Tittel: Macbeth
Forfatter: Jo Nesbø
Forlag: Aschehoug
Utgivelsesår: 2018
Format: Innbundet
ISBN13: 9788203371509
Omtalt tid 1970-1979
Språk: Bokmål
Sider: 572
Jeg hadde papirutgaven fra Aschehoug forlag og lydfil fra LBF, ISBN:9788242166807 - Lest av Kai Remlov
lest og lyttet i april 2018
Bakgrunnen for Jo Nesbøs Macbeth:
Forlaget Hogarth stod bak ideen å innby kjente forfattere til å skrive en moderne utgave av en av Shakespeares kjente verker, (til Shakespeare-jubileum 2016 - 400 år siden han døde) og Jo Nesbø var en av de utvalgte. Hans oppgave ble Shakespeares Macbeth.
Her er oversikten fra Hogarth:
Mine tanker om Jo Nesbøs Macbeth:
Hvor mange ganger har jeg vel sagt at "dette er siste boken jeg leser av Jo Nesbø" - og så går jeg på den neste likevel! Uforklarlig. Jeg har jo forlengst konstatert at dette er for voldelig for meg. Nå har jeg vel lest alle bøkene hans etter hvert – og kunne ikke gå glipp av denne heller - jeg regnet med denne skulle være bloddryppende - for det skal jo Macbeth være - så da så.
Først vil jeg skyte inn: Jeg mener det er helt nødvendig å ha godt kjennskap til Shakespeares Macbeth for å få det beste utbytte av Nesbøs Macbeth.
Handlingen i korthet - En korrupt politimann har vanstyrt byen og det er kriminalitet og kaos han etterlater seg når han dør. Så begynner en maktkamp om hvem som er best skikket til å få byen ”på rett kjøl” igjen. Macbeth og Duff er venner fordi de har vokst opp på samme barnehjem – nå skal de få skikk på byen som herjes av to narkotikabander som kjemper mot hverandre. Men Macbeth og Duff står ikke sammen i denne kampen, tvert imot – begge kjemper samtidig sin kamp for å bli den seirende politimesteren i byen – Macbeth har den slu og maktsyke Lady ved sin side – hun er rik kasinoeier i byen. Og så er kampene i gang – slik som i Shakespeares Macbeth. (Innholds-resymé litt mer detaljert)
Man vil uvilkårlig sammenligne de to Macbeth-er, Shakespeares og Nesbøs. Jovisst er de ganske forskjellige, men de har noen ”evig” menneskelige likhetspunkter: Makthunger og makt som korrumperer. Om sted og tid er forskjellig – Skottland i middelalderen og en norsk industriby på 1970-tallet - så er de iboende menneskelige svakhetene de samme. Andre likhetspunkter er uhyggen, og uværet, spådommene og ”heksene” - hallusinasjoner og skyldfølelse – og gjennomsyrende ondskap.
Likheter finner vi i en del av persongalleriet også – skjønt Nesbø har lagt til noen ekstra "statister" som sine spesielle.
Og som i originalens Macbeth har også Nesbø mye action (i meste laget), og et spennings-moment som er til stede fra begynnelse til slutt - det er suget etter makt og store ambisjoner som er drivkraften hos Nesbøs Macbeth karakterer, slik som i Shakespeares Macbeth.
Blant likhetspunktene mellom ”den ekte" og "den falske" Macbeth er også kjærlighets-historien, den mellom Macbeth og Lady (Macbeth) - og Ladys store påvirknings-kraft. (Shakespeares Lady) Når det gjelder lengden på verket, så er ikke den helt lik - 572 sider i Nesbøs verk og atskillig mindre i Shakespeares verk (Jeg har en utgave med 150 sider, en annen med notes på rundt 200sider).
I utgangs-punktet var jeg skeptisk til en slik ”respektløs” behandling av Shakespeare, men jeg ser jo at dette er et interessant prosjekt. Jeg skjønner også at Nesbøs Macbeth vil ha mange nysgjerrige og entusiastiske lesere. Men dette var ikke en bok jeg nøt å lese.
Her var det mange navn og kaotiske tilstander og et forrykende tempo. Men at Nesbø har ordet i sin makt er det ingen tvil om. Og så er han i besittelse av en utrolig fantasievne.
Macbeth i moderne versjon - den måtte jo bare bli slik når Jo Nesbø er forfatteren. Begjæret etter makt er et altoverskyggende tema i begge Macbeth-er, og i kjølvannet av maktkampen kommer også ondskapen tydelig frem som et tema - Men det ble vel mye blodig maktkamp og menneskets mørke sider her for meg.
Nesbø synes å ha en fascinasjon for antihelter – og får mange med seg på den fascinasjonen. Han får også tydelig frem Macbeth som den noe veike og ”frafalne” og Lady som den sterke som pusher han (for å egge Macbeth til å drepe Duncan sier hun for eksempel at når et løfte er gitt ville hun heller rive sin baby fra brystet og knuse hodet i veggen, enn å bryte løftet som er gitt)
Tydelig kommer det også frem at råttenskap er noe som eksisterer til alle tider hos de som innehar makt, eller streber etter makt.
Oppsummering av noe av det jeg fant positivt ved Nesbøs Macbeth:
Alle karakterene fra ”originalen” er der - Alle hendelsene er der - Alle drømmene, spådommene og marerittene - Man opplever virkelig Macbeth, men på en ny måte - Det var en bisarr måte å repetere Shakespeares Macbeth på - Man vet hva som skal skje. Og det er spennende å ha forventninger til det som kommer - Macbeths maktkamp mot ytre fiender og indre demoner er godt skildret.
Nytt i Nesbøs Macbeth er media og bruken av denne maktfaktoren – det glir godt inn i den ”nye” Macbeth.
Nesbø bør vel også berømmes for det grundige arbeidet som er nedlagt og all research han har gjort rundt Shakespeares Macbeth.
På den negative siden må jeg trekke frem de ville og kaotiske tilstandene i Nesbøs Macbeth, vel var det kaotiske tilstander i Shakespeares Macbeth også., men hos Nesbø fremstår alt langt mer ustrukturert og overdrevent.
Jeg ville ha foretrukket en mer subtil ”parodi” på Macbeth – jeg likte bedre måten McEwan gjorde det med sin allegoriske Hamlet i Nøtteskall (Denne var imidlertid ikke del av Hogarths Shakespeare utfordring)
Jo Nesbøs Macbeth var et inferno og et mareritt av en bok og jeg var lettet da den endelig var ferdig. (Men Nesbøs Macbeth kan godt anbefales som et interessant "prosjekt-arbeid")
Terningkast (under tvil):4
Intervju med Jo Nesbø om Macbeth-"oppgaven":
Tine har også omtalt denne.
Mine omtaler av andre Jo Nesbø-bøker:
Noen av Jo Nesbø-bøkene jeg har lest:
Posts
.png)
