - her følger han altså opp bildet på bøkenes rolle som psykoterapeut.
Slik beskriver han lesingens positive rolle, men han ser også farene ved overdrivelsen...."farlig når den , istedenfor å vekke oss til selvstendig åndelig liv, tenderer mot å erstatte det"...."en slags honning andre har gjort ferdig til oss og som vi bare behøver å rekke hånden ut etter i bibliotekenes hyller og passivt nippe til, mens legeme og tanke befinner seg i en tilstand av fullkommen hvile." (s.22)
Prousts filosofering går videre til forbindelsen mellom lesingen og det å lete etter "sannheten" - da ved å lete i og lese gamle dokumenter i kirker og klostre kanskje?
Proust trekker frem en annen fortreffelighet ved lesingen ved å se på den som et vennskap. Lesingen blir et enklere, renere, bedre vennskap enn de i det virkelige liv, der man må bekymre seg over om man blir likt, om man er taktfull nok osv. "Hele denne uroen som hører vennskapet til utånder på terskelen til dette rene og rolige vennskapet som lesningen representerer." (s.26) - interessante tanker dette. Slik føltes det kanskje for Proust selv også, og mange mennesker synes vel det er enklere å forholde seg til "vennskapet" med bøker enn kompliserte forhold til andre mennesker...
.

Essayet avsluttes med tanker rundt grunnen til at "store åndspersonligheter viser en forkjærlighet for klassiske verker," (s.27) - De klassiske verkene, mener Proust, har ikke bare den skjønnheten i seg som deres "skaper har nedlagt i dem." (s.27) (altså forfatteren) - "De får en annen og enda mer gripende skjønnhet av det faktum at selve stoffet de er laget av, det vil si det språket de er blitt skrevet på, er som en gjenspeiling av livet selv." (s.27) - her dveles det ved verdien av å bevare minnene om skikker og holdninger som ikke lenger eksisterer. Proust går faktisk så langt tilbake som bibelen i de klassiske litteraturverk, nevner Lukas evangelium, likeså Den Gudommelige komedie (Dante), Shakespeares skuespill og verker av Racine og Molière - her er det snakk om klassisk, litterær dannelse; en kulturarv som lesingen kan bevare og bringe videre.


John Ruskin: Sesam og Liljer - Om kongers skattkamre (s.31-81)

Essayet er egentlig et foredrag, det fikk man en hyggelig fornemmelse av når man leste det. jeg har valgt å konsentrere meg mest om Proust, derfor nevner jeg dette bare kort - det har sin interesse å sammenligne disse to litt. han snakker om skattene gjemt i bøker, og hvordan man skal finne dem - at man må studere ordene nøye og være sikker på å forstå meningen, "bokstav for bokstav". Han bruker en tekst av Milton for å påpeke bruk av rett ordvalg. Egen betraktning: Ruskin følte jeg skilte seg en del fra Proust som lever i bokverdenens stemning, for han var det ikke nødvendig å "dissekere" ordene. Ruskin er mer formalistisk og tørr for å si det slik..

Ekstra: En artikkel om Ruskin og Proust fra Dagbladets Kultur
Boken har et etterord: Om Ruskin, Proust og lesningens muligheter - av Ragnhild Evang Reinton. (s.81-11)
jeg likte formuleringen "lesningens muligheter"; for det var jo dette som var den egentlige kjernen i det Proust og Ruskin tok for seg.
Reinton stiller spørsmålet: Hvorfor beskjeftige seg med over hundre år gamle tekster om lesning når det finnes så mye moderne teori om dette? Og hvorfor briten John Ruskin og franskmannen Marcel Proust?" (s.81) Et av svarene mener hun kan være at de gir distanse til vår egen tid - slik at vi kan se oss selv med litt andre øyne.
Reinton skriver litt om leseren og leseteori de siste ti-årene - at moderne teori trekker leseren mer og mer med i forfatterens prosess, og at Ruskin og Proust foregrep disse tankene på hver sin måte - altså: "oppmerksomheten mot leserens aktive medvirkning." (s.82) Ruskin og Proust har interessante berøringspunkter, og spesielt Proust lot seg inspirere og utfordre av den britiske filosofen. Reinton sier:"Etter min mening er det samspillet mellom deres syn på lesning som er mest engasjerende å beskjeftige seg med i dag." (s.82) Reinton redegjør videre lit for Ruskins liv, tanker og filosofi - hans politiske syn og hans syn på menneskets forhold til naturen, og ikke minst kunsten i relasjon til teknikk og vitenskap.
Reinton tar også opp forholdet mellom Ruskin og Proust, og de stadier dette forholdet ser ut til å ha gjennomgått. (s.92), og de ambivalente følelser Proust ser ut til å ha hatt i sine holdninger til Ruskin. Reinton prøver også å summere opp de to personlighetenes likheter eller heller ulikheter rundt "lesning" og i synet på "forfatteren".
Hun avslutter sitt etterord om Ruskin-Proust-lesningens-muligheter slik:
"Kanskje vi som lesere bør ha med oss begge disse to lesemåtene, ikke bare hengivelsen til det leste og mottagelsen av det fremmede, men også tilskyndelsen til å skrive og tenke videre."(s.111)


(Se også Tanker om bok: Om kunsten å lese og skrive

Ser ut som jeg bør ta en opptelling av bøkene i Proust-samlingen min nå, foruten de jeg har lånt på biblioteket, har jeg stadig utvidet samlingen min, den siste kom i dag...har ikke hentet den på posten enda, men den ser spennende ut i omtalen hos Amazon:(og man kan laste ned noen gratis-sider her)

Monday, 24 January 2011

Tanker om bok - Lars Saabye Christensen: Mit danske album

Tittel: Mit danske album
Forfatter: Lars Saabye Christensen
Oversatt til dansk av: Charlotte Jørgensen
Utgitt: 2010
ISBN 978-87-92523-25-9
København:C&K,2010. - 108 s.illustrert
(Jeg leste den danske utgaven, den norske kommer i løpet av 2011)

Mine tanker om Mitt danske album:

Denne boken ville jeg vel ikke ha prioritert å se på hvis jeg ikke hadde fått en mail fra en velmenende venn for et par dager siden - om det var i alvor eller fleip, er ikke godt å si - men han mente idéen var noe for meg som drev litt blogging og i tillegg slektsgransking. Sant å si - en fin kombinasjon. Nå ser jeg på denne litt "sære" boken som en veletablert forfatter kan koste på seg å lansere. Jeg må vedgå at selve konseptet og prosjektet vekket min interesse - men det kunne nok ha vært mindre hastverkspreget, og mer fullkomment - det ligger et potensiale i det til å være noe mer...(men det var kanskje ikke intensjonen).
Kort resymé:
Det meste av det skrevne er i korte linjer uten punktum, i en tilnærmet dikt-form, litt uvant "genre", like uvant, men slettes ikke unormal, som forfatterens fødsel som det hele starter med i Oslo 21.september 1953 - første gang i Oslo - med føttene først. Dette utgjør åpningsscenen i "albumet".
Videre forteller forfatteren at like lite som han husker inntoget i denne verden, husker han første gang han kom til København (s.15) - fedrenes by som han beretter om med kjærlighet.
Beretningen og barndomsminnene fortsetter hele tiden i samme punktumløse "dikt-stil", med noe varierende linjelengder.
Det er små, springende beretninger om stort sett trivelige barndomsminner og ferier med foreldrene.
Farsfiguren står i sentrum - en far som et barn kanskje aldri kjenner helt utenom farsrollen:
der finnes en far
som du ikke kender
der findes en far
som du, hans søn, ikke ved noget om
fra tiden før din tid........
du tænker:
jeg vil gerne kendt ham dengang.....(s.33)
Og somrene i farstraktene er gode minner som forfatteren husker spesielt:
min danske sommer da jeg renskrev
hede og mose og enebær og lyng
i hemmelighed bag skyggerne af en rose
ved Lystrup Å  (s.51)
Nevnt blir også den spennende storbyen København, og den norske tradisjonen som det nå er slutt på - russeturene etter endt gymnastid, mens man venter på sensuren. (s.67-68)
Så kommer noen sider med en mer samlet, "normal" prosa-tekst. Det er beretningen om farens oppvekst.
"En Københavnerdreng ser tilbage"
(Mogens Hjort Christensen 1919-2010) - (s.75-90)
Dette synes jeg var en fin beretning, illustrert med bilder og overskrifter som sier litt om temaene:Cort Adelers Gade, Pakhuset, Tiderne (den overskriften kunne vel heller vært "Tiggerne"), Cykler, Fremskridt, I lære...m.fl.
 
Siste delen, s.93-108, er tilbake til korte linjer uten punktum, ustrukturerte "dikt" og løse betraktninger.
Vurdering:
Denne lille boken er vel først og fremst av interesse for forfatteren selv og hans nærmeste familie. Boken er en "hybrid" - hverken litterært verk, fotoalbum eller diktsamling. Den er ganske "løs" i formen, ustrukturert og springende, ganske "tynn" og uferdig - vekslingen mellom "dikt" og prosa-tekst ble heller ikke helt vellykket, synes jeg. Men det denne lille boken vinner på, er selve konseptet, og det at den fremstår som en vakker liten "Minnebok", mer av personlig og privat interesse enn en "tradisjonell" L.S. Christensen-roman...det er ikke en bok man gir seg i kast med av litterær nysgjerrighet - det måtte i så fall være på grunn av en annen form for nysgjerrighet.
Som konsept og "Minnebok" vurderer jeg den til terningkast:
4
Det er flott å kunne lage et slik liten minnebok som hyllest til fars-slekten, og en far som døde 1.januar 2010,90 år gammel..og til den byen farsslekten kom fra
(Som litteratur:
3)

Videoklipp og litt mer info fra NRK Litteratur

Saturday, 22 January 2011

Tanker om bok - Tatiana de Rosnay: Saras nøkkel

Tittel: Saras nøkkel
Originaltittel: Sarah´s Key
Forfatter: Tatiana de Rosnay
Oversatt av: Kirsti Øvergaard
Lest av: Ingrid Bergstrøm
Produsert av: LBF
Utgitt: 23.08.2010
CD - Spilletid 09:39:40
Antall CDer: 8
ISBN: 9788242149114
Målform: Bokmål

Jeg brukte også "papirutgaven":

Tittel:Saras nøkkel  
Forfatter: Tatiana de Rosnay  
Oversetter: Kirsti Øvergaard
Forlag: Bazar
ISBN: 9788280873590  
Lanseringsdato: 01.01.2010
Innbinding : Innbundet

Fra forlagets side:

Paris, 1942:
Sara, en ti år gammel jødisk jente, gjemmer sin yngre bror i et skap like før familien arresteres av det franske politiet i den beryktede oppsamlingen av jøder som siden er blitt kjent som Vél d`Hiv. Hun låser skapdøren og legger nøkkelen i lommen, overbevist om at hun vil være tilbake om noen timer. Men timene blir døgn, og Saras desperasjon vokser ...

Paris, 2002:
I anledning sekstiårsmarkeringen for Vél d`Hiv blir journalisten Julia Jarmond bedt om å skrive en artikkel om den svarte dagen i Frankrikes historie. Mens hun undersøker saken, snubler hun over Saras fortiede familiehistorie. Julia føler seg tvunget til å skrive om jentas skjebne, og gjennom sine undersøkelser tvinges hun til å stille spørsmål om sitt eget liv.

"Saras nøkkel" er en gripende roman som tar opp tabuene og fornektelsene rundt en smertelig episode i Europas historie - en innsiktsfull fortelling om ansvar og samvittighet, om sorg og kjærlighet. Romanen har ligget hele 17 uker på bestselgerlisten til New York Times. Boken har blitt filmatisert, med norsk kinopremiere i april 2011, og har oppnådd svært gode seertall på norske kinoer.

Mine tanker om Saras nøkkel:

Jeg brukte lydbok-utgaven av denne; jeg går som oftest for det hvis den finnes...slik får jeg med meg flere bøker jeg ønsker å "lese"..samtidig som jeg får mine daglige 12-14 kilometer til fots eller på sykkel. Det gjelder å utnytte tiden, og samtidig passe på helsen selv om man er en datafreak og en bokelsker....

Tatiana de Rosnay: født  i 1961 i Paris, med aner fra flere europeiske land, blant annet Russland og England.. Som barn bodde hun i Paris og i Boston. Etter litteraturstudier i England på 1980-tallet, har hun vært redaktør av magasinet Vanity Fair i Paris. Hun vokste opp i Paris og i Boston, og flyttet til England tidlig på 1980-tallet for å studere engelsk litteratur i Norwich. Da hun etter studiene dro tilbake til Paris begynte hun etter hvert å jobbe som redaktør for magasinet Vanity Fair og  som journalist for Elle. I 2009 var hun på 8. plass på listen over Europas mest leste forfattere. Hun har utgitt 8 romaner på fransk.

Saras nøkkel er Tatiana de Rosnays første bok på norsk. Den er utgitt i 22 land og har allerede solgt mer enn 400 000 eksemplarer.
Forfatteren sier dette om sin intensjon:


Om ikke de  litterære kvalitetene i romanen var av de beste, glemmer man nesten det fordi selve historien er så engasjerende. Det aller viktigste i romanen er vel denne skampletten i fransk "nazi-historie": De franske jødene som arresteres og oppsamles på idrettsarenaen Vèl d`Hiv i hjertet av Paris. De tyske nazistene  beordret arrestasjonen, men fransk politi og "hjelpsomme" franske tystere støttet villig hele prosjektet, barn skilt fra sine foreldre og går en grusom skjebne i møte. (Det er forøvrig laget en spillefilm om dette, La Rafle. Se klipp og omtale.) Forfatteren forteller litt om bakgrunnen selv: Romanen brakte meg for så vidt ikke noe nytt. Men vi hører en dramatisk, gripende historie, fengslende fortalt - om Sara som tror hun holder broren utenfor grusomhetene ved å låse han inne i et skap så ikke nazijegerne skal finne han..dette blir kjernen i en spennende historie -  Journalisten Julia Jarmond  " i nåtid" skal skrive en artikkel om denne grusomme skampletten i Frankrikes historie i forbindelse med sekstiårsmarkeringen for Vél d´Hiv.   Vi får kontraster mellom de forferdelige tilstandene for deporterte jøder, og en veksling til trygg nåtid; jeg synes akkurat dette med nåtid inn i det hele fungerte bra, (f.eks den "livslange" skamfølelsen som preget Julias svigerfamilie).. det er godt bundet sammen...men historien blir vel melodramatisk og nesten litt svulstig til tider; gripende og lesverdig er det for så vidt...men romanen når altså ingen særlige høyder hva litterær kvalitet angår.... Likevel, kanskje har vi alltid godt av å bli påminnet krigens umenneskelige følger og det utilgivelige som skjedde....en annen liten roman som jeg leste for ikke så lenge siden, synes jeg greide å heve handlingen og grusomhetene opp til et nivå som gjør at jeg vil huske historien, atmosfæren enda bedre: John Boyne's Gutten i den stripete pyjamasen..den romanen synes jeg hadde langt større litterær verdi. Likevel, Saras nøkkel ga rom for  reflektering og kjedelig var den ikke...men ja, noe platt...
Jeg gir den terningkast:
4.......mest for den sterke historien.

Anmeldelse:Dagbladet

Til ettertanke:
Et annet etisk-moralsk spørsmål, eller dilemma denne romanen får en til å tenke på er vel dette: Er det riktig å glemme, og heller se fremover?
Er det riktig å ikke ville vite noe, la fortiden ligge og leve for nåtiden, fremtiden?
Det er vel ikke noe fasitsvar på dette, kanskje svarene vil være individuelle?
"Husk glem aldri". Dette var Saras motto...hva gjorde det med livet hennes videre? Hva gjorde det med livene til Julias svigerforeldre? Kan Saras sønn gå videre og møte fremtiden på en positiv måte når han har "gjennomgått" hele morens historie?
Trenger vi å konfronteres med verdens grusomheter, eller har vi best av å "være strutser"?

Saras nøkkel filmatiseres, jeg er spent på resultatet: Gilles Paquet Brenner (Hugo Films) og Mélusine Mayance har rollen som Sara. Her er noen bilder fra filmen. Forfatteren sammen "Sara" fra filmen:



Wednesday, 19 January 2011

Tanker om bok - Olof Lagercrantz: Om kunsten å lese og skrive

                          (Foto: Malin Lundberg)



Tittel:Om kunsten å lese og skrive
Forfatter:Lagercrantz,Olof, Svensk 1911-2002
Språk:Bokmål
Utgitt:Oslo, Bokvennen, 1988
Antall sider:83
Oversatt av: Jan M. Claussen
Originaltittel: Om konsten att läsa och skriva
Jeg leste først den svenske utgaven av denne, så fikk jeg tak i den norske oversettelsen og leste den også.(Det var en gammel utgave, men den gjorde nytten)
"Hva skjer når vi leser?" spør Lagercrantz helt i starten av boken. Han gir en intens skildring av lesernes møte med romanpersoner, begivenheter, og den verden forfatterne prøver å skildre, og hvordan leserne i neste omgang lever seg mer eller mindre inn i denne forfatter-skapte verdenen.
Han gir et morsomt bilde på leserens involvering i skriveprosessen ved å sitere Joseph Conrad: "Hvilken vidunderlig godhet at nettopp du likte boken min, for man skriver bare halve boken. Den andre halvdelen må leseren ta hand om" (s.8)

Og hvis femti prosent er skrevet av leseren, sier Lagercrantz, så blir boken bedre jo mer begavet en leser er, og jo mer kjærlighet han legger i lesingen. Og en "god bok gir leseren en fornemmelse av at det er vår egen erfaring vi leser om." (s.10)
"Er det bra å lese"?, spør Lagercrantz (s.14) - At lesing som øker kunnskapene, altså faglitteratur, har sin verdi, er innlysende, men gjør skjønnlitteraturen oss bedre - spør han videre.
"Det finns läsning som liknar narkomani. Då kan man innbilla seg att bokhandlare och bibliotekarier är tjänsteandar i väldiga förlustelselokaler. De skyndar mellan hyllor och bord med Balzacs morfin, Hamsuns kokain och Klas Östergrens konjakk. Snart sänker seg en djup sömn över lokalen och drömmarna växer som japanska pappersblommor." - fra den svenske utgaven (s.18)
Lagercrantz påpeker forøvrig at man kan utvikle en rik personlighet uten bøker, i alle fall de skjønnlitterære (og han gir eksempel på dette). Man bør ikke motiveres til å lese av den grunn at det er "fint å lese, da er boken i faresonen, sier han - lesingen må motiveres av et behov innenfra (s.17)

"Hvordan skal man lese?" er det neste spørsmålet Lagercrantz prøver å belyse (s.18).  Noen er "puddinglesere", - de leser boken - spiser den - og så er det gjort; og bokbransjen ville bryte sammen uten disse, sier Lagercrantz.. Han innrømmer at han selv var i den kategorien lesere før han ble profesjonell. Han slukte bøker i en fart og husket nesten ingenting av det leste. Men likevel satt han igjen med fornemmelser som beriket hans liv; i bøkene møtte han mennesker med ulike skjebner og liv enn han selv, og det ansporet nysgjerrigheten til stadig å åpne nye bøker. Som ung kunne han aldri tenke seg å lese en bok om igjen. Det var jo så mange "uprøvete veier" å utforske. (Må innrømme at jeg ikke er fremmed for denne holdningen - i perioder av mitt lesende liv har jeg vel fulgt samme "oppskriften") 

En passant -  Trenger man litt opplæring til å bli en skikkelig "puddingleser", er det forresten mange lærebøker på området:
Å lese en bok for annen gang, vil gi en dypere forståelse - man ser hendelsene i etterkant: "Det som var uoverskuelig blir enkelt og forståelig" (s.19) - Lagercrantz drar frem dette med gjenkjennelsen - dette som skaper så stor forventning og glede når man leser for barn, det samme gjelder vel i voksen alder.
Utenatlæring er den ekstreme formen for om-igjen-lesing, sier Lagercrantz - når man har strevd for å lære noe utenat - det være seg dikt, salmer, regler og ramser, blir dette en livslang glede. (Her må jeg medgi at jeg kjenner meg igjen - i barneårene og skoletiden lærte vi mye utenat før i tiden. Dette har fulgt meg siden, til glede og nytte. Utrolig, men jeg har en regle på engelsk som jeg lærte da jeg var 9 år - om hvor mange dager de ulike månedene har, og jeg må ramse den opp inni meg når jeg skal vite antall dager i en måned.)
I kapittel 7 stilles spørsmålet: "Kan man lære seg å skrive?" (s.28) - Øvelse og arbeid er vel svaret her, mener Lagercrantz. Det er en fordel å finne rytmen når man skriver, og gjentagelser må man unngå, ifølge Lagercrantz.
En annen måte å forbedre skrivekunsten på, er den forfatterne bruker: de konkurrerer med hverandre, lærer av hverandre. Lagercrantz peker på det faktum at mange beslektede verk dukker opp i samme tidsperiode. (s.30)

"Hvem skriver forfatterne for?" - er spørsmålet som reises i kapittel 8 (s.33).  En forfatter motiveres selvsagt av å vite at han blir lest, å se for seg lesergruppen under skriveprosessen ansporer også.  Skriveprosessen og forholdet til lesergruppen forbedres også av at man har grundig kunnskap om det man skriver om. "Jo mer viten, desto bedre språk"(s.42)  Leserne vet å verdsette en forfatters grundige "research" før han skriver romanen; de vil lett gjennomskue en forfatter på vaklende grunn med for dårlig gjennomført research.
Kapittel 11 handler om verdien av å vite noe om forfatterens bakgrunn, hans liv. brever og intervjuer. - Biografier er kanskje ikke så dumt å få med seg for å forstå dikterens verk - som naturlig nok vil være farget av forfatterens liv og erfaringer.
Kapitlene 9, 10, og 11 omhandler i tillegg de ulike typer litteratur man kan uttrykke seg gjennom. Lagercrantz selv begynte med lyrikken, for så å skrive prosa, som ble hans yrke - biografier er han heller ikke fremmed for (han har skrevet biografi om Strindberg - og fikk vel en utvidet forståelse av Strindbergs romaner gjennom sin research her).
Kapittel 14 dreier seg om sitering. Lagercrantz formaner til forsiktighet her - fordi han mener det kan virke forstyrrende på leseren å avbryte for å dra inn en annen forfatter med sitater.
Kapittel 15 handler om å bruke bilder - metaforer, images - en vanskelig og risikabel kunst i følge Lagercrantz.
I kapittel 16 stilles spørsmålet: "Hva driver forfatteren til skrivebordet?". Naturligvis ære og penger, sier Lagercrantz. Forfatteryrket er jo et fag. Men i tillegg fremhever Lagercrantz sin tanke om at "skrivevirksomheten er et medfødt behov hos visse mennesker." - kanskje også som en slags terapi for noen. (Som eksempel nevnes en av de innesperrede dagbokskrivende jødene i Warszawa ghettoen)

"Finnes det noen sikker metode for en forfatter slik at han kan finne ut om det han har skrevet har noen verdi?" - er spørsmålet som stilles i kapittel 17. Her blir ikke gitt noe tydelig svar - verdien ligger kanskje i å gjenskape virkeligheten. Å "være trofast mot det man oppfatter som sant blir oppgaven." (s.73)
Kapittel 18: "Goethe påstår at han kan se hvilke steder hos Schiller som er skrevet under alkoholpåvirkning." (s.76) - om dette kapitlet handler om forfatternes bruk/misbruk av alkohol - se det vet jeg ikke om jeg helt fikk klarhet i.
I kapittel 19 filosoferer Lagercrantz rundt dette med en forfatters aldring, og om man burde erstatte mangel på vitalitet med øket flid. (s.81):
"Mitt språk er klarere, men fattigere på farve, mindre mykt og oppfinnsomt. Et hvitt lys trenger seg frem og jeg får være tilfreds med det." (s.82)


Denne lille boken får en til å reflektere over det å lese og det å skrive - man blir mer bevisst på hva man opplever - man blir mer ansporet til å bli en aktiv, engasjert leser - noe som gir en glede i nuet, men også varige verdier - kanskje forledes man til å gå videre også: til å skrive selv...(i hvert fall til å blogge litt)
Denne boken vurderer jeg til terningkast:5

Se også: Marcel Proust&John Ruskin: Om Lesning
Henrik H. Langeland: Fortellekunst