Showing posts with label Anne B. Ragde. Show all posts
Showing posts with label Anne B. Ragde. Show all posts

Tuesday, 5 September 2017

Tanker om bok - Anne B. Ragde: Liebhaberne

Men det kan da ikke slutte her. Det er da så mye mer vi vil vite.  Ragde må bare fortsette å skrive om Neshov.....

Tittel: Liebhaberne
Forfatter: Anne B. Ragde
Produsert av: LBF
Først utgitt: 09.08.2017
Spilletid: 09:27:36
ISBN Lydfil: 9788242165404
Målform: Bokmål
Lest av: Anders T. Andersen


Jeg lyttet lydfil fra Lydbokforlaget og  brukte også papirutgaven fra Oktober forlag, 2017, ISBN9788249518951, 317sider
Anne B. Ragde - Bilde fra OktoberForlag ved Lasse Berre
Mer info om forfatteren på Oktober forlags side.

Mine tanker om Liebhaberne:

Liebhaberne (2017) er femte romanen i Neshov-serien - som begynte med Berlinerpoplene (2004) og ble etterfulgt av Eremittkrepsene (2005), Ligge i grønne enger (2007) og hele 9 år senere kom Alltid tilgivelse (2016)
Det er Tormod som er i fokus i denne femte Neshov-boken - Tormod som Torunn velger å kalle farfar - men vi vet jo nå at han egentlig er halvbroren til Torunns avdøde far Tor - og til Margido som driver begravelsesbyrået, og Erlend som lever sammen Krumme i København.
Tormod er kommet på et trygt sted nå, et aldershjem på Byneset - og han har aldri hatt det så bra - her har de tid for han og vennlige ord til han, han får lese sin favoritt-litteratur i fred - (alt han leser er krigrelatert til 2.verdenskrig - og grunnen får vi vite etter hvert) - Han er panisk redd for å måtte forlate dette hyggelige, velfungerende "hjemmet", for han tror at da blir han plassert på et sykehus eller et annet utrygt sted. Margido og Torunn besøker han jevnlig og prøver å gjøre livet lysest mulig for han - Anna, Torunns hund, blir også en god venn for Tormod. 

Vi får avdekket hendelser fra Tormods barndom og ungdom - det har vært et trist liv - et streif av kjærlighet har det nok vært, men det hadde faren Tallak satt en stopper for - men den kjærligheten har Tormod aldri glemt.
Torunn har tatt tak på gården og prøver å sette sitt preg på den med oppussing og mange planer - hun har også involvert seg i Margidos begravelsesbyrå og det har vokst frem et fint og varmt vennskap mellom Margido og hans niese Torunn.
All informasjonen vi får rundt Margidos yrke er beskrevet på en omtenksom og fin måte av Ragde her - det virker som hun har satt seg godt inn i begravelses-yrket - det kunne ha blitt et nokså grotesk tema dette, men faktisk så fant jeg det lærerikt og behandlet på en respektfull måte. Det handler nok mye om døden og begravelser i Liebhaberne - døden rammer både spedbarnet i krybbedød, og den gamle på pleiehjemmet (Olaug) - Ragde får fint frem dette med at døden er noe allment og den angår oss alle - til tross for mye død og tristesse, så er det da også mye humor og livsglede i romanen - sorger og gleder går som i det virkelige livet hånd i hånd. Av de lyse skildringene kan nevnes at Torunn og moren på en måte kommer hverandre nærmere etter hvert, og Erlend og Krumme finner glede i de tre ungene de har fått med to mødre og de ser frem til en nyoppusset villa som Krumme har arvet - et skår i (mat)gleden er det for paret at Krumme må passe seg for matfristelsene hvis han skal overleve - men det ser ut som dette også går seg til etter hvert. 

Vi får et godt innblikk i Erlends mestring av papparollen til tre barn og en stor villa som skal pusses opp - og bekymringer for Krumme som vi husker hadde et alvorlig hjerte-attakk i forrige bok - likevel, livet er et annet når settingen foregår i Danmark, her er det overflod og luksus, og hverdagene fortoner seg litt annerledes enn på Neshov - en interessant kontrastering Ragde gjør her - vi hopper mellom to forskjellige verdener - noen lesere vil kanskje finne dette litt "irriterende", men jeg synes det er litt spennende og varierende med denne juxtaposisjonen.
Tittelen som er valgt denne gangen velger jeg å se litt symbolsk – det er flere av karakterene i boken som ser ut til å uttrykke sine følelser eller kjærlighet gjennom det materielle – kanskje det er en erstatning for å uttrykke seg gjennom ord – her pusses det opp, her kjøpes det dyre gjenstander, til og med Margido har anskaffet et par luksus-kister til sortimentet sitt – og Erlend og Krumme (spesielt Erlend) er veldig opptatt av å finne de beste og flotteste alternativene i oppussings-prosjektet sitt – og Erlend kjøper dyre designerklesplagg – Tormod sitter på pleiehjemmet og bestemmer at han skal spandere på Torunn ny flaggstang og flagg – prisen spiller ingen roll – ja, det er utallige eksempler på denne forkjærligheten for det materielle – selve ordet oversatt til norsk betyr ”å ha kjærlighet til” – definisjon fra en ordbok:”person som viser stor interesse for noe, person som gjerne vil ha noe”.
En annen assosiasjon tittelen gir meg, er tilknytningen til det tyske – allerede i første bok Berlinerpoplene hører vi om tyske soldater som hadde plantet popler fra Berlin på Byneset – det er tyske soldater i området under krigen – Tormod leser mye litteratur om krigen og i denne siste boken hører vi om den unge tyske soldaten Dieter – (skal ikke røpe her hvor han kommer inn i bildet - men Liebhaber innebærer også "Ich habe dich lieb" - Jeg elsker deg......)
Anne B. Ragde har skapt en varm og menneskelig serie med Neshov- kvintetten sin. Den har gledet mange - kanskje spesielt trøndere, for det er mye man kjenner igjen av mennesketyper og steder i skildringene her. Fra starten var jeg noe skeptisk til serien om grisebonde-scenariet fra Byneset. Jeg har alltid sett på hennes Arsenikktårnet som den beste og spesielle. ( Og det er den for så vidt enda). Men jeg må innrømme at jeg har ”falt for” Neshov-serien også – man blir litt betatt av disse frodige og folkelige karakterene som fremstår som høyst levende mennesker - man blir glad i dem og føler omtanke for dem.
Skal jeg peke på det som var minst vellykket i denne romanen, må det være dette med litt vel mye mat-prat og oppussings-prat og et utall detaljer rundt dette - men på den andre siden er det et slags hverdagsliv og det mange mennesker er opptatt av i dag som skildres her – og for leserne er det nok en del å kjenne seg igjen i, for meg ble det kanskje litt vel mye av dette.....
Og til slutt et antiklimaks: Det ble brått slutt. Men det kan da ikke slutte her? Det er da så mye mer vi vil vite. Ragde må bare fortsette å skrive om Neshov - og det ser da faktisk ut til at hun har tatt leserne på alvor - jeg synes å ha hørt "rykter" om at "neida - dette er nok ikke slutten" - og bra er det - Neshov-serien fortjener en mer harmonisk og fyllestgjørende slutt enn den vi finner i Liebhaberne - her er det så mange løse tråder og så mye å spille på at jeg ser frem til en interessant fortsettelse
Denne gir jeg terningkast: 5



Linker til mine Anne B. Ragde omtaler:
Jeg har et teppe i tusen farger
Alltid tilgivelse
Liebhaberne



Saturday, 3 September 2016

Tanker om bok - Anne B. Ragde: Alltid tilgivelse

Tittel: Alltid tilgivelse
Forfatter: Anne B. Ragde
Produsert av: LBF
Først utgitt: 22.08.2016
Spilletid: 08:09:04
ISBN Lydfil: 9788242163967
Målform: Bokmål
Sjanger: Romaner
Innleser: Anders T. Andersen  


Jeg brukte Lydfil fra Lydbokforlaget
Papirutgaven er gitt ut på Forlaget Oktober 2016 og har 302s. ISBN 9788249516964

Forlaget Oktober om Alltid tilgivelse:

Hvordan skulle folk greie å prise livet når de ikke kjente til døden? Margido kjente til døden. Var det noen som kjente til døden, så var det vel han. Og her satt han og dagdrømte om døden uten akkurat å prise livet i særlig grad. Han lukket øynene og inhalerte dypt gjennom nesa, det luktet sterkt og ekte av denne naturen han ikke hadde noe forhold til, alt ble borte for ham, her satt han som en tykkfallen levning med skitne sko og et sammenkrøllet matpapir mellom hendene. Hadde bare tingene gått annerledes for seg da Torunn kom den gangen, slik at hun ikke hadde forduftet og alt ble lagt brakk. Han savnet henne så inderlig.

Tre år er gått siden Torunn reiste fra Neshov og søkte tilflukt hos Christer i skogen utenfor Oslo. Erlend og Krumme er blitt travle småbarnsfedre med nye, strålende utsikter til det gode liv i København. Skjønt livet – det kan ingen ta for gitt. Margido har funnet tilbake til sin Gud, men må samtidig ta konsekvensen av at det er nye tider også i gravferdsbransjen. Torunn har fylt førti og begynner å innse at hun ikke har noen fremtid hos den notorisk utro hundekjøreren. Men hva skal hun gjøre med livet sitt videre? Fins det tilgivelse for at hun sviktet Neshov-familien den gangen?

Alltid tilgivelse er fjerde bok i serien som startet med Berlinerpoplene og fortsatte med Eremittkrepsene og Ligge i grønne enger. Med denne festen av en roman har Anne B. Ragde endelig skrevet seg tilbake til Neshov. 

Anne B. Ragde - fra Oktober Forlag - Foto: Lasse Berre
Om Anne B. Ragde:
Wikipedia 
Forlaget Oktober

Mine tanker om Alltid tilgivelse:


Jeg har lest en god del av Anne B. Ragde, det vil si, jeg har "lyttet" - det er bøker det er greit å ha som følgesvenn på gåturer. Hun skriver lett og elegant - og på en "småpratende" måte innimellom. Noe av det jeg har lest er: Jeg skal gjøre deg så lykkelig, Arsenikk tårnet, Jeg har et teppe i tusen farger - og selvsagt denne serien da - Berlinerpoplene - Eremittkrepsene - Ligge i grønne enger, som var en trilogi - men som nå blir en kvartett - og etter lesing ser jeg at det kan være rom for nok en roman her - for man vil vel kanskje vite hvordan det går videre med Torun nå - hun tar inn på nye veier - uten at for mye skal avsløres om det. (Arsenikktårnet står fortsatt hele tiden som Ragdes beste roman for meg)
Nå var det SÅ lenge siden jeg hadde lest de Neshov-bøkene, at jeg var spent på om jeg husket noe som helst av persongalleri og setting og plot - men da lydboken startet med en veldig kort og effektiv oppsummering av tidligere bøker, falt jeg forbausende lett inn i scenariet med en gang - en lettelse.
Mange har ventet på en fortsettelse av denne trilogien som utkom i rask rekkefølge: Berlinerpoplene (2004), Eremittkrepsene (2005) og Ligge i grønne enger (2007) - og nå ni år senere får mange sitt ønske oppfylt med Alltid tilgivelse (2016)

Denne serien har blitt like morsom og fargerik som forfatteren selv - men humor og et fargerikt persongalleri er ikke alt som karakteriserer serien. Her er det alvor og menneskelighet og varme også - selve tittelen Alltid tilgivelse er så velvalgt og positiv og "håpefull" at man faktisk blir glad og oppstemt av den også.
Ragde har skapt karakterer  som leseren blir godt kjent med og glad i. Mest sentral i denne siste romanen står kanskje den gode, "gammeldagse" einstøingen Margido - og sannelig er han ikke på glid inn i et annet livsmønster - det var positivt. (Skal ikke røpe for mye av handlingen her) - Persongalleriet er lite så leseren kan ha full oppmerksomhet på de fire sentrale: Margido - begravelses-agenten, Torun "odelsjenta", Erlend vindusdekoratøren og Krumme hans journalist-samboer i København.

Mye av handlingen denne gangen også skjer i trønderske omgivelser - Neshov på Byneset og Flatåsen der Margido bor. Det har 3-4 år siden handlingen i Ligge i grønne enger - Anne B. Ragde forteller at hun lever seg inn i karakterene sine - de blir "levende skapninger" underveis i prosessen - og hennes egen nysgjerrighet på hvordan det går dem videre, gir oss kanskje enda en i denne serien - ser ikke bort ifra det.
Margidos ensomme tilværelse, hans ryddighet, hans nøysomhet og hans begravelsesarbeid er realistisk skildret - man skjønner at forfatteren har satt seg godt inn i hans yrke.
Konklusjon:En folkelig, varm og enkel roman - den er lettlest uten at den blir klisje-befengt - det er kanskje ikke så mye å lese mellom linjene, leseren trenger ikke anstrenge seg så mye for å få med seg poengene, her er det ikke så mye rom for analyse - vi får alt servert "ferdig" av forfatteren - men det er godt å hygge seg med en slik roman innimellom - fortellergleden og og fortellertalentet til Anne B. Ragde gir leseren fine opplevelser - til tider blir det kanskje litt vel mye "husmoderlige" detaljer - men det tilgir man gjerne - det var skrevet med eleganse og småpratende varme - kanskje var det noe å lære også.  - Og her er det mye som kan utbroderes videre - så jeg tar gjerne en femte Neshov-roman om et år eller to.....
Terningkast: 5


"Etternotat": Anne B. Ragde hos Lindmo 03.09.2016 bekrefter at det vil komme flere Neshov-bøker:
 
Her er min omtale av Ragdes "Jeg har et teppe i tusen farger"

  

Andre som har omtalt denne:

Wednesday, 15 October 2014

Tanker om bok - Anne B. Ragde: Jeg har et teppe i tusen farger

Jeg brukte både lydbok og papirutgaven:














Lydbok                 Papirutgave
Tittel:Jeg har et teppe i tusen farger
Forfatter:Anne B. Ragde
Produsert av:Lydbokforlaget
Først utgitt:15.08.2014
Spilletid:08:25:38
Antall CD-er: 7
ISBN CD:9788242158499
Målform:Bokmål
Oppleser:Frøydis Armand
Tittel:Jeg har et teppe i tusen farger
Forfatter: Anne B. Ragde
Utgitt:2014
Forlag:Oktober
Innb:Innbundet
Språk:Norsk Bokmål
ISBN:9788249514083
Utgave:1. utg.
Antall sider:189

Om forfatteren fra Oktober forlags side:

Anne B. Ragde debuterte i 1990 med romanen En tiger for en engel, og har senere utgitt flere romaner og novellesamlinger, bl. a. … før jeg kommer tilbake (1994), Bunnforhold (1997), Arsenikktårnet (2001) og Fosterstilling (2003). Hun har også skrevet flere bøker for barn og ungdom, og for biografien Sigrid Undset (2001) ble hun tildelt Brageprisen. I 2004 kom den kritikerroste romanen Berlinerpoplene som hun fikk Riksmålsforbundets litteraturpris for. I 2005 kom oppfølgeren Eremittkrepsene som ble tildelt Bokhandlerprisen og Den norske leserprisen. Høsten 2007 utkom Ligge i grønne enger, som er tredje og avsluttende bok i trilogien om familien Neshov, og salget av trilogien i butikk og bokklubb passerte en million. Samme høst ble TV-serien Berlinerpoplene den mest sette dramaserien på NRK etter årtusenskiftet. I 2009 ble Berlinerpoplene kåret til en av tiårets beste romaner i VG. Anne B. Ragdes bøker er oversatt til 22 språk.
Anne B. Ragde - lånt fra Oktobers side - Foto: Asger Simensen

Mine tanker om Jeg har et teppe i tusen farger:

Det viktigste poenget ved boken er nok forholdet mor-datter - eller først og fremst skildringen av en mor. Det er en hyllest til en mor som har hatt stor innvirkning på Anne B. Ragdes liv - i tillegg blir det satt søkelys på helsevesenet….. slik kan boken leses som et tilskudd til debatten rundt eldreomsorg, helsevesen, sykehjem - med fokus på samfunnets ansvar.
Vi får i klartekst beskrevet hvor nedverdigende et opphold på sykehjem kan være for eldre - ikke godt for en datter å oppleve det på denne måten. Det blir en stor tilleggsbelastning i en alvorlig sykdomsfase.
 

Selv om temaene i romanen er alvorlige, er alltid humoren der i det Anne B. Ragde skriver.
Romanen er full av takknemlighet fra en datter som også prøver å gjengjelde noe av det moren har gitt henne ved å reise på turer med moren, kjøpe bøker og andre gaver til henne og være der for henne. For uten moren og hennes inspirasjon og påvirkning ville Anne B. Ragde aldri blitt forfatter, har hun selv uttrykt flere ganger.
 

Bokens tittel signaliserer et fargerikt liv, det er Anne B. Ragdes mor, den danske Birte, som ser for seg sitt liv bestående av dette teppet - på sykehjemmet kan hun drømme seg bort inne i sitt (fantasi-)teppe i tusen farger - og gjenoppleve alle rike stunder livet tross alt har gitt henne.
Begivenhetsrikt på godt og ondt var morens tilværelse som alenemor - utrettelig stod hun på for å skaffe det den lille familien, mor og to døtre, trengte for å leve et "anstendig" liv. Selv om hun jobbet i alle døgnets våkne timer, både på fabrikken og hjemme - så det ut til at hun hadde overskudd til å gi døtrene sin form for mors-kjærlighet og mye moro. På sine eldre dager bebreidet hun seg imidlertid selv fordi hun ikke hadde vist døtrene nok kjærlighet.....
 

Foruten å være en roman "til morens pris", er dette en utrolig god  miljøskildring av oppvekst i  Trondheim på 50, 60 ,70 tallet og videre av ungdomsårene på  80 tallet. Til å begynne med er far der, etter en sår skilsmisse blir det enda trangere med økonomien og Anne minnes hvordan hun måtte hjelpe moren både med å plusse på husholdningsbudsjettet ved å samle flasker, og å finne de billigste produktene i butikken - men her er det ingen anklagende tone å finne, for  selv i trange kår, med en hardt arbeidende mor, var hjemmet fylt av varme og glede - og utrolig var det bakverket og de oppdekningene moren la all sin ære i når det skulle serveres, enten det var for gjester eller for de nærmeste. Og oppe i det hele, leste moren alltid og holdt seg godt underrettet om samfunn og politikk.
 

Anne B. Ragde har en utrolig velutviklet sans for detaljer og klarsynte skildringer av mennesker og omgivelser fra den tiden - og som leser føler man at man er der, visualisering gjennom språket kjennetegner måten Ragde skriver på - vi dras med i handlingen….
Det skjer alltid ting rundt forfatteren Anne B. Ragde har jeg inntrykk av - det er liv og røre - og slik er det sannelig i romanene hennes også - kjedelig kan man aldri kalle hennes romaner.
 

I denne romanen  bindes det hele sammen: forfatteren skal skrive roman om sin mor, slik hun gjorde i Arsenikktårnet - med mormoren i sentrum - denne "konstruksjonen" med at hun legger det frem for moren at hennes neste bok skal være om henne  - og at hun får frie hender til å skrive akkurat som hun vil, at de kan diskutere enkelte ting som skal være med i romanen - ga romanen et ekstra poeng - interessant å ta del i skriveprosessen på den måten, synes jeg.
 

Romanen  mangler ellers ikke høydepunkter, det ene etter det andre  - crescendoet var nok Annes første bryllup hvor moren tar regien og varter opp med et utrolig storslått arrangement, og sørger for et flott opphold for gjester som inntar den lille leiligheten i lang tid - ja, der det er hjerterom, er det også husrom - er et ordtak som virkelig gjaldt her. Man blir slått av beskrivelsen av morens umåtelige kreativitet. Hun beviser sannelig ordtaket  "nød lærer naken kvinne å spinne" 
 

Foruten å hedre sin mor, har vel også denne skriveprosessen fungert som en slags "sorgprosess" for forfatteren - det er fint å kunne tenke igjennom sitt forhold til en mor (eller far) som har gått bort - det er kanskje slik i "ettertid" at man kommer sine foreldre nærmere -
I sitt forhold til moren, ser det også ut til at forfatteren kom nærmere innpå sin mor på et senere tidspunkt i livet, i hvert fall når det gjaldt følelser og kjærlighet - i de første barneår var det faren som stod for nærheten og de varme følelsene. Birte, moren hadde selv hatt en oppvekst (jfr. Arsenikktårnet) der morskjærligheten var fraværende, og det man har manglet selv i oppveksten, er det ikke så lett å trylle frem og gi videre til sine barn - men moren hadde andre måter å vise omsorg og kjærlighet på - hun sydde og strikket til døtrene, hun hadde duftende vafler på bordet titt og ofte, hun vartet opp med de deiligste retter av få midler. 
 

Selv om romanen blir nokså "privat" - kan den godt leses på generell basis om blant annet hverdagsliv og hverdagsmennesker - om kvinners "kår" i trange tider på 50-60 tallet og om enslige mødre, og om omsorg og helsevesen.
Skjønt hverdagsmennesker - denne moren maktet å være noe mer enn den tradisjonelle, hardtarbeidende alenemoren - hun var en fargerik og kreativ person, en hippie da det var tid for det, nysgjerrig på livet, på litteraturen og på kunnskaper.
 

Det er mye positivt å peke på ved denne romanen - det var nesten slik at alt dette positive overskygger det som ikke fungerte så bra - nevnes bør det også: Noen vil nok mene at denne til forskjell fra Arsenikktårnet (min Ragde-favoritt) har et muntlig kaotisk og rotete preg - ( men det kan på sin side symbolisere at slik er selve livet også…..) - det er  mye "løst" prat, og detaljer - ganske "chatty" til tider, en god del trivialiteter og bagateller tar mye plass i romanen,  - og så ble den kanskje vel nærgående og privat (noen vil vel si at det var litt av charmen ved romanen). Om man er nysgjerrig på Anne B. Ragdes private liv, så er romanen i tillegg til en hyllest til moren også en slags biografi på forfatterens liv.
De litterære kvalitetene man finner i Arsenikktårnet, var ikke helt "der" i denne romanen, men alt i alt velger jeg å fokusere på det jeg fant mest positivt i romanen, og gir den derfor et solid terningkast:4


Utfyllende info:

Andre bloggere om boken:

Monday, 25 August 2014

Tanker om bok - Litterær hagefest ved Adrianstua i Ringvebukta - 2014

Litterær hagefest - Foto:RandiAa©
Litterær Hagefest en augustkveld, på Ringve ved Adrianstua  - det er en begivenhet jeg prøver å få med meg hver sommer. Her var det navn som  Agnes Ravatn, Bjørn F. Rørvik, Jørgen Brekke, Nina E. Grøntvedt og mange, mange flere nevnt i programmet.
 
I Adrian skriverstua satt forfatteren Kristian Kristiansen (1909-1980) og skrev den vakre, historiske romanen Adrian Posepilt - og nå er stua hans blitt kommunal bolig for unge, lovende forfattere.
Og skulpturen av Adrian står sentralt i hagen:

Foto:RandiAa©
Festen startet allerede klokken 14  med åpning ved de som nå bor i Adrian Skriverstue: Mathias R. Samuelsen og Maren Berg Grimstad. Og her vanket det roser og champagne til årets midtnorske forfattere.
Jeg deltok ikke på første del av programmet som var en variert underholdning for barn, med opplesing og hagequiz og premier. Det var barneboklansering og "kokkelering" av hagefestkunstner Tore Reisch. 

Det var mange litterært interesserte som hadde benket seg opp:
Foto:RandiAa©
Forfatter Jørgen Brekke og Hagekrim i fokus, i samtale med Mathias R. Samuelsen. Jeg har lest Jørgen Brekkes romaner, jeg ble meget overrasket over hans første roman Nådens omkrets - den likte jeg godt, spesielt fordi den hadde en kjent setting fra Trondheim. Hans siste roman, Doktor Fredrikis kabinett var også meget god. Den har jeg omtalt.
I pausen etter dette fikk jeg en hyggelig samtale med Jørgen Brekke, og tok et bilde av den blide forfatteren:
Jørgen Brekke - Foto:RandiAa©
Mange var samlet rundt Adrian i pausen - Foto:RandiAa©
Så var det representanter fra Trøndelag Teater sin tur - vi fikk informasjon om teateroppsetning av Adrian Posepilt - en fantastisk roman som jeg har lest flere ganger. Dramaturg Petter Rosenlund har prøvd å sette seg inn i hvordan det var i byen på Adrian Posepilts tid. Bakgrunnsmateriale til teaterstykket. Etter informasjonen fikk vi et godt tilbud på teaterbilletter til stykket. Det skal jeg benytte meg av.
Dramatiker og journalist Petter Rosenlund - Informasjon om teaterstykke - Foto:RandiAa©
Hagelyrikk hørte også med på festen - presentert av Mathias R. Samuelsen, Tora Seljebø (debutant) og Anna Kleiva.
Forfatteren Agnes Ravatn i samtale med Kristin Fridtun var neste post på programmet. Hun er en av forfatterne vi har nominert til Bokbloggerprisen for 2013.  Jeg har omtalt hennes roman Fugletribunalet.

Kristin Fridtun og Agnes Ravatn - Foto:RandiAa©
Agnes Ravatn - Foto:RandiAa©
Her er vi på første rad - Norsk Forfattersentrum Midt-Norge's photo
I siste del av programmet  møtte vi Aina Basso, Markus Lantto (debutant) og Anne B. Ragde.
Aina Basso - Finne ly - Foto:RandiAa©
Markus Lantto - Foto:RandiAa©
Markus Lantto leste fra sin Bruken av Gjedde. Fra forlagets omtale:
"Markus Lantto kombinerer mytisk materiale, historiske personar, obskure vitskaplege fakta med det svært kvardagslege livet. Gjennom brev, kontaktannonsar, anekdotar, observasjonar og eit rikt persongalleri, som mellom andre inkluderer Lantto sjølv, kjem mange forteljingar til syne. Vi møter eit overskot av kvardagsleg absurditet når Lantto med eit leikent blikk losar oss gjennom variasjonar over det underlege og eventyrlege livet her på jorda".

Til slutt var det Anne B. Ragde - alltid like energisk og humørfylt, selv om temaene hennes kan være seriøse nok. Gleder meg tl å lese hennes siste bok - Håper den er like god som Arsenikktårnet (det er den av hennes bøker jeg liker best)
Anne B. Ragde - med strek av mikrofon - Foto:RandiAa©
Konferansier var Mathias R. Samuelsen.
Hagefastkunstner var Tore Reisch.
Hagefestquiz var ved Kristin Ribe. Tema: mat.
Arrangør var Trøndersk forfattarlag, Adrianstua og Norsk Forfattersentrum. Det hele var støttet av Trondheim kommune, Norsk Forfattersentrum Medlemsfondet, Forlaget Oktober, Gyldendal, Aschehoug og Cappelen Damm
I en av pausene  traff jeg en tidligere kollega som nylig har slått inn på forfatterbanen - Roar Ræstad - som lanserer sin krim-roman Sovende hunder i disse dager. Jeg ser frem til å lese den.

Roar Ræstad - Foto:RandiAa©
Anne B. Ragde ved Adrian-stue-veggen - Foto:RandiAa©
Rekordbesøk - 503 deltagere var det på denne hagefesten - Vakkert vær er også et pluss på litterære hagefester - jeg syklet hjem i sensommerkvelden i vakkert lys og i fint terreng.
Hundhammeren og Skatval sett fra Ringvebukta - Foto:RandiAa©
Adressa Kultur reportasje fra Hagefesten
Anitas reportasje fra Hagefesten
Åslaugs reportasje fra Hagefesten

Flickr-album fra Hagefsten

Hagefest Adrianstua 2014
Hagefest Adrianstua 2015