Saturday, 20 September 2014

Tanker om bok - Jens Breivik: Min skyld? - En fars historie


Tittel: Min skyld? En fars historie
Forfatter: Jens Breivik
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2014
Forlag: Juritzen forl.
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788282056762 

Antall sider: 170
Kategori: Debatt, politikk og samfunn
Skrevet i samarbeid med Thomas J.R. Marthinsen

Fra forlagets side:

Min skyld? - En fars historie - Jens Breivik
Jeg føler skyld. Og jeg føler ansvar. Hva om jeg hadde vært en bedre far? Ville Anders gjort det han gjorde da?
Mye har blitt antydet om en spesiell oppvekst for Andres Behring Breivik.
For første gang får vi høre Jens Breivik sin egen fortelling og historien gjøres aktuell med fornyet kontakt mellom far og sønn.
Kan en far lastes for sin sønns ugjerninger?

Om Jens Breivik:
Jens Breivik er født 9. juni 1935 i Hadsel kommune i Vesterålen. Han gikk på gymnas i Trondheim, tok 1. avd. sosialøkonomi ved UiO og deretter NHH i Bergen.
Etter to år i et oljeselskap ble det UDs aspirantkurs og en karriere som diplomat med utestasjoneringer ved ambassadene i London, Teheran og Paris samt et kort vikariat ved ambassaden i Manila.
Han førtidspensjonerte seg i 1997.
Han bor i Frankrike.

Jens Breivik - foto fra Juritzen forlag av Thomas J.R. Marthinsen

Mine tanker om "Min skyld?":

Tre år etter 22.juli 2011 kommer Anders Behring Breiviks far med sin bok, og sitt tilskudd til mer kunnskap om og  forståelse av ABB - (- og gjør den det? - jeg prøver å gi svar på det i slutten av min omtale)
Jeg har prøvd å få med meg det som er skrevet rundt ABB av bøker, derfor valgte jeg også å ta imot et lesereksemplar av denne fra Juritzen forlag.
Tidligere har jeg omtalt disse - i den rekkefølge jeg leste dem:

Disse bøkene ser tragedien fra ulike synsvinkler  - men alle med samme intensjon: å prøve å gi en forklaring, eller en slags forståelse av en grusom hendelse i vårt land og av et menneske som utførte dette grusomme. Nå er det altså faren som kommer på banen og "må si noe" - han stod jo også frem på media-arenaen ganske raskt etter tragedien. Og hva annet kan man føle for en far til ABB med et slikt lodd i livet enn en slags sympati. Det som slår meg raskt med hans bok er da de spørsmålene den stiller, mer enn svarene den gir. Jens Breivik stiller selv de spørmålene i boken som det er naturlig for alle andre å stille: "dersom", "hvis", "hvis"…….osv - hadde ABB blitt en annen person som ikke kunne vært i stand til udåden om han (Jens Breivik) hadde vært tilstedeværende i sønnens liv, om han hadde presset på med mer kontakt, om barnefordelings-saken hadde gått i hans favør? På bokens omslag skriver han:" Vi var tre - nå er vi to, etter at Wenche døde - som vet hvordan oppveksten til Anders var. Jeg er en av dem. Mitt navn er Jens Breivik, og jeg er faren til Anders Behring Breivik. Dette er min historie." Ved lesing av en slik bok er man naturlig nok innstilt på at her blir det en del "skittentøyvask", "dyneløfting" og spørsmål om "hvor skylden ligger" - hos en "dårlig" mor  (Jens Breivik har ikke så mye positivt å si om moren), hos barnevern og samfunn som svikter, hos en fraværende far? Overraskende nok, ga ikke boken meg en slik skittentøyvask-dyneløfting følelse. - Når det gjelder Jens Breiviks "fars-fravær" kommer det frem i boken (noe som virker troverdig) at han oppriktig prøvde å skape positiv samværstid med gutten der det var mulig, de var på hytteturer og fisketurer og hadde glimtvis i perioder en viss kontakt.
Innholdet i boken har lettfattelige overskrifter og  følger en kronologisk orden:
"Min skyld?" - s.5. Innholdsliste
Etter en slags introduserings-prolog starter boken med bakgrunnsopplysninger på Jens Breivik, hans herkomst, oppvekst og virke som diplomat. Her prøver han også å rette opp uriktige utsagn som er kommet i media tidligere (blant annet utsagn som "fra et strengt, konservativt miljø med lite kommunikasjon i familien" s.17 - at han ikke hadde kjøpt stellebord og hadde det klart for Anders - s.33 - en bagatell i boken til Åsne Seierstad som han  hadde påpekt, en sårende bagatell, noe som ga et galt inntrykk av han, mener han).
Det føles sikkert bra for Jens Breivik å få frem slike uriktige "bagateller",  få frem sitt syn, og det som for han er sannheten - for han har jo fått "tragediens merkelapp klistret på seg" (s.36)
Jens Breivik forteller om ekteskapet med Wenche, Anders' mor, et ekteskap som ble lite vellykket allerede fra starten: Bare to dager etter at vi var blitt gift, var det som om hun hadde fått nok. Tonen hennes endret seg…….Jeg fikk faktisk en følelse av at hun var ferdig med meg. (s.28)
"Hverdagen gikk uten krangel, men med avstand mellom oss" (s.30), og så blir Anders født, og var et ønsket barn fra begges side, hevder han. "Men Wenche var ikke en omsorgsfull mor som koste og kjælte med ungene" (s.37) . Jens Breivik legger ganske sterk vekt på at Wenche ikke ga sønnen varme, kjærlighet og oppmerksomhet - hun skiftet på han og holdt han ren, "det var en omsorg uten varme - hun gjorde bare det nødvendige" (s.39)  Da Anders var baby, fremhever Jens Breivik at han ga sønnen oppmerksomhet og kos når han hadde anledning.
Det korte ekteskapet med Wenche, tiden de hadde i London, beskriver han på en helt annen måte enn det som kommer fram i Christensens og Seierstads bøker - her hører vi hans versjon, og den høres troverdig ut - den også. Han skriver videre om forholdet til sønnen. Og hvordan han strevde med å få kontakt med han etter skilsmissen, etter tre år med forsøk får han anledning til å ha ham med til sin hytte i Norge, Anders er 4 år gammel. . . Jens Breivik kommer ofte inn på de andre bøkene som har skrevet om dette, og har en del tilføyelse og korrigeringer å komme med. Det er helt forståelig at han ønsker å gi sin versjon av dette, det som er "sannheten" for han.
Han beskriver sjokket over nyhetene om Anders og barnevernet, og tiden som fulgte da han oppriktig prøver å få foreldreretten til gutten, en bitter rettssak som han tapte - er det her alt kunne ha fortsatt på en annen måte?
"Jeg er full av anger over at jeg ikke fikk gjort mer for Anders. Skoleferier og helger var ikke nok. Han vokste opp med en fraværende far. Han hadde bare moren å forholde seg til." (s.77
Noe kontakt var det mellom far og sønn i Anders barndom, ungdom, Jens Breivik forteller om opphold på hytta på Meheia og besøk av Anders i Paris. Og i den tiden Jens Breivik bodde i Oslo, og om samtalen han hadde med sønnen etter at han i 1994 ble politianmeldt for tagging. Og så forteller faren litt sårt om tiden fra 1995 da han mister kontakten med Anders, om uoverenskomstene når det gjaldt synet på bidrag og samvær, så går det ti år til han i 2006 får en telefon fra sønnen, hvor Anders prøver å fremstå som en vellykket forretningsmann innen databransjen…, det ble med denne samtalen - det gikk 10 år til neste kontakt - og da bestod kontakten i et brev fra fengselet.
Boken fortsetter med 22. og 23.. juli - Tragedien og sjokket og media-oppstyret ser vi nå fra Jens Breiviks synspunkt. Akkurat disse sidene er en rystende påminnelse om det som skjedde……og man kan vel ikke helt fatte hvordan denne hendelsen må ha hatt en enda mer gruoppvekkende virkning på faren til gjerningsmannen, enn på oss andre som ikke hadde noen direkte av "våre" der. Rettssaken og mediaoppstyret rundt den beskrives også sett fra farens synspunkt.
Midtpartiet av boken består av 16 sider med personlige bilder. Bare fem av bildene/sidene er viet bilder av Anders som barn og ungdom. De  resterende 11 sidene fokuserer på Jens Breivik.

Boken gir et utdypende bilde av hvem Jens Breivik er - og det er vel noe som vil interessere mange å vite: "hva slags person er Anders Behring Breiviks far?" - jeg synes dette var nødvendige opplysninger å ta med - blant annet legger Breivik vekt på at han gjennom jobben sin har blitt kjent med mennesker fra alle verdensreligioner, opplevd ulike kulturer og skikker, nasjoner og statsledere. (s.21)
Jens Breivik forteller at han kontaktet fengselet i slutten av oktober 2013 for å få besøke sønnen - fire måneder senere får han brev fra sønnen som ikke vil ha noe besøk av en far som ikke kan dele hans syn på samfunn og ideologi
På slutten av boken står brevet fra Anders til faren, det er langt (s.139-148), det er egentlig rystende lesing slik jeg ser det - jeg skal ikke gjengi noe av innholdet her, men jeg mener det var bra og opplysende at det kom med i boken. Og svaret fra faren Jens på siste side - det er greit og saklig:


Svarbrevet fra Jens Breivik til sønnen (s.170)
Jeg synes disse to brevene var viktig i boken, de gir et visst konkret innblikk, det viser oss tankene til far og sønn - og det viser oss hvordan ABB fortsatt tenker på sin uhyggelige og forskrudde måte. Det har blitt nevnt i media at Anders' brev ikke burde være med i boken - jeg mener det er viktig at de er tatt med, det gir oss også en forståelse av hvordan en far må reagere på et slikt brev - og svaret fra faren (bilde) synes jeg var et greit tilsvar, kanskje det gir ABB noe å tenke på, eller er han fortsatt helt fortapt i sin vanvittige ideologi.
Denne boken måtte vel nødvendigvis komme, og hvilken foreldre ville vel ikke stilt seg det samme spørsmålet (Min skyld?) i en lignende situasjon - skyldfølelse og selvkritikk kommer frem i farens bok, og jeg velger å tro at det er oppriktige følelser og ikke bare et desperat forsøk på å fraskrive seg ansvar eller bedre sin egen situasjon - farskapet til Anders kan han ikke fraskrive seg om han aldri så mye ønsket det, boken kunne han valgt å la være å skrive, det sies at han selv valgte å kontakte forlaget og følte behov for å skrive den.
Kanskje er det en viss terapi i dette også, for faren til massemorderen å gjennomgå i tilbakeblikk det han husker om sønnens oppvekst, om det han opplevde i tilknytning til terroren, hvordan han selv mottok nyheten og tiden like etter - en bok hvor han offentlig kan stå frem med sin selvkritikk, men han tilføyer at boken er ikke noe "forsvarsskrift" (s.11), han legger ikke skjul på at han selvsagt hadde ønsket mye annerledes for sitt eget liv  - (og for Anders' liv) - han har vært gift fire ganger, hvor han hadde ønsket at hans siste ekteskap var det første for 50 år siden - han skulle ønske han hadde vært mer til stede i sønnens oppvekstår, at han hadde hatt mer innflytelse på sønnen. (Det skinner igjennom at han faktisk tror ABB ikke ville ha vært terroristen og massemorderen da - ingen vet om han har rett…..)
Jens Breivik er i sin rett til å komme med sitt bidrag i "ABB-saken" - mange andre på sidelinjen har uttalt seg om hans forhold til sønnen - jeg synes denne boken er et nødvendig tilskudd til mer kunnskap, mer opplysning rundt ABB.
At ikke boken er noe litterært mesterverk er helt uvesentlig synes jeg, den formidler på en ganske saklig og tilsynelatende ærlig måte det Jens Breivik er ute etter - å gi sin versjon rundt dette, å vise oss at han er et "normalt" menneske med "normale" tanker og følelser, selv om han er masse-morderens far. Boken ga meg enda mer innsikt i dette uforståelige - og selvsagt sitter man igjen med sympatifølelse og triste tanker etter å ha lest Jens Breiviks bok.

Dette var en bok med sterkt personlig preg. Det likte jeg.  Man fikk kjennskap til "faren" .  Og boken er et godt tilskudd til et mer nyansert bilde av ABB og også et viktig tilskudd til de andre bøkene om "saken".  Jeg må innrømme at den engasjerte så mye at jeg leste den ferdig i ett strekk, rett etter at jeg hadde hentet den i postkassen. Dette er en bok jeg kan anbefale for de som søker mest mulig "kunnskap" rundt denne tragedien.
Uten å legge noen språklige og litterære kvaliteter til grunn, velger jeg  å gi denne terningkast 4+


Jeg fikk seser-eksemplar av denne fra Juritzen Forlag

I media:
Andre bloggere om boken: Anita i Artemisias verden har omtalt den

Mine omtaler av:

5 comments:

  1. Interessant og flott skrevet Randi, terningkast 6 av analysen.

    ReplyDelete
    Replies
    1. Takk Rolf, anbefaler deg å lese boken, jeg synes den ga meg noe nytt innsikt.....

      Delete
  2. Takk Randi, dette var kjempebra skrevet! Jeg så at Breivik skulle være på tv i går og snakke om boken, men jeg orket ikke se på. Nå vet jeg hva boken handler om, og tenker at jeg muligens vil lese den :) Ha en super søndag! (Godt å høre at det er flere enn meg som kan sitte med en bok hele dagen)

    ReplyDelete
    Replies
    1. Takk Tine. Jeg synes TV intervjuet med Lindmo var bra. Og jeg finner det narurlig at mannen får rett til å uttale seg spesielt når mange andre har sagt sitt rundt "saken". Boken er helt grei og ganske "saklig", om det går an å karakterisere den slik. Jeg er "glad" for at jeg valgte å lese den.

      Delete
  3. Veldig fin omtale. Jeg leser boken nå og er enig med deg i at den belyser saken og er et vitnesbyrd om smerte og anger som det står respekt av. Dagbladet hadde en fullstendig håpløs og feilslått omtale av denne boken ("burde ikke vært utgitt" av Marius Wulfsberg. Han (Wulfsberg) snakker om selvmedlidenhet og nedsnakking avandre,jeg er dypt uenig med ham.

    ReplyDelete