Saturday, 27 October 2018

Tanker om bok - Lars Lillo-Stenberg: Nini


Boken om Nini var jeg skeptisk til å lese i utgangspunktet - men jeg endret mening underveis og er glad for at jeg valgte å lese den.
Tittel: Nini
Forfatter: Lars Lillo-Stenberg
Forlag: Gyldendal - lesereksemplar
Utgivelsesår: 2018
376 sider. Bokmål
ISBN/EAN: 9788205505445
Jeg brukte også Lydfil fra LBF, utgitt juni 2018, spilletid 13t, ISBN:9788242168443, lest av forfatteren

Boken ble lest og lyttet i juli 2018 
Om boken på forlagets side 
Om Nini - Wikipedia
Lars Lillo-Stenberg på Kapittel 18 - Foto:RandiAa©

Mine tanker om boken Nini:

Boken om Nini var i utgangspunktet en bok jeg var usikker på om jeg ønsket å lese – jeg følte dette var altfor privat, og at jeg kanskje ikke hadde rett til å vite noe om hennes liv og hennes skjebne og hennes familie. Men på den annen side så var jeg veldig nysgjerrig på hvordan det gikk an å skrive en bok om ”dette" - og dessuten, når familien valgte å eksponere Nini på denne måten, så tenkte jeg at det også hadde sin grunn. Altså - starten på lesingen var preget av skepsis - men jeg måtte snart innrømme at dette var noe helt annet enn det jeg forventet. Jeg var glad for at jeg valgte å lese boken.
Etter ønske fra Ninis far, Thorvald Stoltenberg tar Ninis barndomsvenn fra Steiner-skolen, Lars Lillo-Stenberg,  på seg den vanskelige oppgaven å skrive en bok – eller et slags minneskrift om henne.
Skriveprosessen blir også på en måte ”etterforsknings-arbeid" for å finne ut hvorfor livet til Nini Stoltenberg ble forskjellig fra livet til de andre i familien – suksessfulle mennesker - en politikerfar Thorvald som ”hele Norge" kjente og respekterte - moren Karin genetiker, forsker og byråkrat - broren Jens statsminister og Nato-sjef, søsteren Camilla lege.

Lars Lillo-Stenberg går tilbake i tid og setter sammen et puslespill av minner fra ungdomstiden, han gjenskaper situasjoner og hendelser, begivenheter og ikke minst mennesker rundt Nini – i tillegg møter han og intervjuer mange viktige personer som har hatt en relasjon til Nini – Og man kan spørre seg om boken hans gir svar på hvem Nini egentlig var, og hvorfor det gikk den veien det gikk med henne? "Letingen" etter Nini blir samtidig en memorering av egen oppvekst og utvikling – uten at dette overskygger hovedhensikten med boken - å gi et bilde av Nini på godt og vondt.
Vi følger Lars Lillo-Stenbergs nådeløse og ærlige fortelling om Nini, vi følger letingen hans blant venner og slektninger for å finne ut hvordan denne spesielle, vakre, glade og intelligente jenta, den mest populære i venneflokken og med all verdens muligheter foran seg, kom så skjevt ut – bli heroinavhengig og dø bare 51 år gammel i 2014 av et hjerte som ikke tålte mer påkjenning. Det blir mange avsløringer om fester, skoledager, utageringer ... og til å begynne med må jeg ærlig innrømme at jeg spurte meg selv: "Hvor er foreldrene?" "Hvor er kontrollen og ”tømmene"?"
Etter hvert forstod jeg mer og mer.  Hun fikk kjærlighet og omsorg i familien, spesielt fra faren, men fikk også viljen sin i det meste så det ut til – bortskjemt, vil mange si, oppdragerfilosofien som lå bak var vel kanskje dette å oppdra til å ta ansvar for seg selv, bli selvstendig – Nini ble vist tillit – i stedet for kontroll og grensesetting -  en oppdragermetode som passer for mange, men ikke for alle – det gikk bra for Jens og Camilla, men ikke for Nini.   Hun valgte sin vei selv. Beveggrunnene er litt uklare. Hun var uregjerlig.
Stenberg drar frem minner om Nini fra tiden på Steinerskolen og en idyllisk sommer på hytta til Stoltenberg hvor han får være blant de han beundret på den tiden – det var musikk og ungdommelig frihet, det var Leonard Cohen og det var ”dop".
Første del av boken skildrer det sorgløse, glade ungdomslivet – men så blir det mer og mer alvor etter hvert. Stenberg leter frem alt han kan huske, og jeg føler at han skriver enkelt, engasjerende og ærlig om ”slik var det" – når han har "brukt opp" alt han har av minner om og med Nini, begynner han runden til Ninis venner og familie - og det blir en interessant runde med ”intervjuer", samtaler og opptak - det imponerte meg hvor mange han fikk til en samtale med - slik kunne vi lære mer og mer om Nini fra ulike kilder - jeg skal ikke avsløre her hvem han snakket med eller hva de fortalte, men i tillegg til venner og bekjente kom både Thorvald, Jens og Camilla med sine bidrag – familien la ikke skjul på noe - selvransakende spør de seg selv hvorfor det gikk slik, og hva de kunne ha gjort annerledes for å forhindre det som skjedde.

Det kan ikke ha vært lett å balansere i skrivingen av en slik nærgående bok – forfatteren har sikkert stilt seg selv en del spørsmål på hvordan han ville boken skulle fremstå – for eksempel om vekten skulle være på en Nini som den glade, vakre og talentfulle jenta som falt så utenfor – eller om "tilfellet" Nini skulle brukes som et sosial-politisk middel innen rusomsorg og narkotikadebatt – altså en bok som gir rusproblemet et ansikt. Jeg fikk inntrykk av at dette ble en bok om en menneskelig skjebne, om en søkende person som ikke fant det hun var på leting etter, en person som var glad og lykkelig på utsiden, men som bar på noe helt annet på innsiden  - en bok om henne som av nesten uforklarlige grunner gikk seg fullstendig vill. 
Her er et intervju med Thorvald i 2013  (han døde i juli 2018) - vi hører han si at kanskje noe av årsaken ligger i at han ikke satte grenser - spol til tidspunkt 10.45 i intervjuet:
 
Jeg vil ikke referere særlig fra innholdet i boken – det må oppleves av de som velger å lese boken – men jeg fastslår at det var egentlig interessant å få innblikk i 1980-90 tallets ungdommers liv og levnet og miljø – ungdommer som skulle sies å vokse opp på byens "solside" (Nini vokste opp på Frogner). 
Fra side 375 i boken er det raust med flere sider private bilder - blant annet et fra sorgløs ungdomstid i Lille Frogner allé  - (jeg har ofte gått i strøket der, her fra en vandring med fokus på Lille Frogner gård):
Jeg konsentrerer meg mest om å formidle mine egne tanker og følelser rundt boken og ikke så mye detaljer fra innholdet  -  Man kan ”psykologisere" mye rundt det som hendte med Nini.  - "Gøyal jente" kunne mange tenke - men her var det mye annet under overflaten. Jeg  sitter igjen med følelsen: fikk jeg egentlig vite hvem Nini var? 
Selv om det er mange som har bidratt med sin lille ”pusle-bit” for å finne svar på hvem Nini egentlig var – så fremstår boken som en harmonisk enhet. Men likevel, jeg sitter vel igjen med flere spørsmål enn det jeg fikk svar på gjennom boken: Var hun den livsbejaende glade jenta hun viste verden?  Hva tenkte hun og følte hun selv?  Hvorfor gikk det som det gjorde?  Var det grenser som manglet? Eller ville hun uansett brutt de alle?  Var hun ”offer” for sin egen protestholdning? Var hun ute av stand til å sette grenser for seg selv?
Følte hun at hun ikke passet inn i sin «vellykkede» familie? Spilte hun ut en rolle som "The black sheep of the family"?
Boken fokuserer ganske mye på dette med manglende grensesetting,  samtidig kommer det frem at hun fikk mye omsorg, oppmerksomhet og kjærlighet i familien – da det stod på som verst med hennes rusmisbruk viste faren Thorvald at han ”orket og orket og orket”, men Karin, moren sa hun ikke orket mer. Om det kan være en ”trøst” til andre foreldre i samme situasjon, måtte det være at det ikke er noen forskjell på kong Salomo og Jørgen hattemaker - slikt kan ramme hvor som helst.

Boken om Nini opplevde jeg som ærlig, oppriktig og sannferdig – og over hode ikke spekulativ. Den begynte i en glad og sorgløs ungdomstid - men ble mer og mer alvorlig, tragisk og gripende etter hvert. Ninis liv og situasjon fremstod ganske fatal og uløselig – et positivt utkomme av boken om henne kan mange enes om slik  Jens uttrykker det  i sin siste samtale med Lillo - ".....en sterk stemme i narkotikapolitikken. Og så er jeg stolt av henne fordi hun har gitt denne familien vår en dimensjon. Hun har fortalt noe om Stoltenberg-familien som ingen andre kunne fortalt. Vi kunne lett fremstått som en mer vellykket og strømlinjeformet familie enn vi faktisk er.” (s.346) 
Det står respekt av den åpenhet familien viste - og viljen til selvransaking. Det står også respekt  av arbeidet Lars Lillo-Stenberg har lagt ned i boken om Nini
Mye forbauset meg, (f.eks at det gikk an å skrive så åpent og ærlig om dette – og ikke minst skrive så bra både språklig og komposisjonsmessig), noe sjokkerte meg (skal ikke røpe hva), alt engasjerte meg, og det meste rørte meg (f.eks den måten familien taklet det hele på - både i offentligheten, seg i mellom og i sin støtte til Nini)

Tillegg: boken om Nini presentert på Kapittel 18

Jeg fikk en ”utvidet opplevelse” av boken om Nini da jeg var til stede på et arrangement  ved Kapittel 18 Litteraturfestivalen i Stavanger 22.09.2018 – tema for årets festival var "Samhald"  - og det passet godt inn i forbindelsen med Ninis liv,  samhold i vennekretsen og ikke minst samhold i familien. De stod last og brast ved hennes side løpet ut. På Kapittel18 hørte jeg på den ”gode samtale" mellom forfatteren Lars Lillo-Stenberg og Brita Strand Rangnes - den ble introdusert av Camilla Stoltenberg  som tilkjennega familiens takknemlighet for at boken om Nini var blitt en realitet. De gode spørsmålene fra Brita Strand Rangnes fikk frem de gode svarene fra Lillo-Stenberg - det var interessant å høre han selv fortelle hvordan han hadde gått frem i arbeidet med boken, hvordan han til å begynne med var usikker på om det ville fungere at han skulle kunne gi et bilde av, eller det rette bildet av Nini – han fortalte om tankene som kom underveis og møtene han hadde med folk som han ”brukte” for å sette sammen et mest mulig helhetlig bilde av henne.
Her er noen bilder fra Kapittel 18:
Camilla Stoltenberg introduserer boken om Nini - Foto:RandiAa©
Camilla introduserer Lars Lillo-Stenberg og Brita Strand Rangnes
- Foto:RandiAa©
Den gode samtale om boken om Nini - Foto:RandiAa©
Lars Lillo-Stenberg leser fra boken - Foto:RandiAa©
Noen flere bilder fra Kapittel her.

Min konklusjon er at dette ble en meget lesverdig bok på alle måter – selv om den var både trist, sår, vond og tragisk.
Terningkast:5



 

Saturday, 20 October 2018

Tanker om bok - Aschehoug Forlag inviterer - Høstens bøker - Trondheim - Dokkhuset 15.10.2018

Noen av bøkene fra Høst 2018 Aschehoug
Høst i nabolaget og bokhøst hos Aschehoug - Foto:RandiAa©
15.oktober 2018 - det er høstens store begivenhet med Aschehougs Forlag - Anita og jeg er på boklansering igjen. Dette er fjerde høsten med Aschehoug. Vi ble ikke skuffet denne gangen heller - det bugnet av interessante utgivelser - og ikke nok med det - det bugnet av god mat og drikke i tillegg.
Katalogen var en flott bok i seg selv - den blir studert fra perm til perm - her er det noe for enhver smak - og ikke minst mange flotte gaveideer både for fødselsdagsgaver og julegaver:

Flott katalog på 100sider med fyldig tekst og innbydende bok-bilder
Kjersti Myre og Vegard Bye fra forlaget introduserte bøker og også de forfatterne som var til stede.
Vi begynte med å se på barnebøker og ungdomsbøker - så fulgte det mange andre interessante kategorier - dokumentar, politikk, helse, strikking, romaner for voksne  - kunnskapsbøker og humor-bøker, krimromaner og krigsbøker - Noen av bøkene har jeg allerede lest - men mange flere ønsker jeg å lese.
Her er et lite utvalg og noen bildeglimt:

Lærerike barnebøker - Kjersti Myre og Vegard Bye - Foto:RandiAa©
Nina E. Grøntvedt forteller om sin nye serie for barn - Foto:RandiAa©
B for bestevenn - 3-6 år - Foto:RandiAa©
Compis - ungdomsbok av Hasse Hope - Foto:RandiAa©
Hasse Hope hadde en veldig inspirerende presentasjon av boken sin - Foto:RandiAa©
Politikk og helse, historie, sport og natur - og mye annet som de fleste liker å lese om:
Denne "hjerte-boken" vil jeg så absolutt lese - Foto:RandiAa©
Hareide med bok - mye oppmerksomhet i høst - Foto:RandiAa©
Norge under andre verdenskrig - alltid viktig tema
- Foto:RandiAa©
Reidar Müller har skrevet en spennende bok om skogen
- den fikk jeg med hjem - Foto:RandiAa©
Familien med populær TV-serie nå også i bok - Foto:RandiAa©
Nils Arne Eggen i egen bok i høst - Foto:RandiAa©
Eggen kom på banen - dvs scenen og laget en fin forestilling - Foto:RandiAa©
Eleanor Oliphant går det gode rykter om - den ble med hjem og skal snart leses- Foto:RandiAa©
Carson McCullers med fortellinger om kjærlighet, svik og lengsel - Foto:RandiAa©
Bjørnstads Nittitallet er allerede lest - Min omtale - Foto:RandiAa©
Spenning i høstmørket med Unni Lindell - Min omtale av den forrige - Foto:RandiAa©
Anders de la Motte har jeg lest en roman av - spennende - Foto:RandiAa©
Anders de la Motte leser fra siste boken sin - Foto:RandiAa©
Heim av Johan B. Mjønes - Foto:RandiAa©
Mjønes forteller om boken sin -
"Arv og odel, skyld og forsoning med livet som må gå videre" - Foto:RandiAa©
Leksikon om lys og mørke er jeg i gang med å lese - Foto:RandiAa©
Stranger forteller om boken sin - Jeg var også på Litteraturhuset og hørte om denne - Foto:RandiAa©

Noen flere bilder fra Høstens bøker i Flickr album

Aschehougs boklansering høsten 2015
Aschehougs boklansering høsten 2016
Aschehougs boklansering høsten 2017 
Aschehougs boklansering høsten 2018

Monday, 15 October 2018

Tanker om bok - Trude Teige: En hjelpende hånd

Trude Teige skriver spennende kriminal-romaner med søkelyset på viktige temaer - og gjennomgangs-figuren,  journalist Kajsa Coren, vet å bruke sin stilling i kampen for de svake i samfunnet.

Tittel: En hjelpende hånd
Forfatter: Trude Teige
Produsert av: LBF
Målform: Bokmål
Serier: Kajsa Coren-bøkene
Spilletid: 7:49:16
Først utgitt: 20.10.2010
ISBN CD: 9788242149152
Lest av: Nina Woxholtt
Jeg brukte lydboken - fint innlest av Nina Woxholtt, og leste også noe i papirutgaven gitt ut på Aschehoug forlag 2010, 250 sider, ISBN13 9788203198137 

Trude Teige - foto fra Aschehougs side av Oda Berby

Om forfatteren:

Trude Teige ble jeg oppmerksom på gjennom TV2 og den utmerkede reporter-jobben hun gjorde der. Hun er godt skolert både som journalist og oversetter. Hun fikk faktisk Kringkastingsprisen i 2008.  Først på 2000-tallet begynte hun å skrive bøker  - det fanget ikke min interesse i starten – men da hun kom med sin første kriminalroman i 2009, Noen vet, ble jeg litt nysgjerrig på om hun kunne skrive romaner…..
Og per nå har hun skrevet disse bøkene
2002: Havet syng
2003: Matminne frå mors kjøkken
2004: Lene seg mot vinden her
2009: Noen vet, kriminalroman - TV-journalisten Kajsa Coren
2010: En hjelpende hånd, kriminalroman - TV-journalisten Kajsa Coren
2012: Svik, kriminalroman - TV-journalisten Kajsa Coren
2014: Jenta som sluttet å snakke, kriminalroman - TV-journalisten Kajsa Coren
2015: Mormor danset i regnet, roman
2017: Pasienten, kriminalroman - TV-journalisten Kajsa Coren

Mine tanker om En hjelpende hånd:

Det er en god stund siden denne er lest - jeg fant mine notater om den, og ser at her er det enda en roman som oppfyller mine kriterier på en god kriminalroman: den er spennende og den tar for seg viktige temaer - Det har blitt et varemerke for Trude Teige å skrive spennende kriminal-romaner med søkelyset på skjevheter i samfunnet - "talerøret" er journalisten Kajsa Coren  - hun er av den samfunnsengasjerte og sympatiske sorten som vet å bruke sin stilling i kampen for de svake i samfunnet. 
Kort skissering av handlingen: Denne gangen er TV-journalisten Kajsa Coren i gang med et helt privat opplegg på et sykehjem; hun skal lage dokumentar om sin egen mor som bor der. Tema eldreomsorg fokuseres fra starten her. Men selvsagt er det noe der på sykehjemmet i tillegg som fanger hennes oppmerksomhet: Det skjer uforklarlige dødsfall der, og det hevdes at det foregår mye feilmedisinering. En sykepleier hun har blitt kjent med uteblir også fra jobben sin  - og en gutt forsvinner i området. Politietterforsker Karsten Kjølås har saken, det vil si, etter hvert kobles flere saker sammen på en realistisk og interessant måte. Og Kajsa setter seg selv i en farlig situasjon når hun etter hvert begynner å koble løse ender sammen – dette blir mer og mer spennende.
Samtidig med ”saken” følger vi også hovedpersonene ”privat” – Det er den travle tobarns-moren Kajsa med ektemannen Aksel som er psykolog, og politietterforsker Karsten Kjølås som er venn av både Kajsa og Aksel …. Her tegner det til litt trekant og romanse…..
Et annet spennende innslag denne gangen er at vi underveis hele tiden ”hører stemmen til” en ukjent person som vi etter hvert skjønner står bak alt det onde som skjer – vi får det i form av en slags dagbok-notater. Gutten Martin i rullestol tilfører også et spennings-moment i boken. Han er observant og får med seg mye av det som skjer – men han kan bare bruke datamaskinen for å formidle ting - en god medhjelper blir han imidlertid for Kajsa – men selvsagt setter han seg selv i fare på grunn av observeringene sine. Også Kajsas egen sønn Anders forsvinner på en mystisk måte - så her kommer mye tett inn på Kajsas privatliv - og spenningen fortsetter gjennom hele romanen - og som sagt, i tillegg til "underholdnings-momentet" med spenning, greier Trude Teige å flette inn mange viktige samfunns-temaer – eldreomsorg er allerede nevnt, her er det også søkelys på arbeidstakeres travle hverdag på sykehjem, og på journalistens stadige etiske dilemmaer når man eksponerer saker og personer.
Alt i alt var dette en underholdende og tankevekkende kriminal-roman – skulle jeg sette fingeren på noe, måtte det være det som ble skrevet ETTER at saken kom til et klimaks og en løsning – det føltes litt unødvendig og et antiklimaks, her kunne det vært avsluttet på en mer elegant måte - men det var spenning gjennom hele boken, den var velskrevet og det var mye her som speilet virkeligheten - politiarbeid, og  journalistarbeid, pent og pyntelig "hånd i hånd" (bokstavelig talt) - realistiske skildringer av eldres opphold på sykehjem, karrierekvinne (Kajsa) og takling av krevende jobb, barn og hus og hjem og mann - og i tillegg til kriminalsaken, fikk vi også følge en romanse på gang - en "pen og pyntelig" krim som gir spenning nok, uten å være gruoppvekkende skremmende. Jeg liker Trude Teiges solide, nærmest klassiske kriminalromaner, som alltid i tillegg til spenningen og gåten, legger inn samfunns-aktuelle temaer.
Terningkast:5



Video - Trude Teige om boken:

Mine omtaler av noen av Trude Teiges bøker:

Saturday, 13 October 2018

Tanker om bok - Hurtigruten - Utflukter - Reiselitteratur

Endelig våren 2018 ble turen med Hurtigruten realisert. Det ble strekningen Trondheim - Kirkenes - Trondheim. Og jeg anbefaler denne flotte "reiseboken" som Hurtigruten har gitt ut. - Den ble lest både før, under og etter turen. Den er full av flotte bilder, turforslag og interessant fakta-kunnskap om mange steder som er verd å besøke langs kysten. Her er innholdslisten med noen av stedene man kan ta utflukter til mens man tar ferden med Hurtigruten:

 
I tillegg kjøpte jeg Hurtigrutens flotte kart-bok - slik at de ble lett å følge ferden døgnet rundt. 
Og går det an å oppleve noe på "landjorda" mens man reiser med Hurtigruten? - Akkurat det "bekymret" meg litt før turen - jeg er vant til en del aktivitet, gåing og jogging hver dag, og var innstilt på at det fikk jeg gi avkall på de ni dagene turen skulle vare. Men her ble jeg sannelig overrasket: På et av dekkene hadde jeg en "turløype" som innbrakte både flott utsikt og noen kilometer hver dag - i tillegg var det turer i land omtrent hver dag - her ble det litt jogging og litt farting hit og dit for å fotografere. Og sannelig ble ikke distansen litt over en mil hver dag - her er statistikken fra Fitbit:
Selve reisen og beretninger om steder og hendelser er plassert i "Året-Rundt"-bloggen min. Men her er et Flickr-album med samling av bildene mine fra turen - albumet er på fem sider og har 450 bilder:

Friday, 5 October 2018

Tanker om bok - Steffen Kverneland: En frivillig død - også program på Kapittel 18 - Litteraturfestivalen i Stavanger 22.09.2018


Steffen Kverneland og Erle Marie Sørheim i samtale om En frivillig død - Foto:RandiAa©
De alvorligste temaer kan pakkes inn i en god porsjon humor, og ikles en kunstnerisk innpakking – En frivillig død er en utrolig tegneserie-roman man nyter på godt og vondt.
Tittel: En frivillig død
Forfatter: Steffen Kverneland
Forlag: No Comprendo Press
Tegneserie
120 sider
ISBN 978-82-8255-081-9
Kjøpt eksemplar

Mine tanker om En frivillig død:

Kapittel 18 fikk jeg være med på et interessant program - samtale mellom Steffen Kverneland og Erle Marie Sørheim (journalist og forfatter) om Kvernelands siste bok - En frivillig død - som tar opp et tragisk selvmord. Kapittel 18 har i år mottoet Samhald - og her passet Kvernelands  familieskildring og tragedie fint til mottoet.  
Denne boken er en blanding av litt av hvert: tegneserie, roman,  dokumentar, fotografi, selvbiografi - det dypeste alvor ikledd ganske morbid humor.

Arrangementet i Kjelleren på Sølvberget trakk full sal - her ble det en glimrende forestilling med lysbilder underveis og kloke inn-falls-spørsmål fra Erle. Det var nærmest en gjennomgang av hvordan boken En frivillig død ble til - samtidig som vi fikk en liten kavalkade over Steffen Kvernelands liv og utvikling som tegner og forfatter. (Lytt gjerne podcasten til slutt)
Dette er en bok som både er morsom og sørgmodig på samme tid - og den bærer preg av en slags skrive-tegne-terapi for Steffen Kverneland som så tragisk mistet sin far da han var 18 år. Ved hjelp av "bok-arbeidet" gjennomlever han forholdet til faren, boken er full av minner i form av tegninger, notater og fotografier - det hele blir også dratt inn i nåtid - da Steffen Kverneland tar med sin lille sønn inn i boken og gjenoppfrisker hvordan han selv følte det som barn i relasjon til sin far - på godt og vondt.
Her får vi presentert et viktig tema, og vi får formidlet kunnskap om far-sønn relasjoner og om det traumatiske i selvmord - samtidig er boken et kunstverk. Boken er en veldig privat og personlig utlevering, men den har også mye allmenngyldig over seg - om man ikke har opplevd selvmord i nærmeste familie, så kjenner vel de fleste til tilfeller i mer eller mindre nær bekjentskaps-krets - derfor blir dette viktig kunnskap å ta med seg om emnet.

Ærlig, åpen og nesten "hudløs" føles denne boken både gjennom bildene og tekstene. Faren skildres nådeløst med sine svake og sterke sider - men det står klart hele tiden, at "man" er uansett glad i sin far - kanskje ideen til boken ble satt ut i livet da Kverneland selv endelig fikk en sønn - her er det flere relasjoner mellom far og sønn i to generasjoner som kommer til uttrykk i boken.
Boken handler også om å prøve å forstå "hvorfor" faren tok sitt valg - og tilbakeblikkene viser at antydninger og signaler ikke ble oppfanget der og da  - og det handler om å få innsikt i egne følelser og sorgreaksjoner. En slik prosess med et grundig bokprosjekt, må jo ha vært glimrende selv-terapi. I boken kommer det også frem at en slik traumatisk opplevelse setter en selv på sidelinjen, tilværelsen blir kanskje en drømmetilværelse og man kommer i en eksistensiell ikke-tilstedeværelse - et slikt bok-prosjekt kan gi hjelp til "å finne seg selv" forhåpentligvis.
I tilbakeblikk husker vi noe, men har glemt mye - og en del av det man husker kan også være feil-husking (jfr. problemet med å tegne den "rette" bilen faren satt i når det skjedde - var den rød eller blå? - så unngår han problemet ved å tegne den som en dyster svart firkant.....)
Bokens perm viser faren uten et tydelig tegnet ansikt - det hentyder at man kanskje ikke kjente sin far så godt, men etter prosessen med boken, ved hjelp av fotografier, minner og tegninger, har det skjedd noe fra første til siste side - man er kommet noe nærmere denne faren -  bokens bakside har et klart og tydelig fotografi av en far  med et ansikt.

Her kommer noen glimt fra boken - slik den ble presentert på Kapittel 18. Der det ble brukt lysbilder,  gjengir jeg disse ved hjelp av kameraet. 
(Foto:RandiAa© ):
Steffen og Erle gjør seg klare for samtalen -  Foto:RandiAa©
Armbevegekser og engasjement formidlet alvor og humor -
 Foto:RandiAa©
I egen farsrolle mimrer man om farsrelasjoner -  Foto:RandiAa©
Tidlige kunstnerår -  Foto:RandiAa©
Tidlige kunstnerår -  Foto:RandiAa©
Farsminner på godt og vondt - og humoren må være med -  Foto:RandiAa©
En måte å takle det på - spise hummer - snakke med gode venner og 
late som om tårene ikke er der -  Foto:RandiAa©
Erindrings-prosessen  - Var bilen blå? -  Foto:RandiAa©
Eller var den rød? -  Foto:RandiAa© -  Foto:RandiAa©
Erindrings-prosessen er krevende -  Foto:RandiAa©
Kanskje det er best å la den saken forbli et mørkt felt bare - for hva rolle spiller det? -  Foto:RandiAa©
Tidlige signaler på det som skulle komme -  Scan fra boken ca s.56
Et kjært tegnebrett fra far - Foto:RandiAa©
"Det er et ubegripelig mørke i det å ville ta sitt eget liv
som jeg sannsynligvis aldri vil forstå. Jeg har
det ikke i meg.  Han må ha hatt det forferdelig"
 - Foto:RandiAa©


"Han var veldig enten eller når han
 vurderte andre mennesker."  - Foto:RandiAa©
Aksel får være med og sette tommelen opp for sider
 han liker  ved boken som skal bli - Foto:RandiAa©
Scan fra boken ca s.35: "Det er rart å komme på jobb, 
sette seg foran pappas gamle tegnebord 
og begynne å grave i disse gamle minnene........"
Det er utrolig mange flotte sider i denne boken - og de skal jeg la være i fred hvor de er - jeg har nøyd meg med bare et par sider scannet fra boken, i tillegg til front-cover.
Samtalen mellom Steffen Kverneland og Erle Marie Sørheim på Kapittel 18 var en fin opplevelse - engasjerende og med en perfekt kombinasjon av alvor og humor.
I etterkant leste jeg boken - og den blir nok studert flere ganger - her er mange detaljer som man ikke bør gå glipp av. Tekstene og den gripende historien er så god som noen roman - og i tillegg blir det hele visualisert gjennom flotte illustrasjoner.
Terningkast:6
 
Her er en podcast for de som vil høre samtalen mellom Steffen Kverneland og Erle Marie Sørheim:  
Her er  noen flere bilder av Kverneland - Flickr:
 
Mine Kverneland-omtaler: