Tuesday, 28 April 2015

Tanker om bok - Nazish Khan: Da himmelen falt
























Tittel: Da himmlen falt
Forfatter: Nazish Khan
ISBN: 9788253037240
Forlag:Pax
Utgitt år: 2015
Innbinding: ib
Antall sider: 124



Mine tanker om Da himmelen falt:

Denne boken fikk jeg i postkassen i dag - jeg måtte ta en titt på den med en gang.
Nazish Khan (f.1975) har skrevet sin første bok - og det om et emne hun har kjennskap til. Hun er født i Norge, har pakistansk bakgrunn, er utdannet sosionom og har arbeidet mye med barn og ungdom som har annen bakgrunn enn den etnisk norske.

Nazish Khan - foto fra Pax forlags side
En bok med et innbydende cover, og ikke mindre innbydende tema. Tvangsekteskap - arrangerte ekteskap er nok ikke et utdebattert tema i Norge. Her får vi et interessant "inside" innlegg i denne debatten. Boken ser ut til å gi et nyansert bilde på en kulturell tradisjon - og beveggrunnene og tenkemåten til involverte parter. For mange kan tradisjonen med arrangerte ekteskap (eller i ekstrem form: tvangs-ekteskap) være en måte å "holde kontakten" med kultur, tradisjon og slekt i det landet man kommer fra.  Dette ser ut til å være et sammensatt "fenomen" som har så dype tradisjoner og så inngrodde forestillinger at det ikke bare er å sette "forbud" som et middel til å modernisere et for mange naturlig og "velfungerende" system.  - Men i møtet med den vestlige verden, og ekteskapsskikker som har endret seg radikalt, (f.eks i Norge fra praktiske ekteskaps-arrangementer for et par hundrede år siden, med odel og bondesamfunn til det urbane moderne samfunnet vi har i dagens Norge ) - trenger kanskje yngre generasjoner i innvandrer-familier både samfunnets og foreldrenes hjelp til å endre en praksis som i mange tilfeller føles undertrykkende for mange unge, både for gutter og jenter, men spesielt kanskje for jentene…
Ønsker man å integrere innvandrer-familiene best mulig i en vestlig kultur, i Norge, er vel ikke løsningen å "tviholde" på tvangs-ekteskap for å føle seg mest mulig knyttet til "gamle-landet" og den kulturen og de forholdene man av ulike grunner følte man "måtte" forlate….
Og selvsagt - som Nazish Khan også formidler (ut i fra egen erfaring) - ønsker kanskje de unge fra innvandrer familier  å få hjelp fra foreldre eller slektninger  til å finne en livsledsager som resulterer i et lykkelig ekteskap - og slik "hjelp" mener forfatteren behøver langt fra være til skade for noen, når det foregår uten press og etter ønske fra de unge - Men her gjelder det å sette en grense for hjelp til å finne denne rette partneren, og ren tvang og press fra foreldre. …….. Forfatteren presiserer sterkt at det er stor forskjell på tvangsekteskap og (frivillig) arrangerte ekteskap der de unge er med og "velger" selv.
Nazish Khan har intervjuet unge mennesker som har giftet seg arrangert, og noen som har giftet seg på grunn av tvang - og hun understreker at "tvangsekteskap" er kriminelt og imot norsk lov, og noe hun tar sterkt avstand fra.
Selv ser hun ut til å være lykkelig gift på den "arrangerte" måten, med foreldre som hjalp til å finne partner som hun selv kunne velge om hun ville ha - og ekteskapet har vart i tjue år.

Og akkurat denne formen for ekteskapsinngåelse mener hun bør fullt ut aksepteres i Norge - det er en del av den pakistanske kulturen, og når det praktiseres på fullstendig "ikke-tvang-ikke-press" måte er det en trygg og fin måte å finne rett partner på - mener forfatteren -  interessant bok dette, har bare så vidt sett litt på den enda……

Som et innlegg i debatten, og som "opplysende" lesing anbefaler jeg denne -  terningkast:5


Skal man så være enig eller uenig i Nazish Khan's syn? - Det bør man gjerne tenke over og debattere - Mitt syn holder jeg foreløpig for meg selv - Mange vil nok ha motforestillinger til Nazish Khan's syn at arrangerte ekteskap (i motsetning til tvangsekteskap) er helt OK - Hege Storhaug for eksempel er en sterk talskvinne her. Skal ikke helt si meg enig i debatt-postene etter hennes ytring, men tar det med som et ytterlig-gående "motsyn"

Andre som har omtalt boken:


Thursday, 23 April 2015

Tanker om bok - Terje Wangberg: Musikeren - Fra Lademoen til Vatikanet


Tittel:Musikeren - Fra Lademoen til Vatikanet
Forfatter: Terje Wangberg
Utgitt: 2014
Språk: Norsk, bokmål
Forlag: Pirforlaget
Antall sider:240
ISBN:9788282870368
Innbundet
Emner: Historie, Lademoen, Lilleby, Trondheim

Forlagets omtale:

En musiker blir født på Lademoen ved inngangen til andre verdenskrig. Guttungen får utløp for sitt musikalske talent på farens piano – kjøpt fra organist Bonsaksen i Lademokirka for kroner 500. Han skal bli musiker, og en lang innholdsrik karriere starter som “hyggepianist” på flere kjente etablissement i Trondheims uteliv. Han tar engasjement en rekke steder i Norge, starter mange kor og fungerer nærmest som en impresario på de stedene som får glede av hans engeri og tiltakslyst. På sin ferd får han et stort kontaktnett i artist-Norge, og han er ikke redd for å stå i stormen. Han kroner det hele med å spille i Peterskirken hvor han senere kommer tilbake med sitt eget kor.
Om forfatteren - (WikiStrinda)
Bildet er hentet fra Lademoen historielags web-side. Det er gjengitt i boken på s.6, i sort-hvitt. Det er malt i 1990 av kunstneren Sverre Koren Bjertnæs (f.1976), da kunstneren var ca 15 år. 

Mine tanker om Musikeren - Fra Lademoen til Vatikanet:

Enda en fargerik memoarbok av en fargerik person - levd liv og rik skildring av lokalmiljø og møte med den store verden.
Allerede det kaleidoskopiske coveret forteller oss litt om det vi har i vente når vi følger Wangbergs begivenhetsrike liv i denne boken:Her ser vi bilde av den unge, vakre Terje som 17-årig Lamogutt og korsanger, vi ser lokalkirken hans, Lademoen og vi ser forfatteren i moden utgave med alpelue og mange erfaringer rikere - videre er det bilder som forteller om hans meritter som dirigent og organist.
Bildet på s.6 i boken er et fotografi av et pompøst maleri av kunstneren Sverre Koren Bjertnæs. Bokens bakside viser et hjertelig møte mellom forfatteren og
pave Johannes Paul:

Terje Wangbergs møte med paven - foto bokens bakside
Boken har ellers en del illustrasjoner - ikke helt perfekte fotografier, men fine dokumentariske bilder er det så allikevel.
Historien starter med "begynnelsen" på musikk-karieren i barneårene, og en fargerik skildring av rike barneår på Lilleby - et lokalmiljø som Wangberg er utrolig flink til å skildre - har man bodd eller oppholdt seg på Lademoen, er det mangt og mye å gjenkjenne her.
(Fra en liten vandring på Lademoen)

Her er Google-view-bilde av hans barndoms gate - Ladeveien, og skolen "hans", Lilleby på venstre side:

Som leser trives jeg utmerket i "bokens miljø" - det er hjembyen min, og faktisk fødestedet mitt før vi flyttet til Øya.....
Lademoen kirke hvor Terje Wangberg sang i guttekoret
- Foto:RandiAa©
Dette er lokalhistorie på sitt beste - skrevet i en lett og folkelig tone,  - det er mye man kan identifisere seg med - selv om det selvsagt er en liten "ego-tripp" for forfatteren - en slags dagbok, eller minnebok - det er skriverier som man som voksen og tilårskommen har grunn til å misunne forfatteren - han skriver til de grader livaktig og morsomt med tydelig preg av "selvopplevd".  - En litt pussig og original vri gjør han også bevisst kanskje: historien berettes i "jeg"-form, men innimellom omtaler han hovedpersonen som "han".  Det virker som den "utålmodige" forfatteren skaper litt variasjon i egen skriveprosess ved slik å variere mellom første og tredje person - (?)
Vi får grundig kjennskap til forfatterens befatning med orgel, kor og musikk selvsagt - det er jo bokens hovedtema. - Og så følger vi med på den spennende ferden til Italia - oppholdet der - kantor virksomhet og korsang, ja, til og med vikar som kantor i Peterskirken i Vatikaneti 1987 - du verden, hva den mannen har opplevd. (Det er opplagt lov til å skryte litt av slikt - minner om møter med både kong Olav og kong Harald har han da også greid å flette inn...) - og som norske forfattere har gjort før han, ble det også besøk på den berømte Café Greco. Jeg skal ikke gå i detaljer i dette rikholdige innholdet - les selv, og bli beriket.....
På siste bladet i boken sitter han med et barnebarn på armen -  2014 - og konkluderer med:"Sang og musikk var viktige opplevelser fra oppveksten inne i Ladeveien nummer tolv" (s.240)
Og i bøkene han har skrevet, har nok Terje Wangberg gitt barnebarn en rik arv om "gamle dager" og levd liv.

Trivelig lesing for meg og mange andre.

Terningkast:4 og for "lokalkjente" vil den kanskje havne på en 5

Min omtale av Lamogutt av Terje Wangberg
Min omtale av Munkebrødre av Terje Wangberg
Min omtale av Musikeren av Terje Wangberg 
Min omtale av Vandrere på Guds jord av Terje Wangberg 
Min omtale av Trompetkurs på gamlehjemmet av Terje Wangberg
Min omtale av Dramakomedier innpå Lamon av Terje Wangberg
Min omtale av Småfolk i drømmeland av Terje Wangberg

Thursday, 9 April 2015

Tanker om bok - Terje Wangberg: Munkebrødre - Munkene ute på Munkholmen


Tittel: Munkebrødre - Munkene ute på Munkholmen
Forfatter: Wangberg, Terje
Utgivelsesår: 2014
Innbinding: Innbundet
Antall sider: 203
Målform: Bokmål
Forlag: Pirforlaget AS
ISBN: 9788282870351

Forlagets omtale:

En frodig og morsom fortelling om Torgeir, Margido og Ingolf - tre kamerater fra Lilleby som i ung alder konverterer til den katolske tro og lever i mange år et munkeliv på Munkholmen under navnene Paolo, Gregorius og Hallvard.
Snart inviterers tre italienske pilegrimmer, Luigi, Marco og Carlo ut til Munkholmen og med seks munker på plass blir bybildet i Trondhjem aldri det samme.
Etter begivenhetsrike år velger munkene å dra på pilegrimsferd til Italia hvor de får et annet munkeliv enn i det kalde nord. Men hjemlengselen blir etter hvert for stor. De får haik
med Lademoen Blandede Kor hvor de blir medlemmer og får oppleve et sjeldent sangertreff på Munkholmen.

Bilde av forfatteren er hentet fra Lademoen Historielags side. Det er malt av hans svigersønn Christer Tamnes Tronsmed (tidl.elev av Odd Nerdrum).
Forfatteren Terje Wangberg - en Lamogutten fra Lilleby som dro ut i verden for lenge siden. Her forteller han litt om seg selv.

Mine tanker om Munkebrødre:

En liten morsom "røverroman" med lokalhistorisk tilsnitt. Her får vi også et hyggelig gjensyn med miljøet, steder og "kjendis-originaler" fra Lamogutt. Boken Munkebrødre er også frisk og velformulert språklig og langt fra kjedelig. I starten får vi et fargerikt og frodig tidsbilde på oppvekst på Lilleby, Lademoen - om guttekamper og uskyldig "voldsom-lek" rundt 1940-50 tallet. Frodige skildringer av en "frodig" forfatter og med en original personlighet - Riktig så fantasifullt dette - men en god del er basert på opplevd barndom.
Vi hører om tre venner som vokser opp på Lilleby-Lademoen, en rik og aktiv barndom - og Ivar J.Bonsaksen, dirigent og organist i "Lamokirka" "klarte etter hvert å få folk av alle tre" (s.110) i Lademoen kirkes guttekor. (Organisten fikk forresten en velfortjent Kongens Fortjenstmedalje i gull i 1978)
Videre får vi høre hvordan nonne- og munke-nysgjerrigheten startet - den hadde sitt utspring i besøk på  St.Elisabeths Hospital i Ila - drevet av nonne-sykepleiere - interessante og "mystiske" damer.
Og så førte det med seg Munkholmturer - da uten badeliv - den mystiske holmen og bygningene der blir utforsket. 
Munkholmen - Foto:RandiAa©
Munkholmen - Foto:RandiAa©
Munkholmen - Foto:RandiAa©

Katolisismen og klosterliv fascinerer, og guttene drar på dagstur til Cistercienser klosteret på Tautra - og der fikk ditt litt munke-bekledning også - og så blir det rotur til Munkholmen i riktig antrekk. Munkeceller og historien om Griffenfeldt er spennende for guttene.
Katolsk messe i Sankt Olav kirke med pater Franz fører så til konvertering til katolisismen
Med rette klær, litt Sankt Hallvard likør og med nye navn - Paolo, Gregorius og Hallvard - og noe finpussing av trønderdialekten, så er de klare for eventyret og munkelivet på Munkholmen
Senere kommer italienske pilegrimer dit, munkene Luigi, Marco og Carlo - da er de seks munker der. Det blir mye moro og spennende opplevelser. Papegøyen Olivia ble nok litt sjokkert noen ganger.

Litt utflukter blir det også - et skirenn i Duedalsbakken blant annet.

Så blir det Pilegrimsferd, på sykkel, helt til klosteret Convento di San Francesco i Italia - og der blir det skikkelig korstevne når Lademoen "Blainnakor" kommer på besøk - men koret vekker også hjemlengselen, og de faller for fristelsen til å bli med bussen hjem når de får gratis skyss.
Så blir munkeperioden gode minner og historie når de etter hver går over til "normalt" liv med jobber og daglige gjøremål.
Men en jubel-samling får vi med til slutt - sang og kormusikk på Munkholmen.
 

Skal si Terje Wangberg har fantasi - denne boken kan anbefales - et funn for trøndere, men også morsom lesing for ikke-trøndere - en fargerik beretning.
Som tidskoloritt og lokalhistorie og fantasifullhet fortjener den terningkast 5 Alt i alt gir jeg den terningkast:4
 


Min omtale av Lamogutt av Terje Wangberg
Min omtale av Munkebrødre av Terje Wangberg
Min omtale av Musikeren av Terje Wangberg
Min omtale av Vandrere på Guds jord av Terje Wangberg
Min omtale av Trompetkurs på gamlehjemmet av Terje Wangberg 
Min omtale av Dramakomedier innpå Lamon av Terje Wangberg 
Min omtale av Småfolk i drømmeland av Terje Wangberg

Wednesday, 1 April 2015

Tanker om bok - Edvard Hoem: Slåttekar i himmelen

Tittel: Slåttekar i himmelen
Forfatter: Edvard Hoem
Produsert av: LBF
Først utgitt: 24.11.2014
Spilletid: 09:27:26
Antall CDer: 8
ISBN CD: 9788242159526
Målform: Nynorsk
Innleser: Edvard Hoem


Jeg brukte lydboken lånt på biblioteket  - Og også Papirutgaven utgitt på Oktober forlag, 2014, 354s - ISBN 978 82 495 1484 7

Omtale fra forlaget:

Edvard Hoems oldefar heitte Knut Hansen Nesje, men alle kalla han berre Nesje. Forteljinga i denne romanen begynner utanfor Molde i 1874, der Nesje er slåttekar, og enkemann på andre året, med ein son å ta seg av. Plutseleg dukkar Serianna opp. Ho røyker pipe og får Nesje med på seifiske, og saman finn dei kjærleiken. Snart er dei gift og får barn.
Menneska ved Frænfjorden lever eit liv i hardt arbeid, tett på jorden og fjorden. Men ein ny veg er i ferd med å opne seg i desse åra — stadig fleire sel det lille dei eig, og legg ut på den strie og eventyrlege reisa til Amerika. Seriannas søster Gjertine drøymer om å dra, sjølv om ho er berre ungjenta. Det begynner å koma brev frå utvandrarar som fortel om ein frodig, men også ugjestmild prærie som skal bli til gardsbruk og heim.
Slåttekar i himmelen er ein inspirert roman av forfattaren av Mors og fars historie. Det er ei forteljing om det nye og det gamle landet, om arbeid, byrgskap og kjærleik, om å vera villig til å satse og gjere store offer.

Edvard Hoem - Foto:Linda Engelberth
Forfatteropplysninger - Se Oktober forlag

Mine tanker om Slåttekar i himmelen:

Det er gått nesten ti år siden jeg leste den første "familie-krøniken" til Edvard Hoem - og det var historien om hvordan hans mor og far startet sitt forhold i 1945 - to ulike personer som skjebnen førte sammen, en legpredikant og en kokke som endatil hadde fått et barn med en tysk soldat i 1945 - en fin, varm og menneskelig historie som gjorde det lett for meg å tro jeg ville like hans nye familiekrønike hvor han går noen generasjoner tilbake i tid.
Begge disse bøkene er diktning, romaner, men med et stort innslag av dokumentarisk familie-materiale.
Edvard Hoem er en meget produktiv forfatter som jeg må innrømme har vært noe "forsømt" fra min side. Og da kan jeg ikke skylde på språket - jeg liker nynorsk, og det passer til temaene hans, og hans egen opplesing i denne siste boken er rett og slett vakker å lytte til.
Jeg bestemmer meg her og nå for at jeg skal få med meg flere av hans romaner - noen som allerede er skrevet, og de han måtte forfatte  i kommende år.
Og ikke minst vil jeg en gang lese hans Bjørnson-biografi - han snakker jo så varmt om Bjørnson i sin "Slåttekar" også.
Dette er ingen dokumentarisk slektshistorie, men diktning og roman - likevel, et sterkt snev av familiekrønike er det - sentralt står forfatterens oldefar Knut Hansen Nesje -  som var født i 1838 og tjente som slåttekar hos en storbonde i Molde i 40 år, samtidig som han prøvde å drive et lite småbruk for seg selv - De to andre mest fremtredende personene er Nesjes  kone Serianna, og ikke minst Seriannas søster Gjertine. 

Forfatteren har bygd romanen på det han har funnet i kirkebøker slik at årstall og steder og gårdsnavn er reelle. Likeså har han funnet navn på slekt som emigrerte gjennom gransking av emigrasjonsprotokoller og andre offentlige dokumenter - og ikke minst har han hatt tilgang til oldefarens mange brev til en av sønnene som utvandret til Amerika.
Foruten personskildringer gir Hoem oss inngående kjennskap til bondeliv, arbeidsfolk, slit og strev i Romsdalen mot slutten av 1800-tallet - samtidig får vi en enestående skildring av de som ga etter for håp og drømmer om større avlinger og bedre fremtidsmuligheter - de som ble en del av de store massene som Norge "avga" til "Det løfterike landet".


"Udvandring", illustrasjon etter et maleri av Adolph Tidemand til Norge fremstillet i Tegninger utgitt 1848, viser et reisefølge av norske utvandrere som tar avskjed i hjembygda tidlig på 1800-tallet: 
Kilde: Nasjonalbiblioteket
Riktig spennende og detaljert er skildringen av mennesker og forholdene på den lange ferden til Amerika - om folkene som dro lokket av rykter og andres brev - brev som ofte var mer "solskinn" enn virkeligheten, brev som kanskje skjulte litt av hjemlengselen og slitet som ble en del av hverdagen for nybyggerne "over there" (Norsk emigrasjon til USA)

Men "oldefar" Nesje er en av dem som velger å bli der han hører hjemme - det er strev og slit for å fø familien, men det er stolthet og verdighet også, og ikke absolutt utarmende fattigdom -  det er samhold og kjærlighet og det er gleden over jorda og over naturen og det lille jordiske godset man har greid å skaffe seg.
Dette er like mye en roman om en strevsom tidsepoke i Norges-historien , 1800-tallet og bondestanden og arbeiderklassen - ulikhetene mellom småkårsfolk og storkarer og embetsmanns-standen - Norge i en brytningstid mot parlamentarisme og demokratisering og utjevning.
Interessant er det også med de sterke kvinneskikkelsene Hoem skriver om i sine romaner - her har vi den dyktige, praktiske, arbeidsomme Serianna, kona til Nesje, og ikke minst hennes fantastiske søster Gjertine - det var et "dugande" kvinnemenneske som stod opp for sine meninger, rettskaffenhet stod i sentrum hos henne - hun hadde snakket presten imot en gang og var ikke redd for å hevde sin mening, men når det var nødvendig, oppnådde hun mye ved å være diplomatisk også - spiren til mye moderne kvinnesak i henne!
De to hovedpersonene Nesje og Gjertine er forskjellige på mange måter, samtidig har de noe til felles - de er "survivors" - Gjertine møter den nye verden, Nesje blir og slekten føres videre på hjemlig grunn. Selv om de fire sønnene hans ser ut til "gli" fra han på ulike vis - (skal ikke røpe noe av den historien) - så tror jeg han føler at slekters gang vil skje gjennom dem.


Det var en rik leser-opplevelse å bli hensatt til denne tiden, og å møte disse helstøpte karakterene han så livaktig skildrer - forfatteren viser en stolthet over egen slekt og egen heimbygd - og dette er noe som smitter over til leseren - vi føler røtter til det norske bondesamfunnet og vi føler tilhørighet med dem som dro - for hvem har vel ikke slektninger der borte i dag? - (Det fant i hvert fall jeg ut at jeg hadde da jeg startet med slektsgransking for en del år tilbake).
I vårt rike olje-Norge i dag har vi godt av å bli minnet om at noen var her før oss og strevde og bygde landet, noen hadde et mer strevsomt liv enn vi har i dagens overflods-samfunn, vi føler grunn til å være takknemlige når vi blir fortalt om slekter før oss og om hardere tider - men om vi er lykkeligere i dag enn de var for 150 år siden? Det er ikke godt å si - i hvert fall har vi alle mulige forutsetninger for å være tilfredse og "lykkelige" - hva nå det innebærer -  lykken i livet er vel kanskje ikke alltid synonymt med livskvaliteten…
Å skrive om mennesker som levde for så lenge siden, å prøve og skildre livene deres, gjenskape tankene deres, er kanskje ikke så lett, men Hoem har nok tenkt i samme baner som Sigrid Undset - at menneskene i deres hjerter forblir de samme, selv om tid og sed og skikk endres - kjærlighet, og menneskelige relasjoner og menneskelige følelser som sorg, sjalusi osv. er ikke tid og stedbundne:
"Ti sed og skikk forandres meget, alt som tidene lider, og menneskenes tro forandres og de tenker annerledes om mange ting. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager" (Sigrid Undset)


Det er vel ikke umulig at Edvard Hoem kommer med en oppfølger til denne romanen - det skal bli interessant å se hvordan det går videre med de som slo seg ned på prærien i Dakota, eller hvordan det går med den vesle Anton Edvard som Nesje valgte å sette bort - han som ble i Norge og ble forfatterens bestefar.

Og hvordan kunne så slekta finne hverandre i det neste livet? Han Nesje fant de nok frem til - han var nok slåttekar i himmelen også…..sa han selv.

Terningkast:5


 Mine omtaler av Hoems slektskrønike:
1. Slåttekar i himmelen
2. Bror din på prærien
3. Land ingen har sett

 
Andre bloggere som har omtalt denne: