Tanker om bok - Dag Solstad: Genanse og verdighet

Man glemmer ikke denne hovedpersonen Elias Rukla og hans frustrasjon - han var nok ikke helt på bølgelengde med seg selv.
Tittel: Genanse og verdighet
Forfatter: Dag Solstad
Produsert av: Lydbokforlaget
Utgitt: 2002
Spilletid: 4t 33min
Antall CD: 4
ISBN Lydfil: 9788242128751
Målform: Bokmål
Innleser: Kai Remlov
ISBN: 82-421-1226-6

Papirutgaven er gitt ut på Oktober forlag 1994, 143 sider, ISBN13  9788270946730 - Jeg lånte begge deler på biblioteket

Forlagets omtale:

Elias Rukla er en lett alkoholisert middelaldrende lektor ved Fagerborg videregående skole. En dag i oktober opplever han en plutselig innsikt idet han gjennomgår Ibsens Vildanden for en uinteressert gymnasklasse. På vei ut blir han stående i skolegården uten å få opp paraplyen sin, og overmannet av et voldsomt raseri skjeller han ut elevene som står i nærheten. Rukla opplever dette som et ugjenkallelig fall, og hendelsen utløser romanens tilbakeblikk.
Fortellingen om Elias Ruklas liv, hans studietid, vennskapet med Johan Corneliussen og ekteskapet med den ubeskrivelig vakre Eva Linde, rommer også en beskrivelse av trekk ved samfunnsutviklingen de siste tiårene. Romanen har en samfunnsrefsende dimensjon; den fortvilelse Elias Rukla gir uttrykk for, finner ingen tilhører i et samfunn der samtalen har forstummet.
I 2007 ble Genanse og verdighet kåret til 1990-tallets beste roman i Århundrets bibliotek. Romanen har gjort seg sterkt bemerket internasjonalt. I 2007 ble den nominert til den prestisjefylte litteraturprisen Independent Foreign Fiction Prize i Storbritannia, og den ble kåret til en av de fire beste romanene som utkom i Spania i 2007 av den spanske dagsavisen El Público. I 2008 ble Genanse og verdighet nominert til Le Prix Femina i Frankrike.

Dag Solstad - Foto: Tom Sandstad

Mine tanker om Genanse og verdighet:

Jeg finner stadig kladd-notater på bøker jeg har lest, men ikke omtalt. Denne ble lest i 2010 - jeg har lest ganske mange bøker av Dag Solstad, de gir meg noe å tenke på. Men jeg har ikke omtalt så mange - å formulere en omtale, tar ofte nesten like lang tid som å lese en bok. Derfor blir bare en brøkdel av leste bøker omtalt. Men når man finner kladd-notater på PC'n, får man ofte lyst til å repetere en bok - slik var det også med denne.Ideen til boken fikk Solstad i 1994, det startet ganske enkelt med et bilde av en mann som ikke fikk opp paraplyen sin - har Dag Solstad selv uttalt. Dette ser jeg som et glimrende bilde på frustrasjon - og så ble boken til om lektoren som "fikk nok" -  som er gift med den vakre Eva Linde, som først var gift med hans studievenn Johan som blir reklamemann i New York.
Det er ikke bare hovedpersonen Elias Rukla som er interessant i denne romanen - at Solstad beskjeftiger seg med en kvinnelig hovedperson, Eva Linde, er også litt spesielt - vi får vite en god del om hvordan dette ekteskapet kom i gang, hvordan det utvikler seg med årene - og relasjonen til hennes første ektemann, Ruklas venn Johan som Rukla står i skyggen av - men en skygge som faktisk kaster verdighet over han, og stedatteren Camilla.
Evas skjønnhet til å begynne med kaster nok også glans og verdighet over Rukla, men Eva i romanen utvikler seg, og i takt med at hun blir eldre, og skjønnheten falmer, blir hun mer samfunnsbevisst og starter studier.
Var det bare skjønnheten, det overflatiske som gjorde at Rukla giftet seg med henne, eller var det noe han "måtte" gjøre for å prøve å tre inn i rollen til sitt alter-ego Johan Corneliussen?
For Rukla blir ikke lektor-jobben den store suksessen, han når ikke frem med sin "idealisme" og formidling til ungdommen - ikke engang Ibsens Vildanden biter de unge på….
Er det Dag Solstads egen opprørthet over "kulturelt forfall" vi her er vitne til? Rukla faller dypt - etter en litteratur-time som er dråpen som får begeret til å flyte over, går han nærmest amok med elevene som tilskuere.
Rukla som kulturperson og kulturformidler er over og ut - overflødiggjort.
Det føles ikke godt når egne idealer og egne kultur-verdier ikke samsvarer med dagens gjengse, slik Rukla føler det når han står i klasserommet og underviser - det er vel en frustrasjon som har bygget seg opp over tid, og plutselig må den ha sin utløsning - da var paraply-kampen den naturlige kultur-krigs-erstatningen. "Nå var det nok!"
"Fitte. Spis maten din, Flesketryne" - stakkars Rukla, dette skriker han mot en blond elev i flokken av elever som har samlet seg i målløs forundring litt på avstand - her skjønner vi at grensen er nådd for Rukla.
Er det bare den vanlige generasjons-kultur-forskjellen han beskriver her, mellom Rukla og elevene? Det er jo et vanlig "fenomen" til alle tider - akkurat i skolesituasjonen kjenner jeg ikke igjen meg selv (mange-årig lektor i videregående skole) - Rukla maktet ikke det som er grunnlaget for all undervisning, første "bud": man må skape kontakt, være på "bølgelengde" med sine elever, og da først kan man formidle noe. Mulig Solstad har satt dette på spissen for å illustrere poenget om kulturverdier og den sørgelige kløften som kan oppstå når man ikke har sammenfallende kulturverdier - et samfunn som nærmest "forfaller" litt - kvaliteten blir borte….
Og et hvert menneske har behov for å bli betraktet med verdighet, eller å oppføre seg med verdighet  - og  Rukla følte vel at respekten for han og hans undervisning ikke var til stede, og i kampen med paraplyen gjorde han kål på egen verdighet og genanse også.
Rukla blir kulturelt deprimert…og frustrert, en frustrasjon som ble synliggjort med bildet av en middelaldrende herremann i kamp med en paraply - Hovedpersonens navn hentet Solstad fra en noe ille-luktende bekk i Sandefjord. Og så kan navnet også assosieres med "mot røkla",  har Solstad selv uttalt - Rukla ser ut til å stå alene med sitt ærverdige kultursyn mot en haug med middelmådigheter….
Det handler litt om å være på bølgelengde med sine elever, på bølgelengde med samfunnet, og faktisk også på bølgelengde med seg selv - så slipper man å ta opp kampen med paraplyen - lett å si, men ikke lett å få til alltid - slik Solstad så mesterlig gir oss et innblikk i her - som leser føler man nesten Elias Rukla's frustrasjon på kroppen - en karakter i litteraturen man aldri glemmer. (Leste nylig Stoner av John Williams, og selv om denne hovedpersonen hadde et noe vanskelig liv på enkelte måter, så vil jeg si han var på bølgelengde med seg selv, og å formidle litteratur til sine studenter, det tror jeg også han behersket bedre enn Elias Rukla)
Elias Rukla går hjem - og alle broer er brent - vi kan spekulere på hvordan det går videre….

Litt deprimerende samfunnskritikk i dette - Jeg følte Solstad stilte spørsmål som: hvor blir det av den høyverdige kulturen, hvilken plass har den/skal den ha i dagens samfunn?
Glitrende språklig som alltid - terningkast:6

Leseforeningen - diskusjon - Programleder Tore Renberg - 06.02.1998 - veldig bra om boken:
Musikk til å beskrive Elias Rukla en "annenfiolinist":

Mine blogg-poster om Dag Solstad:

• Mann uten fortid - biografiske betraktninger - film
• Professor Andersens natt
• 17.roman
• Arild Asnes, 1970
• Genanse og verdighet 
• Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen