Wednesday, 9 March 2016

Tanker om film: Himmelen over Havanna - Retour à Ithaque - Regi ved Laurent Cantet

Tittel: Himmelen over Havanna - DVD
Originaltittel: Retour à Ithaque
Regissør: Laurent Cantet
Hovedpersoner: Fernando Hechavarria, Jorge Perugorria, Isabel Santos, Néstor Jiménez, Pedro Julio Díaz Ferrán
Nasjonalitet: Frankrike
Språk: Spansk, flerspråklig
Utgitt: Star Media Entertainment, 2016 . - 1 DVD (1 t, 32 min)
Spilletid: 1time 32 minutter
Sjanger: Drama
Filmen ble laget i 2014

Mine tanker om Himmelen over Havanna

Dette er en film jeg ser raskt igjennom før turen til Cuba.
Vi er med på et gjensyn mellom fem venner - fire menn og en kvinne, festen er til ære for Amadeo som har kommet tilbake etter 16 års eksil i Spania.
Det meste av handlingen foregår på takterrassen i huset til en fra vennegjengen. På overflaten er dette et muntert selskap, men dette stikker dypere - vi blir med til det som skjer eller skjedde under overflaten på Cuba - her mimres det om kriser, og Sovjetstatens oppløsning og Cubas økonomiske isolasjon - det er mange gode minner, men det skurrer snart under idyllen - det er noe som mangler selvsagt når man vokser opp under "systemet" - stemningen er festlig og munter og "lykkelig" i starten - men her brettes det etter hvert ut for oss både personlige tragedier og Cubas tragiske "isolat-skjebne".
Festen og samtalen virker kanskje litt kunstig og krampaktig i starten, men etter hvert fenges man av de tragiske historiene som rulles opp - det er drømmer som ikke er oppfylt, det er forhold som har gått i oppløsning - etter hvert blir ansiktsuttrykkene mer og mer preget av sorg, savn, bitterhet og vemod.

De minnes forbud mot langt hår og trange bukser, forbud mot amerikansk musikk - å lytte til Beatles eller Stones ble kalt for "kulturell penetrasjon" - sommerferier på sukkerplantasjer blir det mimret over, de gjenskaper situasjoner og hendelser - "ler og morer seg" over minnene - men så var det kanskje "et sant helvete" - som en av dem sier.
Noen bilder fra filmen:
Det mimres over bilder
Amadeo, eksil-kubaneren
Fire av de fem vennene
Det mimres over bilder - slik var de "den-gang"
Det kommer frem mer og mer grums etter hvert, både fra livene deres og fra samfunnsforholdene. Det handler etter hvert mer og mer om de personlige livene, men vi ser også at disse skjebnene ble formet som et resultat av samfunnsforholdene.
Vemod og melankoli preger  hele settingen. Alle ser ut til å kompensert for sine brutte illusjoner - Han som eier takterrassen dyrker kaktuser som terapi for alt det leie, en annen har flyktet inn i alkoholisme, men er tørrlagt nå - men kan ikke male mer,  Amadeo er bosatt i Spania, men vurderer å prøve å komme tilbake for å bli i stand til å skrive. 

Filmen er tankevekkende - her sitter en gjeng med kubanere midt i livet, de er alle desillusjonert - hvor er fremtidshåpene?
Hvor går de videre? Hvor går Cuba videre?  - Hadde de tatt feil vei? De selv og landet….
Alle har en tristhet i sitt liv - det blir brettet ut nå i løpet av denne "festen".
Festen slutter  ved morgengry, etter festen, etter alle bekjennelsene - og her slutter også filmen - og vi sitter igjen med en del spørsmål: Er det i det hele tatt noe håp, en ny fremtid? Det virket ikke slik - en ganske deprimerende film - eller var det to som fant frem til hverandre. (Tania som har "mistet" barna sine til "vesten" og Amadeo som vil vende tilbake etter 16 års eksil i Spania - for å kunne skrive, sier han)
Her er det snakk om å finne sin identitet, og spesielt nå når folk har begynt å stille spørsmålstegn ved valget Cuba tok - noen øyner kanskje håp for et "nytt Cuba" som vil åpne seg for omverdenen.
(Akkurat under vårt ferie-opphold på Cuba nå i mars 2016 kommer jo både den amerikanske presidenten Obama på besøk, og til og med Rockelegendene The Rolling Stones  - Er det nye tider og toner som er på vei?)
 

Filmens originaltittel antyder vel en slags tilbakevending for eksil-kubaneren Amadeo men kanskje også et håp om et gjensyn med et solfylt og lykkelig Cuba - tittelen henspeiler også til Odyssevs hjemreise til hjemstedet øya  Ithaka

Filmen var vakker på mange måter, man følte en nærhet til følelsene hos denne venne-gjengen, og man sitter med et sterkt ønske om at livet igjen må fylles av håp og mening og litt mer velstand for et folk og et land som forhåpentligvis går inn i en ny og bedre epoke.

 Terningkast: 4 

Noen glimt fra filmen:
  

4 comments:

  1. Flott omtale Randi . Jeg likte også denne filmen, som jeg så på kino for ikke så lenge siden.
    Artig at imperalisten Stone og Obama nå får komme til Cuba, det vitner om nye takter, ny vind, mer åpenhet.:)

    ReplyDelete
    Replies
    1. Den var litt trist og vemodig denne filmen - liksom så håpløs, men jeg håper det er lysere tider i vente for folk enn dette. Har ikke sjekket om du har blogget om den.

      Delete
    2. Nei, jeg har ikke blogget om den.. Ja, litt vemodig og trist ja--

      Delete
    3. Tror du nevnte "stillferdig" et sted - har tenkt litt på filmen i ettertid - og ser at den hadde mye potensiale som ikke kom frem; den kunne ha vært mye mer "kraftfull" med de temaene den tok opp - men mulig det var tilsiktet å ha denne maktesløse, oppgitte uttrykksformen.

      Delete