Sunday 30 November 2014

Tanker om bok - Frank Rosell: En nese for alt - Hunden - Menneskets nyttigste venn


Tittel: En nese for alt - Hunden - menneskets nyttigste venn
Forfatter: Frank Rosell
Utgivelsesår: 2014
Antall sider: 320 sider
1. utgave
ISBN/EAN: 9788205475502
Forlag: Gyldendal
Illustrert


Fra forlagets omtale:

Årets bok for alle hundeelskere !

Med sprudlende fortellerglede, enorm kunnskap og stor kjærlighet har Frank Rosell skrevet den store populærvitenskapelige boken om hunden og dens luktesans.

Det finnes ca. en halv million registrerte hunder i Norge. Hundens nese er 100 000 til hundre millioner ganger mer sensitiv enn vår. Det gjør den firbente til menneskets nyttigste venn. Noen av dem beskytter oss mot kriminelle, smuglere og terrorister. Andre snuser seg frem til savnede mennesker, skremmer opp ryper på fjellet eller oppdager krefttyper på et svært tidlig stadium.

 I denne boka forteller Rosell om beverhundene Mie og Tapas, spekkhoggeravføringshunden Tucker, brunsthunden Elvis og mange flere. Vi får vite hvorfor hunder går rett i skrittet på fremmede, at hunden genetisk er 99,96 prosent ulv, og hvorfor kriminelle som faller for fristelsen å rømme vannveien, bør slutte med det.

Mine tanker om boken:

Jeg har ingen hund for tiden - har hatt en gang - men de fleste av oss er vel på en eller annen måte i kontakt med hunder - vi ser dem stadig, naboer har, venner har, slektninger har. Og jeg har alltid vært interessert i dyre"psykologi", og spesielt hunde-psykologi. (Jeg har psykologi i fag-kretsen min) - Og jeg har lest en del faglitteratur på dyre-psykologi også.
Konrad Zacharias Lorenz (1903-1989) for eksempel var en favoritt når det gjaldt dyre psykologi og adferd hos dyr og fugler, og i "gamle dager" leste jeg alt jeg kom over av bøker han ga ut.(Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1973)
Er redete mit dem Vieh, den Vögeln und den Fischen, 1949 - var en av favorittene i ungdomsårene.  

Men her kom en ny, moderne "hundebok" - spennende lesing!
En nyttig, lærerik og morsom bok for alle som har hund - men også for oss som ikke har det - vi kan ikke unngå å møte en hund en gang i blant.
Boken er oversiktlig og inspirerende skrevet, og har et rikt billed-materiale.

Jeg visste jo at hunden har god luktesans, og at det er med luktesansen en hund ofte kommuniserer  - men her fikk jeg mye lærdom som jeg ikke har vært særlig bevisst på tidligere. Foruten luktesansen og den "anvendelige bruken" av denne - lærer man mye om hundens kropps-språk og adferd gjennom tekst og bilder i denne inholdsrike boken.
Vi blir til fulle klar over at hunden ikke bare er menneskets beste venn, men også et utrolig nytte-"redskap" for oss. Og innholdslisten definerer klart de mange ulike områdene og feltene hunden kan komme til nytte på - og her er det mange typer hunder som omtales. Og det belyses ulike etater og situasjoner der hunden er til god hjelp -

Bokens innhold-liste
Det fokuseres også på at hunden kan "lese" vår sinnstilstand og lukte seg frem til forskjellige sykdommer (diabetes for eksempel)  - Dette er fascinerende å lese om.
Boken har et rikholdig  notat-register for hvert kapittel  (ss.278-310).
Denne boken er så absolutt nyttig og spennende lesing - og en flott gave til alle hunde-eiere....en takk til Gyldendal forlag for leser-eksemplar.

Jeg vurderer boken til et "sterkt" terningkast:5

 

Frank Rosell på TV hos Lindmo       

Saturday 29 November 2014

Tanker om bok - Per Christiansen: På kafé i Trondheim - Tilbakeblikk 5


Tittel: På kafé i Trondheim - Tilbakeblikk 5 
Forfatter: Per Christiansen Utgitt: Oktober 2014 
ISBN: 9788283050158 
Antall sider:152 sider Innbinding: Innbundet 
Serie: Tilbakeblikk 
Forlag: Museumsforlaget
Illustrert 

Fra forlagets omtale: 

På kafé i Trondheim er den femte boka i serien Tilbakeblikk. Trondheim hadde et tilbud til alle, om man var ute etter en kaffe og et stykke kake, et karbonadesmørbrød med erter og løk, en bedre middag, frokost eller aftensmat. Kafeene bød på mat og drikke, sosialt samvær og den gode følelsen av å være en velkommen gjest. Dette er ei bok om kafeer i Trondheim, med raske besøk i vertshus, gjestgiverier, kroer, kneiper, øltapperier, ølhaller, brennevinssjapper, fattigkjøkkener, avholdskafeer, misjonskafeer og stamkafeer, tesalonger, konditorier, restauranter, barer og snackbarer. De utvalgte bildene dekker et tidsrom på drøyt femti år, med hovedvekt på motiver fra 1930- til 1960-årene – den tiden da den gamle kafékulturen ennå levde, restaurantene var fulle av gjester pyntet til dans, og det var få, om noen, internasjonale retter på menyen. Fotograf Schrøder var et velkjent navn i Trondheim. Alf Schrøder og hans fotografer tok ikke bare portrettbilder av store og små, de var pressefotografer på farten rundt om i byen med et våkent øye for begivenheter. Sverresborg Trøndelag Folkemuseum har overtatt arkivet til fotografen og det omfattende arbeidet med å digitalisere bildene i Schrødersamlingen. Tilbakeblikk er en bokserie basert på Schrødersamlingen og utgis i samarbeid mellom Sverresborg Trøndelag Folkemuseum og Museumsforlaget. 

Mine tanker om På kafé i Trondheim:

Jeg må innrømme at jeg leser ikke bare skjønnlitterære romaner - jeg har en sterk dragning mot denne type sakprosabøker, mimrealbumer, tilbakeblikk eller hva man skal kalle det. Kanskje det har noe med alder å gjøre? Nei, tror ikke utelukkende det - men "gamle dager" begynte vel å fascinere meg enda sterkere etter at jeg for en del år tilbake begynte som hobby genealogist.
Da en stor del av mine aner kommer fra Trøndelag, dukker jeg ofte ned i slike bøker for å få et glimt inn i den verden som besteforeldre, oldeforeldre eller tippoldeforeldre beveget seg i.......

Denne boken på 152 sider ga meg uendelig mye kunnskap om og minner fra min hjemby - full av illustrasjoner og fakta-opplysninger om kafé-kultur, uteliv og bymiljø fra hovedsaklig første halvdel av 1900-tallet - men også med en god del tilbakeblikk på langt eldre epoker, og med notater så vel fremover på 2000-tallet.
En morsom start på boken, tilbake i tid - I kroer og kneiper. s7. Vi er på 1600-tallet og hører om forskjellige kneiper i byen, om ølserveringen i veitene og langs ferdselsveiene.
Folk gikk vel en del, og hadde ofte lang vei hjem - og måtte slukke tørsten.
Vi får også opplysning om rektor på Latinskolen (Katedralskolen) i byen som måtte "spionere" på skolegutter som snikdrakk og spilte kort.
Det så ut til å være ølsalg over alt, og noen drev ulovlig salg også. "Dram for en skilling", s.10 gir en beskrivelse av 1700-tallet, en "gullalder" i byens historie, med borgerskapets fremvekst og deres flotte paléer som synlig tegn på velstand og luksus. De drakk gjerne hjemme, med finere vin som kom til havna fra fjernere strøk. De offentlige spise- og skjenke-stedene ble mest brukt av "folk i de lavere sosiale lag, som ikke fikk sin tørst slukket av sydlandske viner og finere druebrennevin, men av ett eller flere krus av et lokalt brygget øl eller en dram brent av like lokale produkter." (s.10)

Boken - s.10-11

Havnekneipa, Tavern, på Brattøra ved skillet mellom elv og fjord var et sentralt sted. Tavern er nå å finne som et idyllisk bevertningssted på Sverresborg folkemuseum. 

Vertshuset er både utvendig og innvendig slik det står på Sverresborg restaurert nært opp til opprinnelig utforming. Her et par bilder fra vertshusets nettside, slik det ser ut i dag:
Så kom kafeene på 1800 tallet med innflytelse fra England og kontinentet. Ernst Erichsen grunnla familiebedriften Erichsens konditori og kafe (1856-2007), det var vel den første kafeen som tar opp stilen fra det kontinentale mønster. Ernst Erichsen var utdannet konditor fra blant annet Tyskland. Sønnen Ole Erichsen tok over etter han.
Slike kafeer og konditorier ble etablissementer som passet borgerskapet.
En annen type spisested som var tidlig ute er Dampkjøkkenet. Det lå i Kongens gate, og fikk sin "oppstart" i 1842, med tilskudd fra kongen - spisestedet skulle hjelpe fattige og trengende etter bybranner i 1841 og 1842.

"Dampkjøkkenet" foto i boken s.19
Dampkjøkkenet - foto fra Schrøderarkivet 1937
Info om Schrøder-arkivet

Fotograf Schrøder, en sentral person og "institusjon" i byen har dokumentert mye av Trondheims miljø og historie med sine flotte fotografier - han og familiemedlemmene er viet behørig plass i boken, (s.41-43) - det er hovedsaklig bilder fra "Schrøder-arkivet" som er fundamentet for denne boken med vekt på kafé-livet utover 1900-tallet, og da hovedsaklig årene 1930-1960.
Likeså Hjorten og Teaterkafeen, ærverdige Britannia med Palmehave og Bar - og mange andre minneverdige steder er avbildet og omtalt - og gir en dokumentarisk miljøskildring av det sosiale liv i byen -  (Søk i digitaliserte bilder)
Her en annen illustrasjon fra boken, s.141 - ikke akkurat kafé, men spisested dette også - den stod der i mange år:
Jeg skal ikke gå i detaljer, denne boken bør oppleves! - vil bare si litt mer om ett av stedene som var velkjent i min oppvekst, og som jeg vet også min mor "visiterte" ofte både i ungdommen og som "frue" - Erichsens Konditori i Nordre gate 8. I boken får vi vite at konditoriet startet egentlig i Vår Frue gate 4, med Vår Frue kirke som nabo allerede i 1856 - sjokolade og konfekt og kaker av utsøkt kvalitet var varemerkene - fyrstekake med oppskrift fra Belgia - I 1914 ble lokalene lagt til Nordre gate, slik jeg kjenner det, og min mor opplevde det. På Nordre promenerte ungdom og studenter, og konditoriet ble et viktig "treff-sted".
Mine minner er spesielt knyttet til årene på realskolen og gymnaset - min skole lå ikke langt unna, så ofte ble langfriminuttet benyttet til en rask tur på Nordre og for mange en tur innom for å kjøpe kremboller eller Punch kake. - Og dessuten var Erichsen stedet for "etter skoletid" på lørdager. Simpson appelsinsaft og Napoleonskake var gjerne "menyen" da - og stedet var viktig for "å se" og "å bli sett" - her ble avtaler og dater inngått, for eksempel og hvor det var skolefest denne lørdagen, og hvem man skulle gå med, eller hvem man skulle på "privatfest" med, eller hvilken kino man skulle møtes på - joda Erichsen var stedet - en institusjon i byen - og vi sørget nesten da stedet ble nedlagt. Godt med en slik mimrebok!
Park-Cafeen var stedet som overtok i konditoriets lokaler da Erichsen flyttet til Nordre - Befalsforeningen eide gården, og jeg vet min farfar ofte besøkte den "institusjonen", rett over gaten for skolen min:

Fra boken - s.87
Egen tilføyelse - her er en liste over noen av dagens kaféer i Trondheim.
Og her et par "moderne" kafébilder fra Nordre - (ikke fra Schrøder-arkivet disse, men fra mitt private foto-arkiv):
På  kafé i Trondheim - Foto:RandiAa©
På  kafé i Trondheim - Foto:RandiAa©
Konklusjon: Boken har fine tekster i passe lengde med interessante fakta-opplysninger, og billedmaterialet er utrolig rikholdig og variert. Bokens siste sider - 150-153 - gir oss en god oversikt over kilder og litteratur, i tillegg til en "katalogisert" bilde-liste.

En fin bok å eie, og en fin bok å gi bort - jeg vet mange vil være interessert i å få en slik bok.
Hvis jeg skal "terningkaste" denne så blir den for meg en: 6

 

Tuesday 11 November 2014

Tanker om bok - Ingrid Storholmen: Her lå Tirpitz


Tittel: Her lå Tirpitz
Forfatter: Ingrid Storholmen
Forlag: Aschehoug
Sider: 240
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2014
Målform: Bokmål
ISBN: 9788203358067

Fra forlagets omtale:

Da slagskipet Tirpitz ble sjøsatt i 1939, var det Europas største, med et mannskap på over 2500. «Ikke noe annet mål kan sammenliknes med det,» skal Churchill ha uttalt i begynnelsen av krigen. Da britiske bombefly senket Tirpitz 12. november 1944 ved Håkøya i Troms, hadde skipet knapt vært i kamp. 971 mann omkom.
Tirpitz lå lenge i Fættenfjorden, ikke langt fra der forfatteren vokste opp. Hver gang familien passerte stedet, sa de voksne: «Her lå Tirpitz.» Et minne som ble utgangspunktet for denne romanen.

Dette er fortellingene til skipets marinegaster og offiserer før, under og etter krigen. Gjennom et kor av stemmer møter vi de som døde og de som vendte hjem. Det er krig, de er tyske okkupanter, men fienden blir her avkledd den vanligste vernedrakten mot identifikasjon: uniformen.
"Her lå Tirpitz" er en antikrigsroman med uhyggelig aktualitet.  

Ingrid Storholmen - foto fra forlagets side:Akam1K3

Om forfatteren - fra forlagets side:

Ingrid Storholmen debuterte i 2001 med "Krypskyttarloven" og fikk stor oppmerksomhet både for denne og for sin neste samling "Skamtalen. Graceland" (2005). Hun utarbeidet "Skamtalen. Graceland" til en forestilling/performance i samarbeid med instruktør, musiker og scenograf. Hun har også skrevet "Sirispelet", en slags mediterende monolog. Hennes neste diktsamlinger er "Siriboka" (2007) og "Til kjærlighetens pris" (2011). "Tsjernobylfortellinger" (2009), Storholmens første prosabok, fikk flotte kritiker, og hun ble nominert til Brageprisen og Kritikerprisen. Boken er oversatt til blant annet engelsk og hindi. Hun er blitt tildelt Bokhandlernes forfatterstipend 2010, Sultprisen 2010 og Tanums kvinnestipend 2011. "Mora som glemte at det var kveld" (2012) var hennes første barnebok. "Her lå Tirpitz" (2014) er hennes andre roman. Det tyske slagskipet Tirpitz lå lenge i Fættefjorden, ikke langt fra der Storholmen vokste opp. Hver gang familien passerte stedet, sa de voksne: «Her lå Tirpitz.» Dette minnet ble utgangspunktet for boken.

Mine tanker om Her lå Tirpitz:

Dette var så absolutt en bok jeg måtte kikke nærmere på - takk til Aschehoug for leser-eksemplar. Helt fra barneår og til i dag har jeg Tirpitz i tankene hver gang jeg ferdes forbi området der Tirpitz skjulte seg i 1942, fra januar til oktober. Det var i Åsenfjorden i Nord-Trøndelag, eller nærmere bestemt Fættenfjorden, en fjordarm av Åsenfjorden ikke langt fra Stjørdal, Skatval. Det var et skip til bekymring for folk som bodde i området - britisk etterretning var stadig på leting etter og på sporet av alt viktig tysk utstyr i Norge.

"Sjå unga, her låg Tirpitz under krigen." - ja, slik begynner boken, og slik hørte jeg det også i oppveksten.


Tyskerne gjorde alt de kunne for å skjule og kamuflere skipet, likevel greide de allierte å oppspore det - det var høyt prioritert av de allierte å få "has på" dette skipet. Det var stadig bombetokter i området - til stor bekymring for lokalbefolkningen. Mange mistet livet og Royal Air Force mistet 12 fly her på grunn av Tirpitz. I oktober 1942 "lurte" Tirpitz seg ut av området, og satte kursen nordover.   Krigsskipet holdt det gående til høsten 1944, da ble det senket av RAF ved Tromsø.Tirpitz forlot fjorden utenfor Stjørdal i oktober 1942 og gikk nordover. Høsten 1944 ble Tirpitz senket av RAF ved Tromsø. Rundt tusen tyske soldater mistet livet ved senkingen av Tirpitz.


 



Ingrid Storholmen har forfattet en "antikrigsroman" av dette - og vi føler at det aldri kan bli for mye av "nei-til-krig"-propagandaen.

I stedet for å skrive en "vanlig krigshistorie" har hun prøvd å se menneskene som var med på dette - tyske soldater og deres nærmeste og deres familier var også mennesker.
Slik blir livet i krigstid nær oss, soldatene har navn og de blir ikke et stort antall anonyme soldater som må bøte livet i en grusom krig.

Om man kan kalle en krigs- (eller anti-krigs-) historie en vakker historie, så vil jeg betegne denne som det. Forfatteren har også fulgt opp historien til tiden etter krigen - den tunge tiden med vissheten om tap og sorgen og savnet og veien tilbake til et "normalt" liv igjen.

Dette er realistisk diktning - man finner det troverdig - fortellermåten og språket og fakta-innholdet engasjerer gjennom hele boken - de navngitte personene vi følger og de gripende brevene som er lagt inn, skaper variasjon og interesse for disse fiktive menneskene - de trer frem som noe mer enn fantasifigurer - vi føler de har eksistert.

Nå får jeg enda mer å tenke på hver gang jeg passerer området "der Tirpitz lå".
En høyst anbefalelsesverdig annerledes "fakta-roman" 

Terningkast:5

12.november 2014 er det 70 år siden Tirpitz ble senket. Ingrid Storholmen skal snakke om romanen sin da, og om menneskene som ble berørt. Det markeres i Tromsø


Her en god dokumentar-film fra NRK2 om senkingen av Tirpitz (Den er tilgjengelig til oktober 2017)

Andre bloggere som har omtalt boken:

Thursday 6 November 2014

Tanker om bok - Ketil Bjørnstad: Veien til Mozart

Tittel: Veien til Mozart
Forfatter: Ketil Bjørnstad
Forlag: Aschehoug & Co
Utgivelsesår: 2014
Format: Innbundet
ISBN: 13 9788203357640 
Omtalt tid: 1700-tallet
Omtalt person: Wolfgang Amadeus Mozart
Språk: Bokmål
Sider: 427
Utgave 1 
ES: Boken er nå 11.01.2021 innlest av Anders Ribu hos LBF – Spilletid 12.41.16 - ISBN Lydfil:9788203367120

Omtale fra forlaget

Desember 1791 dør Wolfgang Amadeus Mozart trettifem år gammel, midt i sin mest intense skaperperiode. Han har levd et liv uten barndom, drevet frem av musikken og faren Leopolds ærgjerrige vilje. Han har spilt og sjarmert utallige hoff i Europa, imponert fyrster og konger med sin eiendommelige musikalske begavelse.
"Veien til Mozart" er en biografi som bygger på Mozarts brev og ny forskning. Men det er også en erindringsbok der Ketil Bjørnstad forteller om sitt første møte med Mozart, i stuen hjemme på Røa. Han skriver om hvordan det var å vokse opp med en komponist han fortsatt spiller hver dag. Det handler også om valgene Ketil Bjørnstad måtte ta tidlig i livet, da han hoppet av karrieren som klassisk utøvende pianist og isteden søkte seg en fremtid som forfatter, komponist og jazzmusiker

Ketil Bjørnstad - fotograf:Lars Eivind Bones
Ketil Bjørnstad, født 1952 i Oslo, er pianist, komponist og forfatter innen mange sjangre. Sin litterære debut fikk han i 1972 med diktsamlingen "Alene ut", og siden har han skrevet romaner, skuespill og debattbøker samt dokumentarromaner om Oda Krohg, Edvard Grieg, Edvard Munch, Ole Bull, Hans Jæger og Bendik Riis. Til Bjørnstads romaner hører trilogien "Drift", "Drømmen om havet" og "Veien til Dhaka" samt den tematiske trilogien "Fall", "Ludvig Hassels tusenårsskifte" og "Tesman". "Til musikken" (2004) fikk sin frittstående oppfølger i "Elven" (2007) og "Damen i dalen" (2009). I 2008 fikk Ketil Bjørnstad den ærerike franske «Prix des Lecteurs» for romanen "Til musikken" (2004), og han ble to år senere nominert til «The Independent Foreign Fiction Prize». Hele trilogien er utgitt i en rekke land til storslagen mottagelse. Bjørnstad har også skrevet de kritikerroste romanene "De udødelige" (2011) og "Verdens ende" (2012).
Mer info om forfatteren
Forfatterens web-site

Mine tanker om Veien til Mozart

Da jeg leste Trilogien Til musikken, ble jeg så engasjert og musikkglad at jeg gikk hen og kjøpte meg et nytt musikkanlegg og mer musikk av komponistene nevnt der…
Jeg tenker det blir mer Mozart etter denne.
Jeg er utrolig fascinert av Ketil Bjørnstad som forfatter, musiker og "tusenkunstner" - han overbeviser som skjønnlitterær forfatter, men også når han beveger seg på det biografiske området - jeg ble rent trollbundet da han i 1984 dro meg inn i Oda Kroghs forunderlige bohem verden
I denne biografiske betraktningsboken på Mozart gjør han en fin personlig vri på det hele - vi blir kjent med den store komponisten Wolfgang Amadeus Mozart gjennom Ketil Bjørnstads vei til han.
Veldig engasjerende skrevet. Bjørnstads første møte med Mozart i tidlige barneår, en mor som spilte han og en far som påskyndet det hele - var ikke en jublende suksess i starten - men etter hvert ble Mozart en viktig komponent i K. Bjørnstads liv, en sterk relasjon som har blitt livslang.
Tilbakeblikket på Veien til Mozart starter med "nåtiden" forfatteren får en sterk Mozart-opplevelse på et hotellrom i Fredrikstad 2013, i anledning en Mozartfestival hvor han skal opptre .. det er et program han tilfeldigvis får inn når han slår på TV, (Svensk dokumentar. Regissør Martin Widerberg skildrer et komplisert forhold til sin far Bo Widerberg, kjent for filmer som "Elvira Madigan" og "Å leve, det er å elske". Samtidig forteller han om farfaren, seg selv og sine to sønner. Det krever mot å utforske forholdet til sin egen far) og Mozart hørtes som bakgrunnsmusikk i filmklippet fra Elvira Madigan.
Gjennom kunsten - musikk og litteratur - har man en innfallsport til å forstå ting i livet, har Bjørnstad gitt uttrykk for i intervju.

Og her kombinerer Bjørnstad sine kunnskaper om musikk (spesifikt Mozart) med sine glimrende evner som forfatter - her har han suverent greid å kombinere en fengslende beretning om den spennende Mozart, med en biografisk beretning om seg selv og sin måte å forstå sin egen verden på og ikke minst veien mot kunnskap og forståelse av musikk-geniet Mozart.

Det var ikke gitt at Bjørnstad skulle gå en klart opptrukket pianistvei selv - men gjennom møte med den rette pianolæreren Amalie Christie og pianisten Robert Rifling, hennes første ektemann, og Dan Lindholm,  hennes andre ektemann som var Bjørnstads lærer på Steinerskolen, fikk Bjørnstad med seg en vektig ballast i sitt musiker-liv. At han endret vei gjennom samarbeid med Ole Paus, var sikkert nok også viktig for Bjørnstad - (men her følger jeg ikke helt med for en av veldig få, jeg har aldri vært noe Ole Paus-tilhenger.)
For å dokumentere Mozarts liv best mulig, har Bjørnstad brukt et rikholdig dokumentar-materiale. Spesielt synes jeg alltid det er spennende med autentiske brever brukt i biografier - selv om man kanskje også der må regne med en liten feilmargin da brevskrivere ofte kan pynte på, eller overdrive realitetene litt i brev. Men en del av disse brevene ga meg faktisk et mer nyansert syn på Mozart enn jeg hadde fra før - noen av brevene er ganske saftige og løsslupne - han hadde sansen for damer, en spesiell favoritt var ungdomskjæresten Bäsle.
Selv om Mozart døde tidlig (bare 35 år gammel), er det utrolig den innflytelsen han har hatt hele tiden etter sin død, både i den klassiske musikkverdenen og i pop-musikken og i film-industrien.
Gjennom Bjørnstads beskrivelse forstår vi at Mozart gikk glipp av en "normal" barndom når han drives frem av en ærgjerrig far, så slik skiller nok Bjørnstads liv seg vesentlig fra Mozarts. Selv om K. Bjørnstads mor pushet på, spesielt når det gjaldt Mozart og pianotimer, så ble det også rom til en barndom med lek og fantestreker for Bjørnstad. Og denne biografien om Mozart fikk en ny og engasjerende vinkling når den store komponistens liv for ca 250 år siden blir sett i sammenheng med en norsk musikers liv og virke i nåtid.
Bjørnstad skriver underholdende om Mozarts strevsomme vei til berømmelse, om konsert-turneene og viktigheten av å komme inn med musikken sin i hoff-kretsene - vi hører om et strevsomt turne-liv som skulle innbringe penger til livsopphold for familien samtidig med jakten på ære og berømmelse - vi skjønner også gjennom biografien at dette var et liv som gikk hardt utover Mozarts helse.
Ketil Bjørnstad hadde større muligheter enn Mozart til å velge en vei til musikk eller ikke, uavhengig av foreldrenes ønsker eller økonomiske hindringer - Bjørnstad vegret seg lenge mot Mozart: "Jeg kunne tralle og synge Mozart hvis mor absolutt insisterte……Men å sitte på pianokrakken? Aldri!" unnskyldningene var mange:"Dessuten hadde jeg problemer med synet. Dessuten var jeg kvalm.Virkelig kvalm."(s.86) - Men så skjedde det ting som gjorde tiltrekningen mot Mozart litt større etter hvert - blant annet fikk han oppleve Kirsten Flagstad, sammen resten av familien, i 1959. (Moren var sufflør i Operaen):
"Jeg kunne ikke lenger si at jeg ikke likte Mozart. Jeg var overveldet av Mozart. Etter endelig å ha sett Tryllefløyten, kjentes det som om jeg kunne hele operaen utenat…..Da vi møttes utenfor  sceneinngangen noen minutter senere, klemte vi hverandre, alle sammen. Det kjentes som om vi alle var kommet tilbake fra verdensrommet."(s.103)
Og så litt senere er det Amalie Christie som blir et vendepunkt i Bjørnstads musiker-karriere - han beskriver hvordan hun på en dyktig pedagogisk måte begynner med teen og den gode samtalen - før veien går til spille-timen ved pianoet - og senere skildrer han sitt siste møte med henne: Det var etter at Til musikken hadde kommet ut, at jeg så henne for siste gang. Da var hun mange og nitti år……..Gleden i ansiktet hennes da hun så meg. Det vakre smilet. Det utforskende blikket. Chanel no.5. Jeg kunne ikke holde tårene tilbake. En bedre venn og lærermester hadde jeg aldri hatt." (s.382)

Dette ble bare noen glimt inn i og strø-tanker rundt en anbefalelses-verdig "biografi" som viser oss Veien til Mozart samtidig med at vi leser om den store Mozarts barndom og vei til "toppen" - og hvordan forfatteren Ketil Bjørnstad også gikk sin vei til Mozart.......og så avrundes det hele der det begynte, i hotellrommet i Fredrikstad - der Bjørnstad forbereder seg på sin improvisasjon over Mozart - temaet til Elvira Madigan var sikkert med?
Terningkast:5


Her litt Mozart-musikk: 


Andre som har blogget om boken:
Det var hyggelig å få boken fra forfatteren med hilsning inni - det var i etterkant. Jeg hadde lånt den først fra biblioteket - og omtalt den "uavhengig" - men det er så absolutt en av de bøkene jeg gjerne vil eie:

ES: Konsert med forfatteren på Ringve Museum 08.02.2015 - Veien til Mozart

Mine omtaler av noen av Ketil Bjørnstads verk:

Saturday 1 November 2014

Tanker om film - 12 Years a Slave: filmatisering av Solomon Northups memoarer - Twelve Years a Slave

Originaltittel: 12 Years a Slave
Sjanger: Drama/Biografi
Produksjonsår: 2013
Spilletid: 2 t 14 min
Premiere: 31. januar 2014
Regi: Steve McQueen
Medvirkende: Garret Dillahunt, Chiwetel Ejiofor, Benedict Cumberbatch, Brad Pitt, Sarah Paulson, Paul Giamatti, Michael Fassbender, Paul Dano, Michael Kenneth Williams, Lupita Nyongo


Boken:
Tittel:Tolv år som slave
Forfatter: Solomon Northup i 1853
Original tittel:12 Years a Slave
ISBN: 9788202450533
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2014
Sider: 253
Oversetter:Håvard Rem

Mine tanker om 12 Years a Slave - film og bok:

Solomon Northup var født som en  fri, farget mann i  Saratoga, New York. Han var veletablert med kone og barn da han for en stund i 1841 ville jobbe for et sirkus - men der ble han kidnappet og solgt som slave i Louisiana - og han opplevde slaveriets grusomheter og umenneskelighet i sørstatene i 12 år før han ble reddet og gjenforenet med familien sin.
Han ble en dedikert forkjemper for opphevelse av slaveriet i sørstatene, og i 1853 fikk han publisert sine memoarer der han forteller sin utrolige historie. Hans historie er ikke enestående, det var flere som hadde blitt kidnappet på denne måten, men Northup har altså dokumentert dette i en bok. Den fulle tittelen på hans memoarer er:
Narrative of Solomon Northup, citizen of New-York, kidnapped in Washington city in 1841, and rescued in 1853, from a cotton plantation near the Red River in Louisiana.

Illustrasjon i boken til Solomon Northup
Før kidnappingen levde han et vellykket familie-liv med kone og tre små barn,  Elizabeth, Margaret, og Alonzo. Ved siden av arbeidet sitt fikk han også tid til å lese bøker og spille fiolin. Kidnappingen startet med at han ble tilbudt jobb som fiolinist - dopet ned og bundet skjønner han at han har blitt utsatt for kriminelle som tjente på å fange fargete, rømte slaver, eller frie fargete og selge dem til slave-eiere.
Dette ble begynnelsen på Solomons slave-tid på sukker-plantasje og bomulls-plantasje, med pisking og umenneskelig behandling av sadistiske plantasje-eiere..
Filmen er basert på denne sanne historien. Vi følger hans desperate kamp for å overleve og komme seg tilbake til sin familie - han blir utsatt for ufattelig grusomheter, men faktisk også er det glimt av godhet fra uventet hold innimellom.
Dette utholder han i 12 år før en kanadisk slavemotstander blir redningsmannen.
Avisene hadde oppslag om han, så historien hans er  godt dokumentert.

Filmen skildrer dette på en gripende måte - og man blir jo rystet av disse historiene, en skamplett på Amerikas historie, en skamplett for menneskeheten - vi har kanskje sett mange lignende filmer, og lest lignende bøker (Jeg minnes Roots av Alex Haley og filmatiseringen av denne) - men vi har vel bare godt av å bli minnet om dette om og om igjen....
Selv om filmen var gripende og flott laget og har oppnådd priser og det ene med det andre - jeg satt med en følelse av at den tipper noe over i det melodramatiske og sentimentale - litt av realismen blir borte da - men dette står for min subjektive oppfatning. [En film som The Color Purple etter Alice Walkers roman unngikk dette sentimentale preget, og det hadde ikke noe med at handlingen her er i nyere tid, 1930-tallet, det var rasediskriminering (i tillegg til kvinnediskriminering) det dreide seg om her også]
Filmen om Solomon Northup fikk tre Oscar priser, og det fortjente den nok. 

Her noen bilder fra filmen:
 
 

Boken er etter min mening bedre
Jeg gir filmen terningkast: 4


Rose-Marie har en fyldig omtale av filmen
Videoklipp fra filmen: