Thursday, 5 January 2017

Tanker om bok - Elena Ferrante: Historia om det tapte barnet

Arrangert cover - Foto:RandiAa©
Tittel: Historia om det tapte barnet
Originaltittel: Storia della bambina perduta
Forfatter: Elena Ferrante
Forlag: Samlaget
Oversetter: Kristin Sørsdal
Språk: Nynorssk
Utgivelsesår: 2016
Antall sider: 572
Serie: Napolikvartetten
ISBN: 978-82-521-8880-6

Jeg brukte både papirutgaven fra Samlaget og lydfil fra Lydbokforlaget, utgitt 05.10.2016, spilletid 17timer 20min, ISBN Lydfil: 9788242163769, vakkert lest på nynorsk av Silje Breivik

Omtale fra forlaget:

Ei kraftfull avslutning på historia om eit livslangt vennskap
Dette er den fengslande historia om to kvinner, den briljante, boklærde Elena og den lidenskaplege, ubereknelege Lila. Begge er no vaksne og har store drama i livet bak seg. Begge slost ein gong for å komme seg vekk frå strøket der dei vaks opp – eit nabolag prega av vald og ufridom.
Elena har gifta seg, flytta til Firenze, stifta familie og gitt ut fleire kritikarroste bøker. Men no har ho komme tilbake til Napoli for å vere saman med mannen ho alltid har elska. Lila, derimot, har aldri lykkast med å frigjere seg frå Napoli. Ho har blitt ein suksessrik bedriftseigar, men nærkontakten med den verda ho alltid har tatt avstand frå, set ho på prøve. Men Lila er ustoppeleg, uregjerleg, uforgløymeleg!
Med Napoli som bakteppe, ein by like forførande som han er farleg, i ei verd i dramatisk endring, er historia om eit livslangt vennskap fortald djupt ærleg og med ein briljans som saknar sidestykke. Dei fire binda i denne serien utgjer ei lang og eineståande historie som lesarane vil vende tilbake til igjen og igjen, og som Elena og Lila sjølve vil dei kvar gong oppdage nye ting.
Den fjerde og avsluttande boka i Napoli-kvartetten stadfestar attesten New York Times har gitt forfattaren Elena Ferrante: «ein av vår tids største romanforfattarar».
Frå italiensk ved Kristin Sørsdal.

Mine tanker om Historia om det tapte barnet - moden alder - alderdom:

Noen betraktninger rundt forfatteren: Det vi vet om pseudonymet Elena Ferrante er at hun/han er født i Napoli og har gitt ut flere anerkjente romaner siden debuten i 1992 - men det var først med Napolikvartetten at den internasjonale berømmelsen kom. Forlaget kjenner identiteten, men ellers er det fortsatt en hemmelighet. Det kan være flere grunner til at denne forfatteren har foretrukket "å skrive anonymt" - hva enn grunnene er, må jeg si det var et ganske genialt trekk når det gjelder disse bøkene. Litterært sett er det kanskje ikke så positivt, at mange både innen media og leserskaren, har vært mer opptatt av spekulasjonene rundt "Hvem er Elena Ferrante" en å nyte hennes Napoli-kvartett romaner.
Men suksess har serien hatt og penger har den vel innbragt til forlagene  - 1700 sider er oversatt til et levende nynorsk av Kristin Sørsdal, noe som også tjener det norske sidemålet - Sørsdal er vel også en av initiativtakerne til at dette ble en norsk boksuksess - hun ble tiltrukket av Napoli og så var det gjort - Og nå er Napoli-kvartetten fullkommen:

Den fjerde boken i Napoli-kvartetten er lest forlengst  - den kom som et antiklimaks - jeg både likte den og på samme tid ble jeg litt skuffet over slutten - den ble liksom ikke helt avsluttet - slik jeg følte det da. Jeg skal ikke gjengi særlig mye av innholdet - jeg prøver bare å rekonstruere tankene mine og følelsene da jeg leste denne - en god stund siden nå.
I denne siste boken er det en god del som blir avklart - og mange spørsmål blir besvart. Nå fikk jeg langt klarere forståelse av hovedpersonene Elena (Lenu) og Lila og deres felles "venn" Niro - Jeg hadde forestilt meg at de to venninnene ville "smelte" mer og mer sammen til én person - for å si det slik - men her trer karakterene tydeligere frem som selvstendige enkelt-individer. Og vi har fulgt deres forunderlige hat-kjærlighets vennskap gjennom disse bøkene - fire bøker som for meg fortonte seg bedre og bedre utover i Elena Ferrantes nærmest maniske skriveprosess.
Handlingen og spenningen strammes mer til i dette siste bindet - Napoli med alt det som foregår der er fortsatt bakteppet - vi har fulgt utviklingen i fremskritt, men også i kvinneundertrykkelsen, politikkens råskap og korrupsjon, klassekampen, og Elenas "svik" når hun streber seg opp fra fattigdommen til en fremgangsrik og godt betalt forfatter, mens Lila har kjempet sin kamp på en annen måte - kanskje vært mer tro mot seg selv og det hun hele tiden har stått for -  jeg syntes denne siste boken ble enda mer engasjerende fordi det var de tre hovedpersonene (eller først og fremst de to venninnene) som var det altoverskyggende fokus - dukkene deres som vi traff i bok en og som etter hvert forsvant dukket også opp til slutt - og virket som et ganske sterkt symbolsk image

Vi følger vekselvis venninnene fra tretti-års alderen frem til "nåtid" - venninnene nærmer seg sytti-årsalderen . I denne siste boken  "kaprer" Elena endelig sin Nino til fordel for den trofaste trygge mannen hun giftet seg med. Lila på sin side har et trygt samboerskap på mer eller mindre vennskapelig basis med Enzo - og etter å ha vært geografisk adskilt noen år, flytter Elena tilbake til Napoli, byen Lila har vært "trofast" mot hele tiden. Hun har suksess i yrkeslivet, men forlater en trygg mann for sin store besettelse Niro Sarratore, og de to døtrene hennes kommer nok heller ikke alltid i første rekke hos henne - faktisk er det Lila som trår til og hjelper når kaoset er størst hos Lenu.
Som tittelen sier er også et barn sentralt i denne boken - det er en vakker og spennende historie, - jeg skal ikke røpe hvilket barn det er og tragedien som ligger i dette - samtidig som det er en reell historie, om et tapt barn - så ligger det også mye symbolikk her - barnet kan ha en dobbel betydning (vennskapet deres? identiteten deres fra barn til alderdom?) - og hvor ble det av "barnet"?
Lenu blir på en måte enda sterkere knyttet til Lila - og Elenas forfatterskap blir nok en gang hjulpet frem av forholdet til venninnen - hun overtar notater og dagbøker fra Lila - og bruker venninnens liv når hun skriver, og det uten Lilas tillatelse. Historien om "Et vennskap" blir til - det er både en vakker og en tragisk historie - denne delen synes jeg er noe av det fineste i boken. Elena setter sin egen suksess foran vennskapet til Lila - hun bruker hennes liv for å fremme sin egen karriere - dette snur vel litt på det synet leseren har på Elena fra starten av bokserien - og sympatien blir enda større for Lila, hennes liv, problemer, og tragedie - Lila er nok den viktigste og mest interessante (hoved) personen i denne serien….hun var den "briljante" - hun viste også at hun kunne skape seg en karriere om hun ville, både når det gjaldt nyskapning innen data-teknologien og som forretnings-leder.
"Mysteriet" fikk vi allerede i bok en "Mi briljante venninne" - det var Lila som var forsvunnet - og når vi kommer til veis ende, er så mysteriet løst? Er Lila kommet til rette? Og er livene til disse to "sammensveisede" venninnene falt på plass? Er identitetene deres stabilisert? Eller er det mer som er blitt borte eller forsvunnet enn det tapte barnet? - For de som enda ikke har lest denne siste romanen i Napoli-kvartetten: Noe av svarene finnes der etter hvert - om man funderer eller filosoferer så kommer man kanskje nærmere en "oppklaring" eller forståelse - om man ikke kommer til full klarhet i eksistensen eller sameksistensen til disse to venninnene - så er det vel kanskje fordi livet ofte er uutgrunnelig - ikke alle valg man gjør, eller handlinger man utfører i livet kan forklares eksplisitt alltid - slik er det vel her også - det ligger en mystisisme over denne roman-serien - og det er vel kanskje det som gjør den så spennende ......
Vi får kanskje en anledning til å skjønne enda litt mer når en TV-serie på 32 episoder kommer.

Og forfatteren får vi en sjanse til å møte igjen med en ny bok - Svikne dagar som kommer våren 2017

Terningkast:5

Andre som omtaler denne i bloggen sin:

Her er mine omtaler av Napoli-kvartetten:
Se også min omtale av Elena Ferrante: Svikne dagar
Se også min omtale av Elena Ferrante: Hjemreise




 

6 comments:

  1. Flott omtale Randi! Ser at jeg var mer begeistret for den siste boken enn deg, og fornøyd med slutten ble jeg også, som presterte å gi den 7 prikker på terningen! Ønsker deg en nydelig helg!

    ReplyDelete
    Replies
    1. Takk Tine. Joda, den er bra - ga den jo 5 på terningen - og jeg har merket meg at bøker jeg tenker en god del på i etterkant, er de gode bøkene - og denne blir bedre dess mer du tenker etter. God helg til deg også - snø og kuldegrader her nå, som skal gå bort etter et par dager - så det er best å nyte det nå.

      Delete
  2. Jeg likte heller ikke slutten på den siste boka. I det hele tatt synes jeg den var den svakeste av serien. Litt rotete, slik som Lena virra rundt. For ikke å snakke om tragedien med barnet, og mangel på svar. Resten av serien var en glitrende reise til Italia.

    ReplyDelete
    Replies
    1. Jeg syntes faktisk denne siste var den beste jeg - og "mangel på svar" gjør den jo i grunnen mystisk og spennende. Ganske interessant med det "tapte barnet" - her kan man filosofere litt rundt dette - det ligger nok mye symbolisme her.

      Delete
  3. Jeg synes også denne steg i intensitet dess lenger ut i serien vi kom. Takk for link. Ser frem til TV-serie. Det blir sikkert mange flotte scener fra Italia der.:)

    ReplyDelete
    Replies
    1. Ja, TV-serie kan bli interessant, men det byr nok på mange utfordringer å lage den - det kan bli suksess eller fiasko det.....

      Delete