Showing posts with label Tove Nilsen. Show all posts
Showing posts with label Tove Nilsen. Show all posts

Friday, 22 January 2021

Tanker om bok - Tove Nilsen: Den eneste broren

 
Vakker skildring av den eneste broren Leif sin oppvekst i Trondheim i tiden rundt andre verdenskrig. Livet er fullt av drømmer og håp og forventninger - men tiden er usikker - det fikk Leif erfare....
Tittel: Den eneste broren
Forfatter: Tove Nilsen
Produsert av: Forlaget Oktober
Målform: Bokmål
Spilletid: 7:33:53
Først utgitt: 25.09.2020
ISBN Lydfil: 9788242185518
Innleser: Ingrid Vollan
Jeg brukte lydfil fra LBF og papirutgaven fra Oktober forlag

Om forfatteren:

Tove Nilsen på Stavanger Litteraturfestival - Foto:RandiAa©
Om forfatteren i Store Norske Leksikon

Mine tanker om den eneste broren:

Jeg har fulgt det meste av Tove Nilsens forfatterskap fra debuten på 1970-tallet og gjennombruddet med Skyskraperengler til denne siste Den eneste broren. Den romanen jeg hittil har likt best er faktisk Sommer 2005 (utgitt i 2006 – om forholdet til moren i en tid med en vanskelig skilsmisseprosess)
Jeg syntes vi ble godt kjent med denne eneste broren i søskenflokken gjennom denne fine, varme og kjærlige skildringen av han og familien i tiden rundt andre verdenskrig - for meg var det et ekstra pluss at handlingen foregår i hjembyen min, Trondheim. Og i lydbok-utgaven får vi mange fine innslag med trønderdialekten, og særegenheter i trønderkulturen. Boken ble bare bedre etter hvert som handlingen skred frem - og vekslingen mellom 1940-tallet og nåtid fungerte godt. Identitets-søken i ungdomstiden – og andre verdenskrig, med soldater og rasjonering blir et bakteppe som ikke utmales unødig.
Romanen har en lys tone, til tross for at vi hele tiden fornemmer at krigen tar drømmene fra mennesker. Slik også for Leif Jacobsen, en livlig og kvikk gutt, beundret av søstrene sine, moren og mormoren – og forholdet til faren var også fint skildret, de gangene de hadde anledning til å være sammen – som sjømann var faren borte fra hjemmet i lengre perioder.
Leif følger vi gjennom forelskelse og hyppige besøk til byens bibliotek – han likte bøker, men han likte også den unge bibliotekaren, stolt er han også over sin første virkelige jobb som sykkelreparatør. Men i 1942 tar livet en annen retning for Leif – han er 19 år nå. Her skal ikke røpes for mange detaljer.
Men i årene før 1942 er livet bare fryd og gammen – nesten da, litt trangt er det hjemme i søskenflokken, og en annen bror, eller halvbror, har han visst også – Nidarosdomen står sentralt i livet hans, her kan han ta tilflukt av og til når han vil ha fred fra søskenflokken, eller tenke ”store” tanker.
Vi følger han også i full fart på sykkel, rundt omkring i den fine byen, eller langs Nidelven og over bruene.
Tove Nilsen har prøvd å gjenskape en bit av sin familiehistorie – en bit som har vært litt mystisk og uklar.  Hun har brukt de kildene som har vært tilgjengelige og knyttet det hele til dokumentert virkelighet – denne onkelen som døde tidlig, har ikke blitt snakket særlig om i familien, der realitetene mangler, har hun brukt sine dikteriske evner – onkelen har kanskje vært tiet om fordi tapet var stort, og han står som en fin representant for mange av de unge livene som ikke fikk sine drømmer oppfylt på grunn av krigens brutalitet. Hva som egentlig var årsaken til at onkel Leif endte sitt liv i flukt (fra hva), er et åpent spørsmål – søsteren Liv (Tove Nilsens mor) nevnte en eneste gang noe om sabotasje mot et tysk våpenlager.
Denne romanen blir som flere av Tove Nilsens romaner en oppvekstroman – og gutten Leif blir en levende karakter for leseren – en positiv ungdom på søken etter vennskap, kjærlighet og identitet – men så ender det hele i kald snø i svenske fjelltrakter – leseren blir tidlig i romanen forespeilet dette.
Selv om Tove Nilsen lar oss følge gutten  (onkelen) Leif sitt liv bare noen få år i slutten av ten-årene, har hun greid å skildre han så levende og fengslende at jeg faktisk tar han med meg i tankene lenge etter at boken er lest.
Anbefaler romanen på det varmeste.
Terningkast: 5
Tove Nilsen forteller om romanen:
Tove Nilsen leser fra romanen:
Min omtale av Tove Nilsen: Nede i himmelen  
Min omtale av Tove Nilsen: Konge i snø
Min omtale av Tove Nilsen: Himmelske tilstander 
Min omtale av Tove Nilsen: Den eneste broren 

 

Sunday, 28 December 2014

Tanker om bok - Tove Nilsen: Konge i snø


Tittel: Konge i snø
Forfatter: Tove Nilsen
Produsert av: LBF
Først utgitt: 30.10.2014
Spilletid: 07:20:29
Antall CDer: 6
ISBN CD: 9788242158512
Målform: Bokmål
Sjanger: Romaner
Lest av: Ingrid Volan


Jeg lånte lydbok på biblioteket. Papirutgaven er utgitt på Oktober Forlag i 2014, den har 257 sider.
ISBN/EAN: 9788249512959

Omtale fra Lydbokforlagets side:

«Konge i snø» er en dypt gripende roman om tilhørighet og sensualitet, forbud og lyst.
Faren vil at hun skal bli med på en reise til hjembyen hans i Sachsen. Det er få år etter Berlin-murens fall. Hun er forfatter, har mann og to små barn, og vegrer seg. Turen hun til slutt sier ja til, blir en reise inn i farens historie. Han ble døpt i Tyskland i tiden mellom de to verdenskrigene, vokste opp med vennen Heinrich som dro til Østfronten, og ble med foreldrene til Norge der han giftet seg. Det ble et ekteskap mellom to svært ulike mennesker som gjorde hverandre vondt.
Midt imellom dem sto romanens hovedperson, hun er et enebarn i en stillingskrig. Når alt er for vanskelig hjemme, sendes hun til slektninger, men hun vil bare hjem igjen for å passe på moren og faren. Hun forsvinner inn i stormforelskelser så tidlig hun kan. Så begynner hun å skrive. Under reisen gjennom Tyskland åpner faren seg for henne på en måte hun ikke er forberedt på, og kanskje ikke klarer å besvare. Først mange år senere, når hun skriver om reisen, blir hun i stand til å finne seg selv igjen i faren.

Tove Nilsen - Oktober Forlags bilde - Foto av: Steinar Buholm

Om forfatteren:

Mine tanker om Konge i snø:

Jeg har fulgt Tove Nilsen gjennom det meste av hennes forfatterskap, og jeg ser frem til hver ny roman fra henne.

Jeg ble veldig betatt av romanen Sommeren 2005 der hun skildrer et nært og vakkert forhold til sin mor - jeg var veldig nysgjerrig på hennes skildring av faren i denne siste.
Her får vi i tillegg en skildring av moren, som ikke gir helt det samme bildet som i "Sommeren".

Også i denne romanen som i Tove Nilsens øvrige romaner fungerer det språklige og komposisjonen ganske perfekt - også starten av romanen tegnet helt topp - selv om det var negative ting hun skildret, det umulige forholdet mellom hennes mor og far. Likeså hadde jeg store forventninger til å dra på Tysklandsreisen med far og datter  - endelig hadde datteren gitt etter for farens ønske om å bli med på en ferd tilbake til fødested og fjerne slektninger og venner. Reisen var interessant nok, men her synes jeg ikke forfatteren brukte mulighetene til fulle - dette var noe ujevnt, litt langdrygt til tider, og mellom spennende mennesker og begivenheter vanket det også mange uinteressante detaljer - i hvert fall for en "utenforstående" leser som ikke var del av familie- eller venne-krets.

Snø er noe kaldt, men også rent - og kongen henspeiler på vår kong Olav som en kald vinterdag gikk bort - han ble stillferdig hyllet i snø med lys og blomster. En konge blir forfatterens egen far fremstilt som også.
De stod kanskje hverandre fjernt i hennes oppvekst - moren stod i veien - men etter hvert kommer det i stand en slags tilnærming mellom far og datter.

Romanen starter med en kald julaften hvor faren som er enkemann og langt over 90 kommer til feiring - og da går minnene tilbake til barndom og andre julaftener. Som i andre "problematiske" ekteskap og familier, er selveste julaften den dagen i året hvor alt kan kjennes mest vondt for noen - også minnene. Ofte endte det på en bortgjemt plass i klesskapet for barnet i denne lille familien.

De tre familiemedlemmene lever etter et slags "separate lives" konsept. Faren er utstøtt av moren fordi han muligens har gjort et lite sidesprang en gang - og barnet må passe på ikke å gi faren for mye oppmerksomhet, for da mister hun morens gunst….. her blir det en slags balansekunst som man lærer seg etter hvert.

Av og til drikker faren litt for mye også, og moren oppfattes som en hard og kald diamant. For naboer og utenverdenen gjelder det å skjule mest mulig at denne familien ikke er en vanlig, normal, harmonisk og lykkelig familie.

Faren har tysk mor og mormor og føler tilhørighet til Sachsen, og en reise dit foretar han regelmessig, men den store drømmen er å ta med sin eneste datter dit - slik at hun kan få oppleve fødested, og folk som føles som røtter og hjemme for faren - det går mange år før datteren gir etter for ønsket - en gang på 1990 tallet, når muren ikke lengre er en unnskyldning for å reise, blir turen til virkelighet.

Dette blir ikke bare en reise til et sted og til nye mennesker - men også en reise til bedre kunnskap om en far og hans "fortid" og "opprinnelse" - her er faren en annen person, han er mer fri enn i Norge, han er mer seg selv.

Hvor mye som er selvbiografisk og hvor mye som er fiksjon, er ikke godt å si, men realismen virker ganske påtrengende og personskildringene er virkelighetsnære. Realistisk er også skildringen av foreldrenes vanskelige ekteskap, negativt som det er, fant jeg dette mest positivt og engasjerende i romanen - mens alle sidesprangene og forelskelsene til hovedpersonen føltes av og til noe malplassert - jeg prøvde å se disse skildringene  i lys av et barns eller en ungdoms flukt fra kompliserte og vonde familieforhold. Også dette med trangen til å skrive, blir en slags reaksjon på oppvekst og uforløste lengsler.

Moren var den hun måtte "holde med" for husfredens skyld opp gjennom barndom og ungdom - men tilknytningen til moren har også mange positive sider, hun var en omsorgsfull og humørfylt morsfigur på mange måter - likevel var det kanskje faren hun følte seg mest i slekt med og beundret mest når det kom til stykket. Han var "kongen"

Romanen hadde en fin atmosfære og skildret på mange måter en gripende familie-historie - til tider hadde den partier som engasjerte meg og berørte meg sterkt, men enkelte skildringer fungerte ikke så bra i helheten - og trakk min bedømmelse nærmere terningkast 4  - enn den 5'n jeg tok høyde for i de første kapitlene jeg lyttet til….. Likevel, Tove Nilsen vil fortsette å være en av mine norske favoritt-forfattere, og jeg kommer helt sikkert til å lese hennes neste roman også. 

Tove Nilsen - bilde fra Litteraturfestival i Stavanger - Foto:RandiAa©
Andre bloggere som har omtalt denne:
Min omtale av Tove Nilsen: Nede i himmelen  
Min omtale av Tove Nilsen: Konge i snø
Min omtale av Tove Nilsen: Himmelske tilstander 
Min omtale av Tove Nilsen: Den eneste broren

Saturday, 5 March 2011

Tanker om bok - Tove Nilsen: Nede i himmelen



Mine tanker om Nede i himmelen:

Møtet med denne romanen kom til meg som del av programmet på Kapittel 10, Stavanger internasjonale festival for litteratur og ytringsfrihet.
Her fikk jeg oppleve forfatteren og romanen på to av de programmene jeg hadde valgt ut. Jeg var så heldig å bli fraktet til fyret av kultursjefen i Randaberg og forfatterne Tove Nilsen og Henrik H. Langeland var i samme privatbilen, så litteratur-kvelden begynte godt.
(Mer om litteratur på fyret her)

En repetisjon med Nede i himmelen fikk jeg  altså dagen etter, fredag 24.09, da var det Litterær lunsj i Kulturbiblioteket, Sølvberget Kulturhus. Det var Karin Haugen som ledet Tove Nilsen gjennom en samtale om hennes siste roman. Det ble en meget god samtale. Ikke minst fordi Karin Haugen har god greie på både litteratur og journalistikk - hun vet å la en forfatter slippe til i samtalen; på en stillferdig måte greier hun å fokusere på det essensielle og stille de rette spørsmålene som gjør det interessant for  publikum som er til stede.
Tove Nilsen  i samtale med Karin Haugen - Foto:Randi©
Tove Nilsens roman passet godt inn i temaet for festivalen: Hukommelse. Få kan som Tove Nilsen skrive oppvekstromaner fra norsk-middelklasse blokkmiljø - dette den fjerde og siste i rekken om Tove og Goggen. Det spesielle ved denne er at det er en "voksens" tilbakeblikk på 1960-tallet; i tråd med Prousts På Sporetav den tapte tid..er det en barndom, ungdom som gjenskapes.De andre tre oppvekstromanene om Tove og Goggen er skrevet i nåtid. Denne i retrospektiv.
Og det hun ikke visste da - visste hun nå i ettertid….
Et oppvekstmiljø på Bøler - høyblokker og lavblokker, man skiller mellom det..her vet man alt om alle (kanskje ikke det groveste, det man burde ha gjort noe med, at Goggen blir mishandlet av faren sin..at Tove lider når foreldrene krangler)…men hverdagen i drabantby-miljø har da også gitt mange fine opplevelser, eller i hvert fall opplevelser som hører en "normal" oppvekst til....å se tilbake slik gir en tone av vemod. Jeg følte det i hvert fall slik da jeg lyttet til Nede i himmelen.
Og hva skjedde så med Tove og Goggen? Skildringen av vennskapet og kanskje kjærligheten mellom disse to unge var både vakkert og sårt skildret. I den litterære samtalen i kulturhuset ble de omtalt som barn som " gikk rundt med en ryggsekk av usynlig skam"...Toves skam er foreldrenes konflikter og krangling, men hun har i hvert fall to foreldre som begge gir henne kjærlighet, det er verre med Goggen; han har tatt igjen mot faren til og med brukt kniv, han sendes bort på "heim".
Her handler det om dobbeltmoral i voksen-verdenen, forstillelse overfor foreldre og lærere, lojalitet og frykt i ungdomsmiljøet. Et oppvekstmiljø hvor aktivitets-stedene for ungdommene er vekkelsesteltet eller platebutikken..Livet i blokka er hjemme for Tove, og uansett føles dette blokk-samfunnet som et sted i trygghet, her går hun fra barn til ungdom, hun trer inn i voksentilværelsen med de "normale" prøvelsene og "seremoniene" dette fører med seg - inntredenen i den voksne tilværelsen var ikke like vellykket for alle, noen falt av på veien. Det var mye humoristisk og muntert å mimre om fra skoledager, nærmiljø og ungdomslivet...men humor til tross: vakkert vemod var den sterkeste følelsen jeg fikk av Tove Nilsens skildringer.
Språk og struktur i romanen er en estetisk nytelse. Tove Nilsen er en profesjonell forfatter som kan sitt yrke og utfører det med berettiget yrkes-stolthet.
Og så beskriver hun så detaljrikt og levende fra en tid jeg selv fikk gjen-opplevd her, romanen fremkalte den gode erindring hos meg.
Boken er gitt ut på Oktober forlag
Jeg brukte også lydboken, og det ga en ekstra nytelse å lytte til Ingrid Vollan ikle seg Tove Nilsens vakre språkdrakt.

En fin og velskrevet oppvekstroman fortalt i "husker-det-modus": 5

Min omtale av Tove Nilsen: Nede i himmelen 
Min omtale av Tove Nilsen: Konge i snø 
Min omtale av Tove Nilsen: Himmelske tilstander 
Min omtale av Tove Nilsen: Den eneste broren

Om utgivelser og priser
Dagbladet kultur om Nede i himmelen 
Intervju-Dagbladet Kultur  
Oktober Forlag

Her er omtale fra Kapittel 10:  

  • Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del I
  • Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del II 
  • Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del III
  • Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del IV  
  • Stavanger Litteratur-festival Kapittel 10 -  Del V   
Her er min omtale fra Kapittel 11: 
  • Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del I
  • Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del II 
  • Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del III
  • Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del IV  
  • Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del V   
  • Stavanger Litteratur-festival Kapittel 11 -  Del VI