Tuesday, 15 June 2010

Mine Proust-betraktninger 6: Marcel Proust og "rommet" - Av sporet er du kommet

















 

      



















Jeg synes Henrik H. Langelands  "Av sporet er du kommet - Romlige fremstillinger hos Marcel Proust" hadde en interessant vinkling på "fenomenet" Proust. Her fokuseres det på Marcel Proust og hans relasjon til "rommet" i både fysisk og mental forstand. Jeg vil prøve å trekke frem noe av det Langeland tar for seg i sin utgreiing - dette baserer seg selvsagt på slik jeg oppfatter Langeland. Andre lesere vil kanskje se det annerledes, så jeg anbefaler de som er interessert i å gjøre seg opp sin egen mening av "Romlige fremstillinger" å studere denne boken nærmere selv.
Innledningen (s.11-35): Her klargjøres litt rundt begrepet "Romlige fremstillinger" og hva det innebærer. Det handler om å skape seg mentale bilder av de romlige beskrivelsene forfatteren gir. Forfatterens "topia" er å sammenligne med landskapsmaleri - og for leserne er det avgjørende hvor god "landskapsmaler" forfatteren er.  Viktig er det også hvilket perspektiv beskrivelsene er gjort ut ifra. I På sporet av den tapte tid varierer det om vi "ser rommet" fra den unge eller den eldre Marcels (fortellerens) synsvinkel, og til tider glir disse to syns-perspektiver over i hverandre.

Forfatterens topia er en slags tekstlig topografi, benevnt topotesi - og forestillingen leseren får av rommet/landskapet dannes på bakgrunn av forfatterens topotesi. Men også leserens egen erfaringsbakgrunn og illusjoner blander seg inn og "fargelegger" landskapet.
Langeland skriver om "Tekstens rom" (s.21ff) at forventninger og forhistorie inngår i Marcels anskueliggjøring av rommet, og parallelt med at han er til stede i ett rom, kan han på samme tid være et annet sted med sin tankestrøm. Marcel trer klart frem for oss i sitt møte med rommet: "Marcel er et slikt tilblivende vesen, han blir til i møte med sine romlige omgivelser."(Langeland s.25) - Denne formuleringen fant jeg betegnende og god.


Bildet av Marcel Proust ble formet i min bevissthet gjennom fortelleren som beskriver rommet og omgivelsene rundt seg.

"Det finnes også et tredje aspekt ved tekstens romlighet, som hverken handler om leserens forestillinger eller forfatterens fremstillinger, men om selve tekstens konstruksjon - eller det man kanskje kunne kalle dens arkitekstur" (Langeland s.26)

Proust har planmessig bygget opp sitt verk, under veis har han inkorporert en rekke ulike kunstnere - representanter for malerkunst, musikk, teater, litteratur - "Men arkitekten glimrer med sitt fravær" (Langeland s.28) Og dette at arkitekten mangler, er vel fordi han har avsatt den rollen til seg selv. Morsomt egentlig.

Langeland peker videre på at Prousts roman-syklus blir å sammenligne med "Arken" i flere betydninger: Ark som i bue og overbygning, Ark som i Noahs ark med alle artene og variasjonene, Ark som i den hellige Arken der jødene oppbevarte sine lovtavler - og ikke minst "Ark-i-tekstur", dvs. ark etter ark med strukturerte manuskript-notater.

"Å skrive er å redde rommet" (Langeland s. 32)Proust konstruerer og skaper rommene og slik bevarer han han noe for ettertiden, han etterlater spor.

"Å skrive er altså å få noe til å overleve, å etterlate en plogfure - et spor. (Langeland s. 32) Et vakkert bilde dette!

Langeland hentyder at tittelen "På sporet av den tapte tid" handler i stor grad om en avsporing, om Marcels mange "bortkastede år i de ørkesløse parisiske sosietetsliv", her blir det da en slående parrering med Langelands egen tittel: Av sporet er du kommet.

Prousts tittel kan vel også vekke assosiasjoner til noe sakralt, til skapelse, død og oppstandelse - (Av jord er du kommet...etc): "Romanverket På sporet av den tapte tid så vel som forfatteren Marcel, oppstår gjennom det mentale avtrykket som utgår fra smaken av en madeleinekake oppbløtt i lindete" (L. s.33)
Men aller mest handler tittelen kanskje om å sette spor og her er blant annet språket, setningene, grammatikk, fonetikk og rytme viktige ingredienser for sporsettingen.

Tilbake til det fysiske rom:
Soverommet utgjør "det faste og ofte smertefulle punkt i Marcels kretsløp" (L. s.30) Det er et viktig rom både i barndommens Combray, i Grand-Hôtel i Balbec, i leiligheten i Paris med Albertine. Refleksjonene i de to mest sentrale soverommene fremstår som viktige symboler, lanterna magica i Combray med et smertefullt lys over barndommens smerte og lengsel og glassbokhyllen i Balbec - som en symbolsk refleksjon av Marcels vei til skjønnlitteraturen. Møte med rommet kan også fremkalle angst, men ved å ta rommet i besittelse gir vanen og gjenkjennelsen en trygghet i møtet med rommet.
Rommet, sengen er en vugge eller et trygt rede, men skrekk og gru: det lune soveroms-redet i Combray blir lett en angstfylt grav når han blir tvunget til å gå til sengs uten morens godnatt-kyss, men om han får sendt en beskjed til sin mor om at hun må komme til han - "Og straks snur romlighetensfølelsen hans seg fra det negative til det positive; graven blir til et rede." (L. s.54) Og slik veksler romlighetsfølelsen til Marcel "mellom lidelse og lykksalighet." (L.s54)

Hotellrommet i Balbec har også denne vekslingen mellom den positive og den negative romlighetsfølelsen. I Combray kunne han sende skriftlig beskjed til moren om å komme, i Balbec kan han banke i veggen til bestemorens soverom. "Bankingen har erstattet brevet som romlig forbindelses instrument." (L.s.60)
Når Albertine kommer inn i person-galleriet blir sjalusien et element i "rom-forståelsen" hos Marcel - et tilskudd til å gjøre rommet negativt.


Madeleine-kaken , seremonien og symbolikken har sentral plass i  Langelands "Av sporet":
 
Her er hva Proust skrev:  
“And suddenly the memory returns. The taste was that of the little crumb of madeleine which on Sunday mornings, when I went to say good day to her in her bedroom, my aunt Léonie used to give me, dipping it first in her own cup of real or of lime-flower tea…And as soon as I had recognized the taste of the piece of madeleine soaked in the decoction of lime-blossom which my aunt used to give me, immediately the old grey house upon the street, where her room was, rose up like a stage set…and with the house the town….the streets along which I used to run errands, the country roads we took when it was fine…the whole of Combray and its surroundings, taking shape and solidity, sprang into being, town and gardens alike, from my cup of tea.”
 (Adapted from Swann’s Way, In Search of Lost Time)

















 (Bilde fra Marcel Proust Adapted by Stéphane Heuet, Combray p.16)
Når denne Madeleine-seremonien repeteres senere i livet (eller senere i romanen), settes Marcel tilbake til barndommens Combray - med tryggheten i tante Léonies servering av kaken og te før søndags-messen. Men som alt i "På sporet..." er noe annet enn det som beskrives, blir kanskje å strø lindeblomster i tevannet en  metafor for selve skrivingen av verket, å strø tanker over arkene. Te med oppbløtt madeleine-kake forenes i en metafor - er det bildet på selve livets kopulasjons-begynnelse, og samtidig en metafor for en litterær tilblivelse. Lag på lag av metaforer finner man slik gjennom hele verket. Man øyner også sammenhengen med en seksuell betont metafor med madeleine-kaken som dyppes i te - et symbolsk godnatt-kyss fra Marcels mor.(Og senere i verket vil seremonien kanskje henspeile metaforisk på et homofilt samleie)
 
 

















Det er også nærliggende å trekke inn en anskuelse av nattverds-måltidet her, det religiøse flettes inn i madeleine-symbolikken, visuelt ved flere kirker som er sentrale (kirker i Paris, Combray og Balbec); og den religiøse symbolikken kan kanskje trekkes enda lengre - med hele verket "På sporet..." som en allusjon til selve Bibelen.
Kapittel III i Langelands "Av sporet..." har fått tittelen Utsikt over Combray. Her er en tydelig parallell til Bergottes død og maleriet Utsikt over Delft som jeg har omtalt tidligere. ( Se "Mine Proust-betraktninger 3C: Marcel Proust og malerkunsten"). Her har vi en konstellasjon Marcel Proust-Bergotte-forfatter-maler-Vermeer-Utsikt over Delft.
Proust var utrolig opptatt av Vermeers maleri og samlet på kataloger og annet som ga han kunnskap om maleriet.

"Hva er det ved Utsikt over Delft som vekker en slik lidenskapelig interesse hos Proust? Hvorfor denne livslange fascinasjonen, nærmest forgudelsen, for dette motivmessig nokså ordinære bildet? Jeg tror svaret er enkelt, men like fullt komplisert: For Proust må Vermeers maleri ha vært en  Utsikt over Combray" (L. s.127)
Maleren Bergotte har på mange måter fått mye av forfatteren Marcel Proust i seg og blir hans alter ego, likeså blir karakteren Swanns altoppslukende prosjekt om Vermeer i "På sporet..", (et prosjekt som ikke ser ut til å bli avsluttet) parallell til Prousts eget romanprosjekt.
"På sporet av en liten gul murflate" (L.s.136)
Flekken som fascinerte Bergotte da han stod trollbundet foran Delft-maleriet - den som Proust beretter om i sitt essay "Utsikt over Delft - hvor eller hva var egentlig den?  En mystisk og morsom detalj i essayet var det, men etter grundige betraktninger av maleri-kopier i kunstbøker og kataloger har jeg ikke vært i stand til å oppspore en slik flekk.
Langeland drøfter ulike synspunkter og "løsninger" på denne flekk-gåten i sin bok. (s.136ff.)
Videre peker langeland på hvordan mye i dette maleriet stemmer med utsikt over Combray (Illiers), det er kirkene, elvene, husene, og det er skyene som viser det skiftende været - mye tyder på at Proust har brukt maleriet Utsikt over Delft som en modell for sitt Combray.


Jeg lar overskriftene i de to siste kapitlene i Langelands "Av sporet..."  tale for seg selv:
Rommets laboratorium -Kapittel IV, og Transport og bevegelsesrom - Kapittel V

Avslutningsvis vil jeg imidlertid gi uttrykk for at Langelands verk hjalp meg til å lette litt på sløret til den mystiske Marcel Proust, jeg har kommet han litt nærmere, for å si det slik. - Kanskje er det en illusjon - slik som mye av Prousts romanverk er noe annet enn det man egentlig leser. Men jeg forsetter ufortrødent med mitt lille Proust prosjekt....jeg har ikke mistet motet så langt, snarere tvert i mot: Jeg er bare blitt mer nysgjerrig  - om jeg ikke er på søken etter den tapte tid (À la recherche du temps perdu), så får jeg håpe at jeg er på sporet av Marcel Proust.


Mine andre omtaler av Henrik H. Langeland:

No comments:

Post a Comment