Tanker om film: Kongens tale

Originaltittel: The King's Speech
Regi: Tom Hooper
Skuespillere: Colin Firth, Helena Bonham Carter, Geoffrey Rush, Derek Jacobi, Robert Portal, Richard Dixon
Manus: David Seidler
Genre: Drama
Nasjonalitet: Australia / Storbritannia / USA
Språk: Engelsk
Produsent: Iain Canning, Gareth Unwin, Emile Sherman
Musikk: Alexandre Desplat
Lengde: 1 t. 59 min.
Produksjonsår: 2010

Mine tanker om Kongens tale:

Biblioteket er høyt skattet av meg. Denne filmen fikk jeg ikke sett da den gikk på lerretet, hadde ønsker om det. Men så fort den var fristilt, hadde mitt lokale bibliotek den. Da var jeg snar til å låne den. Denne stod så absolutt til forventningene. Jeg er passelig rojalist, men fullblods anglofil og har alltid vært opptatt av engelsk historie, kultur, samfunn og tradisjon. Dessuten - Colin Firth  er jeg stor beundrer av.

Film gjenspeiler vel ikke nøyaktig virkeligheten...men mye så ut til å være nært opptil i denne filmen. Det kom tydelig frem hvordan resten av den kongelige familien og det politiske samfunn så på arveprinsen sin eskapade. Dette var sterkere vektlagt i filmen enn jeg hadde forestillinger om. Likeså var kongens tale-vansker også større enn jeg hadde antatt. Men dette har det vel ikke vært så mye fokusert på i media...ikke de psykologiske årsakene med mobbing og tvangs-omvendelse til høyre-hånds bruk heller. Albert het han opprinnelig, Bertie ble han kalt, de nærmeste la lokk på tale-problemene hans og at de mente at han var nokså "fomlete" av seg. Men når det blir krevd av han at han må ta over for sin bror Edvard som gjorde andre valg enn kongetronen, abdiserte for å gifte seg med den amerikanske skandale kvinnen Wallis Simpson i 1936 blir talepedagogen Lionel Louge (Geoffrey Rush) redningen.

 

Han går utradisjonelle veier for å hjelpe kongen. Når verden og England går inn i krigen i 1939 er "kongens tale" viktig for nasjonen og det blir også på en måte det store gjennombruddet for kongen som fikk navnet Georg VI (1895 - 1952) Han vant folkets gunst og ledet dem gjennom en vanskelig tid.

Jeg ble egentlig forundret over at denne filmen så nær opp til vår tid og levende mennesker i den britiske kongefamilien ble lansert nå. "Dronningmoren", Berties kone Elizabeth døde i 2002, 101 år gammel…Dronningmoren ble født Elizabeth Bowes-Lyon 4. august 1900, som en av 10 søsken. Hennes foreldre var lord ogh lady Glamis.I 1923 giftet hun seg med den unge prins Albert, sønn av George V, og Albert tok kongenavnet George VI. 

 

(Da jeg var 10 år fikk jeg en "søt" bok til jul av min mor: Prinsessene av England; skrevet av deres guvernante Marion Crawford. Originalens tittel var The Little Princesses. Oversatt til norsk av Camilla Tveterås, Dreyers Forlag.  Jeg mistenker min nå avdøde mor for å ville påføre meg litt av hennes interesse for det engelske kongehus. - Hun greide vel kanskje det til en viss grad også - boken om de engelske prinsessene var nok midt i blinken for en eventyrlysten 10-åring - og den har da fortsatt plass i min bokhylle.)

Dronningen ble inntil sin død en samlende faktor i det engelske kongehus. (Helena Bonham Carter fremstilte henne også på en overbevisende sympatisk måte). Datteren, Elizabeth II har sittet på tronen siden hennes far George VI døde i 1952. Kanskje trengte de en slik film for å gjenvinne litt sympati og støtte etter alle skandalene i kongehuset de siste 25 år.
Filmen viser en verdig konge som overkommer sine problemer, eller i det minste takler dem på best mulig måte, med god hjelp av Lionel, talepedagogen som forble en god venn av han resten av livet. Og ikke minst: hustruen Elizabeth stod ved hans side og støttet han solidarisk.
Filmen  har fått 12 Oscar-nominasjoner. Geoffrey Rush spiller glimrende som den uortodokse talepedagogen Colin Firth som kongen spiller med stor verdighet samtidig som han får frem de store problemene kongen hadde, det ser ut til at han levde seg inn i rollen, hans sinne og fortvilelse virker veldig ekte.
Noe annet som tiltalte meg ved denne filmen: Den hadde en fin, stram struktur..det er nestesn slik at man tenkte i klassisismens baner - handlingens, tidens og stedets enhet. Det var stort sett ett enkelt hovedtema - å få kongen til å fungere "talemessig", det foregikk over et kortere tidspunkt og stedet var stort sett London, ofte også bare lokalt på talepedagogens "kontor". Det var også få sentrale skikkelser som var aktører i filmen.

Wikipedia info om filmen

Vurdert til terningkast:6