Monday, 28 July 2014

Tanker om bok - Roy Jacobsen: De usynlige



Fra forlagets side:

DE USYNLIGE er en roman om forholdet mellom menneske og natur.
Handlingen er lagt til en liten øy helt ytterst i havgapet på Helgelandskysten. Den er en kilometer den ene veien og en halv kilometer den andre. Det er en av de vakreste og grønneste øyene langs denne perleraden av en kyst, men det er det bare den lille familien som bor der som vet.
Vi følger dem fra 1913 til 1928, i tett samspill med naturen, i et beinhardt slit for å overleve, men også i sann glede over at de får bo på akkurat denne øya. Personene beskrives gjennom arbeidet de gjør med jorda og sjøen i en rik og presis prosa, og øya stiger fram med sine steingjerder, hager, båter, fiskehjeller, soverom mot nord og sør og det lille kjøkkenet med ovnen.
Hovedpersonen Ingrid er tre år da romanen starter. Faren er redd det er noe med henne, det ligger i familien, og hun ler jo så mye? Han har allerede problemer nok med sin egen søster Barbro, som han gjør gjentatte forsøk på å sende bort. Når han reiser på Lofotfiske, må kvinner og barn klare seg som best de kan. Det barske livet på en utsatt øy krever sitt, og setter Ingrid og de andre på harde prøver. Roy Jacobsen har med denne romanen gitt oss en rørende og sterk skildring av det norske kystproletariatet. Og en tankevekkende demonstrasjon av kunnskap og ferdigheter som folk her i landet hadde for bare et par generasjoner siden, og som nå er i ferd med å gå tapt
DE USYNLIGE er en familiehistorie og et stykke Norgeshistorie. En sterk og rørende roman, som allerede er solgt til seks land.



Roy Jacobsen - Foto:Fredrik Arff

Om forfatteren - fra forlagets side:


Roy Jacobsen er født i 1954. Han har utviklet sitt forfatterskap fra en markert debut i 1982 med novellesamlingen "Fangeliv",(Vesaas-prisen) til å bli en original, sterk og analytisk forfatter med særlig interesse for de underliggende psykologiske spill i menneskelig samvær. Roy Jacobsen ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris for både "Seierherrene"(1991) og "Frost" (2003). I "Marions slør", en drivende historie fra det flerkulturelle Oslo, (2007) beveger forfatteren seg mot krimsjangeren. Forfatterskapet rommer en rekke andre sentrale romaner, som ”Det nye vannet” (1987), ”Grenser” (1999), ”Hoggerne” (2005), "Anger" (2012), ”Vidunderbarn” (2009) og "De usynlige" (2013), de to siste er parallellhistorier til ”Seierherrene”. Han er dessuten en utsøkt novellist.
Roy Jacobsen har mottat det meste av litterære priser, bl.a. Tarjei Vesaas debutantpris, Kritikerprisen, Ungdommens Kritikerpris, Riksmålsprisen, Bokhandelprisen, Gyldendalprisen, og er to ganger nominert til Nordisk Råds Litteraturpris. Bøkene hans er oversatt til 29 språk. Både HOGGERNE og VIDUNDERBARN har vært innstilt til den internasjonale IMPAC-prisen.
Jacobsen har erfaringer fra arbeidsliv og småsamfunn i Nord-Norge såvel som fra akademiske og terapeutiske miljøer i hovedstaden. I sitt voksne liv har han også tilbrakt store deler av tiden i utlandet. Roy Jacobsen bor nå i Oslo.


Wikipedia
Norsk Biografisk Leksikon

 
Mine tanker om De usynlige:
Denne romanen  er også en av de vi nominerte til Bokbloggerprisen
Det er tydelig å merke at forfatteren skriver med kunnskap om livet til denne lille fiskerfamilein på øya utenfor Helgelandskysten for 100 år siden.. Og glimtevis får vi også innblikk i forskjellene på de "usynlige", strevsomme sliterne, og de "kondisjonerte" og velstående som kanskje ikke hadde så strevsomt liv - men det hendte at lykken snudde seg for noen av de rike også - og da ble livet ikke så enkelt lengre….
Rundt hovedpersonen Ingrid strever foreldrene Maria og Hans med sitt. Ingrids bestefar Martin er også del av familien og godt ivaretatt, likeså Barbro, søsteren til Hans  - denne Ingrids tante er litt "annerledes" enn normalen, men hun blir  godt tatt vare på i denne familien, likevel skjer det at hun som tjenestejente kommer i "ulykka", og barnet Lars blir enda et tilskudd i familien.
Familien lever av sjølforsyning av enkleste slaget, man livnærer seg så vidt av primærnæringene fiske og jordbruk. Arbeidsredskaper er primitive, men de greier seg. De lever av naturen og i pakt med den - men også i respekt for naturen som ofte kan være farlig og krevende.
Ingrid blir del av det hele og lærer alt det hun har behov for å kunne - vi følger henne fra tre-års alderen til tjue-års-alderen - hun er enebarn, og læremestrene er hovedsakelig moren og faren, det er mye den vesle jenta blir pålagt.

Samtidig med familiehistorien, med livet til mennesker som berører oss i høyeste grad - har romanen også en annen side: den står som et historisk dokument på en mer strevsom tid i vår historie, på naturalhusholdning og "overlevelses-taktikker" - Alt dette er noe vi har godt av å bli minnet om i våre dagers overflods-samfunn….det er en arv å ta med seg….Disse sliterne var nok mer tålmodige enn dagens mennesker, med det mener jeg at de fant seg mer i tingenes tilstand, de visste hvor deres "plass" var i samfunnet og på rangstigen - og akkurat på dette området ser vi de positive endringer og fremskritt samfunnet vårt har gjennomgått; (uten kanskje at samholdet i familiene eller lykkefølelsen har økt tilsvarende). Her viser Jacobsen at hver familie var sterkt avhengig av hverandre innad - og i noen tilfeller var man avhengig av støtten fra nære naboer også - men mange bodde isolert, og da var det først og fremst de nære familiemedlemmene man måtte "klamre" seg til. Ofte oppstod det konflikter og rivalisering innen familien også, slik Jacobsen antyder i forholdet mellom far Martin og sønnen Hans; vi skjønner det er ikke enkelt for den som havner på kår og blir tilsidesatt.
Men personen som gjorde mest inntrykk på meg, var vel av Ingrid, hovedpersonen som blir kastet ut i det, og blir voksen før tiden - med ansvaret for to barn når foreldrene deres på tragisk måte faller fra, det vil si: Ingrid tar på seg ansvaret på en beundringsverdig måte, her er det ikke noe velferds-samfunn som stiller opp - Ingen bonderomantikk her - men harde realiteter i en krass virkelighet. Kanskje blir ikke denne virkeligheten  alltid  beskrevet på en stillferdig, anonym måte, av og til virker nok Jacobsens beskrivelser og ordvalg litt unødig  pompøst på meg - men i det store og hele fungerer det språklige godt, i hvert fall får forfatteren tydelig frem at dette er ikke tider og tilstander å lengte seg tilbake til - der tar han knekken på alle romantiske bondedrømmer. Det måtte kanskje være en drøm om "Back to Nature" som lokker en til å se noe positivt i "den gang da"….. om man da ikke skremmes av de sterke naturkreftene som skildres.
Men til tross for alt det negative som skildres rundt hverdagen for disse "usynlige" for 100 år siden, følte jeg ganske sterkt at forfatteren skrev med stor respekt for og kjærlighet til både mennesker og natur der på Helgelandskysten. Jeg fikk nok sterke assosiasjoner til en annen dikter jeg setter høyt, nemlig Peter Dass og hans utbasunering av folk og natur i omtrent samme områder  mer enn 300år før tiden vi hører om i De usynlige.  (Hans hyllest har jeg skrevet noe om for noen år siden: Nordlands trompet)


Konklusjon:
Roy Jacobsen visualiserer mennesker og landskap på en fascinerende måte. Det er nesten slik at leseren blir involvert i det som skjer. Dette tror jeg er den beste romanene jeg har lest av forfatteren. Bakenfor slitet skjønner man at det er en kjærlighetserklæring til landsdelen, til øya og til menneskene.
De usynlige blir som Seierherrene. Men de er nok en utdøende kategori som synger på siste vers. Da er det godt at de blir dokumentert. Et vakkert epos.
Huset blir et lysende symbol og er langt fra usynlig. Her handler det også om å ha tro på det man gjør, ha tro på hverandre og tro på seg selv.
En roman om smålåtne, men flotte mennesker i et flott landskap og så blir det hele likevel en storslagen roman.


Terningkast:5+


No comments:

Post a Comment