Friday, 11 November 2016

Tanker om bok - Jørn Lier Horst: Når det mørkner

Tittel: Når det mørkner
Forfatter: Jørn Lier Horst
Forlag: Lydbokforl.
Utgivelsesår: 2016
Format: Lydfil
ISBN13 9788242164223
EAN 9788242164223
Genre: Politi og detektiver
Språk: Bokmål
Innleser: Ivar Nergaard


Jeg lyttet Lydfil fra Lydbokforlaget, og brukte også papirutgave fra Gyldendal Forlag,  2016, 224 sider, bokmål,ISBN/EAN:9788205497979

Omtale fra forlaget:


Møt William Wisting som ung mann!
Stavern 1983: Det nærmer seg jul, og snøen faller tungt. William Wisting er nyslått tvillingpappa og en fersk og ambisiøs konstabel på politivakta. Under et brutalt ran havner han plutselig i sentrum for dramatiske begivenheter, men mer erfarne politimenn overtar etterforskningen.
En vennetjeneste fører ham imidlertid på sporet av en annen forbrytelse. En ikke bare uoppklart, men sannsynligvis også uoppdaget drapssak. Bortgjemt på en forfallen låve står en gammel bil med kulehull i. Og mye tyder på at sjåføren ikke kom levende fra det.
Saken skal forme William Wisting som politimann og gi ham en innsikt han vil bære med seg resten av sin yrkeskarriere: Slekt skal følge slekters gang.


Foto: Jesper Magerøy - fra forlagets side
Mer info om Jørn Lier Horst:

Mine tanker om Når det mørkner:

Ny Wisting-roman - denne måtte man også få med seg, for å komplementere "serien":
Min lesing av William Wisting-bøkene
En fin tradisjon er skapt med Jørn Lier Horst sin serie om etterforsker William Wisting - men sannelig fikk tradisjonen en "morsom" ny-vri denne gangen.
Det er hovedpersonen Wisting som i "nåtid" 2016 tenker tilbake på sin "novise-tid" i politiet, og sin første viktige sak 33 år tidligere. Så er vi plutselig i begynnelsen av 1980-tallet. (Nærmere bestemt 1983) - Om Wisting er i begynnelsen av sin karriere, så føles det da likevel som han er en moden og rutinert mann.
Da jeg startet på denne ellevte Wisting-romanen følte jeg at det var mye kjent , men også noe som var annerledes.
Innledningen var noe lang denne gangen - det tok bortimot 50 av de 220-sidene før man liksom "kom til saken" - man blir kanskje litt utålmodig av slikt, men jeg gikk og lyttet stort sett, og det var greit for meg at det ikke ble så brått og innviklet helt i starten.
Denne Wisting-boken var kanskje mer interessant enn spennende - og høyst realistisk.
Vi får vite mye om en politimanns hverdag. Både på hjemmefronten og i jobben.
Når saken først begynte å "ta form",  synes jeg ideen var god, spennende  og engasjerende.
Skildringene innimellom var som i de andre Wisting-bøkene detaljrike, så mye hverdagslig prat og detaljer vil kanskje kjede en del lesere, ikke alle er udelt begeistret for slikt detaljrikt "utenomsnakk" - men jeg synes ofte det er disse hverdagslige skildringene som gir romanen et realistisk innhold  - det gir leserne kunnskap om hva etterforskning går ut på, vi får forståelse for at politiarbeidet som oftest ikke er "strake veien" - men det gjelder alltid å finne den rette balansegangen her når det gjelder hvor mye "utenom" man skal ta med .
Skildringene av Wistings familie og "hjemmeområde" synes jeg også er OK - det setter politimannens arbeid i et realistisk lys - og man forstår bedre den klemmen man kan komme i når det gjelder tidsbruk jobb kontra familie.
Som i de andre Wisting-bøkene er også datteren Line med her, skjønt hun har ikke helt den samme hjelpe-rollen i forhold til faren her  - men likevel ser vi tendenser hos Line - hun er den mest aktive og nysgjerrige av tvillingene Thomas og Line (og for oss lesere som liker å møte Line i Wisting-bøkene: når ringen er sluttet, og det siste kapittel skrives 33 år i ettertid - Line er med, i kjent reporter positur) - kona Ingrid er også med slik vi kjenner henne fra andre Wisting-bøker - støttende og forståelsesfull når det gjelder mannens arbeid, samtidig som hun er selvstendig og selvrealiserende.
Tilbake til innholdet - i korthet: Godt og vel halvveis i boken får Wisting sin første etterforsker-sak kastet i fanget - og i forbindelse med denne saken oppnår han også å bli "forfremmet" til etterforsker, og da blir romanen mer spennende også - det var denne Minerva veteranbilen fra 1920 som han og en bekjent oppdaget på en låve  (en slik fin en som til og med kong Håkon har hatt) - så samler han etter hvert opplysninger om denne: brukt i en pengetransport 1925, noen kulehull finnes på den, sjåfør og bil med pengeformuen forsvant sporløst i 1925 - nå begynner et nitidig arbeid med å finne ut mer om dette: Mer om sjåføren, hans familie og bekjente, hvor gikk veien, hvor stoppet han, hvem visste om transporten osv.
Wisting tar oss med på en spennende etterforsknings-runde, her kommer systematikk og tålmodighet godt med - og som vi kjenner han fra de foregående ti Wisting-bøker, gir han seg ikke så lett - Boken avsluttes med litt Wisting-filosofi over hvilke "veier" kriminaliteten i samfunnet hadde tatt på disse 33 årene han hadde vært i politiet. I møte med unge politi-studenter tenker han på sin egen idealisme da han startet sin yrkeskarriere - det var i håpet og ønsket om å "skape en bedre verden" - nå lurer han på om det har vært naivitet - dagens samfunn og kriminalitets-omfang var blitt så grenseoverskridende - men kjenner vi Wisting rett, så bretter han nok opp ermene og går løs på sin neste sak også - man kan da ikke bare gi seg over…… ikke en gang "når det mørkner"
Terningkast:4

Boklansering - Gyldendals høstmøte i Trondheim - Mona B. Riise,
Gunnar Staalesen og Jørn Lier Horst - Foto:RandiAa©

Mine omtaler av Jørn Lier Horst-krim:
Andre bloggere som har omtalt denne:

5 comments:

  1. Kjekt å lese omtalen din Randi, for denne tror jeg ikke klarer å nå toppen av "skal lese" haugen min. De siste bøkene har blitt for daff for meg, og når jeg ser det du og flere andre skriver om denne siste boken, så frister det ikke.

    ReplyDelete
    Replies
    1. Den er solid og grei, og ikke lang og innviklet - god språklig er den også. Og ikke minst: Den passer veldig godt til "gå-bok" - Og Wisting er jo en meget sympatisk person da, ikke minst det. (Og så liker jeg bøkene fordi de ikke er voldelige og ekle....)

      Delete
  2. Helt grei denne boka, men aldri så veldig spennende. Enig med deg i at den både er velskrevet og mer interessant enn så veldig spennende. Har linket til deg.:)

    ReplyDelete
    Replies
    1. Takk for linking, - denne kommer ikke opp mot Jakthundene, som jeg synes er den beste Wisting-boken - men den er "ryddig", gjennomført og velskrevet - litt mye detaljer kanskje, og litt knapt med den sitrende spenningen.Den blir nesten som en slags sakprosa på politi-arbeid.

      Delete
  3. Enig ang Jakthundene, den var det fres i.:)

    ReplyDelete