Wednesday, 14 November 2012

Tanker om bok - Jonas Jonasson: Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant

Tittel: Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant
Orig.tittel:Hundraåringen som klev ut genom fönstret och forsvann
Forfatter: Jonas Jonasson
Utgitt: 2011
Forlag: Piratforlaget - nå Vigmostad & Bjørke
Språk: Norsk Bokmål
Spilletid: ca.13t.
ISBN: 9788281433359
Utgave: 1.utg.
Oversetter: Elisabeth Bjørnson
Oppleser: Trond Brænne

Jonas Jonasson - Photo: Geoff Pugh

Forlagets omtale:

Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant
Knalldebut for svensk debutant! Over 600 000 solgte i Sverige

Forrest Gump møter Populærmusikk fra Vittula og Paasilinna. Du vil garantert le godt og lenge!

Etter et langt og begivenhetsrikt liv havner Allan Karlsson på gamlehjem hvor han tror han snart skal ende sine dager. Problemet er bare at helsa nekter å svikte. En dag fyller han ubønnhørlig hundre år. Pomp og prakt, ordfører, lokalavis og bløtkake venter. Men Allan vil ikke være med. Han klatrer ut gjennom vinduet. Boken handler om Allan Karlssons månedslange reise gjennom Sverige. En reise som kompliseres ved at han kommer på kant med både politiet og en motorsykkelbande som han dessverre kom til å stjele en verdifull koffert fra. Men boken er også en reise gjennom det forferdelige 1900-tallet, den uendelig sorgløse Allan Karlssons livsreise. Det viser seg at Allan Karlsson ikke bare har deltatt i, men også forårsaket flere av 1900-tallets store begivenheter. Han har vært innblandet i utviklingen av atombomben, blitt god venn med formann Maos unge hustru og både planlagt og avverget et attentat mot statsminister Winston Churchill.

Mine tanker om "Hundreåringen":

Det er mange som har sagt mye positivt om denne romanen, og det er interessant å se at den har gledet og moret utallige lesere. Vanligvis blogger jeg på bøker som jeg får et slags positivt forhold til, bøker som engasjerer på en eller annen måte - denne leste jeg i april 2011 fordi den var blitt valgt i Litteraturforumet vårt. - Når jeg begynner på en roman, skjer det vel nesten aldri at jeg legger den fra meg før den er lest til siste side - slik var det med denne også, jeg fant den ikke særlig verdifull for meg, men leste den ut på trass, for å si det slik. Tross alle anbefalinger og gode kritikker, så falt ikke denne i smak hos meg. Det var vel flere faktorer som virket inn her - blant annet minnet den for mye om stilen og konseptet til Arto Paasilinna for de som måtte like han (og det er ikke meg). Jeg ble ikke engasjert, dette var en lettvekter som jeg ikke kunne se noe budskap i - bortsett fra at den tydeligvis ville more leserne, og det er jo en ærlig målsetting i en tid hvor vi overdynges av triste oppslag i media og mye av dagens litteratur preges også av dystre historier og dokumentariske hendelser og psykologisk tungsinn. Men her ble det vel mye eventyr og røver-roman i Olsenbande-stil.
Vel skal det sies at forfatteren skriver lett og elegant, men med uendelig mange unødige ord og vendinger….heller ikke ble jeg imponert over alle de historiske begivenhetene som hovedpersonen på en forunderlig måte greide å veve inn i sitt eget liv - særlig dokumentariske og pålitelige ble ikke disse hendelsene gjengitt da - (for noen så virket det kanskje morsomt, og komisk - på meg virket det heller flaut) - Man får assosiasjoner til Forrest Gump's race gjennom historiske begivenheter og kjente skikkelser - og i sammenligning med den glimrende romanen Forrest Gump (og filmen) faller jo dette fullstendig igjennom….
Noen tilløp til kostelige episoder, og interessante tilknytninger til historiske begivenheter var det kanskje i romanen - men dette var ujevnt og ustrukturert, og langt mellom "gullkornene" var det for mitt vedkommende - om det i det hele tatt var noen (gullkorn altså)
Jeg vil nok ikke si at jeg ikke anbefaler romanen - jeg ser klart at det er mange som vil mores over denne, vi er heldigvis ikke en homogen skare av lesere der ute…..det er rom for mange typer litteratur - det er da spennende det….og dessuten: kanskje den kan gi litt håp om at man kan ha et interessant, begivenhetsrikt og morsomt liv når man blir riktig gammel også - kanskje noen kan finne på å kopiere oppskriften her? Da ville jo denne romanen virkelig være betydningsfull - en viktig grunn til å lese den kanskje? Med tanke på en aktiv alderdom…. 


Min vurdering ble nok bare terningkast: 2+

15 comments:

  1. Bra omtale Randi. Har selv ikke fått noe "napp" fra denne boka..selv om mange skryter av den. men hevr sin smak.Jeg har så mye annet å lese for tiden, som napper skikkelig.

    ReplyDelete
    Replies
    1. Takk, Anita.....vi hadde den i Leseforumet, før "din" tid...lenge siden den er lest, men jeg fikk lyst til å komme med litt motforestillinger: "alle" er jo så begeistret for denne....og vanligvis omtaler jeg bøker som på en eller annen måte gir meg noe spesielt; denne gjorde det ikke - kanskje det er en grunn til å omtale den.

      Delete
  2. Flott omtale, Randi. Helt enig med deg.

    ReplyDelete
    Replies
    1. Du verden, tenk det er flere som ikke kommer inn under gruppen "alle" da - jeg så på FB-siden at det var så mye positiv snakk om denne, og da ble jeg "tirret" litt til å speak my mind....

      Delete
  3. Her er en til som ikke er med i "alle andre" - gruppen. Jeg hadde høye forventninger da jeg startet å lese denne boken.Likte forsåvidt de første sidene, kunne godt forstå han som stakk av fra hele bursdagsmarkeringen. Men så var det stopp for meg. Jeg fant faktisk ikke særlig mer som jeg likte, det hele ble, som du også sier, for urealistisk. Jeg skumleste resten av boken, bare for å ha lest den. Fikk omtrent den samme følelsen som da jeg slet meg gjennom Sofies verden, også oppskrytt og urealistisk etter min smak. Jeg er forøvrig en stor fan av Pasilinna og hans sprelske innfall. Syns aldeles ikke, sik mange hevder, at historien om hundreåringen matcher "Kollektivt selvmord" , eller noen av de andre fantasifule bøkene til finnen. Jeg får ofte nedturer når jeg leser bøker som "alle andre liker".Kanskje vi ikke starter gjennomlesingen med åpent sinn?

    ReplyDelete
    Replies
    1. Ja, se da er vi flere, Anne Britt. Ofte stemmer det med "folkeopinionens" mening - men jeg har opplevd noen "bestselgere" som ikke har slått helt til hos meg. Du nevner en av dem, Freedom er en annen - likevel kan det være av interesse å "pløye" igjennom noen slike for å bli litt klokere på andres interesser og meninger....

      Delete
  4. Man må like mørk, tørr, britisklignende humor for å like denne boken. I tillegg kan man ikke mislike røverhistorier hvis man skal like boken. For meg, som liker begge deler, var denne strålende. Genialt morsom.

    Når det gjelder folkeopinionens mening så synes jeg at jeg nesten kun hører negative ting om boken. Har inntrykk av at de fleste har blitt skuffet, kanskje fordi denne ikke er en typisk bestselger. For min del har det vært en av særdeles få bestselgere som har falt i smak. Jeg hadde ikke lest noen omtaler eller hørt noe særlig om boken da jeg leste den, så jeg hadde ingen forventninger. Likevel tror jeg at jeg hadde elsket den, uansett hvor høye forventninger jeg hadde hatt.

    Sjekk kommentarene på bokelskere så kan du se at du er langt fra den første som ikke likte denne. Og det er nok ikke så rart, for humoren er spesiell, for noen blir det bare teit, for andre er det strålende! Det er ikke meningen at den skal være troverdig, det er ikke meningen at den skal være dyp og betydningsfull, den skal bare være gøy. Den prøver ikke å være noe den ikke er, i motsetning til en del andre bestselgere.

    ReplyDelete
  5. Jeg leser alltid bøkene ferdig, for jeg tenker kanskje slutten kan ha noe å bidra med om ikke første del fenger. Hadde virkelig problemer med å lese ferdig Hundreåringen. Den fenget ikke meg i det heletatt, og anbefaler den ikke til andre, når den ikke ga meg noe. En røverhistorie.

    ReplyDelete
  6. Replies
    1. Det er lov å ha ulike meninger om litteratur. Ingen har vel benektet at denne er en bestselger.

      Delete
    2. Du godeste ... Dette er en bok det faktisk er veldig ulike meninger om. Jeg elsker britisk humor, satire, ironi og hva det skulle være, men denne boka falt heller ikke i smak hos meg. Og det må det da være lov å mene - uten å bli kalt tullinger!

      Delete
    3. Ja, nettopp - vi har da fortsatt heldigvis åndsfrihet i Norge...

      Delete
  7. (Og benevnelsen "tullinger" er da faktisk et penere ord enn det som er brukt om oss bok-bloggere her, Rose-Marie)

    ReplyDelete
  8. Tydeligvis noen som har besinnet seg og slettet sine kommentarer, de er ikke slettet av meg. Kunne kanskje være på sin plass med en unnskyldning også? Jeg er meget positivt innstilt til debatt og diskusjon på litteratur og bøker, men da i saklige, siviliserte former - selvsagt er det lov å hisse seg opp, bare morsomt det, men som sagt "den gode tonen" bør man opprettholde uansett engasjement.

    ReplyDelete