Showing posts with label Verdensmestrene. Show all posts
Showing posts with label Verdensmestrene. Show all posts

Wednesday, 24 November 2010

Tanker om bok - Henrik H. Langeland: I etterkant av Verdensmestrene - et intervju

(Wonderboy 2003, Francis Meyers lidenskap 2007, Verdensmestrene 2010)
Noen betraktninger i etterkant av lanseringen av Verdensmestrene - Henrik H. Langeland intervjuet av Randi J. Aasheim (H= Henrik, R=Randi) 24.11.2010.
Tiden rundt og i etterkant av en boklansering blir ofte en travel tid for en forfatter, kanskje vel så travel som selve romanskrivingen,  men sikkert travel på en annen måte..etter tre måneder med hektisk virksomhet med mediadekning og intervjuer, boksigneringer, og alt annet styr i kjølvannet av Verdensmestrene, var det hyggelig for en trofast leser at forfatteren tar seg tid å til svare på noen spørsmål.(Foto med tillatelse fra forfatteren)






















1.    R:Er det en like hektisk tid med boklanseringen som med selve skriveprosessen?  - Kan du si litt om hvordan de siste månedene har vært.
 

H:Forfatteryrket er veldig periodebasert - det er stor forskjell på når man skriver og når man lanserer. Noen forfattere får til å skrive også midt i lanseringen, men de fleste synes nok arbeidstiden blir for oppstykket. I månedene under og etter en boklansering blir det ofte en del pressehenvendelser, arrangementer som innebærer reising og andre forespørsler. Og det skal man jo være glad for! Det er alltid hyggelig at det vises interesse for bøkene man gir ut. Men det stjeler også mye tid og konsentrasjon. Man må tross alt forberede seg godt til hver opptreden, enten det er i media eller et litterært arrangement -- i hvert fall må jeg det.
Denne høsten har vært ekstra aktiv for min del -- Verdensmestrene er blitt mye etterspurt, og jeg har reist mye omkring i Norge. Så nå gleder jeg meg til å komme i gang hundre prosent med skrivingen igjen, og fortsette fortellingen om mine fire Oslo-familier.
 
2.    R:Din forrige roman, Francis Meyers lidenskap, for øvrig høyt oppe på min favoritt-liste, ble veldig godt mottatt hos leserne og ikke minst kritikerne - "På øverste hylle" husker jeg overskriften var i en Dagblad-kritikk; følte du ikke prestasjons-nervøsitet når du så å si skulle "hoppe etter deg selv" med denne nye romanen? Har du fått den respons og de kritikkene du ønsket og forventet  med Verdensmestrene?
 

H:Jeg har tidligere sagt at Verdensmestrene-prosjektet er mitt viktigste prosjekt, og det står jeg hundre prosent inne for. Men jeg kjenner jo godt den grunnleggende mekanismen i media, som er berg-og-dalbane-mekanismen. De tar deg opp og trykker deg ned igjen. Ikke minst gjelder dette, mer eller mindre ubevisst, blant bokanmeldere; de fleste anmeldelsers utgangspunkt er anmelderens forventning, og den styres bl.a. av hva man har skrevet tidligere. Hadde jeg debutert med Verdensmestrene, hadde nok responsen vært noe annerledes, for å si det slik. Samtidig er det viktig å huske at jeg samlet sett aldri har fått så mange positive anmeldelser som denne gangen. Hverken Francis Meyers lidenskap eller Wonderboy ble så godt mottatt, selv om også de fikk positive og negative anmeldelser. Men de aller færreste bøker blir unisont hyllet, i hvert fall ikke utgivelser av etablerte forfattere. Se bare på Franzens Freedom. Anmeldleriet handler dessuten veldig mye om posisjonering og markering, i hvert fall i hovedstadspressen. Det ville være løgn å si at jeg ikke bryr meg om anmeldelser, men det er mer som et irritasjonsmoment ved jobben, en uønsket bivirkning ved forfatteryrket -- uansett om de er gode eller dårlige. Jeg blir aldri særlig fornøyd over en positiv anmeldelse, bare lettet over at den ikke er nedlatende. Selve skrivingen min affekteres på ingen måte av dem, jeg leser dem knapt, bare registrerer dem. Jeg har redaktører som jeg oppfatter som betraktelig bedre skikket til å gi meg de tilbakemeldingene, negative som positive, jeg trenger i mitt arbeid som romanforfatter.
 
3.    R:Jeg er imponert over alle de fascinerende detaljene du har fått med i denne romanen - overgår faktisk detalj-rikdommen i F.M., og det virker som du har full kontroll på riktigheten i det du beskriver; kan du si litt om hvordan du har jobbet her, og hvor mye arbeid du har lagt i dette? (Tenker for eksempel på skigåingen, terrenget, teknikkene, smøring - det virker som du har utprøvd dette nøye selv; slik også på andre felter der du krydrer med interessante detaljer)

 
H:Jeg bruker veldig mye tid og krefter på å forsikre meg om at alle detaljer skal være mest mulig riktige -- og det får jeg selvfølgelig aldri helt til! Men når jeg får tilbakemeldinger om konkrete feil fra lesere, forsøker jeg alltid å rette opp i nye utgaver, så langt det lar seg gjøre. Men det er klart: jeg skriver romaner, og romaner er fiksjon, og fiksjon er fantasert virkelighet, så de faktiske forhold må ofte vike til fordel for fortellingens koherens.
Dagens forfattere har jo den fordel fremfor forfattere fra pre-dataalderen at vi har kjapp tilgang til informasjon via Google, Wikipedia, SNL, elektroniske kart og tilsvarende oppslagsverk. Så det tar relativt sett mindre tid å kontrollere at de faktiske forholdene i en fortelling stemmer overens med virkeligheten.

 
4.    R:Modeller? Har du brukt det i persongalleriet? Noen av barna, og flere av de voksne trer veldig visuelt og realistisk frem.

 
H:I motsetning til mange forfattere i min generasjon -- det har jo de siste årene vært en tendens, i hvert fall i media, til å fokusere på selvbiografisk anlagte romaner -- forsøker jeg bevisst å IKKE skrive om meg selv. Samtidig handler Verdensmestrene unektelig om min tid, min oppvekstverden, mine omgivelser. Modeller bruker jeg heller ikke, ikke direkte i nøkkelroman-forstand. Men fiksjonspersoner er jo ofte summen av mange virkelige personers karaktertrekk, pluss en del rent fiktive trekk. Slik er det også med mine romankarakterer.
 
5.    R: I Verdensmestrene har du året 1982 og stavbrekket som din "Madeleine-kake" har jeg hørt deg si - følger du opp dette med en ny "Madeleine-kake" i neste boken, har du kanskje "kaken" klar?

 
H:Brås brukne stav vil gå igjen som en egen ”stafettpinne” gjennom samtlige bind av Verdensmestrene-serien. Så affiniteten til Prousts madeleinekake er riktig, men selve madeleinespisingen til ”Marcel” fungerer på en litt annen måte. 
 
6.    R: Hvis du har tenkt å skrive fire romaner i denne serien, og handlingen skal gå frem til 1999, da blir vel tidsepokene i kommende bøker noe lengre enn ett år?
 
H:Jeg har egentlig aldri sagt hvor mange bind det blir, og det vet jeg heller ikke. Jeg er ikke engang så veldig opptatt av det. Men jeg kommer til å gjøre visse nedslag i noen epoker, bl.a. 1984, 1988, 1991, 1996 og 1999. Så får vi se hvor mange bøker det til slutt blir.

 
7.    R:Har du tenkt å følge akkurat de samme personene i resten av løpet? (Regner selvsagt med at noen kanskje faller naturlig fra, andre kommer som naturlig tilvekst?)

 
H:De aller fleste karakterene er blitt introdusert i dette første bindet. Men fokuset kommer nok til å bli flyttet litt rundt omkring, blant annet mer til de voksne, ikke bare de fire barna som var perspektivbærerne i ”Verdensmestrene”. Hauk skal også etterhvert få bli mer av et eget subjekt i teksten.
 
8.    R:Du har "løpet klart" for disse familiene videre - har jeg hørt deg nevne - kommentar?

 
 H:Jeg har i ca 10 år jobbet med notatmaterialet til serien, og til å strukturere det, dvs. samle og organisere de viktigste scenene, hendelsene, personlighetsutviklingene, miljøforandringene osv.  Særlig hendelsene rundt nyttårsaften 1999, som avslutter boken, har jeg jobbet mye med. Så ja, løpet ligger ganske klart. Men det er selvsagt også rom for endringer, tilføyelser og utelatelser.

 
9.    R:Har du rukket å begynne på neste boken; har du fått tid til det i all viraken - har du noen tidsplan klar?  - Regner du med ett til to år på prosessen med en roman?

 
H:Neste bind skal utgis i 2012, så mye er klart. Med mindre noe går helt skeis. Deretter er planen å gi ut bindene så tett som mulig. Men det tar, i hvert fall for mitt vedkommende, lang tid å forme dette til romanlitteratur.
 
10.    R: Tilføyelser? Annet rundt din skriveprosess du kunne tenke deg å dele med bloggen min, eller leserne? 

 
H:Etter en hektisk lanseringshøst gleder jeg meg stort til virkelig å ta fatt på neste bind, hundre prosent, straks julen er omme. Og jeg er virkelig oppmuntret etter alle de hundrevis, kanskje mer, av begeistrede tilbakemeldinger jeg har fått fra lesere, bloggere, bokhandlere, anmeldere, journalister, og alle andre som er glad i bøker og liker å tilbringe tid i litteraturens verden. Det gir mersmak!

 
R:Takk til deg Henrik, at du tar deg tid i din travelhet - håper du fortsatt setter av tid til  de fine skiturene dine.
 Foruten at jeg synes du er en grundig, strukturert og velartikulerende forfatter,  berømmer jeg deg for din positive måte å stille opp på overfor media og dine lesere; jeg satte også pris på din henvendelse til meg med ditt lille rosespørsmål som jeg fikk være med å gi tips om, og morsomt var det at du krediterte meg i romanen din for det…skulle du ha bruk for kommentarer eller "råd" i oppfølgeren til Verdensmestrene, er det bare hyggelig å kunne bistå…enten det er relatert til hage, foto, slektsforskning, psykologi…eller annet jeg tror jeg har litt greie på.
 
Randi J. Aasheim


 Mine andre omtaler av Henrik H. Langeland:

Saturday, 30 October 2010

Tanker om bok - Henrik H. Langeland: Verdensmestrene


Jeg hadde blitt helt betatt av Francis Meyer(s lidenskap)…og gikk og ventet på en oppfølger på den, hadde kommunisert litt med Langeland om dette, og det så ut til at han ikke var fremmed for tanken:

From: Henrik H. Langeland
To: 'RandiE'
Sent: Saturday, February 16, 2008 12:00 PM
Subject: SV: Francis Meyer II
………………
Jeg skal absolutt vurdere anmodningen om en oppfølger, uten å love noe. Akkurat for øyeblikket er jeg nok mentalt sett litt ferdig med Francis og hans verden. Men som du påpeker, han er jo bare 53, og med all den skiløpingen han planlegger, har han sikkert mange gode og spreke - og selverkjennende - år foran seg. Vi får se hva fremtiden bringer...
Beste hilsner,
Henrik H. Langeland

Men i mars 2 år senere fikk jeg nyheten om Verdensmestrene:



Og dette fikk meg nesten til å glemme Francis... morsomt var det også at Langeland på slutten av bokprosessen kontaktet meg angående noe han mente jeg hadde litt greie på...og det gjorde jo meg enda mer nysgjerrig på den nye romanen. Ja, så nysgjerrig at jeg fikk med meg to begivenheter rundt romanen under Kapittel 10, Stavanger Litteraturfestival ...

På litteraturfestivalen benyttet jeg også anledningen til å få signert mitt eksemplar:


Langeland i samtale med Karin Haugen på Kapittel 10 ga en fin bakgrunn til lesing av romanen. Derfor gjengir jeg noe av det forfatteren sa om hvorfor han valgte å skrive fra denne tidsepoken og hvordan han satte seg inn i tidens begivenheter.

Ideen til romanen og tankeprosessen rundt den har tatt 10 år, sa han. 1980-tallet ble valgt som utgangspunkt fordi det kan sies å være inngangen til en ny aera i Norge...og stavbrekket til Oddvar Brå under herrestafetten i VM i Oslo 1982 kunne fungere som et sentralt knutepunkt, noe kollektivt som en stor del av Norges befolkning kan forholde seg til. (Hvor mange ganger har man ikke hørt i ulike fora og i ulike sammenhenger: Hvor var du da Oddvar Brå brakk staven?  -  Og sannelig har jeg ikke en nokså antklimatisk personlig opplevelse av situasjonen rundt stavbrekket selv - så det glemmer jeg aldri, jeg må huske å fortelle det til mine barn...)
Og Proust-påvirket som Langeland er, formulerer han seg også slik: "Stavbrekket er min Madeleine-kake" (For de som er ukjent med Marcel Proust og På sporet av den tapte tid:gjennomgangsfenomenet i Prousts romansyklus - Madeleine-kaken som dyppes i Lindebladte, og så nyter man den mens man kommer på sporet av en barndom eller forgangne tider)


Staven til Brå brekker, men er det ikke kanskje også slik at Norge "brekker" litt på 80-tallet; en del ganske radikale endringer skjer og uskylden forsvinner. Oslo forvandles fra en vanlig liten norsk by til en storby. (Egen tilføyelse: kanskje litt symbolsk også da med disse 12-årige hovedpersonene, de er i en brytningstid, begynnende pubertet, de bryner sine krefter mot hverandre, mot foreldrene, mot samfunnsnormene...og ikke minst i skigåingen som står sentralt i denne romanen..og de mister litt av sin uskyld som Norge gjorde det på 80-tallet)
Det er ikke ment å være noen sports-roman, sier Langeland....men det faller vel naturlig med konkurranser, sport, skigåing; for er det ikke stort sett det 12-årige gutter er opptatt av?

Her er det guttedager og skigåing blant 12-åringene midt blant storpolitiske og samfunnsmessige begivenheter i voksensamfunnet. For Langeland var det en utfordring å skildre eller "se verden" gjennom 12-åringene. Treholtsak, kald krig, "kampen" om Barentshavet, et Olje-Norge som nærmest eksploderer i vekst, og en mange-årig Verkstedindustri som må vike plassen (Aker mek. lagt ned i 1982, Trondheims avdelingen i 1983; så dukker idylliske Aker Brygge og Solsiden opp i stedet)
Dette er noe av det som skjer i Norge over kort tid, går det an å berette om dette når hovedpersonene i romanen er tre gutter og en jente i 12-årsalderen? En utfordring i seg selv det... (faktisk synes jeg dette var dristig av Langeland å ta risken på at dette kunne fortelles "i ly av" en oppvekstroman, overraskende at resultatet ble så bra; modne tolv-åringer? Ja vel, men de finnes...jeg kjenner noen)
Videre i samtalen med Karin Haugen fortalte Langeland hvilke "kilder" han har hatt for sitt research-arbeid; et 80-tall uten dagens digitale tilgjengelighet av alt mellom himmel og jord, ble arbeidet basert på oppslagsverk, og oppsøkende virksomhet til noen som hadde de kunnskapene og opplysningene han hadde bruk for, og så egen hukommelse  og erindringer da.
Langeland "annonserte" også i samtalen at tanken er å følge disse fire familiene frem til 1999; og om det vil si 4, 5 eller 6 bind i romanserien, vil vise seg etter hvert. I hvert fall, hevder Langeland, så krever årene fra 1982 til 1999 mer enn en roman - da har man rom til å være i den tiden litt mer, sier han. (Det blir en slags Proustsk dveling ved dette...)

Og så føyer Verdensmestrene seg inn i dagens norske litteratur-trend  -  man skriver serielt; (Knausgård gjør det,Renberg gjør det, Tiller gjør det - sistnevnte pekte forresten på noen fordeler med dette: man har gjort fra seg en del research og forarbeid som gjelder for alle bøkene, man har gjort leserne kjent med en del karakterer som er gjennomgående; og jeg vil føye til: leserne holdes i ånde og spenning og venter på neste bok; en forfatter skal jo også leve av sin kunst)

 
Den neste "innførings-seansen" jeg fikk med Verdensmestrene var en hyggelig lesestund med forfatteren på Tungenes fyr, samme kveld. Skal ikke gå i detaljer om denne, for jeg regner med å omtale dette nærmere i et eget blogg-innlegg om Kapittel-10-festivalen.
Men i korthet: På litteraturfestivalen hadde jeg bestemt meg (bokelsker og litteratur-freak som jeg er) at jeg skulle få med meg alt jeg kunne over de fem dagene festivalen varte.. i første omgang dro jeg fordi Langeland hadde tipset meg om den da jeg begynte å "henge meg alvorlig opp" i Proust, han fortalte at han skulle være med i en paneldebatt om Hukommelse/Proust sammen Dag Solstad og Karl Ove Knausgård...(tilbake til dette siden)
Opplesing fra Verdensmestrene på fyret ble faktisk en morsom opplevelse og en fin inspirasjon til å sette i gang lesingen selv....morsom opplevelse? Hvordan skulle man komme seg til fyret, det var langt dit, det var kveld, det var ingen offentlige transportmidler som gikk akkurat da. Men her ble det ordning:Festivalsjef Eirik Bø (en takk til han)ordnet privat skyss med selveste kultursjefen i Randaberg, Anders Jaarvik. Jeg satt i baksetet sammen de to forfatterne som skule lese på fyret, Tove Nilsen og Henrik H. Langeland. Det var en litteratur-elsker med i tillegg til meg, og vi fleipet litt om at her kom det to tilhørere til dette arrangementet. Langeland fortalte en morsom "vits" også, om en annen kjent forfatter som kom til et sted  med bare en fremmøtt. (Hva denne forfatteren gjorde og hvem det var, har jeg vel strengt tatt ikke spurt om tillatelse til å gjengi..men jeg har ledd mange ganger i ettertid, for det var visst ikke en vits, det var en realitet)..Men hva møtte oss på fyret? En fullsatt sal med Randaberg- og Stavanger-folk, benket til en koselig litteratur-stund i høstmørket. Levende lys over alt, kaker og kaffe eller vin tilgjengelig, her var det bare å hengi seg til nytelsen både av litteratur og annet. Det ble et minneverdig første-møte med Verdensmestrene.
 

Mine tanker om Verdensmestrene:

Verdensmestrene  -  er jeg skuffet i forhold til Francis Meyers lidenskap?

Overgangen fra Francis til disse 12-åringene ble ganske stor og uvant til å begynne med, selv om jeg er vant med barn, var det kanskje ikke en oppvekstroman jeg hadde i tankene, og selv om jeg har gått utallige mil på ski opp gjennom årene, var det kanskje ikke all den skigåingen jeg hadde forventninger om - men du verden, skal innrømme at jeg syntes det var morsomt når far til Lars bokstavelig talt gjør skitreningen med 12-åringene til en dans og endatil med  musikk til; og så motsatt, han "svinger seg på ski" så elegant når han er på plikt-swing-kurs hos kona. Ser han for meg!

Etterhvert som jeg ble bedre kjent med disse barna, må jeg innrømme at jeg uvilkårlig ble dratt inn i deres viderverdigheter, og familieforhold, venneforhold, daglige begivenheter; alt er så levende skildret, at jeg følte at jeg lever med i romanen.
Ungdommene fornemmer mye av de voksnes liv og det som skjer i samfunnet, men jeg regner med at når Langeland tar leserne med i møte med disse barna når de er i 30-års-alderen, så vil de se hendelsene og samfunnet fra en litt annen vinkel.

Det er fire hovedpersoner av barn, egentlig fem med Hauk....de er ulike, men de har alle sitt å stri med, hver på sin måte:

 
Amar er nykomling i et fremmed land hvor ikke bare nordmennene og den norske kulturen virker uvennlig og truende, men også fiendtlige ungdommer av indisk eller pakistansk opprinnelse - her er det bare å lære seg spillet, lære seg å overleve på andres premisser; i sin konfrontasjon med Tveitagjengen må han til og med "forsake" sin egen sikh-religion (i hvert fall på utsiden) og late som han er muslim. Å lære seg å bli ekte norsk og gå på ski er et mareritt for han...men "heldigvis" takket være skisporten kom de lett gjennom innsjekkingen til Norge fordi kontrollørene akkurat var opptatt med "stavbrekket" på radio.
Han lengter tilbake til hjemlandet sitt og den kjente kulturen; og er kanskje ikke så glad for at faren som kom til Norge før dem er så villig til å tilpasse seg, sette opp parabolantenne til og med.

Lars  peker seg ut som hoved-hovedpersonen; han får vel mer side-plass i romanen enn de andre. Egentlig synes jeg det er greit med en gjennomgangsfigur slik; mulig Langeland har ment å fordele lik oppmerksomhet på de fire familiene; men så nøye kan det vel ikke være.
I beste strøk og med en trygg storfamilie rundt seg - kan livet være vanskelig da? Faren er omtenksom og grei nok, en kjekkas og dameflørt  (Litt Francisk over han), og Lars bestreber seg med å få anerkjennelse av faren, han vil foreldrene skal være stolt av han...og moren - har hun noen hemmeligheter han ikke vet om?  Det viser seg etter hvert at familie-situasjonen hans likevel ikke er så trygg og problemfri...
Han selv er tiltrukket av Anette, spillelærerens datter, og gjør noen merkelige tilnærmelser her. Er han ikke litt ung for dette? tenkte jeg..., men så har jeg ikke vært gutt og kan ikke si hvor autentisk dette er.

Tiltrekningen tar  brått slutt når han skjønner hvordan Anette og hennes venninner har såret Cecilie, søsteren hans. Og her kommer vel drapet på Anettes rotte inn i bildet.Denne handlingen skjer så brått og uventet at man lurer: "Drepte virkelig Lars den, eller var det bare en symbolsk drøm, et mareritt".....og hvordan kan denne rotte-drap handlingen tolkes? 
Joda, leser en del sider videre i boken og får avslørt litt mer av mysteriet...rottedrapet var virkelighet, ikke en drøm: Da faren må drepe en skadet kråke, forstår Lars at dette gjør han i barmhjertighet, mens Lars har drept rotten av hevngjerrighet. Farens "kråke-handling" blir en slags vekker for Lars; situasjonen og kråken gjør uutslettelig inntrykk på han. Han forlater åstedet sammen sin far "i brennende visshet om at det svarte kråkeøyet aldri vil komme til å forlate ham, kanskje nå og da, men aldri helt og holdent." (Verdensmestrene s. 408)
Lars er nok en litt sammensatt karakter...med erotiske føringer som minner litt om de vi finner i Johan Borgens 'Lillelord' og i Vargas Llosas Alfonso i 'Til stemorens pris'. 

Året 1982 ble et sporsettende år for Lars, på mange måter er det mye av uskylden som går tapt; han har møtt en del av livets harde realiteter som han ser ut til å ha vært forskånet fra tidligere:
 (Verdensmestrene s.531)
  Vi blir sterkt engasjert og lever med i livet til disse familiene, og føler omsorg for barna. Det skjer mye spennende på godt og vondt med og rundt dem - likevel, alt innenfor sannsynlighetens grenser. Og for Lars sin del ser det ikke ut til at utsagnet "det man ikke vet, har man ikke vondt av"...plager han mer enn dette å ikke vite. Og på den lenge lovede og planlagte skituren med faren, som kommer nesten som et høydepunkt på slutten av romanen, blir i hvertfall en vond usikkerhet og en utrygg situasjon endelig avklart for Lars...og livet ser ut til å gå inn i en ny fase. Det skal bli spennende å møte han igjen i en bebudet oppfølger.

Hauk er vel kanskje den mest interessante og uutgrunnelige karakteren, slik han er beskrevet føler leseren godt hans fortvilelse og resignasjon, som til tider gjør seg utslag i provoserende handlinger.
Hva er det mellom han og Hauk som er fordekt og problematisk? Lars har nærmest et hat-kjærlighetsforhold til Hauk, de rivaliserer - når det gjelder skigåing og andre sportslige aktiviteter, når det gjelder oppmerksomhet fra Lars' far som ser ut til å ta seg spesielt av Hauk. Hauk er en plaget sjel, er det noe rart med den "tyranniske" faren; skigåingen kunne han vel fortsatt med og hatt glede av; men for å slippe unna farens press og tyranni går han så langt som å sette foten i klemme i en sporvognsdør - med etterfølgende retts-sak som faren presser igjennom og taper fordi Hauk innrømmer at han gjorde det selv med vilje og konduktøren (som forøvrig er Amars far) kan ikke klandres; Lars' far er tilfeldigvis advokaten hans. Hvorfor gjorde han det? Håpet er vel at han nå kan unngå hersingen fra faren når det gjelder skigåingen og konkurranser i hvert fall..at han blir merket for livet spiller visst utad ingen rolle. Han blir mer og mer tøff og hard og selvdestruktiv - og flaggstang-eskapaden hans ble ikke så uskyldig som da Emil i Lønneberget heiste søsteren Ida opp i flaggstangen; nei for Hauk fikk det mer groteske konsekvenser.
Hauk hardner til mer og mer, og slår tilbake på utspekulerte måter når det blir gjort urett mot han (eller mot andre også for den slags skyld); en sterk episode i romanen er hans hevn over André (vel var André litt "drittsekk", og fortjente en lærepenge, men "oppstrammeren" Hauk ga han var vel i drøyeste laget). Ved slike ekstreme handlinger tar  Hauk ut noe av den aggresjonen farens "oppdrager-metoder" har ført til.

Simone er en følsom ung pike,hun er et par år yngre en gutte-hovedpersonene. Da Oddvar Brå brakk staven var hun på sydentur med familien og oppdaget sin fars utroskap, faren er en "tøff" 68-radikaler som fortsatt fører sin egen lille kamp mot de besteborgerlige, konservative i Hemingland..det var vel de siste krampetrekningene av den slags på 80-tallet. Og at sønnen Herbert vil ta en motsatt politisk retning og melde seg inn i FPU, tar ikke Simones far nådig opp.

Remi
på Oppsal er den fjerde av tolv-åringene, vi møter han tidlig i romanen hvor han slåss med Lars om Brås brukne stav; flink til å gå på ski han også, og utstyret skal være i orden, mener faren..selv om de ikke har råd til det...faren har sitt å slite med og det virker som han prøver å ta ut en del drømmer gjennom sønnen. Man får stor sympati for denne ensomme gutten; spesielt fordi han blir utsatt for medelevers ubarmhjertige, tankeløse mobbing - han må ikke tro han er noe fordi faren har gitt han beste sort skistaver - og gripende sårt er det å lese når skistavene hans blir kjørt ned i utedoen, i dritt hvor de mener Remi hører hjemme. Og skigåingen er noe han selv gjør en brå slutt på...

Det er en tøff oppvekst for noen av disse 80-talls-ungdommene, for noen går det til og med på helsen, for ikke å si livet løs.
Jeg ble mer og mer glad i denne romanen etter hvert som jeg leste...og jeg aksepterer at den er forskjellig fra min favoritt "Francis". Jeg tenkte også litt på dette med å få bundet sammen de ulike familie-historiene til en helhet, det spriket litt helt i begynnelsen når vi introduseres for persongalleriet..men det er utrolig hvordan Langeland har greid å få disse familienes veier til å krysse hverandre - og det på en spennende, uventet og variert måte. 

Jeg synes også det er interessant og faktisk nødvendig å få frisket opp begynnelsen på det norske olje-eventyret; da man stod midt oppi det i tiden, skjønte man nesten ikke hva som skjedde; i hvert fall er det slik for meg. Nå trenger jeg en repetisjon på dette og liksom se det med nye øyne. Fikk forresten en liten påminnelse og en annen vinkling på oljeeventyret da jeg var på Kapittel 10 og hørte på Aslak Sira Myhre i forbindelse med hans bok-lansering "Herskap og tjenere"
(Sannelig mye interessant man fikk med seg på den litteraturfestivalen)
Beleilig kommer også Treholt-affæren i Verdensmestrene, passet godt inn med lanseringen av romanen rett inn i nye diskusjoner om stor-spion eller ikke, ny rettssak eller ikke, bevis-forspillelse og alt som rotes opp i disse dager.

Fra stort til smått - andre grunner til at jeg trives i denne romanen: det er dette med gjenkjennelse, jeg trives i den, jeg gjenkjenner litt av min egen identitet - ta nå tolv-åringenes skistafett, jeg "har vært der", pokalene står i skapet, stafett er alltid spennende, selv når deltagerne er "bare" barn. Og så ble jeg minnet på mine gamle, blå Karhu racer, de var gode, nesten litt sårt å gi slipp på de da jeg gikk over til Fischer.

Og så var det teen og farmorens te-seremoni; dette er jo helt identisk med slik jeg kjenner det selv; en tradisjon fra mormor og mor, vi blander teen selv, den må trekkes helt riktig og drikkes i tynne kopper, og så har jeg jo samme faste te-butikk som farmoren i Verdensmestrene, Black Cat, Grensen...kjøper der hver gang jeg er i Oslo, og jeg har til og med fått sendt te derfra.
Hagesysler, roser og staudebed er også trivelige identifiserings-faktorer for meg...er det noe rart jeg også liker Verdensmestrene og ikke bare Francis Meyers lidenskap.

Og så det språklige da...det Langelandske språket alene er jo en fryd i seg selv..plettfritt, spør du meg, om det går an å si det slik, en nytelse.

Jeg vil nok henge med på serien, uansett hvor mange bind som kommer. Dette er solid.


Denne boken vurderer jeg til terningkast:6

 Mine andre omtaler av Henrik H. Langeland:

Litteraturfestival: Alle postene