Tuesday, 1 September 2015

Tanker om bok - Jo Nesbø: Blod på snø

Tittel: Blod på snø
Forfatter: Jo Nesbø
Produsert av: LBF
Først utgitt: 04.03.2015
Spilletid: 03:31:50
ISBN CD: 9788242159601
Målform: Bokmål
Innleser: Thorbjørn Harr


Jeg brukte lydbok-utgaven - lånt på biblioteket
Papirutgaven er gitt ut på  Aschehoug forlag 2015, bokmål, 172 sider, ISBN:9788252584776

Forlagets omtale:

Etter ti Harry Hole-bøker, "Hodejegerne" og "Sønnen" har Jo Nesbø skapt enda et nytt romanunivers.

Hovedpersonen i Jo Nesbøs nye thriller er Olav Johansen, en ordblind leiemorder som har det med å forelske seg.
Vi er i Oslo, desember 1975, den kaldeste vinteren i manns minne. Samtidig som Olav sliter med å få ferdig et langt kjærlighetsbrev, jobber han som leiemorder for Daniel Hoffmann, som kontrollerer hovedstadens heroinmarked. Hoffmanns bande blir utfordret av Fiskeren, en narkoselger som bruker butikken sin på Youngstorget som dekkoperasjon. Hoffmann kjenner seg truet fra alle kanter og lover Olav femdobbelt honorar og evig juleferie for et siste oppdrag: Han skal ekspedere kona, den vakre og forføreriske Corina.
 

Jo Nesbø - bilde fra forlagets side - Foto:Paal Audestad
Om forfatteren: Wikipedia og Aschehoug forlag

Mine tanker om Blod på snø:  

Jeg har vel lest det meste av Jo Nesbøs bøker - men vet ikke helt om jeg bifaller all denne volden -  (ujevn kvalitet på dem, den beste ble for meg Politi fra 2013) - her er de jeg har lest:

I Blod på snø blir vi kjent med en ny hovedperson hos Jo Nesbø, det er den "myke" leiemorderen - Olav Johansen - med en nokså sammensatt personlighet - Olav er myk og varmhjertet  når det gjelder forholdet til en alkoholisert mor som blir brutalt behandlet av ektemannen -  en voldelig far har gjort han til den store kvinnebeskytteren - en egenskap som ikke er så heldig for overlevelsen hans kanskje….. Den første kvinnen han "reddet" fra en voldsmann var altså hans egen mor, og da måtte han rydde faren av veien - en grotesk handling av en desperat gutt - slikt setter spor.Når historien starter, er han "ansatt" hos Daniel Hoffmann som er Oslos "sjef" på narko-området. Settingen er et Oslo-"storby"-miljø på 1970-tallet. (Mobiltelefonen er ikke i bruk i hvert fall). 
Vi får høre at Olav har utført ekspedisjoner som har vært "meningsfulle" for han - men når han får oppdraget å skaffe av veie Hoffmanns vakre kone Corina - begynner ting å skje i rask rekkefølge - her skal jeg ikke røpe det spennende innholdet - men historien akselererer når den andre narko-toppen i byen, Fiskeren, blir blandet inn i det hele - vi får også viktige glimt tilbake i Olavs liv, og vi forstår at oppveksten har vært hard, og gir litt av forklaringen til det han har endt opp som.
Foruten Corina som Olav skulle drepe, møter vi også en annen kvinnelig skikkelse, Maria - en litt mystisk kvinne som viser seg å ha større betydning i Olavs liv enn han ville vedkjenne seg..
Som den forrige Nesbø-boken jeg leste (Sønnen) har forfatteren også greid å integrere en del religiøse og bibelske aspekter - om det er helt vellykket, kan det være delte meninger om.
Slutten på "drapseventyret" er også ganske eventyr-aktig - Olavs drømmer tar vi også del i underveis i handlingen - og hvordan det hele ender, skal jeg selvsagt ikke røpe - men snø er nok inne i bildet her også - om vi møter helten igjen i neste bok (Mere blod) ? - Det overlater jeg til nysgjerrige lesere å finne ut selv. Og om helten i Blod på snø kan måle seg med Harry Hole, er også et åpent spørsmål - selv vet jeg hvilken "helt" jeg foretrekker av Harry eller Olav…..

Boken er kjapp-kjapp i språket, og full av klisjeer som passer til settingen - klisjeer som bare Nesbø kan bruke uten at det virker dumt og påtatt  - min første reaksjon til denne voldelige romanen var at dette ble for ekstremt og drøyt, for grovkalibret for meg - makabert, likhus og kister, drap i kirker, hoder som ruller, for ikke å si "kastes" - en omskriving av den kjente historien i Les Miserables hvor Olav blir helten Jean Valjean og Corina for en stund blir Cosette. Olav blir også på en måte en som redder verden og "bare" utrydder de slemme som fortjener det - barn, kvinner og de "snille" får leve. Nesbø er "verre" enn noensinne i denne boken -  en studie i drap, detaljer og styggedom. Og faktisk et snev av Cormac McCarthy i dette (en kjent forfatter som uttrykker mening gjennom voldelige skildringer) - kanskje burde man ikke henge seg opp i grusomhetene men se dette som noe symbolsk - men jeg har vanskelig for å se dette seriøst - kanskje det er litt av humoren og en stor fleip at dette skal være "over-kill" på mange måter. Og hvor mange ganger er ordet BLOD nevnt tro?? Svulstig er det også - mer og mer mot slutten.
Men jeg kan ikke nekte for at jeg ble litt revet med av denne "styggedommen", nesten så jeg skammer meg over å si det - men det er nå slik Nesbø skriver da - (Jeg foretrekker "fredeligere" kriminal litteratur - Jørn Lier Horst for eksempel)

Joda, skrive kan Nesbø - det bifaller jeg -  terningkast 5 på det - men jeg vet ikke om jeg bifaller innholdet like mye. Hengte meg vel opp i noen detaljer også, for å unnslippe litt av grusomhetene - for eksempel funderte jeg litt på hvor mange ganger ordet "blod" var nevnt….. temmelig mange i hvert fall.
Hvis man mener at "hensikten helliger midlet" så vil man kanskje like denne nye anti-helten som er god på bunnen, har dysleksi, men leser bøker og er intelligent - og så utrydder han bare de som "fortjener" det.
Om jeg skal peke på noe positivt i denne "grovskytsen", må det bli at det er fart og spenning fra begynnelse til slutt - og at Nesbø her har skildret en interessant personlighet, og et visst miljø i underverdenen - godt skildret, vi kommer tett innpå dette - hvor realistisk det er, har jeg ingen forutsetninger for å bedømme - men av slikt som er slått opp i media og flimrer over nyheter på TV-skjermen, har jeg ikke problemer med å forestille meg at slik elendighet finnes - og det kan man jo la være å lese om hvis man synes det blir for sterkt.
Foruten å "beskytte" kvinner og barn, så hadde vel hovedpersonen noen andre trekk jeg likte: interesse for litteratur og lesing og filosofiske betraktninger av verden rundt seg - som han stadig beskjedent kommenterte at han ikke "visste noe om"

Humor! Ja, virkelig - man kan velge å se dette groteske på den måten - Nesbø er utolig kreativ, og finner på det mest makabre og komiske oppi dette groteske - i etterkant har jeg faktisk ledd av alt dette utrolige han konstruerer i bøkene sine, i denne også - oppfinnsomheten og humoren fortjener et terningkast 5
…..jeg skal "fullføre" dette, og er i gang med å lese oppfølgeren: Mere blod - (Den har jeg allerede konstatert er enda "morsommere" ) - 

Positivt med begge disse "blod-dryppende" Nesbø-bøkene er i hvert fall at de er korte og "kjappe" for å si det slik. Når jeg skal bedømme denne med terningkast, må jeg vel innrømme at det blir en del subjektivt fratrekk for "ubehagelig" vold og nærgående skildringer av grusomheter - terningkast 3 (som tenderer mot 4)

Min omtale av Mere blod



2 comments:

  1. Så gøy at du leser begge bøkene på rappen, tipper at du vil synes at Mere blod er betraktelig mindre blodig enn alt annet forfatteren har skrevet. Jeg liker det nye grepet til Nesbø, og ønsker flere bøker i varierende sjangere velkommen :)

    ReplyDelete
    Replies
    1. Straks ferdig med den andre nå - (Det gikk raskt med den på 13km gåing i dag). Skulle gjenfortelle den til en venninne i ettermiddag, og da fant vi jo egentlig ut at den var kreativ og morsom - men det er jo mye ekkelt da. Ikke noe "kose-krim". Utrolig historien med reinsdyret - uff-uff, minnet om en annen fra en av hans bøker da han var i "ute-doen"

      Delete