Tanker om bok - Elena Ferrante: Svikne dagar

Arrangert cover-bilde - Foto:RandiAa© 

Mine tanker om Svikne dagar:

En slitsom hovedperson med tåpelig oppførsel - slik startet det hele for meg. Men du verden så intenst og  godt skrevet. Dette likte jeg (tross alt) mye bedre enn Napoli-kvartetten - var litt skeptisk i starten, men dette tok faktisk av - fengslende og engasjerende, og så absolutt ikke et kjedelig øyeblikk - (forts...)

Forfatter: Elena Ferrante
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2017
Antall sider:220
Forlag: Det Norske Samlaget
Språk: Nynorsk
Originaltittel: I giorni dell'abbandono
Oversatt av: Kristin Sørsdal
ISBN/EAN:9788252193336 
Ved siden av papirutgaven fra Samlaget brukte jeg også lydfil fra Lydbokforlaget - 08.02.2017, spilletid 7t, ISBN Lydfil 9788242164421, lest av Gjertrud Jynge

Om forfatteren

Omtale fra forlaget:

38-årige Olga blir forlaten av mannen sin etter 12 års ekteskap, til fordel for ei ung kvinne. Olga er ridd av sjalusi, raseri og sjølvforakt, og mistar sakte, men sikkert taket på omgivnadene sine. Ho dreg dei to ungane og den snille schæferhunden Otto med seg i fallet.

Svikne dagar er ein samtidsklassikar av ein forfattar som The New York Times har omtalt som «ein av dei store romanforfattarane i vår tid». Romanen har gripe lesarar over heile Europa med den usentimentale skildringa av moderskap, ekteskap og åleineliv.

Frå italiensk ved Kristin Sørsdal.

Mine tanker om Svikne dagar: (forts...)

Selv om jeg ikke akkurat kunne identifisere meg med denne hovedpersonen, så må jeg innrømme at Ferrante skriver på en måte som gjør at man lever seg inn i hovedpersonens lidelser og sinns-tilstand - her er det nesten et spørsmål om å leve eller ikke leve etter et samlivsbrudd - men ting skjer da etter hvert, og livet går nok videre for Olga også - det er lys i den andre enden av tunnelen .….
Olga så ut til å være en kvinne som hadde latt egen karriere ligge i bero (hun var forfatter), mannen Mario og de to barna Ilaria og Gianni var for Olga det livet og hverdagen dreide seg om, og da føltes det desto mer bittert og som et svik når mannen går til en yngre kvinne - hun er knust og handler og tenker irrasjonelt den første tiden - Hun forsømmer nærmest barna, lar leiligheten inntas av maur og strør om seg med gift-spray, lar hunden krepere og søker trøst hos mannlig nabo - hun forfaller på mange måter, også når det gjelder språkdrakten hun ikler seg. Og i tiden rett etter mannens "svik" står hun frem som kvinnen som er "et null" uten mannen - hun mestrer hverken barn eller hund,  eller vanlige gjøremål i huset, ikke en gang lading av mobil eller vrine dørlåser - og som leser rister man bare på hodet av denne dysfunksjonelle kvinnen, og lurer på om hun ikke kan "ta seg sammen".
For I mangt og mye ble Olga en lite beundringsverdig kvinne - hun minnet meg på noen måter om Ruth - hovedpersonen i Fay Weldon's En hunndjevels bekjennelser - den forsmådde kvinnen som blir desperat og nærmest går amok - (men Fay Weldon's "hunndjevel" mistet ikke handlingsevnen)
-  Man lurer på om Olga går helt til grunne, eller om hun vil greie å reise seg igjen? - Vel, la det være usagt - boken anbefales, kanskje det finnes svar før man kommer til veis ende i dette forrykende "kvinne-infernoet"
Her handler det om identitets-krise i høyeste grad - når Olga mister sin rolle som den gode mor og hustru, og blir den fraskilte kvinnen, så handler det også om å skape seg en ny identitet - å kunne stå på egne ben, og ikke på mannens lånte - og greier hun det?

Denne romanen fortonte seg bedre enn Napoli-kvartetten for meg - den var mer intens og kompakt  - og hadde mer driv. Nærmer seg terningkast 6 ......
Terningkast:5

Andre bloggere som har omtalt denne:

• aariho i Min bok- og maleblogg 
• Rose-Marie
• Tine sin blogg 

Her er mine omtaler av Napoli-kvartetten:

• Mi briljante venninne
• Historia om det nye namnet
• Dei som flyktar og dei som blir
• Historia om det tapte barnet

Se også min omtale av Elena Ferrante: Svikne dagar
Se også min omtale av Elena Ferrante: Hjemreise
Se også min omtale av Elena Ferrante: Kvelande kjærleik

Tanker om bok - Helene Uri: Hålke

Tittel: Hålke
Forfatter: Helene Uri
Forlag: Gyldendal
Utgivelsesår: 2016
Format: Innbundet
ISBN13 9788205496064
EAN 9788205496064
Språk: Bokmål
Sider: 233

Jeg brukte lydbok fra Lydbokforlaget, utgitt 2016, ISBN13 9788242172341 - flott innlesing av Ingrid Vollan. Jeg lånte lydboken fra biblioteket

Omtale fra forlaget:

Ebba og Karl har delt sorger og gleder, de har oppdratt barn sammen, elsket, sveket og bedratt. Sår har oppstått, blåmerker er blitt leget. Nå er de pensjonister, med aldrende kropper; ute er det vinter, og når verden en dag er glasert i tykk og hard is, når kommunen ikke har råd til å strø, når en brukken lårhals kan bety begynnelsen på slutten, da holder de seg inne.
Kaffen tar slutt, matskapene blir tommere. I én dag, to dager, flere dager har de bare hverandre. Innestengtheten, isolasjonen, samlivets dynamikk … i løpet av noen vinterdager blir fortidens svik, brutalitet og uvisshet igjen levende, og reiser farlige og umulige spørsmål:
Hva er kjærlighet verdt?
Hvem eier sannheten om et ekteskap?

Om forfatteren Helene Uri:

Fra Forlagets side
Fra Wikipedia 

Jeg hørte første gang om Hålke på Gyldendals Høstmøte i Trondheim

Mona B. Riise og Helene Uri snakker om Hålke - Foto:RandiAa©

Mine tanker om Hålke:

Innesperret en hel uke på grunn av hålke får det noe aldrende ekteparet god tid til å tenke over hvordan livet er her og nå, eller var i fortid - og kanskje tankene sveiper litt inn på fremtiden også.
Det vil si det er Ebba som er hovedpersonen og det er hennes "oppgjørs-tanker" med ekteskapet og livet vi følger i første del av boken - innimellom oppramsing av matvarer (ikke så mange) som de samler sammen fra kjøleskap, fryser og diverse skap-hyller - de tar et overblikk og opprydding her, for å se hvor mange dager de kan greie seg som "stranded" - (det er vel noe i ordtaket "når krybben er tom bites hestene" også - spesielt ille blir det når man ikke får sin daglige kaffe….)
Litt banalt innimellom til å begynne med, syntes jeg- vet ikke om mange 70-åringer vil kjenne seg igjen i dette i begynnelsen av boken - men det endret seg.
Scrabble blir plutselig et uhyggelig spill. De vet begge hva det dreier seg om. Spillet om ekteskapet.
Og leiligheten, rommene krymper påtagelig - slikt sliter på nervene, slikt lokker frem det verste i dem…
Romanen ble bedre etter hvert. Alt akselererte. Vi opplever dette uhyggelige ekteskaps-spillet nærmest på livet løs - leseren blir holdt i spenning fra først til sist - det var intenst og nervepirrende som i en kriminal-roman. Helene Uri har mesterlig skildret ekteskapet på godt og vondt her - i hvert fall ekteskapet på sitt verste - her har vi alle ingredienser som maktspill, rivalisering, utroskap, sjalusi, vold og psykisk terror - sexliv og foreldrerollen og…ikke minst (gjenkjennbart i mange ekteskap): man glemmer aldri "sneen som falt i fjor" - den dukker i hvert fall alltid opp - skitnere enn noensinne hver gang "kampene utspilles".
Men det er ikke bare et ekteskap som skildres - det handler også mye om dette å bli gammel - og her trår vi utenfor dette ene spesielle ekteskapet - her dreier det seg om mer allmenngyldige "tildragelser" - det fremstilles som en nokså trist prosess dette - å miste ungdommelig skjønnhet og tiltrekningskraft og energi og ikke minst hukommelse…..
Søppelposene lagres inne og legger en råtnende, kvalmende dunst over leiligheten og ekteparet etter hvert - for meg ble søppelposene en metafor på et konfliktfylt ekteskap og en aldrende kropp…
Og hvem av ektepartnerne har den fulle sannheten om et ekteskap - samme hvor lenge de har levd sammen, hvor godt de kjenner hverandre, så har de hver sin historie om ekteskapet - slik er det med relasjoner mellom mennesker - det er to individer, det er to ståsteder….
Underveis i lesingen kan man lure på hvilken "side" man skal stå på, å heie på i dette forrykende ekteskaps-spillet - jeg velger å si minst mulig om hvordan dette utvikler seg, og det som skjer mellom ektefellene - det vil ta bort mye av spenningen og undringen hos andre som skal lese boken….
Bokens tittel er et godt valg - Hålke er jo noe som er farlig å begi seg ut på (det har jeg opplevd to ganger selv på joggeturer, det resulterte i en brukket ankel første gang, og en brukket overarm og skulder andre gang). I boken var det også reell hålke ute - men i tillegg velger jeg å se hålken i romanen også symbolsk - det "innesperrede" ekteparet begir seg ut på et farlig spill i tanker, ord og også handlinger  - det er en synliggjøring av et hat- og kjærlighets-forhold - en maktkamp og nærmest en konkurranse om å ramme og såre hverandre - Helene Uri  beskriver dette ekteskapet som en tragedie, ispedd humor og grotesk drama-komedie - men vi bør vel kanskje ikke bare sitte igjen med følelsen av at "ja slik er det å være gift, og slik er det å bli gamle sammen" - selv om vi vet det kan være slik som Helene Uri beskriver det på det verste  - Helt håpløs er ikke forfatterens skildring av dette ekteskapet: Glimtvis skildres da også fine sider ved ekteskapet til Ebba og Karl - hengivenhet og omsorg og fysisk tiltrekning - og det er nok grunner til at de har holdt sammen i 46 år også - de har kanskje ikke bare "holdt ut".
Mye antydes - hvor mye vold har det egentlig vært i ekteskapet? Hvorfor velger man å bli hvis det er så ille? Hvem er det som innehar "sannheten" om dette ekteskapet? Hvordan er egentlig hovedpersonen Ebba? Ektemannen Karl? Her gis leseren rom til å fundere på litt av hvert, til å tenke sitt - og jeg forstod i hvert fall etter hvert at her kunne jeg ikke tenke bare svart-hvitt.
Men at vold i ekteskapet - i tillegg til ekteskaps-problematikk og alderdom er tema i denne romanen, var et tydelig trekk - det fikk meg til å tenke på en gripende roman (som også er filmatisert) som jeg leste på 1980-tallet: Du kan da ikke bare gå av Margaret Johansen - men i motsetning til Ebba, så kunne altså hovedpersonen i Margaret Johansens roman bare nettopp gå…..
Ebba og Karl synes uløselig knyttet til hverandre - så bare elendighet er det nok ikke i dette ekteskapet. Og volden er vel heller ikke så altoverskyggende - det hendte en alvorlig gang, med mange unnskyldninger og forsoning, men glemt blir det aldri av Ebba - for hardhent har han ofte vært, og hans fysiske styrke har blitt demonstrert flere ganger. Og Ebba har vel følt reell angst i forhold til dette. Men etter hvert har de opparbeidet en slags ekteskaplig struktur - et sjakkspill hvor de er like dyktige, de holder hverandre i sjakk - Karl med sin fysiske styrke, sin sjarm og seksuelle tiltrekning, Ebba med sine slagkraftige replikker, og sin beundring av en vakker ektemann  - og alt har som oftest gått "greit" - men hun må passe seg for ikke å strekke strikken for langt, ikke provosere han for mye - hun har lært seg den balansekunsten. Og resignert har de vel begge, i hvert fall Ebba: man vet hva man har og ikke hva man får, nå har de levd sammen så lenge at de "holder ut" resten også.
Persongalleriet i denne romanen er ganske snevert, det understreker det mikrokosmos som skildres her med ekteparet i en "klemme" i leiligheten - det er Ebba og Karl som er i sentrum - det skaper en ekstra fortettet atmosfære at leseren heller  ikke treffer andre mennesker her - det er en telefonsamtale fra datteren som er på ferie med barna i Portugal (for øvrig en samtale som avslører litt mer for leserne om hvem Karl og Ebba er)  - i tillegg møter vi så vidt en nabo-frue som kommer et par ganger på døren og lurer på om alt er i orden - og det sier jo både Karl og Ebba at det er, for bry andre fremmede skal de ikke gjøre  - det gir vel også en "naturlig" forklaring på at de ikke har ringt og bestilt matvarer, eller ringt og klaget på fravær av strøing.
Hvordan det hele slutter, skal jeg ikke røpe - litt overraskende var det kanskje - og man kan lure: "feiler det" Ebba noe - er det noe som har begynt å skje med henne nå?…..eller har hun bare fått opprettet kongruens og status quo?
Språklig synes jeg Hålke var gjennomført "slagkraftig" - her var det rett på sak, og tankerekkene til Ebba var av og til ganske geniale og morsomme å følge, replikkene ekteparet imellom også.
Hålke er den beste romanen  jeg har lest av Helene Uri - ikke kjedelig et øyeblikk - glimrende skildring av dette aldrende ekteparet- mange overraskende og pussige situasjoner og ordvekslinger  - mye humor - mye realisme og alvor - og ikke minst: mye til ettertanke.
Terningkast:5
 

Helene Uri leser fra en av bøkene sine på Bøker&Børst - Litteraturfestival i Stavanger - Foto:RandiAa©

En liten Video-promotion av boken
(Denne avslører kanskje i meste laget, synes jeg):

Andre bloggere som har omtalt romanen Hålke:

• Anita i Artemisias verden
• Tine sin blogg
• Åslaug i Min Bok- og maleblogg
• Beathe i Beathes Bokhjerte

Tanker om bok - Elena Ferrante: Historia om det nye namnet

Tittel: Historia om det nye namnet
Forfatter: Elena Ferrante
Format: Innbundet
Utgivelsesår: 2015
Oversetter: Kristin Sørsdal
Forlag: Samlaget
Språk: Nynorsk
Serietittel: Napoli-kvartetten
ISBN: 9788252188448
Originaltittel: Storia del nuovo cognome
Tid: 1960-1969
Emne: Ekteskap og parforhold, m.m.
Antall sider: 574

Jeg brukte også lydfil fra Lydbokforlaget - ISBN Lydfil: 9788242162564, innleser Silje Breivik

Omtale fra forlaget:

Napoli-kvartetten. Bok II
Historia om det nye namnet byrjar der Mi briljante venninne sluttar. Livet til dei to venninnene held fram i kvar si retning. Studia fører Elena ut av det gamle livet, til ein annan by og eit anna miljø, medan Lila må ta eit val for å redde seg sjølv, og får livet snudd på hovudet.
Historia om det nye namnet er ein roman om to kvinners kamp for å realisere seg sjølve i 60-talets Italia, før ungdomsopprør og kvinnefrigjering. Ein roman om eit vennskap som rommar kjærleik og hat, beundring og sjalusi, men som er så sterkt at ingen av dei to kvinnene er heilt seg sjølv utan den andre.
Omsett av Kristin Sørsdal.
 
Elena Ferrante er fødd i Napoli. Sidan debuten i 1992 har ho gitt ut sju romanar. Mi briljante venninne er den første boka av dei fire Napoli-romanane, som har gitt Ferrante eit internasjonalt gjennombrot. Rettane til bøkene er selde til 23 land, og bøkene har fått strålande kritikkar. Elena Ferrante er eit pseudonym. Ingen andre enn det italienske forlaget kjenner identiteten til Elena Ferrante.
 
Elena Ferrante om å skrive, lese og om anonymitet 
Her er en liten video som gir oss litt mer informasjon om den anonyme Ferrante:

Mine tanker om Historia om det nye namnet:

Jeg var ikke så skuffet over Mi briljante venninne, bok 1 av Napoli-kvartetten, at jeg valgte bort bok 2 - jeg leste den med en gang den utkom på norsk, og jeg fikk også mange fine gå-turer med lydboken på øret.
(Et lite sidesprang: Er dette en slags revival av den feministiske litteraturen som vokste frem på 1970-tallet tro? - Jeg fikk litt assosiasjon til for eksempel en forfatter som Marilyn French - hun var ekstremt opptatt av det mannsdominerte samfunn, kvinneundertrykkelse, voldelige menn etc - enda en assosiasjon til Marilyn French fikk jeg da Lila dukker opp sent i bok 2 med barnevogn og et eksemplar av James Joyce's Ulysses tilgjengelig da hun møter sin gamle lærerinne - Marilyn French tok faktisk sin doktorgrad på James Joyce, og skrev også en bok om han i 1976 - The Book as World: James Joyce's Ulysses.)
Historia om det nye namnet går rett inn i fortsettelsen av Elenas fortelling i bok 1 - om hennes liv og livet til bestevenninnen Lila. Vi forlater barndommen og går inn i tidlig voksenliv. Her blir det mer handling og mer fortettet spenning -  kjærlighetsaffærer, rivalisering, konflikter, sjalusi - men også flere episoder av vold innen familien og blant aggressive unge menn.
Livene til Lila (Lina Cerullo) og Elena (Lenú  Greco) er sidestilt. Selv om den ene gifter seg som 16-åring og den andre velger studier, så har de mye til felles. Vi opplever en  "heftig" sommerferie på Ischia hvor mye hender i livet til de unge jentene - Nino Sarratore blir et navn å merke seg - sommeren får følger for både Lila og Elena (den ene blir med barn, den andre mister sin uskyld på flere måter) - etter denne sommeren kommer mer alvor inn i bildet for begge jentene.

Det var her på "sommerferien på Ischia" at denne roman-serien
begynte å fengsle meg…..

Lila strever med sitt ekteskap med handelsmannen Stefano Carracci og problemfritt blir det ikke med den utenom-ekteskapelige  "store" kjærligheten heller, og etter hvert ender hun som enslig, arbeidende mor - men hun "står seg" gjennom det meste, ukuelig som hun er  -  Elena forlater Napoli og kommer inn i student-miljøet, og møter interessante mennesker - tankene er der nok på Lila helle tiden, hun skulle nok ønske venninnen, som hun mener er den mest intelligente av de to, ville ha fortsatt på den samme studieveien som henne selv.
Temaet vennskap er det sentrale i boken - jeg må innrømme at skildringen av dette livslange vennskapet mellom Lila og Elena fremkaller varme følelser hos meg som leser…. Et vennskap som holder i gode og onde dager, tross konflikter og konkurranse - lojaliteten  til hverandre er der hele tiden, båndene og kjærligheten også.
I bok 2 ser man tydeligere hvordan Lila har virket som en slags katalysator på Elena, konkurransen med venninnen har inspirert henne, notatbøkene hennes har tilskyndet Elenas egen skriveglede - det er spennende å følge Elenas vei til forfatter i dette bindet. Handlingen får en ny dimensjon mot slutten av boken når Elena får antatt sitt første manuskript - og for meg synes det som om Lila kan ta noe av æren her….
Samtidig med de to hovedpersonenes liv og utvikling, følger vi også utviklingen i det italienske samfunn - Ferrante skriver med kjærlighet om sitt land, men også med kritiske øyne - her får vi virkelig belyst skyggesidene også.
Og slutten på bok 2, den var virkelig en geni-strek - man må jo bare vente på bok 3 i spenning her.
Jeg må innrømme at jeg har blitt mer "Ferrante-fan" etter denne andre boken, og den fortjener terningkast:5

Andre bloggere som har omtalt denne:

• Åslaug i Min bok- og maleblogg
• Anita i Artemisias Verden
• Tine sin blogg
• Rose-Marie sin blogg

Her er mine omtaler av Napoli-kvartetten:

• Mi briljante venninne
• Historia om det nye namnet
• Dei som flyktar og dei som blir
• Historia om det tapte barnet

Se også min omtale av Elena Ferrante: Svikne dagar
Se også min omtale av Elena Ferrante: Hjemreise
Se også min omtale av Elena Ferrante: Kvelande kjærleik

Tanker om bok - Nazish Khan: Da himmelen falt

Tittel: Da himmlen falt
Forfatter: Nazish Khan
ISBN: 9788253037240
Forlag:Pax
Utgitt år: 2015
Innbinding: ib
Antall sider: 124

Mine tanker om Da himmelen falt:

Denne boken fikk jeg i postkassen i dag - jeg måtte ta en titt på den med en gang.
Nazish Khan (f.1975) har skrevet sin første bok - og det om et emne hun har kjennskap til. Hun er født i Norge, har pakistansk bakgrunn, er utdannet sosionom og har arbeidet mye med barn og ungdom som har annen bakgrunn enn den etnisk norske.

Nazish Khan - foto fra Pax forlags side

En bok med et innbydende cover, og ikke mindre innbydende tema. Tvangsekteskap - arrangerte ekteskap er nok ikke et utdebattert tema i Norge. Her får vi et interessant "inside" innlegg i denne debatten. Boken ser ut til å gi et nyansert bilde på en kulturell tradisjon - og beveggrunnene og tenkemåten til involverte parter. For mange kan tradisjonen med arrangerte ekteskap (eller i ekstrem form: tvangs-ekteskap) være en måte å "holde kontakten" med kultur, tradisjon og slekt i det landet man kommer fra.  Dette ser ut til å være et sammensatt "fenomen" som har så dype tradisjoner og så inngrodde forestillinger at det ikke bare er å sette "forbud" som et middel til å modernisere et for mange naturlig og "velfungerende" system.  - Men i møtet med den vestlige verden, og ekteskapsskikker som har endret seg radikalt, (f.eks i Norge fra praktiske ekteskaps-arrangementer for et par hundrede år siden, med odel og bondesamfunn til det urbane moderne samfunnet vi har i dagens Norge ) - trenger kanskje yngre generasjoner i innvandrer-familier både samfunnets og foreldrenes hjelp til å endre en praksis som i mange tilfeller føles undertrykkende for mange unge, både for gutter og jenter, men spesielt kanskje for jentene…
Ønsker man å integrere innvandrer-familiene best mulig i en vestlig kultur, i Norge, er vel ikke løsningen å "tviholde" på tvangs-ekteskap for å føle seg mest mulig knyttet til "gamle-landet" og den kulturen og de forholdene man av ulike grunner følte man "måtte" forlate….
Og selvsagt - som Nazish Khan også formidler (ut i fra egen erfaring) - ønsker kanskje de unge fra innvandrer familier  å få hjelp fra foreldre eller slektninger  til å finne en livsledsager som resulterer i et lykkelig ekteskap - og slik "hjelp" mener forfatteren behøver langt fra være til skade for noen, når det foregår uten press og etter ønske fra de unge - Men her gjelder det å sette en grense for hjelp til å finne denne rette partneren, og ren tvang og press fra foreldre. …….. Forfatteren presiserer sterkt at det er stor forskjell på tvangsekteskap og (frivillig) arrangerte ekteskap der de unge er med og "velger" selv.
Nazish Khan har intervjuet unge mennesker som har giftet seg arrangert, og noen som har giftet seg på grunn av tvang - og hun understreker at "tvangsekteskap" er kriminelt og imot norsk lov, og noe hun tar sterkt avstand fra.
Selv ser hun ut til å være lykkelig gift på den "arrangerte" måten, med foreldre som hjalp til å finne partner som hun selv kunne velge om hun ville ha - og ekteskapet har vart i tjue år.

Og akkurat denne formen for ekteskapsinngåelse mener hun bør fullt ut aksepteres i Norge - det er en del av den pakistanske kulturen, og når det praktiseres på fullstendig "ikke-tvang-ikke-press" måte er det en trygg og fin måte å finne rett partner på - mener forfatteren -  interessant bok dette, har bare så vidt sett litt på den enda……

Som et innlegg i debatten, og som "opplysende" lesing anbefaler jeg denne -  terningkast:5

Skal man så være enig eller uenig i Nazish Khan's syn? - Det bør man gjerne tenke over og debattere - Mitt syn holder jeg foreløpig for meg selv - Mange vil nok ha motforestillinger til Nazish Khan's syn at arrangerte ekteskap (i motsetning til tvangsekteskap) er helt OK - Hege Storhaug for eksempel er en sterk talskvinne her. Skal ikke helt si meg enig i debatt-postene etter hennes ytring, men tar det med som et ytterlig-gående "motsyn"

Andre som har omtalt boken:

• Anita i Artemisias verden 
• Sissel i Lese og reiselyst 
• Rose-Maries litteratur- og filmblogg