Tanker om bok - Khaled Hosseini: Og fjellene ga gjenlyd

Tittel:Og fjellene ga gjenlyd
Originalens tittel:And the Mountains echoed
Forlag:Schibsted
Utgivelsesår:2013
Format: CD, 13t.23min.
ISBN13 9788251682275
Språk:Bokmål
Oversetter:Elisabet W. Middelthon
Innleser:Anders Ribu

Khaled Hosseini - Foto:NTB Scanpic:Charles Sykes

Informasjon om Hosseini
Forfatterens Hjemmeside

Omtale fra forlaget

Endelig en ny roman fra forfatteren av verdenssuksessene Drageløperen og Tusen strålende soler. Afghanistan, 1952. Abdullah og søsteren Pari bor sammen med faren, Saboor, og stemoren i den lille landsbyen Shadbagh. Saboor er arbeidsledig, og familien lever i fattigdom. Søsknene legger en dag ut på en reise til Kabul sammen med faren, lykkelig uvitende om skjebnen som venter dem. Og fjellene ga gjenlyd spenner over generasjoner og kontinenter, fra Kabul til Paris, fra San Francisco til den greske øya Tinos. Med sin umiskjennelige sans for visdom, dybde og innsikt skriver Khaled Hosseini om mellommenneskelige forhold, det som definerer våre liv, hvordan valgene vi tar gir gjenklang i fremtidige generasjoner og hvordan vi ofte blir overrasket av dem som står oss nærmest.

Mine tanker om romanen Og fjellene ga gjenlyd:

Jeg må innrømme at Hosseinis siste roman ble lest/lyttet fordi dette ble den valgte romanen i Litteratur-forumet vårt. (Sammen med "De usynlige" av Roy Jacobsen). Jeg har lest Hosseinis tidligere utgitte romaner, og var vel mest fornøyd med den første - The Kite Runner fra 2003. 
Allerede fra starten av romanen hadde jeg muligens en del fordommer fordi jeg på en måte følte at jeg var "mettet" på litteratur med tilknytning til Afghanistan - hadde lest flere romaner både av utenlandske og norske forfattere (Bokhandleren i Kabul - 2002, Brente Skygger var også innom Afghanistan, mfl.). Men jeg så også frem til et gjensyn med Hosseinis forteller-talent, med Anders Ribu som bokleser skulle dette ha de beste forutsetninger.
Nå må jeg med engang innrømme at jeg er litt ambivalent til Hosseinis storslagne fortellermåte - engasjerende er den, men også litt pompøs, 1001-natt-eventyraktig. Og slik følte jeg også denne romanen fra starten. Romanen strekker seg over et halvt år-hundrede, fra 1950 tallet og til først på 2000-tallet, og da rekker man å følge flere familier, med stadig nye familiemedlemmer som etter hvert sprer seg til flere kontinenter og land, men utgangspunktet er Afghanistan - og utstrekningen er sentral-Europa og USA. 
Også i denne romanen er det Afghanistans bitre skjebne og historie som ligger i bunnen for handlingen, med et person-galleri som opplever tragiske begivenheter og et strabasiøst liv. Oppbygningen av romanen virket på meg noe ustrukturert og løs, man går liksom i sirkler - det er mange personer vi følger, det er mange ulike historier vi følger, bipersonene i ett kapittel dukker gjerne opp senere som hovedpersoner, her er det mange løse tråder, og enormt mange navn, man måtte virkelig konsentrere seg om lyttingen her - spesielt fordi navnene er fremmedartede for en nordmann også - så blir de ikke så lett gjenkjennelige. At fortellingen ruller frem og tilbake, eller går i sirkel, gjenspeiles godt i selve tittelen "fjellene ga gjenlyd" - mest spennende syntes jeg "hoved"-historien om Pari var - den lille piken som  ble solgt av fattige Abdullah som har mistet sin kone og den nye konen er ikke så interessert i hans tidligere barn,  - hvor vondt det enn måtte gjøre å gi fra seg datteren, så hadde han det håp at hun skulle få et godt liv hos rike "nye" foreldre. Og på slutten har vi fått nøstet opp en del av trådene og møter Pari igjen hvor hun "forenes" med den broren som aldri kom over at søsteren ble gitt bort (men tåredryppende trist er det jo at når de endelig forenes igjen, så er broren, som også heter Abdullah, gått inn i glemselens demens - men Pari møter den "nye" Pari, niesen som har fått hennes navn.
Det som fascinerte meg mest i denne romanen, var alle de interessante menneskene og skjebnene den handler om - det er mennesker på godt og vondt, det er mennesker som drar tilbake fra eksil og til sitt kjære fedreland for å gjøre en innsats, for å bøte på elendigheten - for eksempel leger som har muligheten til å hjelpe de skadde og nødstilte. Menneskelige relasjoner og medmenneskelig godhet har fått vel så mye plass i romanen som "skurkene", krigsprofitørene og de "slemme". Sentralt står også famile-relasjonene og familiens "ære", dette er jo mer fremtredende i denne delen av verden en det er i vesten. Et menneskelig dilemma som går igjen i romanen er det moralske aspekt - det er kampen mellom egoismen og nestekjærligheten,  mellom det å følge sine egne begjær og behov på bekostning av andre mennesker, fellesskapet og familien.
Noe annet i romanen som kanskje forundrer litt: Kabul på 50 tallet, hvor positivt, velutviklet og flott byen virker i skildringene til Hosseini her - og så kommer forfallet og tilbakeslaget og den menneskelige ondskap inn i bildet etter hvert.
Noe annet som trekker litt i negativ retning for meg: det legges ofte stor vekt på dette med å være vakker (utenpå), være rik, bo i flotte hus, i det hele tatt nesten en beundring til tider for vestlig luksus og materialisme.
(Jeg kjente igjen noe av dette fra et opphold i slummen av Calcutta på slutten av 1980-tallet - en nesten nesegrus beundring for vestlig materialisme og (pop)kultur - vet ikke om dette er reelt, men jeg fikk i hvert fall denne følelsen - Hosseini er en forfatter som opplever å stå mellom to kulturer, og det har vel både sine positive og negative sider)

Ellers trekker det i negativ retning at  romanen var veldig løs i strukturen, rotete oppbygd, ikke velkomponert - i mine øyne, lang var den også, ujevn og "utglidende" - den kunne tjent på mer bearbeiding og komprimering - partier av boken er topp, men alt i alt vil jeg gi den terningkast 4 - her er det mye som i utgangspunktet er fengslende stoff fortalt i et poetisk språk, men jeg føler at dette kunne ha resultert i en langt mer glitrende roman, slik jeg fornemmet denne, vil jeg tillate meg å stemple den som noe "uferdig" - Konklusjon: Det er hovedsaklig struktur og komposisjon av denne romanen, og følelsen av uferdighet som gjør at jeg gir den terningkast:4 og ikke 5 eller 6.
Men for all del, det er nok en roman man ikke glemmer så lett - man får innblikk i en interessant kultur og et spennende miljø - litt synd at hovedpersonene ikke fremstår så tydelige som man kunne ønsket - men likevel - det er mye å tenke på i etterkant her

Jeg linker igjen til Rose-Marie's fyldige omtale (her får man også med seg litt mer av innholdet)
Og her Anitas synspunkter på romanen.