 |
| Fri vilje - cover-bilde arrangert - Foto:RandiAa© |
Tittel: Fri vilje
Forfatter: Helga Hjorth
Forlag: Kagge
Språk: Bokmål
ISBN: 9788248920779
Utgitt: 2017
Innbundet
Antall sider:308
 |
| Helga Hjorth - foto fra forlagets side av Sturlason |
Mine tanker om Fri vilje:
Foranledningen for Helga Hjorths roman er "familie-saken" som ble avslørt i søsteren Vigdis Hjorths roman Arv og miljø, en roman som avfyrte stor diskusjon rundt denne type bekjennelses- eller virkelighets-litteratur. Jeg regner med at denne debatten får ny næring gjennom Helga Hjorts roman - familien er den samme i hennes roman, persongalleriet også (men ulike navn brukes)og alle de viktigste hendelsene rundt incest, farens død og begravelse og et arveoppgjør som ikke gikk helt på skinner er nokså parallelle i de to romanene.
Arv og miljø leste jeg som en roman, en meget god roman (min omtale) – Fri vilje trodde jeg at jeg skulle lese som en slags familie-saks-prosa, i dobbel betydning - men jeg merket fort at den faktisk fungerte som roman også.
Har man lest Arv og miljø, føler man sterk trang til å "følge opp" saken som Vigdis Hjorth la opp til i sin roman – stort oppstyr og mange debatter og avisoppslag og TV innslag førte den til – helt til Vigdis Hjorth roet det ned litt med å presisere at det var en ROMAN, og ”nei, hun var ikke Bergljot” – og det så ut til at lesere og annet ”publikum” slo seg litt til ro med det, sant eller ikke…. Nå vekker søsteren ”saken” og debatten til live igjen. Det beste våpenet i denne familiekonflikten anser Helga Hjorth er et motsvar til Arv og miljø – Helga Hjorth er jurist og ikke forfatter, men hun skor seg best mulig til oppgaven og det fungerer utmerket.
Jeg mener "Arv og miljø-saken" så absolutt får nytt lys over seg ved Helgas roman.
Og Vigdis' Arv og miljø gir mening til ordtaket "Som man roper i skogen får man svar" – her kommer svaret fra søsteren, eller rettere sagt motsvaret, en slags korrigering og irettesettelse – men man kommer ikke bort i fra at dette føles veldig privat, en ”dyneløfting” for leserne – det er en familiesak, for ikke å si familietragedie – og det bør vel ikke overskygge de litterære kvalitetene hvis man velger å kalle det roman. (Det alvorlige temaet romanen til Vigdis Hjorth tok opp, nemlig incest og overgrep mot barn, kom vel ganske mye i skyggen av den ”andre” debatten, den om bruk av modeller, familie-avsløringer osv)
Det Vigdis Hjort gjorde i sin roman, Arv og miljø, familieavsløringer og nære mennesker som modell, er noe hun ikke er alene om i tiden – det er en trend hos mange forfattere – Knausgård har gjort det, Linn Ullmann har gjort det, og mange flere. Man kan si med ærverdige Henrik Ibsen: Å dikte, - det er å holde dommedag over seg selv – men her har altså søstrene Hjorth ikke ”holdt dommedag over seg selv”, men over andre medlemmer av familien.
Jeg skal ikke gjengi særlig mye fra innholdet i Fri vilje, jeg bare nevner glimtvis fra noen sider etter hvert – Helga Hjorth skriver om familien Lind – faren Willy og moren Liv – med søstrene Vera, Ingvild og Nina og broren Even – hun begynner ganske ”sårt” i forordet: ”VI HADDE PLEID å være en flokk, vi fire barna i familien. Men det kom aldri til å bli oss fire igjen. Ikke etter at pappa døde. Ikke etter arveoppgjøret……….Da Even og Vera gikk mot Ingvill og meg, og det ble to mot to” (s.9)
Helga Hjorths bok føles kanskje mer som en spennende dokumentar-beretning enn hva Arv og miljø gjorde - boken har detaljerte beskrivelser, den er ryddig med korte kapitler som alle begynner med noen få tydelige ord i ”Capital letters” – i første kapittel er vi ved begravelses-forberedelsen til faren for så å gå tilbake i familiehistorien med skildring av en harmonisk oppvekst med søskenflokken og idyllisk hytteliv ved sjøen – og senere på 1990-tallet enes søskenflokken om bruken av hyttene og pliktene rundt eiendommene – men så gir Nina (hovedpersonen, Helga) uttrykk for at Vera trakk seg bort fra hyttelivet og pliktene der, hun ble opptatt på annet hold – ”Hun (Vera) virket ikke særlig opptatt av hytte- og familieliv. Hun var blitt forfatter og sammen med en litteraturprofessor, de drakk og skrev bøker sammen………og så sluttet Vera med de årlige innbetalingene vi var blitt enige om.”s.33) – Det så ut til at familieidyllen ble borte: ”Men familien Lind var ingen stor og lykkelig familie lenger…….Søskenflokken besto av fire voksne mennesker som levde hver sine liv og ikke liknet hverandre noe i det hele tatt.” (s.33)
Slik har Nina (Helga Hjorth) lagt bakgrunnsteppet for familien sin - og så går det slag i slag utover i boken om alt styret Vera laget med beskyldninger og uvennskap og mailer og sms-er slik Nina ser det – her er det nok ingen samlet familieidyll å skildre. (Akkurat her er de to søstrene på lik linje i bøkene sine….)
Helga Hjorth legger også stor vekt på å forklare, redegjøre for og rettferdig-gjøre fordelingen av de to hyttene – noe som hun ikke kunne gjøre noe med, for det var moren og faren som gjorde et testamente mens de begge levde – en forfordeling var ”bestemt” av foreldrene, faren sier: ”Even er uenig. Han kommer ikke til å skifte mening….Det er bedre at vi tar fighten nå, mens vi lever. Mens jeg lever”. (s.35)
Helga Hjorth legger vekt på å tegne et veldig positivt bilde av faren i sin roman – boken hennes er jo da også dedikert ”Til mamma og pappa”. Hun fremhever alle gode egenskaper ved faren – både sportslige og intellektuelle.
Etter hvert merkes familie-problemene mer og mer, blant annet ved spørsmålet om julefeiringer og fødselsdager – når moren i familien er 80 og faren samme år er 85 kommer selvsagt spørsmålet opp – kan søskenflokken samles samtidig til feiring og hvor skal det feires. Når moren kommer på sykehus er det også vanskelig å samle alle ved sykesengen….mange slike situasjoner nevne, og Helga Hjorth får tydelig frem hvor vanskelig og vondt det er med en splittet familie – forholdene (i boken til Helga) blir enda verre når ”Vera” har skrevet en bok hvor familien er med, og morens utroskap er et tema også - og når Vera har blitt venner og gått i ”allianse” med broren, og broren er enig med Vera om at slik var det, slik hun beskriver i boken – ja, her er det en skikkelig familie-feide på gang – som tema er det kanskje interessant for mange lesere å kunne kjenne igjen fra ”reality” lignende familie-situasjoner de har opplevd – intet nytt under solen dette…..Helga nevner også at broren en gang fikk ”bjerkeris” straff av faren da han hadde stukket av – bare denne ene gangen da de var på besøk hos besteforeldre i Finnmark.
Ellers blir det kanskje litt mye mas frem og tilbake om disse hyttene og takstene og kompensasjonen til Vera og Even, men dette hadde nok vært en stor sak og grunnlag for splittelse innen familien, og kanskje også enklere å snakke/skrive om enn incest-temaet. Dessuten legger nok forfatteren vekt på her at hun (Nina) og søsteren Ingvill var opptatt av at det skulle bli rettferdig og ikke føles forfordelt ut hos de andre to av søsknene… og livet blir fylt med e-mail og tekst-meldinger, frem og tilbake.
Første gang Veras ”sorg” kommer opp i Helgas bok er i mail fra Vera side 78-79:”At ingen av dere på noe tidspunkt har spurt meg om hva jeg mener å ha opplevd, hvordan min historie ser ut, opplever jeg som en stor sorg” ….. ”Even og jeg har gjennom hele oppveksten og hele vårt voksenliv fått mindre enn dere, materielt og emosjonelt,…..(s.78-79)
Skildringen av farens fall i trappen som fører til hans død, har fått en sentral plass i Helgs Hjorths bok s.80-94 – disse sidene er faktisk noe av de beste i romanen - og det avslutter Del I (Høst) av boken. Del II har tittelen Livet etter døden s.95-189 og starter med at Nina og Ingvill tar med seg moren og reiser bort til Budapest, ledsaget av Lasse, Ingvills mann – de flykter bort for boken til Vera skal komme ut, og de har jo fått forvarsler på hva den vil inneholde. Og her blir ”overgriper” nevnt første gang – egentlig et ganske overraskelses-moment i boken, for det har ikke vært nevnt tidligere: - ”Det står i avisen i dag, mamma”, sa jeg og så bort på Ingvill. ”Det står i Aftenposten at han er en overgriper”, sa hun. ”Det står at hun har vært utsatt for incest” – (s.101) – ”Ingvill og jeg var nødt til å stille opp til hans forsvar”. (s.102) – så derfor denne boken da….først drøfter søstrene å skrive et avisinnlegg – ”Avisinnlegg, sa jeg. Herregud. Mot en roman av Vera Lind” – (s.103)
I Del II synes jeg boken blir enda bedre etter hvert – det akselererer på en måte. Det er også godt fortalt når hovedpersonen sammen søsteren Ingvill seriøst ser ut til å ta ”saken” på alvor – men hva skal de tro? Hvem skal de tro på? (Klipp fra boken s,131.132):
Hvem skulle hun tro på ”Jeg tenkte hvilke kvaler Ingvill måtte ha stått i. Av fri vilje hadde hun stilt seg i spagat i midten,…..”(s.132.)
Nina (forfatteren) rekapitulerer særegenheter ved søsteren Vera – hennes noe ”paranoia” på aids-smitte, flykaprere og lignende, Veras fantasifullhet blir fremhevet – og kanskje er det fantasien som har løpt løpsk når det gjelder incest tankene også. Helga Hjorth har fått frem uroen i resten av familien, det å mangle vissheten, det å tenke ”sett at det er sant”, eller ”Hva hvis det ikke er sant?” (s.145)
Og da ”Veras” bok kommer ut og søstrene og moren sitter i ”eksil” på et hotell i Budapest, blir det ”henne” og ”vi” det skrives om i Fri vilje – så begynner tanken å dukke opp om det rette mottrekket (s.180), når ingenting annet synes å ha virket. ”Hva for slags ytring skulle man da møte et litterært verk med? Den eneste måten å oppnå balanse på ville jo være å ytre seg i form av et litterært verk selv, skrive en roman. Så jeg hadde begynt med det også, skrive roman.”(s.180, jeg-personen Nina/Helga) – Her slutter Del II med at beslutningen om å skrive (mot)bok er tatt.
I siste del, Del III Hytteliv (s.191-306) starter Nina på sitt skrivekurs for å være best mulig rustet til den store oppgaven med å ”renvaske” familien – hun må jo også lese Veras bok og konfrontere noe av innholdet hun finner ukorrekt, blant annet at det er utelatt at Ingvill faktisk har gitt Vera støtte, har sagt at hun tror henne.
Helga Hjorth betviler aldri søsterens briljante forfatter-egenskaper, men hun stiller spørsmålstegn ved henne som søster, familiemedlem og medmenneske: ”Jeg var ikke opptatt av Vera som forfatter. Jeg var opptatt av henne som familiemedlem……For meg var ikke Vera først og fremst forfatter – en jeg var ute etter å beundre og klappe for når hun opptrådte på landets litteraturhus og bibliotek. For meg var hun et familiemedlem som skapte ekstremt store problemer for resten av familien.” (s.277)
Og ”Vera hadde trening i å gjøre usannsynlige hendelser plausible, det var jobben hennes. Det virket kanskje på dem som leste romanen hennes. Men det virket ikke helt på oss. Familien hennes.” (s.290)
Konklusjon:
Dette ble en lengre og mer detaljert omtale enn jeg pleier å skrive - men jeg må innrømme at jeg ble noe revet med, boken var interessant og spennende - bedre enn jeg hadde forventet før jeg startet på romanen. Bokens konstruksjon er ryddig og lett å følge og boken er faktisk ganske velskrevet. Når hun beskriver familiekonfliktene og følelsene det frembringer, fører hun leseren rett inn i det hele – man er der og fornemmer stemningen. Hun viser en familie som ikke har tatt lett på dette (her kom det tydelig frem en annen side enn i Vigdis Hjorth sin bok) – Jeg likte romanen – likte å ”få det fra den andre siden” - jeg finner ikke noe spekulativt i dette. (Må nesten føye til at jeg endret oppfatning underveis, boken kan godt leses som en roman også)
Romanen til Helga Hjorth vil vel ikke gå over i historien som noe litterært storverk – men jeg tror nok den vil ta plass i historien som et ganske spesielt fenomen – en motsvars-bok på en prisbelønt ”bekjennelsesroman”
Terningkast:4+
Posts
.png)
