Friday 8 February 2019

Tanker om bok - Trude Marstein: Så mye hadde jeg

Hva er det  med Monika, livet hennes, alle forholdene hennes - man undres - og kanskje undres hun selv også - finner hun det hun leter etter?

Tittel: Så mye hadde jeg
Forfatter: Trude Marstein
Forlag: Gyldendal
Utgivelsesår: 2018
432 sider
Bokmål
ISBN/EAN: 9788205515284
Jeg hadde lesereksemplar fra forlaget og brukte også lydfil fra LBF: lest av Charlotte Frogner, ISBN : 9788242168238 også utgitt 2018. Boken var lest og lyttet i januar 2019

Mona B. Riise i samtale med Trude Marstein - Foto:RandiAa©

Om forfatteren:

Trude Marstein er født i 1973 – hun har allerede rukket å bli en prisbelønnet forfatter. Dessverre har jeg ikke lest noe av henne ( annet enn en oversettelse hun har gjort) før jeg ble introdusert for henne på Gyldendals høstmøte, september 2018 i Trondheim. Her var hun i samtale med Mona B. Riise – en samtale som vekket min interesse og jeg bestemte meg for at jeg ville stifte nærmere bekjentskap med hennes litteratur. Bakgrunnen hennes er både litteraturvitenskap og psykologi og pedagogikk – og hun har skrevet både romaner, noveller og barnelitteratur – her er en oversikt over litteratur og priser.
Men jeg starter altså med hennes siste utgitte roman….

Mine tanker om Så mye hadde jeg:

Plot i denne romanen er ganske enkelt (på overflaten) - det er hovedpersonen Monika som "jakter" på menn - det vil si hun har et forhold til stort sett en mann om gangen, men når et forhold er "ferdig", går hun raskt over til et nytt forhold - det hele er nokså repetitivt. 
Monika på hvileløs jakt etter hva? Menn, forhold, lykke, identitet – eller selve meningen med livet. Jeg velger å se denne litt allegorisk, litt symbolsk og allmennmenneskelig – selv om dette er satt på spissen: Er ikke alle på jakt etter noe i livet, det er fjelltopper som skal nås, stadig nye og stadig høyere – vi higer etter noe bortenfor akkurat der vi er nå i livet - og positivt er det at man aldri slår seg til ro, at man har drømmer og mål - men akkurat den lengselen til Monika, den skiftingen av forhold, ble vel nokså frukt-løs og meningsløs – den skapte i hvert fall ikke stabilitet og de beste oppvekstforhold for datteren hennes.
Vi følger henne i ulike faser av livet, og i hennes ulike forhold – fra hun er tenåring og til hun nærmer seg 60. Altså i ca 50 år. Over lengre tid er hun også i et forhold til en mye eldre mann, en professor som en stund var læreren hennes, med Geir bor hun forholdsvis lenge, og får sitt eneste barn Maiken.
Jeg skal ikke gå i detaljer med alle forholdene hennes, de er interessante og spennende nok – og det er karakteren Monika også -  man lurer på hvorfor hun ble så annerledes enn de to eldre søstrene sine – de lever mer ordnede og tradisjonelle liv… kanskje det er en slags protest mot dette etablerte og ”normale”…, en stadig fokusering på å bestemme over eget liv og sin egen ”frihet” – hva nå det innebærer. Likevel ser det ut som at hun stadig må ha en mann rundt seg som kan bekrefte henne som kvinne eller menneske. I tillegg skinner det av og til igjennom at hun misunner de rundt seg som innehar "normaliteten" - det gjelder søstrene, og kolleger blant annet. Noen ganger "fnyser" Monika av deres normalitet - andre ganger ser det ut som hun stiller seg selv spørsmålet "Hvorfor ikke hun også?"
Og etter en uendelig rekke av forhold, kommer kanskje klarheten til Monika også, når hun begynner å se i retrospekt på livet sitt og hvor mye hun en gang hadde og hvor mye hun sitter igjen med….For Monika ville stadig ha mer og mer - og så er spørsmålet: Hva sitter man igjen med? Etter hvert forhold kommer tomheten - og den må hun skynde seg å fylle med et nytt forhold ..... og hvordan det hele går til slutt? Det tror jeg er et åpent spørsmål.
Utrolig nok greier Trude Marstein å holde leseren engasjert gjennom alle disse forholdene, som stort sett er ganske repetitiv – hun skriver lett og fengslende, detaljert og dagligdags der dette er på sin plass. Klisjeene hun bruker er ikke til å unngå i settingen i disse forholdene, men de glir også naturlig inn i tekst og handling.
Monika er vel gjerne en karakter symptomatisk for vår tid – et letende menneske som føyer seg inn i tankegangen: ”gresset er alltid grønnere på den andre siden”. Trude Marstein anskueliggjør det generelle – det som skjer i mange forhold etter en stund. Slik blir Monika en stereotyp på de mange som velger den letteste løsningen når forelskelsen går over og man begynner å finne og telle de negative sidene ved partneren – man tar seg ikke bryet med å jobbe med forholdet.
Symptomatisk er det også at det som ikke er så lett tilgjengelig blir ofte det mest interessante – den ene gifte mannen hun ikke helt ”fikk” (Roar), ble den hun lenge ville ha.
Jeg skal absolutt ikke ramse opp og beskrive alle forholdene til Monika – men ett av dem ser jeg litt mer positivt enn de andre. Det var hennes relasjon til Geir som hun fikk barn med – han var der nesten som en klippe en stor del av hennes voksne liv, og han ble i hvert fall en klippe for Maiken, datteren deres. Maiken  kom ofte i veien for Monika og ble mange ganger ”valgt bort” til fordel for kjærester, venner, arrangementer osv.
Men på en merkelig måte ble datteren Maiken sørget godt for og det gikk vel ganske bra med henne? Eller ble hun lik med sin mor?
Etter hvert som årene går, ser det ut til at Monika smått om senn erkjenner at hun har ”gått fra noe dårlig til noe dårligere”.
Tittelen på romanen synes jeg er god – den fokuserer veldig på dette med det ene livet vi har og hvordan vi ”forvalter” det – her er vi ved kjernen av eksistensialismen. Jeg synes ofte filosofen Jean-Paul Sartres strenge motto ”We are our Choices” gir god mening.
Monika hadde stadig valg hun stod overfor, det var opp til henne, hun hadde selv ansvar for livet sitt, for sin lykke – og spørsmålet er om hun gjorde de rette valgene….
Og Marstein bruker ”barne-reglen”: Så mye hadde jeg, så mye ga jeg bort, så mye fikk jeg igjen. I leken der man har en neve småstein som man kaster i luften, og etter hvert ser hvor mye man sitter igjen med.
Man kan jo også dra det litt lengre og få litt assosiasjoner til bibelens lignelse med talentene (Matt.25, 14-30) – det handler så absolutt om hvordan vi forvalter våre ”utleverte talenter” – hva vi gjør med livene våre.
Hvis man ser det allmenngyldige i denne romanen, så gir den oss unektelig noe å tenke på.
Før jeg oppdaget det generelle i dette, syntes jeg historien om Monikas liv og alle forholdene hennes var trivielt, meningsløst og ganske tåpelig – og et ”boklig” terningkast 3 blinket i tankene – men etter hvert så jeg litt mer mening i denne galskapen og anbefaler romanen på det ”heftigste”

Terningkast:5 

Video - Trude Marstein i samtale med Mona B. Riise:
Video - Forfatteren leser selv:

Saturday 2 February 2019

Tanker om bok - Tom Egil Hverven: Lyset i støvsøylen - En samtale med Håkon Bleken

Håkon Bleken uttaler seg om litt av hvert i samtalene med Tom Egil Hverven - her er det både alvor og humor, og ikke minst var samtalene i denne boken både lærerike og underholdende....
Tittel: Lyset i støvsøylen - En samtale med Håkon Bleken
Forfatter: Tom Egil Hverven
Forlag: Gyldendal
Utgivelsesår: 2019
340 sider
1. utgave
Bokmål
Illustrert
ISBN/EAN: 9788205520660
Jeg hadde lesereksemplar fra forlaget.

Mine tanker om Lyset i støvsøylen:

En ting har jeg til felles med Bleken – Bysbarn, og glad i hjembyen min Trondheim. Jeg har alltid fulgt med i Blekens polemikker i byens avis - Adresseavisen – ikke absolutt alt jeg er enig i, men jeg må innrømme at jeg synes alt han sier bør han så gjerne få lov til å si – engasjerer seg det gjør han, og humoren tar brodden av det som for mange kan fortone seg som vel sterke uttalelser – men vi heier på han!
Jeg var med på å ”feire" Håkon Blekens 90-års dag nettopp i et arrangement i Trondheim kunstmuseum. Og jeg hadde selvsagt vært og sett 90-års utstillingen hans i Galleri Ismene

Litt om Bleken - Wikipedia
Bleken - Nettside
Da denne boken nylig kom ut på Gyldendal forlag, var det bare en bok jeg Måtte lese – og jeg rakk å lese en del i den før jeg gikk til arrangementet i Trondheim Litteraturhus – der forfatteren Tom Egil Hverven skulle ha en samtale med Bleken nettopp om denne boken og litt av det de hadde snakket med hverandre om i løpet av flere år.
Litteraturkritiker Tom Egil Hverven begynte allerede i 2015 med regulære samtaler med Bleken, med tanke på en bok om denne mangslungne kunstneren. Samtalene ble mange og likeså temaene - men først og fremst har boken eller samtale da et fokus på forbindelsen litteratur – billedkunst i Blekens liv og arbeider. Her er hva forlaget sier om boken.
Boken engasjerte meg fra første til siste side – man følte nesten man var til stede i samtalen(e) underveis i lesingen. Og alt var så typisk Bleken – full av humor og full av brodd, og ikke minst synspunkter på dette og hint. Særlig imponerte han meg med sine kunnskaper om forfattere og bøker. (Spesielt fordi jeg selv har lest det meste av det han nevner, og fordi jeg er veldig opptatt av litteratur) - Hverven har kloke innfalls-spørsmål og kommentarer underveis - de to utfyller hverandre godt - det er tydelig at de har "snakket seg godt sammen" .
Her innholdslisten - kapitler med dekkende tema-overskrifter, og til slutt en oversiktlig litteraturliste. I tillegg har boken mange sider med flotte gjengivelser av flere av Blekens kunstverk:

Jeg syntes alle kapitlene var like interessante - kapitlene 8 og 9 var av de lengste, og kanskje spesielt av interesse for meg.
Innledningen starter Hverven slik (s.7):
Hvervens Innledning er en god og opplysende begynnelse på boken (s.7-20) - vi hører litt om Blekens liv, og om hvordan arbeidet med denne boken kom i gang.
Og som avslutning på boken kommer tillegget med bilder - her er ett av dem (Fra serien om Hedda Gabler):

I flere av kapitlene kommer samtalen inn på Blekens oppvekst og hans forhold til foreldre og søsken – og han virker nådeløs ærlig. I kapitlet om kvinner forteller han også litt om noen forhold han har hatt – men han er ganske nøye her på ikke å utlevere hverken kvinnene eller seg selv for mye.
Når Bleken skal forsterke meningene sine om politikk eller kunst eller prestenes prekener for den saks skyld, så snakker han med følelser og ganske frimodig – ett favoritt-ord han bruker ofte når han skal forsterke det han sier er ordet ”jævlig” eller "jævla" – ellers så er språkbruken ganske riksmål og "pyntelig".
Døden liker han ikke så godt å snakke om: "Jeg må si jeg gruer meg til døden. Man vet ingenting om hva som skal skje etter døden. Det er fryktelig å tenke på".(s.69)
Dylan Thomas sitt vakre dikt om døden som nærmer seg, og at den bør man ikke gå stille og pyntelig inn i ble et motto for kunstutstillingen om Bleken på Henie Onstad senteret - Do not go gentle
Bleken har ved flere anledninger fremhevet dikteren Dylan Thomas - og som 90-åring fokuserer han på dette diktet:

Do not go gentle into that good night,
Old age should burn and rave at close of day;
Rage, rage against the dying of the light.

Her er resten av diktet  - Forståelig at Bleken fascineres av dette diktet - han sier selv at han har så mye ugjort, så mye han vil rekke å gjøre,  og nå i sitt 90-ende år ser han ut til å være aktiv som aldri før - i samtalene kommer det av og til frem at han nærmest ser ut til å kjempe sin kamp mot tiden......Men samtalene med Hverven er så absolutt ikke dystre og deprimerende, selv om de handler om døden,  hendelser under krigen, og da Bleken en gang var syk ganske lenge, og andre problematiske saker – så er det meste interessant og virkelig underholdende å lese - til og med "tvangsnevrosene" sine greier Bleken å få noe morsomt ut av.  De som mener Bleken er en "Grumpy Old Man" kan gjerne endre syn på han etter å ha lest denne samtaleboken. Men at Bleken er en mann med sterke følelser, sterke meninger, og sterke sympatier og antipatier, det kommer sterkt frem i samtalene - slik vi også har opplevd han her i hjembyen, både gjennom ord og kunstneriske uttrykk.
I denne samtaleboken får vi Bleken i stor porsjon, dette er detaljert om hans liv og hans kunst og hans synspunkter - og lesingen blir aldri kjedelig. Kanskje ikke alle er enig i samfunnskritikken hans og kritikkene han kaster over politikere og andre, men alle må innrømme at engasjementet er flott og beundringsverdig.

Og Bleken - mannen med skarp tunge og kvass pensel - er formidlet på en utrolig flott måte av Tom Egil Hverven gjennom denne boken. 

Konklusjon:

Boken anbefales på det varmeste - Blekens kunst og Bleken som menneske er godt formidlet gjennom denne, ikke minst på grunn av de kloke spørsmålene Hverven stiller og de gode kommentarene og innspillene han kommer med.
Terningkast: 5


Her er noe av samtalene i podkast form fra NRK

Og her er noen glimt fra arrangementet jeg var til stede på i Trondheim Litteraturhus og Hovedbiblioteket:
Hedda Gabler illustrasjoner og ny Bleken bok - Foto:RandiAa©
Tom Egil Hverven og Håkon Bleken i konsentrasjon om samtalen - Foto:RandiAa©
Håken Bleken - 90 år og fortsatt en klar-tenkende mann - Foto:RandiAa©
Avslutningsvis - et eksempel på Blekens allsidige engasjement - bildet er tatt for en del år tilbake - Bleken "blandet seg inn i" striden om Svartlamon på 1990 tallet. Da bydelen var truet av sanering gikk han sammen med kunstneren Håkon Gullvåg og malte veggen på et av husene. Veggmaleriet står der fortsatt - og området ble berget for fullstendig sanering:
By-politisk kunstverk på Svartlamon - Foto:RandiAa©