Sunday, 28 December 2014

Tanker om bok - Tove Nilsen: Konge i snø


Tittel: Konge i snø
Forfatter: Tove Nilsen
Produsert av: LBF
Først utgitt: 30.10.2014
Spilletid: 07:20:29
Antall CDer: 6
ISBN CD: 9788242158512
Målform: Bokmål
Sjanger: Romaner
Lest av: Ingrid Volan


Jeg lånte lydbok på biblioteket. Papirutgaven er utgitt på Oktober Forlag i 2014, den har 257 sider.
ISBN/EAN: 9788249512959

Omtale fra Lydbokforlagets side:

«Konge i snø» er en dypt gripende roman om tilhørighet og sensualitet, forbud og lyst.
Faren vil at hun skal bli med på en reise til hjembyen hans i Sachsen. Det er få år etter Berlin-murens fall. Hun er forfatter, har mann og to små barn, og vegrer seg. Turen hun til slutt sier ja til, blir en reise inn i farens historie. Han ble døpt i Tyskland i tiden mellom de to verdenskrigene, vokste opp med vennen Heinrich som dro til Østfronten, og ble med foreldrene til Norge der han giftet seg. Det ble et ekteskap mellom to svært ulike mennesker som gjorde hverandre vondt.
Midt imellom dem sto romanens hovedperson, hun er et enebarn i en stillingskrig. Når alt er for vanskelig hjemme, sendes hun til slektninger, men hun vil bare hjem igjen for å passe på moren og faren. Hun forsvinner inn i stormforelskelser så tidlig hun kan. Så begynner hun å skrive. Under reisen gjennom Tyskland åpner faren seg for henne på en måte hun ikke er forberedt på, og kanskje ikke klarer å besvare. Først mange år senere, når hun skriver om reisen, blir hun i stand til å finne seg selv igjen i faren.

Tove Nilsen - Oktober Forlags bilde Foto av: Steinar Buholm

Om forfatteren:

Mine tanker om Konge i snø:

Jeg har fulgt Tove Nilsen gjennom det meste av hennes forfatterskap, og jeg ser frem til hver ny roman fra henne.

Jeg ble veldig betatt av romanen Sommeren 2005 der hun skildrer et nært og vakkert forhold til sin mor - jeg var veldig nysgjerrig på hennes skildring av faren i denne siste.
Her får vi i tillegg en skildring av moren, som ikke gir helt det samme bildet som i "Sommeren".

Også i denne romanen som i Tove Nilsens øvrige romaner fungerer det språklige og komposisjonen ganske perfekt - også starten av romanen tegnet helt topp - selv om det var negative ting hun skildret, det umulige forholdet mellom hennes mor og far. Likeså hadde jeg store forventninger til å dra på Tysklandsreisen med far og datter  - endelig hadde datteren gitt etter for farens ønske om å bli med på en ferd tilbake til fødested og fjerne slektninger og venner. Reisen var interessant nok, men her synes jeg ikke forfatteren brukte mulighetene til fulle - dette var noe ujevnt, litt langdrygt til tider, og mellom spennende mennesker og begivenheter vanket det også mange uinteressante detaljer - i hvert fall for en "utenforstående" leser som ikke var del av familie- eller venne-krets.

Snø er noe kaldt, men også rent - og kongen henspeiler på vår kong Olav som en kald vinterdag gikk bort - han ble stillferdig hyllet i snø med lys og blomster. En konge blir forfatterens egen far fremstilt som også.
De stod kanskje hverandre fjernt i hennes oppvekst - moren stod i veien - men etter hvert kommer det i stand en slags tilnærming mellom far og datter.

Romanen starter med en kald julaften hvor faren som er enkemann og langt over 90 kommer til feiring - og da går minnene tilbake til barndom og andre julaftener. Som i andre "problematiske" ekteskap og familier, er selveste julaften den dagen i året hvor alt kan kjennes mest vondt for noen - også minnene. Ofte endte det på en bortgjemt plass i klesskapet for barnet i denne lille familien.

De tre familiemedlemmene lever etter et slags "separate lives" konsept. Faren er utstøtt av moren fordi han muligens har gjort et lite sidesprang en gang - og barnet må passe på ikke å gi faren for mye oppmerksomhet, for da mister hun morens gunst….. her blir det en slags balansekunst som man lærer seg etter hvert.

Av og til drikker faren litt for mye også, og moren oppfattes som en hard og kald diamant. For naboer og utenverdenen gjelder det å skjule mest mulig at denne familien ikke er en vanlig, normal, harmonisk og lykkelig familie.

Faren har tysk mor og mormor og føler tilhørighet til Sachsen, og en reise dit foretar han regelmessig, men den store drømmen er å ta med sin eneste datter dit - slik at hun kan få oppleve fødested, og folk som føles som røtter og hjemme for faren - det går mange år før datteren gir etter for ønsket - en gang på 1990 tallet, når muren ikke lengre er en unnskyldning for å reise, blir turen til virkelighet.

Dette blir ikke bare en reise til et sted og til nye mennesker - men også en reise til bedre kunnskap om en far og hans "fortid" og "opprinnelse" - her er faren en annen person, han er mer fri enn i Norge, han er mer seg selv.

Hvor mye som er selvbiografisk og hvor mye som er fiksjon, er ikke godt å si, men realismen virker ganske påtrengende og personskildringene er virkelighetsnære. Realistisk er også skildringen av foreldrenes vanskelige ekteskap, negativt som det er, fant jeg dette mest positivt og engasjerende i romanen - mens alle sidesprangene og forelskelsene til hovedpersonen føltes av og til noe malplassert - jeg prøvde å se disse skildringene  i lys av et barns eller en ungdoms flukt fra kompliserte og vonde familieforhold. Også dette med trangen til å skrive, blir en slags reaksjon på oppvekst og uforløste lengsler.

Moren var den hun måtte "holde med" for husfredens skyld opp gjennom barndom og ungdom - men tilknytningen til moren har også mange positive sider, hun var en omsorgsfull og humørfylt morsfigur på mange måter - likevel var det kanskje faren hun følte seg mest i slekt med og beundret mest når det kom til stykket. Han var "kongen"

Romanen hadde en fin atmosfære og skildret på mange måter en gripende familie-historie - til tider hadde den partier som engasjerte meg og berørte meg sterkt, men enkelte skildringer fungerte ikke så bra i helheten - og trakk min bedømmelse nærmere terningkast - enn den 5'n jeg tok høyde for i de første kapitlene jeg lyttet til….. Likevel, Tove Nilsen vil fortsette å være en av mine norske favoritt-forfattere, og jeg kommer helt sikkert til å lese hennes neste roman også. 

Tove Nilsen - bilde fra Litteraturfestival i Stavanger - Foto:RandiAa©
Andre bloggere som har omtalt denne:

Min omtale av Tove Nilsen: Nede i himmelen

9 comments:

  1. Takk for interessant omtale. Jeg har ikke lest Tove Nilsens seneste bøker, og jeg forstår nå at dette må jeg.

    ReplyDelete
  2. Jeg har ikke lest mye av Tove Nilsen, og av en eller annen grunn hadde jeg tenkt å la denne fare forbi også. Etter å ha lest din flotte omtale, tenker jeg at det er greit å ombestemme seg, tror sannelig jeg skal la Ingrid Vollan lese for meg :)

    ReplyDelete
  3. Gerd og Tine: Den er høyst lesverdig - og den er ganske biografisk. Jeg fikk innblikk i en del jeg ikke visste så mye om - (Nede i himmelen og Sommeren 2005 er nok mer helstøpte romaner, som sagt så er denne siste litt ujevn, men langt fra kjedelig)

    ReplyDelete
  4. Flott omtale Randi. Kanskje leser jeg denne senere en gang. Har lest flere bøker av henne tidligere, og Kretadøgn, samt en essaysamling om reising og skriving er de jeg likte best.

    ReplyDelete
    Replies
    1. Takk, Anita. Interessant rent biografisk denne - greit å vite litt om en forfatters bakgrunn.Selv om romanen kanskje ikke er helt biografisk, så bruker hun mye fra eget liv i romanene sine.

      Delete
    2. Ja, det har hun vel sagt at hun stort sett alltid har gjort.. Kretadøgn var også veldig personlig, og Skyskaperengler og de bøkene der også..

      Delete
  5. Tove Nilsen skriver nydelig og hun viser en genuin innlevelse i personene hun skriver om. Derfor har jeg lest mange av bøkene hennes. På den andre siden er hun litt "smal" og skriver ikke mye utenom sine egne opplevelser og sin egen nærhet. Jeg holder med Anita i at Kretadøgn var den beste, ellers kan romanene hennes bli litt ensformige

    ReplyDelete
    Replies
    1. Ja, hun har nok sin egen nisje - og er perfeksjonist innenfor denne. Vakkert språklig.

      Delete
  6. Nå har jeg ikke lest denne, og den er ikke øverst på lista, men det blir nok.

    ReplyDelete