Thursday, 7 March 2019

Tanker om bok - Brynhild Bleken: Min barndoms by - minner og muntre episoder

Da fikk jeg endelig anledning til å lese denne "minne-boken" om gamle dager i "Trondhjem" - den ga meg en glad og hyggelig stund - i tillegg var det mye å lære om gamle dager og skikker og tradisjoner, om byen og menneskene der i første halvdel av 1900-tallet.
Tittel: Min barndoms by: minner og muntre episoder
Forfatter: Brynhild Bleken
Illustratør: Jan O. Henriksen
Språk: norsk    
Utgitt: 1977    
Forlag: Rune, Trondheim
Antall sider: 131
ISBN8252301290
Emne: Trondheim - erindringer 

Mine tanker om Min barndoms by:

Håkon Bleken er et kjent navn i Trondheim - nylig leste jeg Tom Egil Hvervens bok "Lyset i støvsøylen - En samtale med Håkon Bleken" og Bleken nevner ofte sin mor i intervjuet, og også dette med at hun var opptatt av å skrive og fortelle om sin fødeby. Han nevner også morens bok "Min barndoms by" - og jeg tenkte straks: Den må jeg få lest en gang. Og heldige meg - i dag etter torsdagens intervall-trening i Granåsen overrasket min trenings-kamerat meg med å dra frem denne boken og lurte på om jeg ville låne den. (Vi hadde tidligere utvekslet meninger om Bleken-boken - Boken har en hilsen til Brynhilds venninne, som er mor til trenings-kameraten min)
Ettermiddagen ble brukt til en hygge-stund med Trondheims-minner.
Under lesingen oppdaget jeg ganske raskt at Håkon Bleken må ha "arvet" sitt engasjement og kjærlighet for byen sin fra sin mor - og hvis han er gutten "Mons" i familien - så er Bleken-humoren virkelig umiskjennelig skildret av hans mor her.
Her er innholdslisten:

Illustrasjonene i boken er enkle og morsomme -  byens "lokale" tegner Jan O. Henriksen (han døde i august 2018) står for disse. Som her på bokens bakside-cover har han tegnet ølvognen fra Dahls bryggeri som kom på faste ukedager:

Dette ble for meg en ettermiddag med et historisk mimre-møte med byen min. Selv om Brynhild Bleken (1900-1990) skriver om en tid før jeg ble født, så var det så godt og livaktig skildret at jeg kunne forestille meg det hele - og jeg satte mine bestemødre og oldemødre inn i bildene og historiene også. (Jeg har flere aner som vokste opp i Trondheim).
Den første fortellingen er en søt historie med mormor på byen - ærender til apotek og andre "ærverdige" butikker og bygninger - som byen var full av i gamle dager - nå står mye av disse flotte byggverkene på Sverresborg folkemuseum (sier Brynhild Bleken)
"Den gamle vei" tar oss med på en mimretur langs Trollaveien, der minnes hun et idyllisk utfarts-sted, Bellevue, som ikke er der lengre - Bellevue - vakker utsikt - og den vakre restauranten er erstattet med oljetanker og rør nå. Slik var det i gamle dager.

Bleken forteller om gater og hus og haver og "finstuer" som står der pyntet og kalde på hverdagene, og om veiter og mennesker hun erindrer fra barndommen - barneball i Frimurerlogen var det også - for Brynhild Bleken hadde som seg hør og bør for byens kondisjonerte gått på "frøknerne Gadds danseskole"
Interessant var det også å høre om datidens svar på dagens TV - et stereoskop som foreldrene hadde kjøpt på sin første og eneste utenlandstur. (Til København og noen byer i mellom-Europa) s.39-42 - Og så kunne de vise bilder fra denne turen.
Kapitlet Trikk-kameraten -(s.43-49) - skildrer et fornøyelig møte med en høyrøstet kar på trikken, noe som gjorde Brynhild flau, men muntret opp de andre passasjerene - gubben oppfrisker minnet om Brynhilds far (Ole Konrad Ribsskog) som i 1911 var blitt overlærer på den nye Lilleby skole, slik at de måtte flytte fra eiendommen Annalund på Øya til Lilleby - det var i første omgang ikke så hyggelig, men det gikk da bra etter hvert - selv om "lusekammen" kom frem en gang i blant og den lugget fælt (s.46)
Vi hører også om real-skolegang på Singsaker skole og gymnas på Katta.
En gang skulle de i bryllup, det var visst i året 1906, en landauer fra Vinje transport sto lenge utenfor, til glede for mange naboer - de ventet på kjolen til Brynhilds mor, den skulle komme fra sydamen "Min mor var nu sammenbruddet nær" sier Brynhild (s.61) - og da kjolen endelig kom, ble farten satt opp over Elgeseter bro, helt inn til Lademoen kirke skulle de.
 
Lokalpatrioten (s.63-70) gir en fornøyelig skildring av en Oslotur i 1938 - det er Vi Kan utstilling der det året. Brynhild Bleken tar med seg de tre barna for å gi dem litt horisont og begreper om hovedstaden. Men den 9-årige sønnen Mons (Må være Håkon Bleken det) blir ikke imponert over noe, hverken Holmenkollen eller Karl Johans gaten - han sammenligner alt med det som er best, altså hjembyen Trondheim. (God overskrift på kapitlet: Lokalpatrioten) (Se bilde Lokalpatrioten på besøk i Oslo - Munkegaten er breiere og bedre enn Karl Johan.....s.67)
Den samme "Lokalpatrioten" skal konfimeres i 1945 og det var ikke så lett å skaffe utstyret som skulle til da  - morsom beskrivelse av hvordan det gikk til - Konfirmasjon anno 1945 (s.77-83):
Det mimres videre om den første bilanskaffelse - en riktig morsom historie, for det ble nok ingen tur første gang bilen ble prøvd tatt i bruk - jeg lo av den historien, og maleren Bothner er også behørig omtalt  - Mitt første maleri s.93-98.
Om veiter ute og hjemme (s.115-119): her  fortelles det om at det er mange interessante veiter å utforske i byen vår - "Vi brukte den stille uke til å gå i byens veiter":
Mer skal ikke refereres eller røpes av innholdet - min konklusjon: Takk for lånet til S.B. for denne boken - den var aldeles fornøyelig å lese - den anbefales  - og spesielt for dem som er glad i Trondheim by og "gamle dager"
Terningkast:5

Friday, 8 February 2019

Tanker om bok - Trude Marstein: Så mye hadde jeg

Hva er det  med Monika, livet hennes, alle forholdene hennes - man undres - og kanskje undres hun selv også - finner hun det hun leter etter?

Tittel: Så mye hadde jeg
Forfatter: Trude Marstein
Forlag: Gyldendal
Utgivelsesår: 2018
432 sider
Bokmål
ISBN/EAN: 9788205515284
Jeg hadde lesereksemplar fra forlaget og brukte også lydfil fra LBF: lest av Charlotte Frogner, ISBN : 9788242168238 også utgitt 2018. Boken var lest og lyttet i januar 2019

Mona B. Riise i samtale med Trude Marstein - Foto:RandiAa©

Om forfatteren:

Trude Marstein er født i 1973 – hun har allerede rukket å bli en prisbelønnet forfatter. Dessverre har jeg ikke lest noe av henne ( annet enn en oversettelse hun har gjort) før jeg ble introdusert for henne på Gyldendals høstmøte, september 2018 i Trondheim. Her var hun i samtale med Mona B. Riise – en samtale som vekket min interesse og jeg bestemte meg for at jeg ville stifte nærmere bekjentskap med hennes litteratur. Bakgrunnen hennes er både litteraturvitenskap og psykologi og pedagogikk – og hun har skrevet både romaner, noveller og barnelitteratur – her er en oversikt over litteratur og priser.
Men jeg starter altså med hennes siste utgitte roman….

Mine tanker om Så mye hadde jeg:

Plot i denne romanen er ganske enkelt (på overflaten) - det er hovedpersonen Monika som "jakter" på menn - det vil si hun har et forhold til stort sett en mann om gangen, men når et forhold er "ferdig", går hun raskt over til et nytt forhold - det hele er nokså repetitivt. 
Monika på hvileløs jakt etter hva? Menn, forhold, lykke, identitet – eller selve meningen med livet. Jeg velger å se denne litt allegorisk, litt symbolsk og allmennmenneskelig – selv om dette er satt på spissen: Er ikke alle på jakt etter noe i livet, det er fjelltopper som skal nås, stadig nye og stadig høyere – vi higer etter noe bortenfor akkurat der vi er nå i livet - og positivt er det at man aldri slår seg til ro, at man har drømmer og mål - men akkurat den lengselen til Monika, den skiftingen av forhold, ble vel nokså frukt-løs og meningsløs – den skapte i hvert fall ikke stabilitet og de beste oppvekstforhold for datteren hennes.
Vi følger henne i ulike faser av livet, og i hennes ulike forhold – fra hun er tenåring og til hun nærmer seg 60. Altså i ca 50 år. Over lengre tid er hun også i et forhold til en mye eldre mann, en professor som en stund var læreren hennes, med Geir bor hun forholdsvis lenge, og får sitt eneste barn Maiken.
Jeg skal ikke gå i detaljer med alle forholdene hennes, de er interessante og spennende nok – og det er karakteren Monika også -  man lurer på hvorfor hun ble så annerledes enn de to eldre søstrene sine – de lever mer ordnede og tradisjonelle liv… kanskje det er en slags protest mot dette etablerte og ”normale”…, en stadig fokusering på å bestemme over eget liv og sin egen ”frihet” – hva nå det innebærer. Likevel ser det ut som at hun stadig må ha en mann rundt seg som kan bekrefte henne som kvinne eller menneske. I tillegg skinner det av og til igjennom at hun misunner de rundt seg som innehar "normaliteten" - det gjelder søstrene, og kolleger blant annet. Noen ganger "fnyser" Monika av deres normalitet - andre ganger ser det ut som hun stiller seg selv spørsmålet "Hvorfor ikke hun også?"
Og etter en uendelig rekke av forhold, kommer kanskje klarheten til Monika også, når hun begynner å se i retrospekt på livet sitt og hvor mye hun en gang hadde og hvor mye hun sitter igjen med….For Monika ville stadig ha mer og mer - og så er spørsmålet: Hva sitter man igjen med? Etter hvert forhold kommer tomheten - og den må hun skynde seg å fylle med et nytt forhold ..... og hvordan det hele går til slutt? Det tror jeg er et åpent spørsmål.
Utrolig nok greier Trude Marstein å holde leseren engasjert gjennom alle disse forholdene, som stort sett er ganske repetitiv – hun skriver lett og fengslende, detaljert og dagligdags der dette er på sin plass. Klisjeene hun bruker er ikke til å unngå i settingen i disse forholdene, men de glir også naturlig inn i tekst og handling.
Monika er vel gjerne en karakter symptomatisk for vår tid – et letende menneske som føyer seg inn i tankegangen: ”gresset er alltid grønnere på den andre siden”. Trude Marstein anskueliggjør det generelle – det som skjer i mange forhold etter en stund. Slik blir Monika en stereotyp på de mange som velger den letteste løsningen når forelskelsen går over og man begynner å finne og telle de negative sidene ved partneren – man tar seg ikke bryet med å jobbe med forholdet.
Symptomatisk er det også at det som ikke er så lett tilgjengelig blir ofte det mest interessante – den ene gifte mannen hun ikke helt ”fikk” (Roar), ble den hun lenge ville ha.
Jeg skal absolutt ikke ramse opp og beskrive alle forholdene til Monika – men ett av dem ser jeg litt mer positivt enn de andre. Det var hennes relasjon til Geir som hun fikk barn med – han var der nesten som en klippe en stor del av hennes voksne liv, og han ble i hvert fall en klippe for Maiken, datteren deres. Maiken  kom ofte i veien for Monika og ble mange ganger ”valgt bort” til fordel for kjærester, venner, arrangementer osv.
Men på en merkelig måte ble datteren Maiken sørget godt for og det gikk vel ganske bra med henne? Eller ble hun lik med sin mor?
Etter hvert som årene går, ser det ut til at Monika smått om senn erkjenner at hun har ”gått fra noe dårlig til noe dårligere”.
Tittelen på romanen synes jeg er god – den fokuserer veldig på dette med det ene livet vi har og hvordan vi ”forvalter” det – her er vi ved kjernen av eksistensialismen. Jeg synes ofte filosofen Jean-Paul Sartres strenge motto ”We are our Choices” gir god mening.
Monika hadde stadig valg hun stod overfor, det var opp til henne, hun hadde selv ansvar for livet sitt, for sin lykke – og spørsmålet er om hun gjorde de rette valgene….
Og Marstein bruker ”barne-reglen”: Så mye hadde jeg, så mye ga jeg bort, så mye fikk jeg igjen. I leken der man har en neve småstein som man kaster i luften, og etter hvert ser hvor mye man sitter igjen med.
Man kan jo også dra det litt lengre og få litt assosiasjoner til bibelens lignelse med talentene (Matt.25, 14-30) – det handler så absolutt om hvordan vi forvalter våre ”utleverte talenter” – hva vi gjør med livene våre.
Hvis man ser det allmenngyldige i denne romanen, så gir den oss unektelig noe å tenke på.
Før jeg oppdaget det generelle i dette, syntes jeg historien om Monikas liv og alle forholdene hennes var trivielt, meningsløst og ganske tåpelig – og et ”boklig” terningkast 3 blinket i tankene – men etter hvert så jeg litt mer mening i denne galskapen og anbefaler romanen på det ”heftigste”

Terningkast:5 

Video - Trude Marstein i samtale med Mona B. Riise:
Video - Forfatteren leser selv:

Saturday, 2 February 2019

Tanker om bok - Tom Egil Hverven: Lyset i støvsøylen - En samtale med Håkon Bleken

Håkon Bleken uttaler seg om litt av hvert i samtalene med Tom Egil Hverven - her er det både alvor og humor, og ikke minst var samtalene i denne boken både lærerike og underholdende....
Tittel: Lyset i støvsøylen - En samtale med Håkon Bleken
Forfatter: Tom Egil Hverven
Forlag: Gyldendal
Utgivelsesår: 2019
340 sider
1. utgave
Bokmål
Illustrert
ISBN/EAN: 9788205520660
Jeg hadde lesereksemplar fra forlaget.

Mine tanker om Lyset i støvsøylen:

En ting har jeg til felles med Bleken – Bysbarn, og glad i hjembyen min Trondheim. Jeg har alltid fulgt med i Blekens polemikker i byens avis - Adresseavisen – ikke absolutt alt jeg er enig i, men jeg må innrømme at jeg synes alt han sier bør han så gjerne få lov til å si – engasjerer seg det gjør han, og humoren tar brodden av det som for mange kan fortone seg som vel sterke uttalelser – men vi heier på han!
Jeg var med på å ”feire" Håkon Blekens 90-års dag nettopp i et arrangement i Trondheim kunstmuseum. Og jeg hadde selvsagt vært og sett 90-års utstillingen hans i Galleri Ismene

Litt om Bleken - Wikipedia
Bleken - Nettside
Da denne boken nylig kom ut på Gyldendal forlag, var det bare en bok jeg Måtte lese – og jeg rakk å lese en del i den før jeg gikk til arrangementet i Trondheim Litteraturhus – der forfatteren Tom Egil Hverven skulle ha en samtale med Bleken nettopp om denne boken og litt av det de hadde snakket med hverandre om i løpet av flere år.
Litteraturkritiker Tom Egil Hverven begynte allerede i 2015 med regulære samtaler med Bleken, med tanke på en bok om denne mangslungne kunstneren. Samtalene ble mange og likeså temaene - men først og fremst har boken eller samtale da et fokus på forbindelsen litteratur – billedkunst i Blekens liv og arbeider. Her er hva forlaget sier om boken.
Boken engasjerte meg fra første til siste side – man følte nesten man var til stede i samtalen(e) underveis i lesingen. Og alt var så typisk Bleken – full av humor og full av brodd, og ikke minst synspunkter på dette og hint. Særlig imponerte han meg med sine kunnskaper om forfattere og bøker. (Spesielt fordi jeg selv har lest det meste av det han nevner, og fordi jeg er veldig opptatt av litteratur) - Hverven har kloke innfalls-spørsmål og kommentarer underveis - de to utfyller hverandre godt - det er tydelig at de har "snakket seg godt sammen" .
Her innholdslisten - kapitler med dekkende tema-overskrifter, og til slutt en oversiktlig litteraturliste. I tillegg har boken mange sider med flotte gjengivelser av flere av Blekens kunstverk:

Jeg syntes alle kapitlene var like interessante - kapitlene 8 og 9 var av de lengste, og kanskje spesielt av interesse for meg.
Innledningen starter Hverven slik (s.7):
Hvervens Innledning er en god og opplysende begynnelse på boken (s.7-20) - vi hører litt om Blekens liv, og om hvordan arbeidet med denne boken kom i gang.
Og som avslutning på boken kommer tillegget med bilder - her er ett av dem (Fra serien om Hedda Gabler):

I flere av kapitlene kommer samtalen inn på Blekens oppvekst og hans forhold til foreldre og søsken – og han virker nådeløs ærlig. I kapitlet om kvinner forteller han også litt om noen forhold han har hatt – men han er ganske nøye her på ikke å utlevere hverken kvinnene eller seg selv for mye.
Når Bleken skal forsterke meningene sine om politikk eller kunst eller prestenes prekener for den saks skyld, så snakker han med følelser og ganske frimodig – ett favoritt-ord han bruker ofte når han skal forsterke det han sier er ordet ”jævlig” eller "jævla" – ellers så er språkbruken ganske riksmål og "pyntelig".
Døden liker han ikke så godt å snakke om: "Jeg må si jeg gruer meg til døden. Man vet ingenting om hva som skal skje etter døden. Det er fryktelig å tenke på".(s.69)
Dylan Thomas sitt vakre dikt om døden som nærmer seg, og at den bør man ikke gå stille og pyntelig inn i ble et motto for kunstutstillingen om Bleken på Henie Onstad senteret - Do not go gentle
Bleken har ved flere anledninger fremhevet dikteren Dylan Thomas - og som 90-åring fokuserer han på dette diktet:

Do not go gentle into that good night,
Old age should burn and rave at close of day;
Rage, rage against the dying of the light.

Her er resten av diktet  - Forståelig at Bleken fascineres av dette diktet - han sier selv at han har så mye ugjort, så mye han vil rekke å gjøre,  og nå i sitt 90-ende år ser han ut til å være aktiv som aldri før - i samtalene kommer det av og til frem at han nærmest ser ut til å kjempe sin kamp mot tiden......Men samtalene med Hverven er så absolutt ikke dystre og deprimerende, selv om de handler om døden,  hendelser under krigen, og da Bleken en gang var syk ganske lenge, og andre problematiske saker – så er det meste interessant og virkelig underholdende å lese - til og med "tvangsnevrosene" sine greier Bleken å få noe morsomt ut av.  De som mener Bleken er en "Grumpy Old Man" kan gjerne endre syn på han etter å ha lest denne samtaleboken. Men at Bleken er en mann med sterke følelser, sterke meninger, og sterke sympatier og antipatier, det kommer sterkt frem i samtalene - slik vi også har opplevd han her i hjembyen, både gjennom ord og kunstneriske uttrykk.
I denne samtaleboken får vi Bleken i stor porsjon, dette er detaljert om hans liv og hans kunst og hans synspunkter - og lesingen blir aldri kjedelig. Kanskje ikke alle er enig i samfunnskritikken hans og kritikkene han kaster over politikere og andre, men alle må innrømme at engasjementet er flott og beundringsverdig.

Og Bleken - mannen med skarp tunge og kvass pensel - er formidlet på en utrolig flott måte av Tom Egil Hverven gjennom denne boken. 

Konklusjon:

Boken anbefales på det varmeste - Blekens kunst og Bleken som menneske er godt formidlet gjennom denne, ikke minst på grunn av de kloke spørsmålene Hverven stiller og de gode kommentarene og innspillene han kommer med.
Terningkast: 5


Her er noe av samtalene i podkast form fra NRK

Og her er noen glimt fra arrangementet jeg var til stede på i Trondheim Litteraturhus og Hovedbiblioteket:
Hedda Gabler illustrasjoner og ny Bleken bok - Foto:RandiAa©
Tom Egil Hverven og Håkon Bleken i konsentrasjon om samtalen - Foto:RandiAa©
Håken Bleken - 90 år og fortsatt en klar-tenkende mann - Foto:RandiAa©
Avslutningsvis - et eksempel på Blekens allsidige engasjement - bildet er tatt for en del år tilbake - Bleken "blandet seg inn i" striden om Svartlamon på 1990 tallet. Da bydelen var truet av sanering gikk han sammen med kunstneren Håkon Gullvåg og malte veggen på et av husene. Veggmaleriet står der fortsatt - og området ble berget for fullstendig sanering:
By-politisk kunstverk på Svartlamon - Foto:RandiAa©

Wednesday, 30 January 2019

Tanker om bok - Gail Honeyman: Eleanor Oliphant har det helt fint

Hvem blir ikke glad i Eleanor? Jeg falt fullstendig for henne i hvert fall - og følte et tomrom etter henne da boken tok slutt.
 

Tittel: Eleanor Oliphant har det helt fint
Originalens tittel: Eleanor Oliphant is Completely Fine
Forfatter: Gail Honeyman
Forlag: Aschehoug
Sider: 417
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2018
Målform: bokmål
Utgitt: 2018
ISBN: 9788203373862
Oversetter: Cecilie Winger
Jeg brukte lydfil fra LBF, innleser: Elisabeth Vatn, ISBN9788242169303, og lesereksemplar fra forlaget - Boken var lest/lyttet 21.10.2018

Gail Honeyman - foto fra forlagets side - av Philippa Gedge

Om forfatteren:

Gail Honeyman er skotsk og født i 1972. Hennes "boklige" bakgrunn er litteratur-studier i fransk fra Oxford og et kurs i skriving. Så prøvde hun seg i arbeidslivet med flere småjobber - og ikke før hun var ca 40 år slo "forfatteren" ut i henne  - med en braksuksess debut-boken om Eleanor Oliphant i 2017. Mer her.

Mine tanker om Eleanor Oliphant har det helt fint:

Her dukket det plutselig opp en bestselger som jeg var veldig skeptisk til – men det tok ikke lang tid før jeg faktisk ble ganske fascinert av denne merkelige unge damen – og stemningen minnet meg unektelig om Anna Gavaldas ”Saman er ein mindre aleine” – det må innrømmes at det er godt innimellom å lese en slik varm og rørende historie – selv om både Eleanor og hennes livshistorie var ganske spesiell, så virket ikke det hele som noe urealistisk – men unektelig: den har et snev av romansen over seg, og mye godhet og varme som overskygger den tragiske historein om Eleanors bakgrunn som vi etter hvert aner…..
Denne glemmer man ikke så lett – interessant og velskrevet – Hovedpersonen er sårbar på mange måter, men likevel en survivor – her er det så få karakterer å konsentrere seg om, at lesingen og fokuseringen på Eleanor blir ganske intens – og veldig engasjerende.
Eleanor unngår mennesker - kolleger og andre hun møter på buss eller butikk – leseren føler at hun har sine grunner til det. Når hun kan stenge seg inne i sin egen minimalistiske leilighet, sove eller drikke eller løse kryssord, så føler hun seg tryggest.
Men så skjer det ting etter hvert – hun famler seg ut av ensomheten – mye spennende skjer som ikke skal røpes her.
Når vi møter henne i romanen er hun 29 år gammel – hun bor i en spartansk sosial-leilighet og har en ganske ansvarsfull regnskapsjobb i et firma med en sjef som er grei imot henne – så ”problemene” ligger ikke der – vi skjønner fort at her er det mye i Eleanors bakgrunn og barndom som har merket henne for livet. Og som også forfølger henne i nåtid – hun er ikke glad over ”telefonsamtalene” hun må ha med moren hver onsdag, for der får hun høre hvor udugelig og dum og stygg hun er.

Eleanor lever i vanens verden, den som gir henne trygghet – alt er på det enkle og trygge - klær, mat, reise til og fra jobb – hennes verden og omgivelser er slik hun vil ha det – og hun er ”lykkelig” med sitt – i hvert fall sier hun det til seg selv.
Men hver helg drikker hun seg fra sans og samling – et par flasker vodka går med - og alt blir stengt ute, til en ny arbeids-uke begynner – livet er rutine, forutsigbart og "trygt" – hun ”snakker” med sin mor på telefonen en gang i uken, og her merker vi med en gang at det ligger noe veldig traumatisk bak – men  ingenting avsløres med det første.  Eleanor får leseren både til å le og gråte og ikke minst undres og stille seg spørsmålet ”Hva er det egentlig med denne utrolig fascinerende jenta"….
Hun fungerer utmerket i jobben sin, uten å blande seg særlig med arbeids-kollegene – men etter hvert starter et fint og rørende vennskap med ”IT”gutten/mannen på jobben.
 

Det er tydelig at Gail Honeyman har vært opptatt av temaet ensomhet – og får frem på en overbevisende måte her at det ikke er noe som bare ”rammer” eldre mennesker.
Hun får også frem dette med å føle skam over ensomhet, og at ensomme ofte finner sine egen måter å skjule ensomheten på.
Settingen i romanen er Glasgow, og har man ikke vært der før, så gir romanen en nysgjerrighet på denne skotske byen, og faktisk reiselyst dit.


Den  initiatoriske hendelsen i romanen kommer nokså tidlig - og setter det hele i gang: i en gate i Glasgow kollapser en eldre mann, og Eleanor befinner seg tilfeldigvis i nærheten, og hun trår automatisk hjelpende til – og så starter vennskapet med denne eldre mannen og samtidig vennskapet med Raymond – ”datamannen” på jobben hennes – det blir faste luncher og faste hjemmebesøk til hans mor – vennskap eller kjærlighet, det er ikke godt å si, men verdifullt og relasjons-nært er det i hvert fall. Detaljer i innholdet skal ikke røpes – men her er det mange både morsomme og tragi-komiske og litt triste og rørende scener som utspilles – og så får vi da også vite ”historien om Eleanors liv” – og vi får også oppleve at det skjer endringer og utvikling i livet hennes - vel er karakteren og historien satt på spissen og kan virke noe karikert - men hva gjør vel det når storyen blir så "søt", varm og underholdende....
Rent litterært og språklig står boken seg ganske godt også - den unngår å vippe over i det banale og klisjemessige - og den holder på spenningsmomentet fra først til sist.


Konklusjon: Anbefales på det varmeste - en bok som gjør godt å lese. Og i tillegg gir den oss noe å tenke på - ensomheten - kanskje det er noen som trenger en venn?.....Og for de som ønsker mer av Eleanor: Jeg har hørt rykter om en film.....
Terningkast: 5 - eller enda bedre.....

Her forteller forfatteren selv litt om Eleanor:

Monday, 28 January 2019

Tanker om bok - Insight Guides - Explore Dubrovnik

Insight Guides dekker de fleste steder i verden du ønsker å dra til - og de er fine å bruke både før turen, under reisen - og til mimring og "etter-arbeid" etter turen.
Tittel: Explore Dubrovnik - Insight Guides
Format: Pocket
Utgivelsesår: 2018
Forlag: APA Publications
Språk: Engelsk
ISBN 9781786717849
Serie: Insight Explore Guides
Sider: 128

Insight Guides har også en innholdsrik web-side

Mine tanker om Insight Guides - Explore Dubrovnik:

Jeg har ved flere anledninger nevnt og omtalt reiselitteratur.
Vil man lese det meste på forhånd, eller etter en reise, kan man finne mye omfattende litteratur - men ønsker man noe enkelt med på reisen - enkelt, men likevel ganske innholdsrikt og nyttig, så er disse Insight Guides å anbefale. Har brukt flere av disse - de er også nyttige når jeg redigerer bilder etter turen - eller skriver referat fra turen.
De siste jeg brukte var om Dubrovnik og Kroatia.

Explore Dubrovnik - Bakside-cover
Disse reise-guidene er små, lettleste, fargerike og innbydende - og inneholder akkurat så mye man trenger på reisen - etter mitt bruk da....
Disse finnes for utrolig mange steder rundt omkring i hele verden. Det er karter, det er fargebilder, det er turforslag og mye mer.
Denne om Dubrovnik hadde jeg stor nytte av. Her fikk man med seg det meste av det man ”måtte” se og oppleve – og litt annet i tillegg også. Her var det mye inspirasjon og kunnskaper å hente.
Innholdslisten:

Boken inneholdt også opplysninger om mange interessante steder i omegnen. Og den gir plass til en del kulturstoff, historie, tradisjoner, mat, restauranter og tips om uteliv og underholdning.
Turist i Dubrovnik - Foto:RandiAa©
Inside Guides - Dubrovnik har et rikholdig stikkord-register – og det er noe  jeg setter stor pris på – det blir flittig brukt.
Disse reiseguidene bygger på ca 50 års publiserings-erfaring, og kvaliteten har gjort de populære.
Anbefaler virkelig disse ”tiltrekkende” reiseguidene. Jeg har allerede kjøpt den som skal brukes til 2019-turen med Utdanningsforbundet - Og hvor turen skal gå? Det skriver jeg om senere.
I tillegg får man nå en gratis E-utgave som kan lastes inn på f.eks mobilen....kjekt å ha.

Terningkast:5  

Turen gikk egentlig til Kroatia med omliggende områder - men vi bodde i Dubrovnik. Arrangører var Utdanningsforbundet i samarbeid med Smartreiser
Referat fra sommerturen 2018 finnes i Året rundt med RandiAa

Reiselitteratur omtalt:
Andalucia
Cuba
Dubrovnik
Krakow
Vienna 



Her er mitt Flickr-album fra turen til Balkan:





Tuesday, 15 January 2019

Tanker om bok - Gaute Heivoll: Sang for sekstiåtte forrædere

Absolutt anbefalelsesverdig. Interessant og velskrevet
Tittel: Sang for sekstiåtte forrædere
Forfatter: Gaute Heivoll
Forlag: Lydbokforl.
Utgivelsesår 2018
Format:Lydfil
ISBN13 9788242168597
Språk: Bokmål
Innleser: Henrik Rafaelsen
Jeg brukte også papirutgaven gitt ut på Tiden forlag, 2018, 317 sider, ISBN: 9788210056680 - lest desember 2018

Gaute Heivoll - foto:Paal Audestad fra forlagets side
Om forfatteren - Wikipedia

Mine tanker om Sang for sekstiåtte forrædere:

Den første romanen jeg leste av Gaute Heivoll var Før jeg brenner ned - den leste jeg i desember 2010. Jeg var noe skeptisk til konseptet i den, og startet lytting av lydbok noe forutinntatt. Men her snudde min innstilling ganske raskt – jeg ble revet med av den utrolig smarte komposisjons-strukturen i pyromanhistorien, hvor Heivolls eget liv og vei til forfatter ble så fint vevd inn i historien. En historie så suggererende fortalt at man følte man ble ”sugd” inn i det hele, man var der liksom i hendelsene. Priser og alle mulige rosende kritikker var vel fortjent. (Jeg noterte meg et terningkast 5 på den)
Jeg har også lest Over det kinesiske hav - terningkast 5 på den også.
Disse to romanene tok utgangspunkt i virkelighet og eksisterende personer. Dette ser ut til å være noe Gaute Heivoll er spesialist på - og det er tydelig at det ligger mye etterretning, research og solid arbeid bak denne skrivemåten. Romanen om forræderne i det lille sørlandske bygdesamfunnet er den tredje boken jeg leser av han hvor denne teknikken er benyttet.

Høsten 2018 leste jeg flere romaner og dokumentar-bøker som omhandler siste verdenskrig – alle med forskjellig vinkling, og alle interessante på sin måte. (Blant annet Simon Strangers Leksikon om lys og mørke, og Marte Michelets Hva visste hjemmefronten?)  Det er ganske utrolig hvor uutømmelig den kilden - andre verdenskrig - er for historikere og forfattere.  Gaute Heivolls ”lokalhistoriske” roman ble jeg (som gammel historie-lektor) selvsagt nysgjerrig på - og det første positive inntrykket den ga meg var nettopp dette at det ”lokale" i dette lille bygdesamfunnet med så mange forrædere samlet på ett brett, også greide å gjenspeile noe allmenngyldig i krigens negative sider, motstandsfolk og angivere, et splittet samfunn – som kanskje gjenspeiler et bilde av hele Norge under og like etter krigen – i tillegg får vi glimt av krigen der ute - domkirken som rammes og andre begivenheter lengre unna.
(9. april 1940 ble tårnet på Kristiansand domkirke truffet av en granat fra et tysk krigsskip. Spiret falt ned. Bilde)
Forfatteren  er ekspert på dokumentar-roman-teknikken som tar utgangspunkt i virkeligheten – historiske hendelser og eksisterende personer – ikledd romanens språk og skjønnlitterære kvaliteter. Dette gir leseren mer nærhet til stoffet  enn  en ren dokumentar-fremstilling kan skape.
Innholdet i korthet: (Varsel - på slutten avslører jeg en del av handlingen) Handlingen er satt til andre verdenskrig i en liten bygd på Sørlandet - Den sentrale skikkelsen i romanen er gutten Andreas – som gjennomgangsfigur binder han det hele sammen, uten at karakteren blir for dominerende. Og det er Andreas som står for sangen og musikken – kirke og bedehus er samlings-stedet for denne form for kultur i bygda.
Etter hvert opplever bygda en stor-mønstring av medlemmer som slutter opp om NS. Det er butikkeieren Gerhard Andersen  som er den drivende kraften – på butikken er det lett å nå frem til folk - andre hjelper Gerhard med å oppsøke folk og "varm-snakke" alt det fantastiske nazismen skal tilføre bygd og mennesker om de bare skriver seg inn i ”protokollen" og tar imot "budskapet" (Jeg minnes Ronald Fangens mesterlige roman "En lysets engel” - her er det nazismen som er forkledd som en lysets engel, og ikke bygda, men to fettere som splittes på hver sin side – den ene lar seg besnære). De sekstiåtte teller mange kjente navn i bygda - også Sigvard, Andreas sin far kommer på den ”gale” siden. Han er lærer og klokker, musikalsk han også. Splittelsen i bygdesamfunnet fører til baksnakkelser, mistro, angiveri, uhygge og tortur og fengsling for mange. Ved juletider blir åtte gode menn arrestert på grunn av angiveri - splittelsen og uhyggen øker. Over det hele toner Andreas sin musikk – men er den sterk nok og god nok til at folk kan tilgi hverandre, til at splittelsen kan heles? Det litt spesielle med nazismen og denne bygda er vel at 68 nazister er en uvanlig stor prosent av et bygdesamfunn på rundt 200 innbyggere - også i denne romanen har som sagt Gaute Heivoll funnet materiale med rot i virkeligheten – og skildringene er ganske realistiske og allmenngyldige når vi aner hvilke konsekvenser splittelsen i bygdesamfunnet får, og hvilke følelser som utløses – og man undres hvordan livet kan gå videre i normale former etter krigen - kan Andreas og musikken hans virke forsonende?
Gaute Heivoll stiller indirekte spørsmålet: Hvorfor ble så mange i denne vesle bygda NS medlemmer? – Noe direkte enstydig svar på dette kan han nok ikke gi, det er mange både forfattere og historikere som har stilt seg det samme spørsmålet – svaret, eller rettere sagt svarene er nok ganske sammensatt - og ikke enstydig for alle som ble NS medlemmer - beveggrunnene var forskjellig - i denne bygde spilte nok stort og smått inn, helt "ned til" litt gratis tobakk fra handelsmannen til gjennomtenkt idealisme, til masse”suggesjon” - à la vekkelsestilstander og for noen spilte rene tilfeldigheter inn. Men det skjer store omveltinger i det på overflaten fredelige bygdesamfunnet – der bedehus og kirke var ryggmargen i samfunnet, ble plutselig nazismen en brannfakkel som en stor flokk sluttet opp om – også sentrale skikkelser som handelsmannen,  ordfører, klokker, og lensmann.
Her er det mye interessant som vekker leserens interesse, men likevel følte jeg at Heivoll ikke helt hadde tatt ut alt potensiale som ligger i denne bygda og det som skjedde – jeg likte godt Andreas og hans fokusering på musikk og sang – men dessverre så ble vel heller ikke dette "redningen" for bygda i retning av tilgivelse og samhold. Som karakter ligger han der som en "tone" i bakgrunnen - uten å dominere særlig. Men jeg følte han er det som en slags observatør hele tiden. Og musikken hans er som en tråd gjennom det hele, den binder historien sammen. Etter krigen "toner han ut" av lokalmiljøet og reiser for å skaffe seg en musikkutdannelse i hovedstaden.
Helt mørk er ikke bygdas lokalhistorie i krigsårene  - vi hører også litt om folk som gjorde motstand og tok avstand fra nazismen – men som sagt: sekstiåtte forrædere i et lite lokalsamfunn setter nok spor etter seg.
Og de som kunne komme hjem fra fengslings-redslene etter krigen, hadde sitt å fortelle - og historiene deres gjorde ikke kløften mindre. Også rettergangene mot forræderne nørte opp under hatet og splittelsen etter krigen.
Konklusjon:
Absolutt anbefalelsesverdig. Interessant og velskrevet - Og så sluttet det med musikk og sang for sekstiåtte forræderne - "Her kommet dine arme små". - Det virket nesten som et krampaktig forsøk på å tvinge frem en forsoning - men jeg er ikke så sikker på at en forsoning der i lokalsamfunnet var nær forestående.
Denne romanen var kanskje ikke så ”helstøpt" som de to andre romanene jeg har lest av Heivoll -  for ideen, konstruksjonen og historien vurderer jeg den til terningkast 5 – men resultatet forøvrig vurderer jeg til -
Terningkast:4


Min omtale av Over det kinesiske hav

Tuesday, 1 January 2019

Tanker om bok - Bøker lest - Årsrapport for 2018

Bøker - Bøker - Bøker - et lite utvalg av noen leste
Det er første gang jeg gir en "Årsrapport" på lesing - og det blir bare en kladd-messig en. Jeg leser nok langt flere bøker  (ca 2-3 i uken) enn jeg får tid til å omtale. Og alle jeg har lest, har jeg heller ikke notert ned, eller ført opp i "bokelskere" - men her kommer en liten oversikt over de fleste av bøkene som gledet meg i 2018:
 
 
 
Dessverre får jeg ikke tid til å omtale alle bøkene jeg leser - i hvert fall ikke umiddelbart etter at en bok er lest, omtaler kommer gjerne lang tid etter at en bok er lest. 
De fleste av bøkene jeg "leser" er i form av lydbøker/lydfiler - jeg sier at jeg "går" bøker - samtidig med lesingen blir det også noe treningstid ut av det.
En del lesereksemplarer får jeg fra forlag, likeså lydfiler fra LBF - i tillegg kjøper jeg en del selv, og ikke minst: jeg låner på biblioteket. 

Som en kuriositet - lesetiden min består av mange kilometer -  i 2017 for eksempel ble det  4046km - litt mer enn i år, 2018, som har lesegåing på  3493km. (Når det gjelder trening, så kommer spinning, intervalltrening og litt på trenings-studio i tillegg) - Her er et par års-statistikker:
Her er en liste med de fleste 2018-årets leste bøker. Også med antydet terningkast - (i Innholdslisten for bloggen ligger de alfabetisk etter tittel de som er omtalt i bloggen):

1. Alt jeg ikke husker av Jonas Hassen Khemiri  -    4
2. Avgrunnsblikk
av Jørgen Brekke  -    5
3. Berge
av Jan Kjærstad  -    5
4. Brudekjolen
av Pierre Lemaitre   -    3
5. Den andre kvinnen
av Amanda Prowse   -    3
6. Det innerste rommet
av Jørn Lier Horst   -    4
7. Ditt fantastiske hjerte
av Jørgen Gravning   -    5
8. Dronen
av Unni Lindell  -    5
9. Eleanor Oliphant har det helt fint
av Gail Honeyman  -    6
10.En fremmed i huset av Shari Lapena    -    4
11. En frivillig død
av Steffen Kverneland    -    6
12. En hjelpende hånd
av Trude Teige    -    5
13. Glad igjen
av Kristian Hall    -    5
14. Glasshjerte
av Torkil Damhaug    -    4
15. Her hos de levende
av Levi Heniksen   -    5
16. Himmelske tilstander
av Tove Nilsen    -    5
17. Hjernen er stjernen
av Kaja  Nordengen    -    5
18. Hjertet ditt av Jonas Skogestad  -  5
19. Husdyret
av Camilla Grebe    -    5
20. Hva visste hjemmefronten
av Marte Michelet -    5
21. Hvem sa hva
av Helene Uri    -    5
22. Hvis helvete var av is
av Bernard Minier    -    4
23. Kastanjemannen
av Søren Sveistrup   -    5
24. Kvelande kjærleik
av Elena Ferrante    -    5
25. Kvinner og barn først
av Gill Paul    -    4
26. Leksikon om lys og mørke
av Simon Stranger   -    6
27. Lyset bak øynene
av Tommy Kinnunen    -    5
28. Macbeth
av Jo Nesbø   -    4
29. Madonna i pels
av Sabahattin Ali    -    5
30. Menn i min situasjon
av Per Petterson    -    5
31. Nini
av Lars Lillo-Stenberg    -    5
32. Nittitallet
av Ketil Bjørnstad    -    5
33. Nullpunkt
av Horst/Enger    -    4
34. Sang for sekstiåtte forrædere
av Gaute Heivoll    -    4
35. Sensommer
av Anders de la Motte    -    5
36. Skogen den grøne
av Ruth Lillegraven    -    5
37. Snokeboka
av Lisa Aisato    -    6
38. Snøsøsteren
av Maja Lunde og Lisa Aisato  -    6
39. Swing Time
av Sadie Smith    -    3
40. Søsterklokkene
av Lars Mytting    -    6
41. Tante Ulrikkes vei
av Zeshan Shakar    -    5
42. Tjue
av Sarah Selmer    -    5
43. Utenfor er hundene
av Gunnar Staalesen    -    4
44. Wienerbrorskapet
av Ingar Johnsrud    -    4
45. Å Gå
av Erling Kagge   -    4
 

Da ønskes alle lesevenner et riktig Godt Leseår i 2019
Foto:RandiAa©