Friday, 22 November 2013

Tanker om bok - Jon Fosse: Og så kan hunden komme - Dramatisering - Trøndelag Teater 22.11.2013

Skuespiller Paul Ottar Haga - Foto:Espen Storhaug
Forfatter Jon Fosse - Foto:Tom A. Kolstad (Samlaget forlag)

Fra Trøndelag Teaters side:

"Skodespelar Paul Ottar Haga skal for fyrste gong i karrieren på turné rundt om i det gamle heimfylket sitt. Og det med ei splitter ny dramatisering av ein av Jon Fosse-tekst; Og så kan hunden komme frå boka To Forteljingar (Samlaget 1993). Det er svenske Leif Stinnerbom som står bak dramatiseringa og regien. Han er ein av Nordens mest særprega regissørar med store oppdrag i inn- og utland. Vi kan love ei heilstøypt teateroppleving der teksten blir driven fram som ein kroppsleg psykologisk thriller med rytme og musikk.  
Dette er forteljinga om kjærleiken mellom ein mann og bikkja hans, om blodhemn og den rastlause ventinga.
«Skote hunden, seier eg. Og eg ser ho stå og sjå ned. Hunden kan ikkje vere drepen, det går ikkje an å drepe hundar. Ho seier at hunden er skoten. Nokon har drepe hunden. Han har skote hunden og han skal døy. I kveld skal han døy.»
Jon Fosse har sjølv sagt dette om hunden som motiv: «Eg trur at hunden har noko med språklaus forståing å gjere, og eg prøver vel kanskje å nærme meg, å skrive fram, ei slags språklaus forståing for eksempel i pausane i stykka. Når dette er sagt, høyrest det litt feil ut. Eg trur vi må vere opptatt av noko, vente på noko, på Hunden, på Gud, på Kjærasten, på Godot.»
Gjestespel frå Nord-Trøndelag Teater.
Framsyninga får urpremiere under Hilmar-festivalen på Steinkjer 9. november. Trondheimspremiere 22. november.
Medvirkende
Paul Ottar Haga
Daniel Sandén-Warg (fele)
Hva pressen skriver
- Jon Fosses mord og mysterier på bygda blir glitrende forvaltet og forstørret til også å handle om den ensomme eksistens
- Skuespiller Paul Ottar Haga og musiker Daniel Sandén-Warg gir liv og rytme til en mann på randen
- Terningkast 6
Trønder-Avisa
- Stinnerboms visuelle regikraft er sterk, musikken står godt til, men konkurrerer ikke med tekst eller skuespiller
- Dette er godt teater
Dagbladet
Sterk tekst, bra musikk, fin scenografi – til sammen en praktarena for hele Paul Ottar Hagas registrer
Adresseavisen
- En glimrende raring på Nord-Trøndelag Teater
- Paul Ottar Haga er suveren som snodig gubbe på scenen i Jon Fosses Og så kan hunden komme
- Nord-Trøndelag Teater gjør virkelig Fosse hakket mer begripelig.
NRK
-Det er blitt ei eineståande framsyning, velspela, særs
musikalsk, vakker og med mange mogelege tolkingar
Klassekampen

Mine tanker om fremføringen: Og så kan hunden komme

Jeg har lest en god del av Jon Fosse og synes han skriver på en fascinerende måte, han spiller både på følelser og intellekt hos leseren, eller teater-publikum. (Se Label Jon Fosse i min blogg). Nå ble det endelig anledning til å se et av stykkene hans som gjester Trøndelag teater. Stykket stammer fra utgivelsen To Forteljingar (Samlaget 1993)
For meg synes det som Jon Fosse er mer verdsatt internasjonalt enn "lokalt" i Norge - noen finner han kanskje som "smal" og veldig spesiell - han har i hvert fall sin egen særegne eksperimentelle stil  - og han ble funnet verdig som Nobelpris kandidat - kanskje bare et tids-spørsmål før den tilkommer han. (Håper jeg da)

Mange av dramaene hans virker dystre, mystiske og oppleves på linje med en spennende kriminalroman. Her er det ikke mye som avsløres eksplisitt - det er det som er så spennende med hans verker, de krever litt av leseren (seeren) man får bruke fantasien, intellektet også - og slik litteratur fenger i hvert fall meg.
I dette tilfelle er det ikke et ferdig drama som fremføres, men en fortelling tilrettelagt for teater.
Regissør er Leif Stinnerbom, og det pekes på at den ellers "Ordfattige" forfatteren (det er jo litt av stilen hans, at det er korte setninger og få ord, som skaper en fortettet stemning) her gir rom for mange ord fordi vi får alle hovedpersonens tanker strømmende på oss - utstrakt bruk av "Stream of consciousness" dette.

Settingen er mer hverdagslig landlig i dette stykket - og så bringes relasjonen menneske - hund sterkt inn i dramaet.
Mannen spilles av Paul Ottar Haga, en loslitt asosial "eremitt" som er sterkt knyttet til sin hund. Det er alt av sosial kontakt som betyr noe for han, ikke rart alt går over styr når han skjønner hunden er blitt skutt. Alt blir kaos, tankene kretser bare om hevn og galskap, sorg og raseri, planer legges - men alt dette er ytre handling, som det meste av Jon Fosses litteratur, foregår det viktigste på det "indre plan" - her er det snakk om et knust følelsesliv, en inngripen i "sjelen" til hovedpersonen så å si - men er dette bare om forholdet hund-menneske? Det ligger vel heller noe dypt eksistensielt i dette - man bygger seg opp en verden, en mening i et "enkelt" liv, noe alle må ha for å "overleve" fra dag til dag, tryggheten, tilhørighet, at man kjenner seg ønsket eller kan tilføre andre noe - og så raser alt sammen når "halmstrået" (her: hunden) man har skapt seg i tilværelsens kompleksitet blir revet bort fra en.

Stykkets innhold forsterkes gjennom musikken, det gir et preg av dyster middelalder - det er harper og fiolin, og Daniel Sanden-Wang er ansvarlig for den "enerverende" musikken som følger dramaets gang.
Denne forestillingen vil gjeste Trøndelagsfylkene, så vel som Oslo og Karlstad i Sverige.
Jeg opplevde teater-dramaet som nokså "nærgående" der vi satt i den lille, intime teatersalongen, med skuespiller - det var jo bare en - og kulisser og felespiller tett på oss.
Det ble en meget sterk, følelsesladd forestilling - Haga leverte en glimrende tolking av denne einstøingen. Det fungerte også bra med de enkle kulissene, og filmen i bakgrunnen som enkelt illustrerte handlingen. I tillegg fungerte musikken i fin samstemmighet med følelser og stemning i stykket.
Naturelementene var også tilstedeværende i dette Fosse verket, det var graving i jord, det var roing i båt på vann……
Den menneskelige ondskapen var også synlig personifisert med hovedpersonen som Djevelen i kappen med hette og  høygaffelen i hånden når han skrider til verket av den godt planlagte udåden -  Men etterpå kommer den menneskelige fornektelse. "Han har da ikke drept noen"
Han toer sine hender - vasker seg i et vaskefat - som for å skylle av seg synden og starte på nytt. 

Etter forestillingen ble vi invitert til en interessant samtale - her var tolkningene flere, og slik er det ofte hos Fosse - mye står åpent - man tenker og funderer videre: Hadde han virkelig begått forbrytelsen? Var det en drøm? Var det lenge siden dette hadde hendt, og hadde han gått med skyldfølelsen og paranoiaen i lang tid etterpå før lovens lange arm innhenter han?
Den triste, ensomme skjebnen som utfolder seg i dette stykket er så typisk Fosse, denne einstøingen hadde skapt seg et meningsfullt liv sammen hunden sin, han tok avstand fra naboer og hadde sannsynligvis ingen kontakt med familie - når hunden blir tatt fra han, raser hans dårlig fundamenterte tilværelse i grus.  Her kan man i sannhet bruke August Strinbergs ord fra Ett drömspel:"Det är synd om menniskorna" Livet var  ikke lett for denne Fosse-figuren heller - han kommer nok ikke ut av sitt vonde spor, men blir sittende der og vente på at hunden skal komme tilbake………uten den kan han ikke få orden på livet sitt…….trist

Jeg hadde ikke kamera med, det var ikke lov å fotografere under forestilligen, men jeg tok et par bilder med iPhone før forestillingen startet:
Daniel Sandén-Warg - Foto:RandiAa©
Paul Ottar Haga  i hovedrollen - Foto:RandiAa©



Denne teateropplevelsen vurderer jeg til terningkast:6



Andre skuespill jeg har omtalt av Jon Fosse

Mine omtaler av Jon Fosse verker:

Mer info - NRK Kultur

 

2 comments:

  1. Jeg prøvde å legge inn kommentar her i går fra mobilen, mens er at den ikke kom inn,. Kjempebra anmeldelse Randi.:) Skulle gjerne sett det stykket ja.:)

    ReplyDelete
  2. Takk, Anita...(du kan ikke få både i pose og sekk vet du...)
    og: det går ikke fra iPhone å legge kommentarer i blog nei - det har jeg merket, og det var noen på FB som tok det opp også....

    ReplyDelete