Tanker om bok - Ketil Bjørnstad: Verden som var min - Siste tiåret

Med Siste tiåret ble Ketil Bjørnstads store "Verden som var min"-serie avsluttet. Nå føles det nesten som en stor bragd å ha lest disse seks bindene, og for en gigantisk bragd det har vært av Ketil Bjørnstad å skrive dem - ett hvert år. Jeg leste denne siste i august 2020

Tittel: Verden som var min – bind 6 – Siste tiåret
Forfatter: Ketil Bjørnstad
Forlag: Aschehoug
Språk: Bokmål
Utgitt: 2020
Sider: 802
ISBN: 9788203268878
Jeg brukte lydbok fra LBF, innleser Anders Ribu og fikk forhånds-eksemplar fra forfatteren:

Om forfatteren og om boken fra forlagets side.

Mine tanker om Siste tiåret:

Merkelig, denne bloggomtalen har ligget som kladd i over fire år, siden sommeren 2020 - hvorfor den ikke har kommet inn i bloggen før nå, tror jeg skyldes noe underliggende symbolsk - serien var en kjær følgesvenn i mange år - og det ble kanskje noe vemodig da det kom til det siste bindet. Men jeg trøster meg med at det helt sikkert kommer flere romaner fra flittige Ketil Bjørnstad - en av mine så absolutt favoritt forfattere.
 - Selv om det i begynnelsen av dette siste bindet sentreres mye rundt de alvorlige temaene: foreldres bortgang, og hovedpersonens hjerteproblener, så synes jeg tonen i dette tiåret blir lettere og mer avslappet - det virker som om Bjørnstad nå har skrevet seg riktig rutinert på denne stilen, og kanskje også ser frem til en perfekt avslutning. Jeg kom raskt inn i handlingens kontinuitet fra starten av dette bindet - og mitt engasjement var fanget - ikke et kjedelig øyeblikk og lesingen av dette bindet ble en utrolig fin måte å gjenoppfriske nylig passert samtid på.
 - Med dette sjette og siste bindet er vi altså ved veis ende - det har vært mange hundrede sider med leseglede ( eksakt 4785 tror jeg) - ikke en side av disse har vært kjedelig. Først og fremst fordi dette har ført til mye mimring over eget liv i disse ti-årene - mye spennende har blitt memorert fra "min egen verden" og fra verden rundt meg - en annen grunn til at dette ble en rik opplevelse, er selvsagt den språklige nytelsen det er å lese Ketil Bjørnstads velformulerte stil.
Vi er nå nært opp til nåtiden - årene går fra 2010 til 2019 - og innhold og tone i Siste tiåret bærer preg av at forfatteren har blitt om ikke gammel, så en eldre, mer moden mann - man tenker med vemod tilbake på tidligere år, på foreldre og venner, på de som er blitt borte - og man bekymrer seg over verdens tilstand og enda mer over hva fremtiden kan ha å by på. Det er mye å bekymre seg over og det er mye som er farlig - og Ketil Bjørnstad er utrolig flink til å trekke frem alt som er farlig for han - flyreisene for eksempel, trafikken for øvrig og alt som kan ramme hans nærmeste - og  ikke minst ens egen helse med hjerteflimmer og andre plager - og på toppen kommer korona-pandemien som forsterker engstelsene. Noe annet som kanskje forsterker engstelse, redsel og katastrofetenking i dette tiåret, er ansvaret for et barns oppvekst, han har fått en adoptivdatter - noe som gir en ny dimensjon i livet.
Denne katastrofetenkingen kan kanskje virke litt overveldende på leseren,  - men her tror jeg forfatteren bevisst velger å sette det litt på spissen - humoristisk sans har han, i tillegg til selvironi - han fleiper litt med å fremheve negative sider ved egen fremtoning, alder, utseende og ikke minst utdannelse, eller mangel på.  (En som kanskje er bevisst sin egen storhet, kan tillate seg å gjøre slikt)
Et tema som har vært fint å følge i alle bindene, er Bjørnstads solide relasjon til egne foreldre, og den omsorgen og kjærligheten han følger dem inn i alderdommen og slutten av livet på.
Interessant har det også vært å følge forfatterens utrettelige engasjement i politiske saker og hendelser både i Norge og ute i verden.  (Selv om jeg ikke alltid har vært enig i hans "ståsteder" i en del av sakene, må jeg innrømme at det har vært givende å følge tankegangen og argumentasjonen - for eksempel når det gjelder Arne Treholt, se min forrige omtale)
 - Som en tråd gjennom alle bindene går en undring over den "ytre" verden - det er i Obstfeldersk regi - er han kommet på feil klode?

 - Et annet interessant tema i dette siste bindet er hans evaluering av egen forfattervirksomhet - tilbakeblikk på mange av hans romaner og spesielt arbeidet med Verden som var min serien. Og tilblivelsen av dette "prosjektet" - at det egentlig hadde en trang fødsel da han første gang la det frem for forlaget. Og når det gjelder evalueringen av eget forfatterskap, er han også modig nok til å ta et oppgjør med spesifikke kritikere  som han mener har gitt han urettmessig behandlig og omtale - å føle sterkt om slike ting mener jeg er en forfatters soleklare rett..... 

 - Det er umulig i en kort omtale å nevne alt det spennende Bjørnstad har fått plass til i dette bindet – det må bare understrekes at temaene er uten ende og allsidige, av de mange kan nevnes: - selvsagt er han innom Metoo "fenomenet" - han har noen interessante synspunkter her som jeg kan si meg enig i. Hotell-rom blir også et slags tema her har han svært stor erfaring fra konsert-reiser og "bok-reiser" med utrolig mange reisedager i løpet av et år - det vekker savn og nesten sorg at moderne hotellrom ikke er som i gamle dager - det gir han ikke samme muligheter til skriving og avslapping.

Konklusjon:

 - og hva Bjørnstads verden angår sitter vi igjen med en sterk underbygd følelse at den er urolig og farlig. USA er ikke blant de snilleste i klassen, Russland heller ikke blant de slemmeste. Videre hva Ketil Bjørnstads verden angår, så er den rik på kultur, kjendiser og reiser, engstelse og aldringstanker, mimring om fortiden, og ikke minst mye kjærlighet og undring.
 - I siste del av boken kommer han med en del interessante vurderingstanker om sitt eget storverk.....   - og til slutt en oppsummering eller oppramsing over alt det han enda skulle ha skrevet om fra dette tiåret - alt det som IKKE kom med.
Epilogen leser han selv - han har mange å takke - alle som har fulgt han gjennom dette store prosjektet - til slutt takker han leserne også - så jeg følte meg litt inkludert.

Terningkast:5

 

Etter denne Verden som var min-serien avsluttet jeg foreløpig min Bjørnstad-periode med to vakre diktsamlinger fra han: Båt på fjorden (2021) og Sommernatt ved fjorden (2022) - utrolig mye vakkert og stemningsfullt.

 

 Mine omtaler av noen Ketil Bjørnstad verk:

Bjørnstad, Ketil: Til musikken, Elven, Damen i dalen - trilogi  

Bjørnstad, Ketil: Verdens ende 

Bjørnstad, Ketil: Ensomheten

Bjørnstad, Ketil: De udødelige 

Bjørnstad, Ketil: Veien til Mozart

Bjørnstad, Ketil: Veien til Mozart - Konsert Ringve

Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Sekstitallet

Bjørnstad, Ketil: Boklansering av Sekstitallet

Bjørnstad, Ketil: Alene ut - dikt 

Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Syttitallet I

Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Syttitallet II 

Bjørnstad, Ketil: Bokbad med Anne Grosvold 

Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Åttitallet

Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Nittitallet 

Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Tyvetallet 

Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Siste tiåret

Tanker om bok - Tove Nilsen: Den eneste broren

 

Vakker skildring av den eneste broren Leif sin oppvekst i Trondheim i tiden rundt andre verdenskrig. Livet er fullt av drømmer og håp og forventninger - men tiden er usikker - det fikk Leif erfare....

Tittel: Den eneste broren
Forfatter: Tove Nilsen
Produsert av: Forlaget Oktober
Målform: Bokmål
Spilletid: 7:33:53
Først utgitt: 25.09.2020
ISBN Lydfil: 9788242185518
Innleser: Ingrid Vollan
Jeg brukte lydfil fra LBF og papirutgaven fra Oktober forlag

Om forfatteren:

Tove Nilsen på Stavanger Litteraturfestival - Foto:RandiAa©

Om forfatteren i Store Norske Leksikon

Mine tanker om den eneste broren:

Jeg har fulgt det meste av Tove Nilsens forfatterskap fra debuten på 1970-tallet og gjennombruddet med Skyskraperengler til denne siste Den eneste broren. Den romanen jeg hittil har likt best er faktisk Sommer 2005 (utgitt i 2006 – om forholdet til moren i en tid med en vanskelig skilsmisseprosess)

Jeg syntes vi ble godt kjent med denne eneste broren i søskenflokken gjennom denne fine, varme og kjærlige skildringen av han og familien i tiden rundt andre verdenskrig - for meg var det et ekstra pluss at handlingen foregår i hjembyen min, Trondheim. Og i lydbok-utgaven får vi mange fine innslag med trønderdialekten, og særegenheter i trønderkulturen. Boken ble bare bedre etter hvert som handlingen skred frem - og vekslingen mellom 1940-tallet og nåtid fungerte godt. Identitets-søken i ungdomstiden – og andre verdenskrig, med soldater og rasjonering blir et bakteppe som ikke utmales unødig.

Romanen har en lys tone, til tross for at vi hele tiden fornemmer at krigen tar drømmene fra mennesker. Slik også for Leif Jacobsen, en livlig og kvikk gutt, beundret av søstrene sine, moren og mormoren – og forholdet til faren var også fint skildret, de gangene de hadde anledning til å være sammen – som sjømann var faren borte fra hjemmet i lengre perioder.

Leif følger vi gjennom forelskelse og hyppige besøk til byens bibliotek – han likte bøker, men han likte også den unge bibliotekaren, stolt er han også over sin første virkelige jobb som sykkelreparatør. Men i 1942 tar livet en annen retning for Leif – han er 19 år nå. Her skal ikke røpes for mange detaljer.
Men i årene før 1942 er livet bare fryd og gammen – nesten da, litt trangt er det hjemme i søskenflokken, og en annen bror, eller halvbror, har han visst også – Nidarosdomen står sentralt i livet hans, her kan han ta tilflukt av og til når han vil ha fred fra søskenflokken, eller tenke ”store” tanker.
Vi følger han også i full fart på sykkel, rundt omkring i den fine byen, eller langs Nidelven og over bruene.
Tove Nilsen har prøvd å gjenskape en bit av sin familiehistorie – en bit som har vært litt mystisk og uklar.  Hun har brukt de kildene som har vært tilgjengelige og knyttet det hele til dokumentert virkelighet – denne onkelen som døde tidlig, har ikke blitt snakket særlig om i familien, der realitetene mangler, har hun brukt sine dikteriske evner – onkelen har kanskje vært tiet om fordi tapet var stort, og han står som en fin representant for mange av de unge livene som ikke fikk sine drømmer oppfylt på grunn av krigens brutalitet. Hva som egentlig var årsaken til at onkel Leif endte sitt liv i flukt (fra hva), er et åpent spørsmål – søsteren Liv (Tove Nilsens mor) nevnte en eneste gang noe om sabotasje mot et tysk våpenlager.
Denne romanen blir som flere av Tove Nilsens romaner en oppvekstroman – og gutten Leif blir en levende karakter for leseren – en positiv ungdom på søken etter vennskap, kjærlighet og identitet – men så ender det hele i kald snø i svenske fjelltrakter – leseren blir tidlig i romanen forespeilet dette.
Selv om Tove Nilsen lar oss følge gutten  (onkelen) Leif sitt liv bare noen få år i slutten av ten-årene, har hun greid å skildre han så levende og fengslende at jeg faktisk tar han med meg i tankene lenge etter at boken er lest.
Anbefaler romanen på det varmeste.
Terningkast: 5
Tove Nilsen forteller om romanen:

Tove Nilsen leser fra romanen:

Min omtale av Tove Nilsen: Nede i himmelen  

Min omtale av Tove Nilsen: Konge i snø

Min omtale av Tove Nilsen: Himmelske tilstander 

Min omtale av Tove Nilsen: Den eneste broren 

 

Tanker om bok - Mikael Niemi: Koke bjørn

Du verden – Dette var litt av en roman. Utrolig fengslende og velskrevet.
Tittel: Koke bjørn
Forfatter: Mikael Niemi
Utgivelsesår: 2019
Forlag: Oktober
Språk: Bokmål
ISBN: 9788249519231
Sider: 445
Originaltittel: Koka björn
Oversatt av Erik Johannes Krogstad
Jeg hadde lesereksemplar fra Oktober Forlag og lydfil fra Lydbokforlaget, ISBN: 9788242181305, flott innlesing av Ivar Nergaard. Lest og lyttet i april 2019

Mikael Niemi - foto fra Oktober Forlag av Peter Knutson

Om forfatteren: Mikael Niemi er født i 1959 og  vokste opp i Pajala i Nord-Sverige –han skriver altså fra sine hjemtrakter. Det startet han med i 1988 – Det store gjennombruddert kom i 2000 med Populærmusikk fra Vittula – den er også filmatisert. Jeg har både lest boken og sett filmen, veldig bra  – men ganske annerledes enn Koke bjørn.(Min omtale) - Mer om forfatteren

Mine tanker om Koke bjørn:

Niemi er en forfatter som kjennetegnes ved humor og kreativitet, har jeg funnet ut. Her har vi en roman som allerede med tittelen slår fast at den er noe utenom det vanlige – en ganske rå og slående tittel, så vi skjønner at vi har kraftig kost i vente. Og grotesk er det, men samtidig så underholdende og lystbetont i all sin råskap. (Den merkelige tittelen kan vel kanskje ha en videre betydning også - det jaktes på bjørn og ondskapen, og blir den innhentet, "kokes" den og tilintetgjøres.)
Romanen gir oss mye krass realisme i form av fattigdom, undertrykkelse, fordommer, klasseforskjeller, og overtro og ondskap – men vi får også motvekt i  form av vakre naturskildringer og duftende urter, klokskap og godhet. Voldelig sex og vakker kjærlighet står også som grelle kontraster i denne romanen. Og i kontrast til dumhet, sneversyn og vankunne presenteres troen på rettferdighet, kunnskap, godhet og fremskritt.  Her skimter man håp.
Romanen kan også leses som en sosialhistorisk tidsskildring av vekkelse og religion og kultur for 150 år siden langt der oppe i Nord-Sveriges Lappland mot grensen til Finland.
Foretrekker man kriminal-romaner, så har også Mikael Niemi sørget for det her - han har skapt sitt originale Sherlock Holmes-Dr.Watson-par  med Lars Levi Læstadius (med rot i historisk virkelighet) som etterforsker  og den unge samen Jussi som lærevillig assistent – et fantastisk tospann som man bare må tiljuble.
Romanen har god forankring i virkeligheten både når det gjelder tid, miljø, kultur og karakterer - og temaene blir mange - blant annet religion, etnisitet, diskriminering, urettferdighet, mobbing, fattigdom, uvitenhet, vold, natur, plantelære – og til og med kriminaletterforskning.
Romanen er forunderlig eventyrlig samtidig som den er høyst realistisk. Man kan trekke likhetspunkter til de gamle, tradisjonelle eventyrene, samtidig som det er en historisk roman.
Utgangspunktet for handlingen er sommer på et sted langt nord i Sverige i 1852 - presten Lars Levi Læstadius står for en vekkelse og mange blir med.
(Tilføyelse: Niemi har gitt romanen en sterk tilknytning til den læstadianske vekkelsesbevegelsen. Den virket frigjørende på samene, og Lars Levi Læstadius spilte en sentral rolle her. Forkynnelsen hans hadde gitt samer en identitet og en stolthet. Mange var også blitt hjulpet med sitt alkoholmisbruk som hadde skylden for mye sosial nød. Læstadianerne så på sin tro som den rette, og slik kom de i konflikt med prester og lensmenn og øvrighet – det kulminerte med Kautokeino-opprøret i 1852.)
Lars Levi Læstadius var er en god prest og den gangen han fant en forkommen, utstøtt samegutt i grøfta, er han den gode samaritan og tar ansvar for han, Jussi ble han kalt. Presten viser sine medmenneskelige egenskaper gjennom alt han har gjort for denne Jussi, tatt han nærmest til seg, reddet han fra en forferdelig morsskikkelse, oppdratt han og undervist han – ikke bare i elementære ferdigheter, men også i livets underverker og naturens skjønnhet og mysterier – dette i seg selv har blitt en vakker fortelling om samegutten Jussi og hvordan han ble til det positive, gode menneske han fremstår som.
Så til "kriminal-gåten": Det skjer plutselig skremmende ting i lokalmiljøet, tjenestejenter forsvinner – og det blir stor samling og manngard for å finne synderen som de opplagt tror er en demonisk slagbjørn – men presten lar seg ikke lure av at det ropes slagbjørn. Med Jussi som lærenem assistent setter han i gang sin kløktige etterforskning, men han har skumle og mektige krefter imot seg, det får også Jussi føle. En av disse de må stå opp imot er den vemmelige, alkoholiserte, brautende lensmannen som hisser opp folkemengden til å forfølge og finne ”morder-bjørnen” – presten og assistenten hans går kløktig og diplomatisk til verks, og vi følger en utrolig effektiv og avansert mord-etterforskning hvor presten avslører sine imponerende kunnskaper på mange områder. Det er ikke gitt enhver forfatter å dra leseren så intenst inn i begivenhetene, atmosfæren og stemningen – Niemi skriver slik at det gir en sterk visuell opplevelse.
Jeg har lyst til å bruke store ord på denne: Et mektig ”epos” – Skal ikke røpe slutten, men dramatisk - det er det.
Konklusjon: Kriminalroman, historiefortelling, naturdokumentar og kjærlighetsroman i ett -  Koke bjørn er en roman med mange aspekter - en  beretning fra en historisk epoke i samers kår og kamp, om forkynnelse og motstanden mot dominans og undertrykking - en beretning om kampen mellom onde krefter og gode krefter i menneskets natur, en skildring av natur, dyr og planteliv, og ikke minst en spennende kriminal-roman. Denne romanen hadde jeg gjerne sett filmet - men det kunne kanskje ødelegge for de flotte visuelle inntrykk forfatteren ga meg gjennom sin beretning og velvalgte ord. Min anbefaling: Gå ikke glipp av denne
Terningkast:6

Anita har også omtalt denne.
Tine har også omtale 

 

Tanker om bok - Katherine Webb: Den engelske piken

Hva drev Joan og Maude ut på eventyr – Nysgjerrige på mennenes verden? Konkurranse-motiv? Selvrealisering? Grunnene kan være mange. Her møtes de to kvinnene fra ulike tidsepoker - for Joan blir det et skjellsettende møte.....
Tittel: Den engelske piken
Forfatter: Katherine Webb
Forlag: Lydbokforlaget
Utgivelsesår: 2016
Språk: Bokmål
Format: CD
Spilletid: 15:47:10
ISBN CD: 9788242171597
Original tittel: The English Girl
Oversetter: Jan Chr. Næss
Innleser: Runa Eilertsen 
Jeg lånte lydboken på biblioteket. Papirutgaven er gitt ut på Gyldendal Forlag - 2016, 432 sider, ISBN:9788205490604

Katherine Webb - foto:Adrian Sherratt - Gyldendal

Mine tanker om Den engelske piken:

Katherine Webb sine bøker er populære I Norge – det tente min nysgjerrighet. Hun er engelsk og født i 1977. Hun har studert historie, og handlingen i denne romanen spinner ikke bare rundt en  romantisk historie, den har også et innhold av historisk interesse. Boken Katherine Webb debuterte med, er Arven fra 2010 (jeg har boken, men har ikke lest den )
Av og til føler jeg at jeg er altfor kresen i mitt valg av romaner – for at ikke lesingen skal bli for ”snever” – for å si det slik, leser jeg av og til romaner som jeg i utgangspunktet føler jeg ikke vil befinne meg vel i -  Nå valgte jeg med åpent sinn å lese denne romanen, dvs lytte den – og selvsagt fullførte jeg hele romanen – det gjør jeg nok alltid, selv om det noen ganger føles som litt bortkastet tid.
Men nå skal jeg fokusere først og fremst på det jeg fant positivt i Den engelske piken – og ikke legge for mye vekt på det som kanskje føltes kjedelig og intetsigende. Her skal ikke røpes så mye av innholdet - men jeg kan konstatere at det er en ganske fascinerende historie - den rommer både kjærlighet, historie, spenning, miljø- og kultur-skildring.
Vi følger egentlig to parallelle historier om to kvinner, i to epoker – de møter hverandre i 1958. Hovedpersonen er den engelske arkeologen  Joan Seabrook  - fascinert av Arabia, og ørkenen – hun ble trollbundet av Tusen og en natts eventyrene som barn.
Joans bror Daniel er engelsk soldat i Oman, på den arabiske halvøy, (Oman har en "liten krig" gående i 1958-59 - britiske soldater hjelper Sultanen å slå ned muslimske opprørere) - med forloveden Rory som reisefølge drar Joan til Muscat i 1958 – eventyr-lyst lokker henne dit – påskuddet er å besøke broren.
Joans tanke var en liten arkeologisk skattejakt ved fortet Jabrin – når ikke det lykkes, får hun i hvert fall kontakt med eventyreren Maude Vickery som har oppholdt seg der i mange tiår, og var på en farefull ekspedisjon i ørkenen i 1909  - vi får mot slutten av boken vite hva som foregikk på denne ekspedisjonen, den fikk fatale følger for Maude, og vi forstår hennes grunner til bitterhet – Joans bekjentskap med Maude leder til litt av hvert, det byr på overraskelser - farlige overraskelser.
(Katherine Webb tangerer historiske fakta her ved å bruke Gertrude Bell som sin modell for Maude.)
Joan blir trukket inn i politiske konflikter samtidig som hun har en del  personlige problemer å rydde opp i - mer skal ikke røpes her.
Det jeg likte ved denne romanen var at jeg ble minnet om europeernes innblanding i andre lands anliggender, jeg fikk et lite innblikk i den arabiske verden, i rikdommer som var av interesse for europeere, og vi møter mennesker med eventyrlyst og dristighet.
Andre lesere vil kanskje fokusere på kjærlighets-historiene som også er en del av romanen. 
Spenning, eventyrlyst, romantikk, kvinner som våger, kvinner som utfordrer menn - joda, mange vil nok like denne romanen av Katherine Webb - på meg virket det som om vi fulgte dette litt mye "på overflaten" uten å gå særlig i dybden.......
Mange lesere vil nok gi denne langt høyere score enn mine:
Terningkast:3 

Her presenterer Katherine Webb boken sin:

Tanker om bok - Johan B. Mjønes: Heim

En utrolig spesiell og vakker roman – trist kanskje, men likevel stemningsfull og engasjerende. Drømmeaktig, men likevel realistisk.
Tittel: Heim
Forfatter: Johan B. Mjønes
Antall sider: 256
Utgivelsesår: 2018
Målform: Bokmål
Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2018
ISBN: 9788203363528
Bok-cover er et vakkert utsnitt av Håkon Blekens maleri Ringen sluttet fra 1977
Jeg hadde leser-eksemplar fra Gyldendal og lydfil - ISBN 9788242168221 fra Lydbokforlaget, lest av Jan Martin Johnsen
Om forfatteren - Aschehougs side

Mine tanker om Heim:

Heim - en megetsigende tittel på denne boken. Det var det første som slo meg. Jeg ble faktisk sittende litt og tenke over tittelen - det kunne jo bety litt av hvert - og det skjønte jeg også under lesingen av romanen. Heim er et stedsnavn i Trøndelag, nær Hemne og Snillfjord - og navnet på en ny kommune fra 2020. Så er det også etternavnet til hovedpersonen, han heter Jørgen Heim. I tillegg får tittelen en til å tenke på et sted man hører hjemme - det ble så tydelig at hovedpersonen i romanen hadde vært og var bundet til en "heimgård" (Det var som Per Bufast i Tarjei Vesaas sin roman Det store spelet) - en annen sterk assosiasjon jeg fikk av boktittelen da jeg kom i gang med lesingen, det var at hovedpersonen var "på vei hjem" - til et endepunkt, til å finne fred, gjennom den prosessen vi fikk følge her - der hovedpersonen "repeterer" store deler av sitt liv når det går mot slutten - ja, vi følger han helt til siste slutt bokstavelig talt. Før jeg sier noe mer om dette, bør jeg kanskje kort skissere innholdet:
Handling og persongalleri er ganske snevert og konsentrert – vi fokuserer på en hovedperson, Jørgen Heim som ligger for døden - han har store smerter, og "baler” med litt av hvert - nattskjorta skal av når det blir for varmt, og bekkenet må skyves bort når det blir for vondt - han døser inn i drømmeverdenen og av og til glimter han til med noen våkne øyeblikk som blir færre og kortere etter hvert.
Av og til fornemmer han sykehjems-personalet som i korte, travle øyeblikk kommer og utretter det mest nødvendige med han.
Jeg fikk litt assosiasjoner til Draumkvedet med Olav Åstesons opplevelser i drømmeverden - om livet etter døden mens han sov fra julaften til trettende dag jul, men Jørgen Heim hadde ikke visjoner om et liv etter døden, hans drømme-visjoner var om livet slik det hadde vært for han - FØR han dør - og Jørgen våknet ikke av sin søvn. 
Jørgen Heims "fantasier" gir oss på en fascinerende måte glimt av hans livshistorie - det gir sterke inntrykk. Spesielt er han opptatt av broren som brått ble revet bort - det går som en rød tråd gjennom hele historien. Vi skjønner det ligger noe mer bak dette....Skal ikke røpe for mye her – for dette var et viktig tema i historien, og også en traumatisk hendelse som satte spor i Jørgens liv - da broren forulykket, ble Jørgen odelsgutten – og så blir han stedbundet til Heim - til slit og plikter og krav og forventninger. Vi får visualisert gjennom en smertefull og drømmeaktiv beretning hvordan Jørgen Heim sitt liv ble – og det lar oss lett generalisere: slik fortoner livet seg for mange - og ved reisens slutt skal det oppsummeres, ikke angres på, men rett og slett bare konstateres at ”slik ble det" - fødsel er smertefull, reisen gjennom livet er smertefull, og ikke minst reisen inn i døden til en annen "Heim" kan også være veldig smertefull.
Vi får mange fine glimt tilbake i livet til Jørgen – også til barndommen og til foreldrene og andre slektninger.  Vi fornemmer mye av livet på gården og i bygda – og vi forstår mer og mer av Jørgens oppvekst og tilknytning til gården - vi hører om alle arbeidsoppgavene og pliktene og tradisjonene. Som de flestes liv, har også Jørgens liv hatt både sine lyse og mørke sider.
Jørgen ble på gården – odelsloddet falt på han, andre drømmer og planer måtte skrinlegges, han gjorde sin plikt -  han minnet meg nok om Per Bufast., men jeg tror nok Jørgen fant mening i det han gjorde og livet han hadde levd.
Tross alt hadde det fungert på mange måter, gitt han gleder og naturopplevelser også, verre var det nå når han lå for døden – det var hjerteskjærende å se hvordan han strevde for å kommunisere med omverdenen og sykepleierne - de gjorde vel så godt de kunne, men er det godt nok når Jørgen ikke fikk dem til å forstå når han tørstet, når han var sulten, når det var for varmt for han og når han hadde vondt? Ikke kunne de forklare han og gjøre han forstått med det de gjorde med han og det som skulle skje – Mjønes skildrer på en fantastisk god måte den utryggheten og faktisk redselen dette skaper hos Jørgen. Romanen blir også et sterkt samfunnskritisk innlegg i debatten om sykehjem og eldreomsorg. Mjønes har selv jobbet på sykehjem og tydeligvis har han gjort seg tanker om "tingenes tilstand" og forbedringer som burde være på sin plass i dagens eldreomsorg – spesielt dette med å ha nok personell som har tid til å kommunisere med  pasientene, til å være der, til å forstå osv.  
Konklusjon: En viktig og lærerik roman som jeg håper mange vil lese - og ikke minst så er den en vakker roman. Den gjorde et sterkt inntrykk på meg – selv om den var om Jørgen Heim, ett spesielt menneske, hans livsløp og dødskamp - så var den så allmenngyldig og eksistensiell.
For Jørgen var det en spesiell livshendelse som på en måte ble skjebnen hans – og denne hendelsen dukker opp hele tiden i tankespinnet hans denne siste tiden - det er tydelig noe han må "gjøre seg ferdig med" før han forlater denne verden. Etter hvert forstår leseren mer og mer av dette……
En trist men vakker historie, stemningsfull og engasjerende i et vakkert poetisk språk – drømmeaktig men likevel realistisk.
Terningkast:6
Nå er det snart gått et år siden jeg var på Aschehougs høst-lansering av boken - og like lenge siden den er lest - men det er en bok man ikke glemmer så lett. Her et par bilder fra boklanseringen:

Presentasjon av Heim på Aschehougs høst-møte i Trondheim 15.10.2018 - Foto:RandiAa©

Johan B. Mjønes leser fra boken - Foto:RandiAa©

Tanker om bok - Jørgen Brekke: Menneskehunger

Menneskehunger - grøss og gru for en tittel. Gourmet restaurant og Trondheims-miljøet står sentralt i Jørgen Brekkes siste roman. Spenning så det holder. Og den trivelige, godt voksne Odd Singsaker, nå som nybakt pappa, er selvsagt etterforskeren. Kan utgangspunktet bli bedre?
Tittel: Menneskehunger
Forfatter: Jørgen Brekke
Utgivelsesår: 2019
352 sider
Forlag: Gyldendal
ISBN/EAN: 9788205529564
Jeg hadde lesereksemplar fra forlaget og lydfil fra LBF, ISBN: 9788242181961, lest av Torgeir Reiten 
Om forfatteren fra forlagets side.
Bokens "bakside-cover" gir oss en kort og presis introduksjon til boken:

Mine tanker om Menneskehunger:

Man kan mistenke Jørgen Brekke for å være litt besatt av filosofien rundt ”Det ondes problem” – det har slått meg i flere av bøkene hans og i særdeleshet i denne. Heldigvis får vi en viss motvekt til ondskapen i snille, milde, sympatiske etterforsker Odd Singsaker. (Litt ut av konseptene går han nok denne gangen når morderen er frekk nok til å "besøke" barnevognen til datteren Anne)
I årets krim-roman lager Brekke en fin blanding av gammelt og nytt – arkeologi med middelaldergrav og et lårbein av nyere dato i samme grav – mat-oppskrift på gulnede dokumenter, munke-kokker fra middelalderen og moderne "Michelin-restauranter" - Odd Singsaker får sannelig noe å bryne seg på, godt er det at han har gode hjelpere, konas venninne Siri for eksempel. Morderen leker virkelig katt og mus med han denne gangen – og altfor nært og farlig blir det når morderen legger igjen ”tegn” i barnevognen deres - blant annet en blodflekk som stammer fra det første offeret - den myrdede restaurantanmelderen Tor Mjølner - han som har skrevet den verst tenkelige anmeldelsen av et måltid på en av byens beste restauranter, Honningkrukken,  i bydelen Lilleby. Ikke rart at de første mistenkte er og blir stedets kokker, og da først og fremst ”topp-kokken” Mattis Monsen. Handlingen tar mange interessante og uventede veier i denne romanen – og persongalleriet er ikke mindre interessant. Her er det fart og spenning hele veien - og man føler man må bare lese og lese (eller lytte, som jeg gjorde) uten stans.
Et innslag av kannibalisme gjør denne romanen spesielt ”ekkel", Brekke ser ut til å ha gjort en del research på emnet, slik at det faller naturlig inn i handlingen. Velger man å se det litt symbolsk, så er jo mange i dag opptatt av at vi ødelegger kloden vår på mange vis - og kannibalisme blir her et konkret tegn på at vi fortærer oss selv.
(Et lite sidesprang - her er noe bakgrunnsinfo på kannibalisme:
Wikipedia - NRK - Videnskap.dk -  Forskning.no - sistnevne er ganske grusom)
Arkeologiske utgravinger har en sentral plass i denne romanen. Og det passer godt inn i Trondheims-miljøet, for her graves det stadig i flere deler av byen og mye spennende kommer for en dag – arkeologi-"biten" i romanen falt i hvert fall veldig i smak hos meg.
Et annet interessant innslag er de to ungdommene Markus og Ida som finner liket i containeren ved Honningkrukken – de er idealistiske og ressursbevisste, og ser det som en slags "sport” å nyttiggjøre seg kastet mat.
Sentralt står også oppskriften på levergryte og selve retten i restauranten – et poeng som Brekke virkelig har utnyttet – ikke uten humor i alt det groteske.
Kanskje er det ikke en realistisk virkelighet Brekke skriver om, men så helt urealistisk er det vel heller ikke – og det er tydelig at han leker med leseren og har det moro når han skriver – det føles litt som en demper på det grusomme og farlige. Hvis man skal se litt seriøst på slik ”underholdende” krim-litteratur, kan man jo alltid påpeke at det setter søkelyset på skyggesider i samfunnet og skyggesider ved mennesket. I hvert fall er det slik jeg ”leser” en del av de krim-romanene jeg tar en nærmere kikk på.

Konklusjon:

Jeg unngår å dra frem for mye av handlingen her, for det kan lett avsløre mange "morsomme" krumspring og poeng i boken.  Men jeg kan innrømme at jeg gru-hygget meg hele veien. Romanen mangler ikke noe denne gangen - det er fart og spenning, mye humor og mye gourmet-prat - og handlingen er faktisk veldig logisk også; og ikke minst -  Menneskehunger er så absolutt en velskrevet roman.
Ett poeng til: denne gangen var jeg sikker på at jeg hadde ringet inn den rette morderen, men den gang ei - jeg ble grundig lurt - løsningen var et skikkelig trumf-ess i bokens siste del - Og oppskriften på levergryte? Den kan leserne finne på siste side i boken.
Terningkast:5     

Her er noen bilder i forbindelse med boklanseringen på Baklandet Skydsstation 07.08.2019 - Odd Singsaker sitt favoritt-sted - der han stresser ned med sild og aquavit. (Bildene er bare tatt med mobil - 1.Pål koser seg på boklanseringer, spesielt på dette stedet. 2. Jørgen Brekke i samtale med Ørjan Greiff Johnsen. 3. Vi satt ved denne veggen. 4. Boksignering var det også):

Mer om noen av Jørgen Brekkes bøker - mine omtaler:

Avgrunnsblikk - Boklansering Litteraturhuset
Avgrunnsblikk - Boklansering Baklandet Skydsstation
Avgrunnsblikk - Min omtale
Paradisplaneten - Boklansering
Doktor Fredrikis kabinett - Min omtale
Alle kan dø - Boklansering - noen bilder
Menneskehunger

Tanker om bok - Edvard Hoem: Jordmor på jorda - Huset under Blåhammaren

En intens og vakker skildring av en helstøpt kvinneskikkelse - man glemmer ikke jordmoren Marta Kristine Nesje så lett - Edvard Hoem har gitt et fengslende bilde av sin tippoldemor. 
Tittel: Jordmor på jorda
Forfatter: Edvard Hoem
Forlag: Oktober
Utgitt: 2018
Språk: Nynorsk
ISBN: 9788249519804
Sider: 349
Jeg brukte bok fra forlaget og lydfil fra LBF, Lydfil: 9788242168580, utgitt 2018, spilletid 09.11, innleser Edvard Hoem - et pluss i leseopplevelsen å høre forfatteren selv lese. (Lest og lyttet ferdig 01.03.2019)

Edvard Hoem foto fra forlagets side av Paal Audestad

Om forfatteren:
Fra forlagets side. Fra Store norske leksikon.

Mine tanker om Jordmor på jorda - Huset under Blåhammaren:

Denne romanen fra 2018 er en ”nyskriving” av Hoems Jordmor på jorda som han skrev som en hyllest i 2008 da Den norske Jordmorforening markerte sitt 100-års jubileum.
Innholdet kort fortalt er fortellingen om en utrolig flott kvinne-karakter; Edvard Hoem sin tippoldemor – Marta Kristine Andersdatter Nesje, født i 1793. Hun var en kvinne forut for sin tid - hun kom fra fattige husmannskår, men sørget for å ta den utdannelsen hun tidlig i livet hadde sett for seg var hennes kall; nemlig jordmor-yrket.  
Viljesterk som hun var, går hun fra Romsdalen til hovedstaden til fots – mann og barn måtte greie seg uten henne i tre-kvart år. Vel hjemme med utdannings-bevis i orden, ble det likevel ikke så lett å få folk til å nyttig-gjøre seg den dyktige jordmora – selv om loven sa at folk nå skulle tilkalle en "yrkesutdannet” jordmor. Folk var fattige, hadde knapt med mat, og penger til å betale en jordmor ble sett på som unødig luksus – og barnedødeligheten ble deretter.
 Marta Kristine ga ikke opp så lett, og lyktes med å tjene kvinner under fødsler i femti år – i tillegg til yrket sitt var hun husmor, mor (11 barn fødte hun)  og hustru til en mann som etter hvert absolutt trengte henne.
Edvard Hoem bruker det han har greid å oppspore av faktiske hendelser – og så legger han til skildringer og menneskelige tanker og følelser og gjenskaper en tid, en epoke, en kultur og et miljø.Egentlig er denne romanen om jordmora kronologisk sett den første i slektskrøniken til Edvard Hoem – for hun er mor til Knut Hansen Nesje - han som vi hører om i "Slåttekar i himmelen".
I ”Jordmor på jorda"  finner vi både bonderomantikk, bondestolthet og slekts-stolthet. Men utelatt er ikke strev og slit, nøysomhet og realisme…
Marta Kristine er en kvinne som kan stå som et verdig ideal for mange – hun hadde pågangsmot og lot seg ikke knekke av folkesnakk eller motgang. Hun visste hva hun stod for og hva hun ville, i tillegg hadde hun omtanke og kjærlighet å gi til de rundt seg.
Vi hører om en familie, og en sentral kvinneskikkelse – men samtidig er dette Norgeshistorie på en engasjerende og lærerik måte.
Edvard Hoem viser slekts-stolthet og beundring og respekt for norsk kultur og fedreland gjennom denne romanen.
Selv om denne historien kan sies å være en tidsskildring, et stykke Norgeshistorie, et stykke kvinne-historie, så er det like mye historien om en menneske-skjebne,  Marta Kristine Andersdatter Nesje – og for Edvard Hoem blir dette også selvsagt en bit i puslespillet i hans egen slektsforskning – (Jeg har selv drevet slektsforskning noen år, og vet hvilket stort engasjement det skaper – og slektsforskningen blir så mye mer, når man finner dokumenter, fragmenter som gir en et bilde av enkeltpersoner i slektstreet. Det er spennende og tidkrevende arbeid. Og ikke alle slektsforskere evner som Edvard Hoem å gjenskape slekten i vakker språkdrakt og skildringer slik at de blir levende for oss i samtiden også )
Marta Kristine er skildret på en realistisk måte, hun blir en kvinneskikkelse som leseren ikke glemmer så lett – vi imponeres av hennes pågangsmot og kløkt, og ikke minst hennes ”stahet” – med det mener jeg hennes evne til å finne muligheter og løsninger,  til ikke å gi opp, til å gå for de mål hun satte seg. Hennes store, livslange kjærlighet var Hans Nesje, men ekteskapet ble ingen dans på roser; Hans var tungsindig og i tillegg preget av opplevelser fra krigen mot svenskene. Hele familien fikk føle vekten av Hans sine byrder…men støttet av sognepresten blir Stina, som hun ble kalt, likevel inspirert til både studier og yrkesvalg.
Denne romanen gir oss så mye – Norges-historie, kvinnehistorie, jordmorhistorie, brytningstiden på 1800-tallet med fattigdom og hardt liv for bønder og småkårs-folk, vi møter fordommer og jantelov – og ikke minst vi møter Marta Kristine, en kvinne som viste vei for de som kom etter henne. Edvard Hoems fortellerevne og spennende tidskoloritt fengsler enhver leser.
Edvard Hoems romaner gir oss rike leser-opplevelser og anbefales på det varmeste.
Terningkast:5

Mine omtaler av Hoems slektskrønike:

1. Slåttekar i himmelen 

2. Bror din på prærien

3. Land ingen har sett 

4. Liv andre har levd  

5. Jordmor på jorda - Huset under Blåhammaren 

6. Felemakaren

 

Tanker om bok - Ketil Bjørnstad: Verden som var min - Tyvetallet

Cover-foto - Foto:RandiAa©

Vi er nå kommet nært i tid i denne maraton-serien. Og veldig nært og personlig er det også - men innenfor "sømmelighetens" grenser - Og "utenfor" er den store urolige verden. Dette bindet likte jeg spesielt godt.

Tittel: Verden som var min. Tyvetallet
Forfatter: Ketil Bjørnstad
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 832
Utgivelsesår: 2019
ISBN : 9788203364709
Jeg hadde forhåndseksemplar fra forlaget og i tillegg lydfil fra Lydbokforlaget ISBN: 9788242182111, spilletid: 29:41:23, innleser Anders Ribu

Mine tanker om Verden som var min - Tyvetallet:

Dette ble nært – nært i tid og nært på forfatteren Ketil Bjørnstad, og nært på den kaotiske urolige verden.
Jeg likte spesielt godt dette bindet av ”Verden som var min” – ikke et kjedelig øyeblikk med de vel 800 boksidene, eller de ca 30 timene lydboken varte. "Han er god til så mye at det er lett å overse han" - skriver kulturjournalist Ole Jacob Hoel om Bjørnstad i en flott helsides artikkel i Adresseavisen – sier meg enig her - når man sjekker Bjørnstads bibliografi, blir man stum av beundring over alt han har rukket på flere felter. (Wikipedia - ikke oppdatert)
Å være leser av Bjørnstads ”Verden som var min”-serie, gjør en nærmest til en kikker inn i andres liv – på en engasjerende og ”sømmelig” måte. Det er et kunststykke av forfatteren å skape en slik naturlig ”sammenheng” mellom eget liv, egen verden og den store verden der ute….
Vel, litt blir det jo slik at vi må se verden på Bjørnstads premisser – men det han skriver, får også oss lesere til å gjøre egne refleksjoner - og noen ganger også tenke "egne motforestillinger".
Ikke alle seriøse lesere vil ha samme blikk på verdensbegivenhetene og samfunns-spørsmål og politikk som forfatteren K.B. Men ser man serien i tråd med gamle, kloke, litteraturkritiker Georg Brandes sin ”doktrine”: å dikte er å sette problemer under debatt – ja, så er det nettopp dette Bjørnstad gjør og det ansporer leserne.
Ketil Bjørnstad: ”Selvsagt kan dette bli problematisk for enkelte lesere, og jeg er forberedt på at noen hopper av, men jeg kan ikke annet enn å flagge hva jeg mener.” (siterer noe Bjørnstad sa til meg)
Bjørnstads ”selv-utlevering” blir en oppfyllelse av Henrik Ibsens ord: Å dikte, - det er å holde dommedag over seg selv.
Tempo og engasjement er like sterkt i dette femte bindet som i de foregående "Verden som var min"-bøkene.
Gjennomgående har også temaer som  ulykker, katastrofer og angst vært  i alle bindene – Det  gir oss en stadig  påminnelse om at "slik er verden", "slik er menneskene". Det er positivt at K.B. ofte drar frem og setter søkelyset på urettferdighet og "skjevheter" på ulike områder i  samfunnet. I kontrast til dette, står mange muntre og humoristiske episoder – det synes jeg det er spesielt mange av i dette bindet.
Musikk har fått ekstra stor plass i dette bindet, og "kjendis-møtene" ser det ut til å bli flere og flere av for hvert ti-år - (er det forfatteren som tiltrekkes av alle disse berømthetene vi får være med å møte, eller kommer han "borti" disse fordi han må sies å ha blitt en berømthet selv etter hvert? - "høna eller egget dette")
Det fineste temaet i dette bindet syns jeg er skildringen av foreldrene som eldes - her skriver Bjørnstad med hjertet - for å si det slik. Kjærligheten til foreldrene virker rørende og ekte - og mange lesere vil kunne identifisere seg med denne situasjonen og disse følelsene. 
Når Ketil Bjørnstad blir "tent" på noe, går han helhjertet inn for "saken" - i tidligere bind skrev han om Arne Treholt og viste stort engasjement både når det gjelder selve "saken" og mennesket Arne Treholt - og i Tyvetallet er også "Treholt-temaet" i høyeste grad tilstedeværende.
Bjørnstad setter Arne Treholt og hans situasjon unektelig i et positivt lys, og er nok klar over at dette fortsatt er kontroversielt. K.B. setter spørsmålstegn ved om rettferdighet skjedde dengang i 1984, og senere når saken ble forsøkt tatt opp på nytt. Nytt for meg er også spekulasjonene rundt forgiftning da Arne Treholt ble alvorlig angrepet av bakterie i dette ti-året. K.B. viser genuint engasjement her, og det er jo en positiv egenskap - (man kan  få assosiasjoner til Dreyfus sak og andre urettferdige domsavsigelser - PS. Her tar jeg over hode ikke stilling til Treholt-saken)
Positivt ved Bjørnstads omtale her, er i hvert fall at han får frem at Arne Treholt ikke sitter med et liv ødelagt av bitterhet i dag.
Et lite sidesprang: jeg hadde en lang dialog og meningsutveksling med Arne Treholt om dette å være portrettert i Ketil Bjørnstads romaner, med tillatelse fra A.T. gjengir jeg noen av tankene hans, her noen få utdrag-sitater fra en langt lengre dialog med Arne Treholt - ordvalg og rettskrivning er den originale:
Arne Treholt: Har lest med stor interesse. Bjørnstad gir en meget god og kritisk beskrivelse av det som skjedde for mer enn 30 år siden. Han er en av de meget får som har turt å ta et oppgjør med………..
Arne Treholt: Jeg er jo alltid nysgjerrig på hvordan leserne reagerer på det Ketil skriver om saken og meg………
Meg: Og har jeg rett i at det er ingen bitterhet, eller er den godt skjult? Resignasjon?……
Arne Treholt: Nei. Som jeg sa for mange år siden i et intervju i fengselstiden har jeg aldri tillatt å la bitterheten snike seg inn under huden på meg. Jeg har forsøkt å forholde meg til de daglige utfordringene i livet og aldri latt bitterhet snike seg inn. Da ville jeg forlengst ha tapt særlig om jeg hadde tillatt dette i fengselstiden. Jeg kan ha overtådt formelle regler, men jeg ble klynget opp som spion basert på myndighetenes antagelser og tro. Jeg har alltid slåss mot det jeg oppfattet som en Kafkaprosess og spiondommen. Det vil jeg fortsette å gjøre……..
Meg: Har også lurt litt på hvordan du reager på at Ketil bretter ut så mye av ditt liv i disse bøkene. Og om du føler at han treffer rett.
Arne Treholt: Jeg er blitt brettet ut så ofte og så mye at jeg har ingen problemer med det Ketil skriver om meg………
Den sterkeste offentlig ytring mot dommen kom fra Ketil Bjørnstad som jeg på det tidspunkt ikke kente, som i en dobelkronik i Dagbladet i slutten av juni 1984 trakk paralellen til Dreyfus saken.
Meg: Kommunikasjon er viktig. Kommunikasjonen i dag er for dårlig. Men balansegangen er vanskelig.

Tilbake til innholdet i Tyvetallet:
Verden blir farligere i dette ti-året – 2001 med terrorangrepet 11.september gir Bjørnstads frykt ny næring, det er finanskrise og det er invasjon i Afghanistan, nære venner dør (Erik Bye) og selv får han hjerteproblemer. Men reising og konserter slutter han ikke med.  I privatlivet stabiliserer det seg med ny bolig på Nordstrand med ektefellen C – og sannelig blir han pappa også i dette ti-året, til lille F som kommer fra Kina – det gir livet en ny dimensjon. Skildringen av småbarnsfar med barnehage og språkopplæring og barne-Tv er hyggelig lesing til avveksling fra reiser og kjendiseri. Og den lille katten Kaos gir også et koselig lite pusterom i kontrast til kaos i verden og et hesblesende konsert- og reise-liv.
Det gledet meg også at Bjørnstad liker Peter Dass (favoritt hos meg også) – at han hadde så nært forhold til Liv Ullmann visste jeg ikke, og morsomt at han var ”forelsket” i Märtha Louise. (Fin humorfylt skildring her....)
Applauderer også at han har vandret gjennom de samme faser som meg med PM3 spiller, iPod og iPhone, iTunes – man kjenner seg igjen her – og Kristin Asbjørnsen (Seafarer's Song) og Angela Merkel, og Kolbein Falkeid (Kolbein Falkeid - et nærbilde - 2008) - Disse ”Likene” er jeg gjerne med på. Damehåndball og Alpint liker han også.
Og så skriver han romanen Til musikken i dette ti-året – og det er faktisk min Bjørnstad-favoritt - (Det var den som gjorde meg til fan av forfatteren)
Han tar opp så mange interessante politiske saker i dette bindet at man blir ganske opphisset. (NATO og EU, USA og Russland). Man får lyst til å stoppe opp lesingen der og da og bryte inn og starte en høyrøstet diskusjon. Her er det mye å kommentere. K.B. skildrer fint sin ambivalens til USA, dette vil han nok dele med mange lesere – han går fra drømmen om det lovede land fra første gang han drar dit på 80-tallet, til mer skepsis etter hvert – med et lite ”oppsving” når Obama blir president.
Seiltur med Petter og Gunhild blir det også – det viser jo at det egentlig er han som er VIP personen og tiltrekker seg alle disse vippene. (Skulle noen lesere, mot formodning, være ukjent med navnene - bruk Google, sjekk også seil-skipet Maltese Falcon....)
Og endelig tar han seg sammen og får bekreftet sitt flimmer – som på en fengslende beskrevet måte går over i atrie-flutter og dette bindet avsluttes nærmest med en Cliff-hanger.  (Nå blir man virkelig spent på fortsettelsen i siste avslutnings-bindet)
Jeg kan ikke referere alt boken  handler om – kjedelig er den i hvert fall ikke, og kan man være enig i alt KB skriver? Les selv – mange vil nok la seg provosere – selv føler jeg det er mye jeg kunne tenkt meg å diskutere i etterkant med forfatteren.
Hvert tiår i denne serien er så omfattende og handlingsmettet at man i utgangspunktet føler det er nesten en umulig oppgave å skrive en kort, logisk, dekkende omtale. Det summer så mange tanker, forestillinger, kanskje også en del motforestillinger i hodet på leseren når man er til veis ende, at man ikke vet hvor man skal begynne. Det er så mye man har lyst til å kommentere og diskutere for KB vet å provosere leseren, selv om han i utgangspunktet gir uttrykk for at han «bare» forteller om sitt «lille» liv i skjæringspunktet med verden forøvrig gjennom et tiår. Og skulle ikke et forrykende innhold begeistre leseren, så vil i hvert fall språkdrakten imponere den kresne leser. Noen dekkende omtale er det umulig å skrive om denne enorme boken - jeg har prøvd å gi noen få glimt inn i den.....

Terningkast:5

Tine har også omtalt Tyvetallet
 
Mine omtaler av noen Ketil Bjørnstad verk:

• Bjørnstad, Ketil: Til musikken, Elven, Damen i dalen - trilogi  
• Bjørnstad, Ketil: Verdens ende 
• Bjørnstad, Ketil: Ensomheten
• Bjørnstad, Ketil: De udødelige 
• Bjørnstad, Ketil: Veien til Mozart
• Bjørnstad, Ketil: Veien til Mozart - Konsert Ringve
• Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Sekstitallet
• Bjørnstad, Ketil: Boklansering av Sekstitallet
• Bjørnstad, Ketil: Alene ut - dikt 
• Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Syttitallet I
• Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Syttitallet II 
• Bjørnstad, Ketil: Bokbad med Anne Grosvold 
• Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Åttitallet
• Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Nittitallet 
• Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Tyvetallet 
• Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Siste tiåret