Friday, 11 October 2019

Tanker om bok - Jørn Lier Horst: Illvilje

Det handler om menneskets iboende ondskap - og om noen som ser ut til å ha mindre kontroll på dette enn andre. En interessant studie.
Illvilje av Jørn Lier Horst, jeg hadde lydfil fra Capitana forlag, utgitt september 2019, innleser Ivar Nergaard, ISBN 9788293671770 - Papirutgaven er gitt ut på Capitana Forlag, 356 sider, bokmål, ISBN-9788293671756

Jørn Lier Horst - Fotograf: Anton Soggju
Om forfatteren - tilknyttet Gyldendal Forlag til 2018, nå Capitana. Horst sin web-side.
Dette er 14. bok om William Wisting, jeg har lest alle:

Mine tanker om Illvilje:

Kort om handlingen: Tom Kerr er en seriemorder som sitter inne – når det dukker opp et partert jente-lik som ligner på Kerrs fremgangsmåte, settes søkelyset på Den andre - sannsynligvis en medhjelper til Tom Kerr. Adrian Stiller fra Kripos har bestemt at Tom Kerr skal taes med ut i terrenget for å påvise stedet han har skjult det tredje av ofrene sine, Wisting blir også med når Tom Kerr skal påvise skjulestedet sitt, fordi det er i Wistings politidistrikt – tilfeldigvis er datteren Line engasjert av Stiller til å fotografere hele ”opplegget”. Så hopper vi rett inn i en spennende begynnelse på denne romanen – Tom Kerr rømmer, det blir skyting og skadde politi-folk – Fordi Wisting er den overordnede ansvarlige ved denne aksjonen, blir han scapegoat når Tom Kerr er på rømmen og så starter jakten på både Kerr og Den andre. Og etter hvert blir denne "Den andre" mer og mer sentral - mer skal ikke røpes av et utrolig spennende hendelsesforløp. 
Og spennende blir det også å følge en nitidig og realistisk etterforskning - systematisk og nesten som en vitenskap. Og Line har en sentral rolle. Det er bra. Jeg liker å følge relasjonen mellom far og datter. Mulig det ikke er helt i tråd med virkeligheten at hun får slik sentral rolle i de fleste av bøkene, men la gå - jeg liker hennes tilstedeværelse, og jeg liker denne far-datter relasjonen. (Det fremkaller gode minner hos meg). Vi får en grundig etterforsknings-beskrivelse også - veldig detaljert denne gangen, vil kanskje noen lesere synes, men jeg foretrekker det slik fremfor mange inngående detaljer på volds-scener og grusomheter. 
Jeg forventet at Line skulle være sentral denne gangen også, og det var hun  virkelig til gagns.  Utrolig hvor mye spennende den unge damen kommer opp i - ofte til bekymring for den omsorgsfulle faren.
Bokens tittel er velvalgt denne gangen også - en politikvinne har gjort en master med tittel Illvilje - og dette ser Line nærmere på. Det føyer seg under et tema som er gjennomgående i de fleste "Wisting-bøkene" - de onde kreftene i mennesket, krefter som forbrytere ofte mister kontrollen på, eller lar seg styre av - (mye interessant psykologi her).

Jeg sier med forfatterens ord i epilogen: "en bekreftelse på at ondskap finnes". Her fristes jeg til et lite filosofisk sidesprang - jeg anser det som ganske sentralt i romanen:
Det er mange som seriøst har filosofert over temaet ”det ondes problem” – og det må vel være tillatt for en krim-forfatter også.
Det viktigste paradokset her kretser rundt Gudsbegrepet og religion – man får det liksom ikke til å stemme at en allmektig gud som skal være godhet og kjærlighet, lar ren ondskap være tilstede i verden og i mennesket. Da tyr man til den oppfatning at mennesket er tillagt en fri vilje til å velge selv mellom ondt og godt, rett og galt.
I denne Wisting-boken spesielt, og i flere av de andre også, ser det ut til at Horst ender opp med å  tilkjennegi at det hos enkelte mennesker finnes en iboende ondskap – at det er menneskene selv som velger å være onde – de har en Illvilje i seg – vel, det er slik jeg velger å tolke dette temaet – da får lesingen av slike kriminal-romaner noe vesentligere enn ren underholdning ved seg.  En studie av slike forbrytere, mordere og ”illgjernings”- menn (personer) er interessant fra en personlighets-psykologisk synsvinkel også, synes jeg.  (Jeg har psykologi i fagkretsen min)

Konklusjon: En gjennomført god kriminalroman, med et tema som er høyst aktuelt i tilnærmingen til en forståelse av kriminelle miljøer. Avslutningen ble forrykende spennende denne gangen - Mulig denne 14.Wisting-boken var en tanke råere og mer voldelig enn de foregående - men jeg aksepterte det, for den underbygget et viktig tema: ondskapen. Og denne tematiseringen fikk meg til å strekke meg til -
Terningkast:
5-
 

Mine omtaler av William Wisting serien:
Nøkkelvitnet - 2004 - 4
Felicia forsvant - 2005 - 5
Når havet stilner - 2006 - 4
Den eneste ene - 2007 - 5
Nattmannen - 2009 - 5
Bunnfall - 2010
  - 4
Vinterstengt - 2011 - 5
Jakthundene - 2012 - 6
Hulemannen – 2013 - 5
Blindgang - 2015 - 5
Når det mørkner - 2016 - 4
Katharina-koden – 2017 - 5

Det innerste rommet - 2018 - 4
Illvilje - 2019 - 5-


Wednesday, 9 October 2019

Tanker om bok - Dag Solstad: Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen

Forunderlige Bjørn Hansen - ikke lett å bli klok på han. En utrolig karakter denne mannen som Solstad har skapt - mon tro om han ikke er forfatterens alter ego? (iPhone foto:RandiAa© fra mitt lokale bibliotek der jeg leste boken)
Tittel: Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen
Forfatter: Dag Solstad
Innbundet
Antall sider: 106
Språk: Bokmål
Forlaget Oktober
Serienavn: Bjørn Hansen (3)
EAN: 9788249521432
Utgivelsesår: 2019  

Boken ble lånt på biblioteket

Dag Solstad - Oktober Forlag - Foto:Baard Henriksen

Mine tanker om Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen:

Jeg har med stor interesse - og noe bekymring - fulgt Bjørn Hansens liv siden han kom i bok. Jeg har forundret meg over livet hans slik det artet seg i ytre begivenheter og på det indre plan i underfundige tanker. For å lære han å kjenne er det nok best å følge han i alle tre bøkene.
Kort skissert handlingsforløp i denne siste boken: Bjørn Hansen er nå blitt 77, han bor trangt og minimalistisk i en leilighet på Grønland – har bare så vidt det han trenger for å eksistere, han har sine daglige rutiner han må følge, og han unngår sosiale settinger. Han kommuniserer best med seg selv, og tankespinnet hans omfatter også nære mennesker som har forlatt denne veden.
Det fornemmes at Bjørn Hansen i denne tredje boken har alderdommen og døden i tankene - beretningen er sterkt eksistensiell og alvorlig i sin noe groteske humor. Han har ingen kontakt med sin vesle familie - sønn, svigerdatter og barnebarn – men plutselig en dag skjer det noe som bryter hans strenge rutiner - svigerdatteren Thea Nielsen fra Bø kommer til leiligheten, ”medbrakt” barnebarnet Wiggo som nå er klar til å studere ved universitetet i Oslo. Svigerdatteren har bestemt at Wiggo skal bo hos farfaren, og slik blir det. Madrass på gulvet og tilværelsen blir en annen. Etter hvert blir vi presentert for enda verre  forstyrrende elementer - jeg skal ikke røpe mer av handlingen her.....(men kommer tilbake til det som skjer) - det handler i hvert fall om å være asosial - ja, til de grader.

Vi har  fått glimt av denne litt rare kemneren fra Kongsberg i tidligere bøker, hans forhold til kone og elskerinne, hans forhold til sønnen og barnebarnet Wiggo, og hans fengselsopphold på grunn av trygde-svindel.
Han er fortsatt opptatt av bøkene sine, han har mange av dem – det har tidligere forundret meg hans opptatthet av Søren Kirkegård og eksistensialismen - og det uten å ha tatt særlig lærdom av filosofien.
I denne tredje boken handler det da om Wiggo og farfaren – det er ni år siden de så hverandre sist, og det var ikke noe særlig vellykket møte.
Det tegner ganske positivt, med Wiggo plassert på madrass på gulvet - og bøker farfaren plukker fra hyllene sine og anbefale barnebarnet. Litt stolthet vekker det også når Wiggo ytrer "Du er en slags opprører,du, farfar....." (S74)
Det var ord som Bjørn likte, og han kunne se litt av seg selv i denne gutten.....
Bjørn har fått et ”levende" menneske å snakke med, og det til og med en han er i slekt med, og faktisk føler slektskap med. Så dette tegner jo riktig bra for Bjørn Hansen på hans gamle dager – de har et liv sammen, de går ut og spiser sammen, og Bjørn Hansen begynner nesten å åpne seg litt for et annet menneske.
Men akk og ve, hvor lenge var Adam i paradiset. Wiggo forelsker seg, damen er litteraturstudent og blogger er hun visst også – ja, ja – kanskje Bjørn Hansen får to unge mennesker å forholde seg til nå. Det begynner jo ganske bra når Wiggo tar henne med hjem til farfaren og presenterer henne.

Her har Solstad gitt oss en interessant karakter - en slags personifisering, eller inkarnasjon av dette "andre livet" og samfunnet som han har latt Bjørn Hansen så tydelig vise oss at han ikke er noen tilhenger av.
(Et trekk ved Bjørn Hansen har forundret meg - han er  en karakter med store motsetninger. Han kan fremstå forsiktig og anonym, men så virker det som om han utfordrer seg selv og omgivelsene, at han får en slags kick av dette - tenk bare hvilken "modig" handling det var at han spilte lam og endte opp i fengsel).
Tilbake til "vendepunktet" - "The Moment of Truth", Wiggo og kjæresten på besøk for første gang hos Bj. Hansen. Her skjer det noe helt fatalt - man kan spekulere, er det skjebnen eller er det tilsiktet av Bj. Hansen? Er det dette man kaller å sparke bein på seg selv?
Dette var litt av en avslutning - man slutter ikke å forundres over denne Bjørn Hansen. En utrolig karakter som jeg anbefaler lesere å gjøre seg kjent med, man glemmer han ikke.
Konklusjon: I denne tredje boken om Bjørn Hansen kulminerer historien om livet hans - romanen trekker fint trådene fra de to tidligere Bjørn Hansen romaner - og jeg velger å se dette som Dag Solstads form for selverkjennelses-litteratur. Bjørn Hansen er trolig Solstads alter-ego, vel, Solstad er kanskje ikke SÅ ekstrem som Bjørn Hansen, men en god del slik på siden av samfunnet og tiden anser jeg Solstad også.
(Jeg så filmen En mann uten fortid, produsert for over ti år siden, og allerede den gang viser Solstad sterkt slektskap med sin karakter Bjørn Hansen.)

Bjørn Hansen er ingen personlig kristen, men likevel har livet hans, tankene hans om himmel og "perleport" noe sakralt over seg.
Bjørn Hansen fant igjen barnebarnet sitt, men like brått og uventet som Wiggo kom inn i hans liv, forsvant han igjen - eller gjorde han ikke det? Mon tro om det ikke burde bli enda en bok til om Bjørn Hansen? Jeg har ikke så lyst til å gi slipp på han enda.

Terningkast: 6
 

Mine blogg-poster om Dag Solstad:

Thursday, 3 October 2019

Tanker om bok - Mikael Niemi: Koke bjørn

Du verden – Dette var litt av en roman. Utrolig fengslende og velskrevet.
Tittel: Koke bjørn
Forfatter: Mikael Niemi
Utgivelsesår: 2019
Forlag: Oktober
Språk: Bokmål
ISBN: 9788249519231
Sider: 445
Originaltittel: Koka björn
Oversatt av Erik Johannes Krogstad
Jeg hadde lesereksemplar fra Oktober Forlag og lydfil fra Lydbokforlaget, ISBN: 9788242181305, flott innlesing av Ivar Nergaard. Lest og lyttet i april 2019

Mikael Niemi - foto fra Oktober Forlag av Peter Knutson
Om forfatteren: Mikael Niemi er født i 1959 og  vokste opp i Pajala i Nord-Sverige –han skriver altså fra sine hjemtrakter. Det startet han med i 1988 – Det store gjennombruddert kom i 2000 med Populærmusikk fra Vittula – den er også filmatisert. Jeg har både lest boken og sett filmen, veldig bra  – men ganske annerledes enn Koke bjørn.(Min omtale) - Mer om forfatteren

Mine tanker om Koke bjørn:

Niemi er en forfatter som kjennetegnes ved humor og kreativitet, har jeg funnet ut. Her har vi en roman som allerede med tittelen slår fast at den er noe utenom det vanlige – en ganske rå og slående tittel, så vi skjønner at vi har kraftig kost i vente. Og grotesk er det, men samtidig så underholdende og lystbetont i all sin råskap. (Den merkelige tittelen kan vel kanskje ha en videre betydning også - det jaktes på bjørn og ondskapen, og blir den innhentet, "kokes" den og tilintetgjøres.)
Romanen gir oss mye krass realisme i form av fattigdom, undertrykkelse, fordommer, klasseforskjeller, og overtro og ondskap – men vi får også motvekt i  form av vakre naturskildringer og duftende urter, klokskap og godhet. Voldelig sex og vakker kjærlighet står også som grelle kontraster i denne romanen. Og i kontrast til dumhet, sneversyn og vankunne presenteres troen på rettferdighet, kunnskap, godhet og fremskritt.  Her skimter man håp.
Romanen kan også leses som en sosialhistorisk tidsskildring av vekkelse og religion og kultur for 150 år siden langt der oppe i Nord-Sveriges Lappland mot grensen til Finland.
Foretrekker man kriminal-romaner, så har også Mikael Niemi sørget for det her - han har skapt sitt originale Sherlock Holmes-Dr.Watson-par  med Lars Levi Læstadius (med rot i historisk virkelighet) som etterforsker  og den unge samen Jussi som lærevillig assistent – et fantastisk tospann som man bare må tiljuble.

Romanen har god forankring i virkeligheten både når det gjelder tid, miljø, kultur og karakterer - og temaene blir mange - blant annet religion, etnisitet, diskriminering, urettferdighet, mobbing, fattigdom, uvitenhet, vold, natur, plantelære – og til og med kriminaletterforskning.
Romanen er forunderlig eventyrlig samtidig som den er høyst realistisk. Man kan trekke likhetspunkter til de gamle, tradisjonelle eventyrene, samtidig som det er en historisk roman.

Utgangspunktet for handlingen er sommer på et sted langt nord i Sverige i 1852 - presten Lars Levi Læstadius står for en vekkelse og mange blir med.
(Tilføyelse: Niemi har gitt romanen en sterk tilknytning til den læstadianske vekkelsesbevegelsen. Den virket frigjørende på samene, og Lars Levi Læstadius spilte en sentral rolle her. Forkynnelsen hans hadde gitt samer en identitet og en stolthet. Mange var også blitt hjulpet med sitt alkoholmisbruk som hadde skylden for mye sosial nød. Læstadianerne så på sin tro som den rette, og slik kom de i konflikt med prester og lensmenn og øvrighet – det kulminerte med Kautokeino-opprøret i 1852.)

Lars Levi Læstadius var er en god prest og den gangen han fant en forkommen, utstøtt samegutt i grøfta, er han den gode samaritan og tar ansvar for han, Jussi ble han kalt. Presten viser sine medmenneskelige egenskaper gjennom alt han har gjort for denne Jussi, tatt han nærmest til seg, reddet han fra en forferdelig morsskikkelse, oppdratt han og undervist han – ikke bare i elementære ferdigheter, men også i livets underverker og naturens skjønnhet og mysterier – dette i seg selv har blitt en vakker fortelling om samegutten Jussi og hvordan han ble til det positive, gode menneske han fremstår som.
Så til "kriminal-gåten: Det skjer plutselig skremmende ting i lokalmiljøet, tjenestejenter forsvinner – og det blir stor samling og manngard for å finne synderen som de opplagt tror er en demonisk slagbjørn – men presten lar seg ikke lure av at det ropes slagbjørn. Med Jussi som lærenem assistent setter han i gang sin kløktige etterforskning, men han har skumle og mektige krefter imot seg, det får også Jussi føle. En av disse de må stå opp imot er den vemmelige, alkoholiserte, brautende lensmannen som hisser opp folkemengden til å forfølge og finne ”morder-bjørnen” – presten og assistenten hans går kløktig og diplomatisk til verks, og vi følger en utrolig effektiv og avansert mord-etterforskning hvor presten avslører sine imponerende kunnskaper på mange områder. Det er ikke gitt enhver forfatter å dra leseren så intenst inn i begivenhetene, atmosfæren og stemningen – Niemi skriver slik at det gir en sterk visuell opplevelse.
Jeg har lyst til å bruke store ord på denne: Et mektig ”epos” – Skal ikke røpe slutten, men dramatisk - det er det.

Konklusjon: Kriminalroman, historiefortelling, naturdokumentar og kjærlighetsroman i ett -  Koke bjørn er en roman med mange aspekter - en  beretning fra en historisk epoke i samers kår og kamp, om forkynnelse og motstanden mot dominans og undertrykking - en beretning om kampen mellom onde krefter og gode krefter i menneskets natur, en skildring av natur, dyr og planteliv, og ikke minst en spennende kriminal-roman. Denne romanen hadde jeg gjerne sett filmet - men det kunne kanskje ødelegge for de flotte visuelle inntrykk forfatteren ga meg gjennom sin beretning og velvalgte ord. Min anbefaling: Gå ikke glipp av denne
Terningkast:6


Anita har også omtalt denne.
Tine har også omtale

Tuesday, 1 October 2019

Tanker om bok - Frode Eie Larsen: Englefjær

Arrangert bok-bilde - Foto:RandiAa©
Bøkene med etterforsker Eddi Stubb har blitt populære - her er en av de jeg likte spesielt godt.
Tittel: Englefjær
Forfatter: Frode Eie Larsen
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2015
Forlag: Liv forlag
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788283300505
Antall sider: 263
Kategori: Krim og spenning

Om Englefjær - bok-cover: 

Mine tanker om Englefjær:

Her dukket det opp en blogg-kladd på en kriminal-roman  lest i september 2015 - den bør få sin plass i bloggen. jeg har nok glemt mange detaljer i handlingen - men jeg erindrer at den så absolutt ga med en spennende lesestund. Jeg har faktisk lest flere av bøkene til forfatteren, og de kan anbefales. Frode Eie Larsen er en av disse unge, dristige menn som skriver kriminal-romaner i Norge i dag. Han holder til i Larvik og er tilknyttet Liv forlag. Det startet i 2011 med hans første kriminalroman som var Hemmeligheten - her ble etterforskeren Eddi Stubb - en Drangedøl -
lansert - og settingen var Larvik, sentrale karakterer er også journalisten Oskar Myhre og hans venninne Jessica Larsen.
Etter debuten har bøkene kommet ganske regelmessig - Frostrøyk i 2012, Jordtårer i 2013, Du skal lide i 2014, og denne Englefjær i 2015, På overflaten flyter vannliljene i 2017, Slå på ring i 2018.
Det ser ut til at bøkene hans er av jevn, god kvalitet og blir godt mottatt.

Forfatterens web-side
Flere gode bøker av Frode Eie Larsen
Settingen i Englefjær er blant annet et sykehjem i Larvik – mystiske dødsfall og hvite fjær som dukker opp. Det hele virker faktisk troverdig, det er spenning fra første stund – vi følger en interessant etterforskning, og er spent på hva som foregår – Stubb ble satt på saken etter at en engstelig, dement beboer har ringt politiet for å fortelle at hun føler seg utrygg – damen døde, og var det av naturlige årsaker? Eller?…..en liten hvit fjær i den dødes munn virker mistenkelig – flere dødsfall, en bortført pike. Etter hvert øyner vi en sammenheng i sakene.
Vi skjønner vel også at her er det en skakk-kjørt morder som står bak ugjerningene.....
Jevnt god, klassisk krim-underholdning dette. Og et pluss at vold og grusomheter ikke overskygger handling og tema - det er spenning nok likevel
Terningkast:4+