Sunday, 4 February 2018

Tanker om film: Erik Poppe - Tusen ganger god natt - Juliette Binoche - sett på NRK TV

Jobb og familie. Ikke alltid lett å kombinere. Og for Rebecca og den jobben hun hadde var det spesielt vanskelig. Og det ble nødvendig å velge. 
Tittel: Tusen ganger god natt
Originaltittel: A Thousand Times Good Night
Regi: Erik Poppe
Skuespillere: Juliette Binoche, Nikolaj Coster-Waldau, Mads Ousdal, Larry Mullen jr., Maria Doyle Kennedy, m.fl.
Nasjonalitet: Norsk
Språk: Engelsk
Utgitt: 2013
Aldersgrense: 11 år 

Mine tanker om Tusen ganger god natt:

Da så jeg filmen igjen, på NRK TV – mange år etter at den kom ut i 2013 – jeg forhåndsomtalte den for flere år siden.
Jeg er stor beundrer av Juliette Binoche (hun spilte også i Krzysztof Kieślowski's fantastiske "Three Colours Trilogy"  - den har jeg omtalt her)
I Tusen ganger god natt spiller Juliette Binoche Rebecca, en berømt, idealistisk krigsfotograf med et umulig valg:jobben eller familien. Hun er gift med en marinbiolog og har to døtre – Steph, den eldste spiller en vesentlig rolle i filmens problemstilling.
I filmens begynnelse blir Rebecca alvorlig skadet i Kabul og blir sendt hjem. Hun konfronteres med en mann og to døtre som ikke holder ut å ta farvel igjen og igjen og ikke vite om de får se henne mer. Jobben og familielivet kan ikke kombineres, men hun elsker jo begge deler.
Manuset til Harald Rosenløw Eeg fungerer godt under Erik Poppes regi.

Filmfotograf John Christian Rosenlund gjør denne filmen spesielt god med sine bilder fra Irland, hvor familien bor, og andre relaterte steder – og ikke minst fotograferingen av persongalleriet – spesielt hovedpersonen Juliette Binoche og den eldste datteren Steph.
Bakgrunnen er krig og terror og reporter-fotograf-yrket – men hovedtemaet er vel mer familiedynamikken og hva som skal til for at det skal fungere på hjemmefronten. I filmen kontrasteres stadig sjokkartede krigs-scener og ”normale” hjemmesituasjoner. Hovedpersonen er nok mer ”levende” for å si det slik, når hun er i farefulle jobb-situasjoner, enn når hun er i hjemmets trygge omgivelser. Det virker nesten som hennes pågående bruk av kameraet gir henne ”kick-opplevelser”, og her ligger det øyensynlig ikke bare idealisme bak hennes handlinger, men også en god porsjon egoisme.

Bilde fra filmen
Den eldste datteren får også en sentral rolle i filmens handling – gjennom henne ser vi klart at morens farefulle yrkes-engasjement går på bekostning av familien og da spesielt barna. En reise til Kenya hvor hun tar med seg eldste-datteren Steph skal være en slags forsonende familiefremstøt fra Rebeccas side – men her kommer det til et avslørende klimaks i filmen – (mer røpes ikke her)
”Jeg har begynt noe som jeg ikke bare kan kutte ut. (Cannot walk away from) jeg må finne en måte å avslutte det på.” – sier Rebecca til datteren.

Og datteren sier: ”Det hadde faktisk vært lettere hvis du var død. Da kunne vi alle vært lei oss sammen. En gang for alle”.  Og så ”skyter” Steph moren symbolsk med kameraet "tusen" ganger og så gjør Rebecca et valg. Hvilket skal ikke røpes her. 
Steph holdt foredrag i et prosjekt på skolen om turen til Kenya, den hadde blitt annerledes enn tanken var. ”De trenger henne mer enn jeg gjør” – sier Steph (Om menneskene og barna i traumatiske situasjoner som moren fotograferer). Jeg ser det som en slags tillitserklæring til moren og det valg hun gjør. En forståelse mellom mor og datter. Men hva med ektemannen og familien generelt?
Og døren lukker seg bak ektemannen når han går inn i huset. Og historien gjentar seg. Skjebnebestemt.?

En tankevekkende film – Terningkast 5
 

Video-trailer fra filmen - den sier det meste:

Filmer med Juliette Binoche jeg har omtalt:
Three Colors Trilogy: Blue, White, Red (Trois Couleurs: Bleu, Blanc, Rouge)


Min forhåndsomtale av Tusen ganger god natt - 2013


Jeg har plassert min blogg i Høisetnorske bloggkart!

No comments:

Post a Comment