Friday, 31 January 2020

Tanker om bok - Thorvald Steen: Det hvite badehuset

Thorvald Steen skriver intenst og medrivende – fiksjon eller virkelighet? Han deler sin livs-historie med leserne. Vi kan ikke unngå å bli berørt.
Tittel: Det hvite badehuset
Forfatter: Thorvald Steen
Forlag: Oktober
Språk: Bokmål
Utgitt: 2017
Antall sider: 178
Sjanger: Biografisk
ISBN9788249516902
Jeg brukte lesereksemplar fra forlaget og lydbok lånt på biblioteket ISBN978824217396-6, innlest av Øystein Røger, jeg leste denne i 2017.

Thorvald Steen - foto fra forlagets side - fotograf Trine Hisdal

Om forfatteren:

Thorvald Steen er født i 1954 og debuterte som forfatter i 1983 – han har et utrolig rikt og variert forfatterskap med blant annet romaner, skuespill, dikt, noveller, barnebøker  - og han har også gjort seg internasjonalt bemerket. Han har mottatt flere priser og forfatterskapet hans har fått rosende omtaler både i hjemlandet og i andre land. I flere år var han også formann i Den norske forfatterforeningen.
 Jeg ble ikke nærmere bekjent med dette forfatterskapet før i 2017, da jeg leste Det hvite badehuset. (Og da en slags oppfølger kom i 2019 – Det siste fotografiet – var det så absolutt en bok jeg måtte lese – begge bøkene gjorde et dypt inntrykk på meg, ikke bare på grunn av et alvorlig tema i hver av bøkene, men også fordi han skriver så intenst og medrivende )
Mer om forfatteren i Wikipedia og leksikon. Thorvald Steen hos Brenner  og hos Torp)

Bøker av Thorvald Steen som Oktober har gitt ut, og flere av dem finnes i lyd hos LBF:
2002    Den lille hesten (roman)
2003    Fra Reykholt til Bosporus (essay)
2004    Kamelskyer (roman)
2006    Vekten av snøkrystaller (roman)
2008    Det lengste svevet (roman)
2010    Ørkenstormer (skuespill)
2010    Løvehjerte
2012    Balanse
2013    Nidaros
2014    Den besværlige historien
2015    Det usynlige biblioteket
2017    Det hvite badehuset
2019    Det siste fotografiet 


Bokens bakside-cover gir oss et innblikk i romanens handling:
"Jeg har tatt en utskrift av bildet av bestefar med barna. Det er den siste delen av historien om meg. Bildet henger over skrivebordet, festet med to knappenåler. Når jeg ser på onkel og bestefar, ser jeg meg.
Det er like før advent. Han får en telefon fra en ukjent kvinne. Hun sier at hun er kusinen hans. Familien på morssiden har han aldri hørt om eller møtt. Bestefarens navn har han aldri fått vite. Har hemmeligholdet sammenheng med at han har en arvelig sykdom og nå sitter i rullestol? Han oppsøker sin gamle mor med et håp om å få henne i tale før det er for seint.
Det hvite badehuset er en roman om skam, fortielse og omkostningene ved å være ærlig."
 

Mine tanker om Det hvite badehuset:

Romanens åpnings-scene setter oss raskt inn i den sentrale handlingen - hovedpersonen sitter "lenket" til rullestol, han får telefon fra en ukjent kusine - det foranlediger mange spørsmål, og han blir nødt til å presse sin gamle, syke mor for å få vite.......
I tilbakeblikk blir også leseren tatt med til en barndom som var lykkelig, med et høyst aktivt, normalt liv med sport og vilter lek.
Denne korte romanen på bare 178 sider rommer så mye, i utgangspunktet er det fiksjon, men den gir oss en sterk følelse av virkelighet - et liv står i sentrum, et liv med en genetisk arvet sykdom - det er en modig og spennende historie om en mann som har rett  til å tenke og mene, og kanskje spørre om ikke hans liv er like viktig som alle andres liv - livene til de som slipper unna rullestoler og genetiske "feil-koblinger". (Les mer om sykdommen til hovedpersonen her)
I godt voksen alder begynner hans streben etter å konfronteres med egen sykdom og skjebne. En morfar, en onkel er et lukket kapittel – moren sitter med ”nøkkelen”, hun er gammel og skrøpelig, han må ”bruke" henne før det er for sent, han må vite. Det handler om ærlighet og mot – det handler om å bryte med fordommer og skamfølelse.

Hovedpersonen har psykisk styrke selv om kroppen er skrøpelig, han kjemper imot selvforakten – han har viljestyrke til å skape seg et meningsfylt liv, han vil være mest mulig selvhjulpen – leve et mest mulig "normalt" liv, med familie, en kone som støtter uten å pleie og degge. Og han har en kone som han aldri hadde trodd kunne elske ”en slik en” som han, de har våget å sette barn til verden, selv om de visste om arveligheten, de har en datter, Karoline, som har arvet det fatale genet, men i motsetning til han, blir datteren gitt åpenhet om det…...
Meget sentralt i denne romanen står konfrontasjonen mellom mor og sønn – mellom skammens generasjon og åpenhetens tidsalder. Sønnen er utrettelig i sin streben etter å få moren til å fortelle - hvorfor de skjulte sykdommen hans, hvorfor de fortiet, og ikke minst – hadde de skammet seg over han? - var han uønsket?  Nå har han en datter selv, nå skal han ikke føre foreldrenes feiltrinn videre i sitt forhold til Karoline – her skal åpenheten prioriteres – (dette ser vi enda sterkere i neste roman: Det siste fotografiet)
Dette er ingen kriminalroman – men du verden, den har så klart thrillerens spenningsmomenter i stort monn. Livet i seg selv er spennende nok – foreldre kan aldri garantere for ”kvaliteten" på de genene de sender videre. Thorvald Steen gir et fantastisk bidrag til debatten rundt genteknologi og ”sorterings-samfunn” - han synliggjør noe viktig for leserne - her er det snakk om menneskeverd og retten til et meningsfylt liv, et liv uten skamfølelse, fordømmelse og medmenneskers fordommer.
Her er smerter, kriser, hjelpeløshet, kamp, ubøyelig viljestyrke og et krav til seg selv om selvhjulpenhet – boken gir oss en del sterke scener som viser hovedpersonens utrolige pågangsmot og kamp, for eksempel når rullestolen velter og han ligger hjelpeløs på gulvet, uten mobil eller kontakt med omverdenen. Romanen ga meg innsikt, og forståelse - det satte visse ting i mitt eget hverdagsliv litt i perspektiv. Thorvald Steen åpner øynene på leseren og gir en påminnelse om hva som er viktig i livet.
Romanens tittelen - Det hvite badehuset, kunne like gjerne vært den velbrukte tittelen Min Kamp – men ”Det hvite badehuset" sier meg også noe - det er noe lyst, vakkert, uskyldig - det er barndom og uvitenhet, det er tiden FØR.
Bokens omslag har fotografier - det er også fra tiden FØR. De er forklart på s. 171 – det er dåp på Nesodden i 1925, moren blir døpt, blir båret av faren sin (Hovedpersonens morfar), og ved siden av står storebroren i matrosdress, det er onkelen Frode – og både Frode og faren hans ble ”skammens" personer i familien som han etter hvert måtte grave frem, og tvinge moren sin til å snakke om - (noe vi får høre mer om i neste bok – Det siste fotografiet - der fortsetter thrilleren om avsløringer av løgner og familie-hemmeligheter)

Den sterke relasjonen mor og sønn og konflikten mellom dem er et gjennomgående og dyptpløyende tema i denne, så vel som i neste roman (Det siste fotografiet) – Denne mor-sønn relasjonen kan få enhver leser til å vurdere egne relasjoner til nære familiemedlemmer – åpenhet er et stikkord her – og vi får demonstrert en søken etter åpenhet som så visst ikke var enkel og smertefri, eller naturlig hos foreldre-generasjonen i denne romanen.
Foruten en veldig personlig historie, sykdoms-beretning og familiekonflikt,  gir romanen allmenngyldig lærdom om åpenhet i nære familie-relasjoner, og om aksept og respekt for alle og enhver. Selv om dette er roman og fiksjon, så bruker Thorvald Steen mye fra eget liv og erfaringer – jeg vurderer han som en av de beste innen sjangeren dagens ”virkelighets-litteratur”.
Hovedpersonen i romanen gjør som forfatteren selv: utnytter sine ressurser til det ytterste – han aksepterer sine svakheter, men nekter å la seg knekke av dem. Han har fungert i en jobb, han har satt alle krefter inn på å greie det meste selv, han kan bruke sin stemme, han har noe å formidle - han tar såvisst ikke på seg noen offer-rolle.
Det må koste styrke å fortelle en slik historie - og det ga også forfatteren (og hovedpersonen) styrke å endelig få vite noe om viktige familiemedlemmer, om sin morfar og om sin onkel – en skjult familie-tragedie som han ikke fikk kjennskap til før han var 60 år – og selv om dette var triste "nyheter" for han, gir det innsikt i eget liv og egen situasjon - det er styrke i å tore å møte sannheten, realitetene, og det er styrke i å gjøre sykdommen som en del av ens egen personlighet og identitet – ja, her blir det nesten som en stolthet som man mestrer å leve med – det er stadig barrierer man må krysse det er praktiske problemer man må løse, og seirene er store når man tross sykdom og handicap mestrer både det ene og det andre i daglig-livet – spesielt ligger det styrke i dette at man ikke gjemmer seg og føler skam, men tvert i mot står frem og aksepterer seg selv, ja, at man kan være stolt av den man er uansett....I neste bok – Det siste fotografiet, kommer det enda tydeligere frem at hovedpersonen ikke føler noe som helst skam over at han er født - en utrolig beundringsverdig holdning - her er det lærdom å hente for mange som sliter med mindreverdsfølelse av reelle eller irrasjonelle grunner...
Historien fortsetter i neste roman: Det siste fotografiet.
 

Konklusjon: Denne romanen er en berikelse å lese - den viser oss betydningen av åpenhet, og den hjelper oss å fokusere på dette med menneskeverd......

Terningkast: 5
 

Se også min omtale av:
Det hvite badehuset
Det siste fotografiet

Friday, 24 January 2020

Tanker om bok - Trude Teige: Aldri tilgi

Kriminalromaner som byr på noe mer enn bare spennings-momenter er å foretrekke synes jeg – Trude Teige har skjønt det....
Tittel: Aldri tilg
Forfatter: Trude Teige
Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2019
Språk: Bokmål
Antall sider: 336
ISBN:9788203364792
Jeg brukte også lydfil fra LBF:ISBN 9788242182340, innlest av Nina Woxholtt.

Trude Teige - fra Aschehougs side - foto av Tine Poppe

Om forfatteren:

Trude Teige er en forfatter som gir leserne av kriminal-litteratur noe mer enn bare spenning – hun skriver alltid "krim med mening"; temaene hun har valgt for sine bøker er alltid aktuelle, de vekker til ettertanke og diskusjon. Trude Teige er født 1960, og har en solid bakgrunn både som oversetter og journalist. Og i 2002 begynte hun å skrive bøker. Av kriminalromaner er denne  - Aldri tilgi - den sjette siden 2009, alle med den sympatiske TV-journalisten Kajsa Coren i hovedrollen. (Mer om forfatteren - Wikipedia, Trude Teige web-side)

Mine tanker om Aldri tilgi:

Denne boken leste jeg i september 2019 og hørte mer om den på Aschehougs høstmøte i oktober samme år.
Kort om innholdet - her skal ikke røpes for mye:
Settingen er norske politiske kretser i regjering og Storting - en justisminister som får trusselmelding fra "Hevneren" og en toppsjef  i TV som også får trussel-melding og i tillegg beskyldninger om seksuelle antastelser – og den første døde blir funnet på en falleferdig gård (Trude Teiges "research-bilde" til handlingen) - torturredskaper blir også funnet - selvsagt kommer Kajsa "tilfeldigvis” inn i bildet her - hun er godt i gang med et TV-program om Metoo-saker i Norge – så oppdager hun etter hvert at mye henger sammen.....ja, her kjenner vi oss igjen i norsk politikk og metoo skandaler, (bortsett fra noen mord da…..) - Politikk, overgrep, hevn, maktmisbruk m.m. -  her er nok ingredienser som både sjokkerer og skaper spenning.

At vi får Kajsa Corens privatliv, ekteskap og helseproblemer på kjøpet av spenningsromanen, gjør den litt hjemlig og småkoselig – andre vil kanskje synes det er utenom-pjatt, men hos meg fungerer det godt. Kajsa er veletablert i Asker i sitt ekteskap med etterforsker Karsten Kjølås, kreftsykdommen er delvis fortid og hun begynner  så smått å fungere i en normal-tilværelse.
Trude Teiges fortellermåte er nyansert, men enkel og klar – ganske fri for klisjeer er den også – den bærer nok preg av hennes dyktige journalist-erfaring. (Noe hun har overført til sin hovedperson Kajsa – Trudes alter-ego på en måte, vil jeg si). Selv om dette er fiksjon, så føles både historien og karakterene som ganske realistiske – Trude Teige har nok hatt øyne for det dagsaktuelle som skjedde i samfunnet da hun fikk ideen til romanen og  slik blir jo denne kriminal-romanen litt samtidslitteratur også – med blikk på metoo-bevegelsen og manns-dominerte arbeidsplasser med herske-teknikker – og en likestilling som ikke er helt der den bør være enda.
Når det gjelder tittelen ”Aldri tilgi”, kan den virke litt bastant kanskje – men det er vel meningen – selv om man for det meste bør tilgi….(?) her kan det for så vidt også underbygge at noen kan bære på så mye hat at det å tilgi aldri kommer på tale – slik blir ”aldri tilgi” et reelt fastlåst traume (?)
Underholdende og spennende – jeg likte den godt, selv om jeg kanskje har likt Trude Teiges øvrige Kajsa Coren bøker bedre – mulig årsaken er at jeg er litt ”overmettet” med Metoo ”bevegelsen” – men en noe ny vinkling fikk vi her, og det gjorde romanen interessant nok.

Konklusjon: Nok en solid kriminal-roman av Trude Teige - spenning og mening - god lesing
Terningkast: 4+


Mine omtaler av noen av Trude Teiges bøker:

Saturday, 11 January 2020

Tanker om bok - Ruth Lillegraven: Alt er mitt

Ruth Lillegraven overrasket med en glimrende kriminalroman – hun behersker denne sjangeren også. Velkomponert - og spennende fra først til sist.
Tittel: Alt er mitt
Forfatter: Ruth Lillegraven
Språk: Nynorsk og bokmål
Forlag: Kagge 

Innbinding: Innbundet
Antall sider: 367
EAN: 9788248922346
Utgivelsesår: 2018
Jeg hadde bok fra forlaget og lydfil i tillegg, innlest av Gard Skagestad

Om forfatteren:

Ruth Lillegraven er født i 1978, og debuterte i 2005 - hun har rukket å gjøre seg bemerket på mange områder innen litteraturen. Det har vært dikt, barnebøker, og drama for teater - priser er det også blitt flere av. Hun har også vært en god representant for nynorsk målform. Hennes siste "sjanger-debut" er thrilleren - Med Alt er mitt - 2018 - mer om forfatteren i Lillegraven Blogg
Ruth Lillegraven - foto av Sturlason - forlagets side

Mine tanker om Alt er mitt:

Her kommer en avglemt bokomtale av bok lest i 2018 – boken er ikke glemt, for den var rett og slett god. (Jeg hørte først om denne boken på Kagge forlags høstmøte, 2018)
Av og til leser man bøker som man blir positivt overrasket over – Alt er mitt var en slik roman – lest for lengst, det er på tide jeg samler mine notater og mine tanker og gir den en plass i bloggen min – det fortjener den.
Dette var en ny side av forfatteren Ruth Lillegraven – sannelig mestret hun ikke krim-sjangeren også. Og i tillegg har boken språklige kvaliteter med en velfungerende veksling mellom bokmål og nynorsk.
Kort skissert handling – uten å røpe vesentlige poenger: Sentralt i historien står et besteborgerlig ektepar, vellykket i fin bolig og med gode jobber – Clara er en ambisiøs kvinne med røtter fra bygdesamfunnet på Vestlandet, hun har klare meninger og høy stilling i Justisdepartementet (her skriver Lillegraven med sikker hånd, hun har selv jobbet flere år i Samferdselsdepartementet). Claras ektemann, Haavard, er en veltilpasset, pliktoppfyllende barnelege ved Ullevål sykehus, han har sine familie-røtter i Oslo.”Vellykkethet", solide jobber og materielle goder til tross - ekteskapet når kanskje ikke de store høyder. Når deres liv på tilfeldig måte tangeres av to brutale drap – ofrene har innvandrer-bakgrunn - får dette også negativ innflytelse på forholdet deres. Leseren flettes inn i en spennende beretning som foregår både i fortid og i nåtid, og vi beveger oss i sted mellom Oslo og Vestlandet, og med vekslende karakterer og synsvinkler i fokus, det er ekteskaps-arenaen, det er den politiske arena - handlingen byr stadig på overraskelser, en morder går løs – men her famler både politiet og leserne i blinde – hvem er den skyldige? Jeg så i hvert fall ikke den løsningen komme........
Et interessant språklig virkemiddel i denne romanen er vekslingen mellom nynorsk og bokmål – dette fungerte utmerket som kjennetegn på karakterene – spesielt da hovedpersonene,  Haavard som tilegnes bokmål, og Clara "i nynorsk språkdrakt". Likeså gir det et hint om hovedpersonenes oppvekst i vestlandsk bygdesamfunn, og østlandsk by-samfunn
Selve tittelen på romanen blir kanskje litt tvetydig – Lillegraven har nevnt hun ble inspirert av et dikt av Pär Lagerkvist – Det är vackrast när det skymmer, fra diktsamlingen Kaos i 1919 – her er det gleden over livet og det vakre rundt en som er uttrykt (Allt är mitt och allt ska tagas från mig. Inom kort skall allting tagas från mig, träden, molnen, marken där jag går. Jag skall vandra ensam, utan spår) – Lillegraven lar hovedpersonen Haavard filosofere litt over disse ordene,  - livet er vakkert, naturen er vakker, men det er skjørt, og kan mistes - en dobbelbetydning får det kanskje når man ser det materialistiske og egoistiske ved ordene ”Alt er mitt” – det gjelder å karre til seg mest mulig og holde på det ……
Nevnes må at vi tidlig forstår at ekteskapet ikke er helt perfekt – Haavard har et godt øye til kvinner, og tiltrekkes blant annet av en  pakistansk kollega – gift hun også, og tillikemed har hun en pistol i skrivebordsskuffen sin.
I korthet bør nevnes starten på historien – en liten gutt dør på sykehuset, sannsynligvis er årsaken mishandling fra en brutal far – familien er av utenlandsk opprinnelse, og faren blir funnet skutt på et bønnerom ved sykehuset – og mange ”involverte” kan enes om at denne faren fortjente sin skjebne.
På bakgrunn av dette, rulles litt fortid opp for oss, vi får tilbakeblikk i både Clara og Haavard sin barndom, her aner man traumer og hemmeligheter.
Alt er mitt kan med rette benevnes psykologisk thriller – den holder leseren i uvitende spenning – her er det mange involverte personer som man ikke helt tør stole på, vi tillegger flere av hovedpersonene motiver til litt av hvert. I tillegg til en krim-thriller, berører også boken temaer som ekteskaps-konflikter, barne-mishandling, maktkamp på arbeidsplass.
Slutten kunne kanskje vært avrundet tydeligere – det føltes som det var en del løse tråder som burde vært fulgt opp - men dette var kanskje gjort med hensikt, så overlates det til leseren å spekulere litt rundt dette – eller kanskje det er rom for en oppfølger?

Konklusjon: Velskrevet, spennende, engasjerende - ser gjerne en oppfølger til denne.
Terningkast: 5

Tuva Ø. Sørheim og Ruth Lillegraven samtaler om Alt er mitt
Kagges Høstmøte 2018 - Foto:RandiAa©
Takk for bok - ja, det var god lesnad - ser frem til en oppfølger
Mine omtaler:
Urd - Ruth Lillegraven - dikt
Manilahallen - Ruth Lillegraven - dikt
Skogen den grøne - Ruth Lillegraven – dikt - barnebok
Alt er mitt – Ruth Lillegraven – kriminal roman