Tanker om bok - Patrick Modiano: Gater i mørke

Tittel: Gater i mørke
Forfatter: Modiano, Patrick
Språk: bokmål
Forlag: Cappelen 
Utgitt: 1979
Antall sider: 149
Serie: Pan-serien
Originaltittel: Rue des boutiques obscures - utgitt 1978
Oversatt av: Mona Lange
ISBN: 8202043166

Dette er en forsettelse av bloggposten Patrick Modiano: Ungdomstid - Gater i mørke

Forlaget skriver om denne romanen:

Hva er igjen etter et menneske? Et bilde på bunnen av en skuff eller en eske, noen opptegnelser i offentlige arkiver, en journal, noen minnebrokker hos dem man har kjent og som ennå lever. Guy Roland er ansatt i et privat detektivbyrå. Han lider av hukommelsestap og er på søken etter hvem han engang var, hvor han kommer fra. Det er en jakt full av gåter, som gjør krav på fantasien, evnen til å improvisere, til stadig å snu seg etter nye spor.

Mine tanker om Gater i mørke:

Gater i mørke - Rue des boutiques obscures - er Patrick Modianos sjette roman, den kom ut i september 1978 og samme året fikk han Prix Goncourt for den.
Også denne romanen har elementer av selvbiografisk stoff, Modianos foreldre møttes og levde i Paris under okkupasjonstiden, under det tyskvennlige Vichy-regimet (slik hovedpersonen Guy Roland møtte sin tilkommende kone i tiden rundt okkupasjonen). Modiano skriver i Livret de famille (1977), en selvbiografisk tekst:"Mine erindringer gikk forut for min fødsel …. Jeg var overbevist om at jeg hadde levd i Paris under okkupasjonstiden, ettersom jeg mintes enkelte personer fra denne tiden, samt ørsmå og foruroligende detaljer" 
I romanen Gater i mørke er hovedpersonen Guy  på sporet av si fortid i Paris - han prøver å huske….
Året er 1965 og detektiven Guy Roland slutter i et detektivbyrå da sjefen hans Hutte pensjonerer seg. Da er tiden inne til å drive eget detektivarbeid - han mangler på en måte identitet, i en eller annen ulykke rundt 1940 mistet han hukommelsen, han husker altså ikke hvem han egentlig er, hva som skjedde osv.
Han nøster opp mange tråder - kanskje heter han egentlig Jimmy Pedro Stern og er gresk- jødisk og bodde i Paris da krigen startet, da under falskt navn, Pedro McEvoy. Han finner også ut at han arbeidet for den Den dominikanske republikk. Han finner spor til flere venner, blant annet modellen Denise, og noen venner av russisk opprinnelse, engelske venner og amerikanske - her var det flere som hadde grunn til å forlate Paris i disse tider…. Det gjelder å ha penger til flukt, og det gjelder å finne de rette som kan hjelpe dem…..jeg røper ikke mer av innholdet her. Men Guys reise tilbake i fortiden og tilbake i hukommelsen setter han imidlertid på sporet av noen av hans tidligere venner og bekjente.
Denne romanens jakt på identitet synes jeg ble veldig spennende, nostalgisk, og litt trist på samme tid - noe nøstes opp etter hvert, noe er blindspor eller ikke slik det syntes i utgangspunktet.
Det er gater, det er mørke, det er russere, kommunister? - det er emigrasjon, det er flyktninger, det er jøder - Guy Roland kommer på sporet av litt av hvert - ledetrådene er fotografier -  han ser et gruppebilde, hvor han tror han er en av personene i gruppen. Og så får han en hel rød eske med fotografier - er det her han skal finne beviser på levd liv?
"Jeg ble stående uten å røre meg, med den store røde esken under armen, som et barn på vei hjem fra et fødselsdagsselskap;…" (Guy, s.33)
Gjennom nitid detektivarbeid, og møte med flere personer, mange restaurant- og bar-besøk, får han små hint om seg selv, sin familie, sine venner, sin fortid. Det er mange personer han snakker med - "Jeg sto midt på en bro, i mørke, sammen med en mann jeg ikke kjente, og prøvde å fravriste han detaljer som kunne fortelle meg noe om meg selv,…"(s.39)
En stund blir adelskalenderen viktig i hans jakt, og så får han en ny eske, en kjeks-eske denne gangen (s.62), fylt med fotografier og minner som kan føre han videre - en stund går sporene i retning "søramerikaner"(s.64), i neste øyeblikk har han gresk opprinnelse (s.109), og så må han lete i telefonkataloger, og så dukker noen opp som kjenner han igjen, og som kjenner "Denise".
Dette er jo fra tiden i Frankrike under Vichy regjeringen da mange forsvant på mystisk måte, og mange måtte bruke dekknavn, og mange har grunner til å flykte med falske pass.
Mens jeg leste om Guys søken etter identitet, lurte jeg hele tiden på om han fant igjen sin identitet, om han fikk tilbake hukommelsen - så slik ble dette en spenningsroman også. Vekslingen mellom fortid rundt 1940 og "nåtid" 1965 var en effektiv måte å fortelle Guy Rolands historie på. I de siste kapitlene (s.141ff) er Guy tilbake til "åstedet" der det skjedde, han prøver å rekonstruere en viktig brikke i sitt liv, få svar på spørsmålet "hva skjedde egentlig den gangen?" - hvor godt han lykkes i dette, vil jeg ikke røpe her.

"Hittil har alt virket så kaotisk, så oppstykket…Brokker, fragmenter av ett eller annet dukket plutselig opp i erindringen etter hvert som undersøkelsen skred frem…Men når alt kommer til alt, er det kanskje dét et liv er…." (Guy i et brev til Hutte - s.144)

Dette sitatet mener jeg sier noe viktig om romanen, og det allmenngyldige, eksistensielle temaet vi finner i den: Hva blir det igjen av levd liv på jorden, hva kan oppspores, hva finnes etter oss - I tillegg her er det vel også jødeutryddelsen, Holocaust, Modiano har i tankene. Guy ble mer en symbolsk person for meg - en representant for menneskeheten - og et sterkt eksistensielt spørsmål ved "Hvilke spor er igjen etter oss?" Apropos,  om dette med å sette spor etter seg eller ikke - Hutte hans tidligere arbeidsgiver sier noe interessant - de snakker om en mann Hutte hadde kalt "strandmannen", og Guy trodde strandmannen var han, men skjønner etter hvert at det er vi alle på jorden, en strandmann - "Hutte gjentok stadig at i bunn og grunn er vi alle 'strandmenn', og at 'sanden - jeg siterer han ordrett - bevarer fotavtrykkene våre bare i noen sekunder' " (s.48) - et vakkert, symbolsk bilde tolker jeg dette som - hvor lite som står igjen etter oss…..

Guy Rolands reise til fortiden, omfattet flere reiser i nåtiden også, både reelle og symbolske - noe fant han på reisen, men kanskje ikke alt - kanskje må han fortsette "reisen" -
Tilhørighet, røtter og identitet er viktig for mennesker, men her var det ikke lett for Guy å gå tilbake og få alt på plass - kanskje må han/man bare fortsette å lete.
"Gater i mørke" er reelle gater, men jeg tror også tittelen står for dette å ferdes i det dunkle, uvisse området av ens bevissthet.

Jeg skal ikke sitere slutten på romanen, men må poengtere at de siste linjene (22) på siste side (s.150) utgjorde en utrolig vakker slutt på en stemningsfull, meningsfull og poetisk roman som jeg likte veldig godt fra første til siste side.

Sammenlignet med den første Modiano-romanen jeg  leste (Ungdomstid), ble denne en langt større lese-opplevelse - og den ga meg nok også mange flere tanker å skrive ned.....

Terningkast:6

Rose-Marie har også omtalt denne i sin blogg.

Andre romaner av Patrick Modiano jeg har omtalt: 

• Ungdomstid 
• Gater i mørke 
• Søndager i august

Nobelprisvinnere i litteratur

Tanker om bok - Chimamanda Ngozi Adichie: Americanah

Tittel: Americanah
Forfatter: Chimamanda Ngozi Adichie
Oversetter: Hilde Stubhaug
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 552 sider
1. utgave
Forlag: Gyldendal
ISBN/EAN: 9788205453104

Chimamanda Ngozi Adichie - Foto fra Gyldendals side

Om forfatteren fra forlagets side:

En av vår tids viktigste og mest modige stemmer Chimamanda Ngozi Adichie (f. 1977 ) vokste opp i Nigeria, men har i dag stipend for å studerer ved Princeton University i USA. Hun deler tiden mellom USA og Nigeria. Hun debuterte med den kritikkerroste romanen Dyprød hibiskus i 2003 (Gyldendal, 2006). Boken ble tildelt The Commonwealth Writers' Prize i 2005, og den var også nominert til The Orange Broadband Prize for Fiction.
Da En halv gul sol kom i 2007 (Gyldendal, 2007), ble hun tildelt The Orange Broadband Prize For Fiction og nominert til National Book Critics Award. Bokens handling utspiller seg i Nigeria før og under Biafra-krigen.
The Thing Around Your Neck er hennes første novellesamling. Chimamanda Adichie er representert med tekster i en rekke litterære tidsskrifter og antologier, og hun er regnet for å være en av vår tids vikgtiste og mest modige, unge stemmer.
Fødselssted: Nigeria

Mer info - Wikipedia
Forfatterens web-site

Om Americanah fra forlagets side:

Americanah - Chimamanda Ngozi Adichie
Fra den kritikerroste forfatteren av En halv gul sol kommer en besettende roman om kjærlighet og rase, om en mann og en kvinne som står foran vanskelige utfordringer i sine nye hjemland.
Ifemelu og Obinze forelsket seg da de var tenåringer i Lagos. Men deres Nigeria er under militært diktatur, og de som kan forlate landet, gjør det. Vakre og selvsikre Ifemelu reiser til Amerika for å studere. Hun opplever nederlag og seire, finner og mister kjærlighet og venner, og må forholde seg til spørsmål om rase. Den stille og ettertenksomme professorsønnen Obinze hadde håpet å reise etter henne, men etter terrorangrepet mot World Trade Center, slipper han ikke inn i USA. Istedet etablerer han et nytt liv London.

Mange år senere er Obinze en velstående mann i det nye, demokratiske Nigeria, mens Ifemelu har oppnådd suksess i Amerika som forfatter av en anerkjent blogg. Men da Ifemelu reiser hjem igjen til Nigeria, og hun og Obinze gjenopptar sine lidenskaper – for sitt hjemland og for hverandre – står de overfor de vanskeligste valgene de noen gang har måttet foreta.

Americanah er en rikt fortalt historie som foregår i vår moderne, globaliserte verden. Den er Chimamanda Ngozi Adichies mektigste roman til nå; modig, gripende, humoristisk og sår. Det er en roman som utspiller seg på tre kontinenter og skildrer en rekke liv, men først og fremst er det en roman om kjærlighet.

"...gripende og mektig roman om kjærlighet, røtter og om å dras mellom to kontinenter."
Ingvild Kjøde, KK

Mine tanker om Americanah:

Americanah er Adichies tredje roman, jeg har bare lest en novellesamling av henne før - The Thing around your Neck - og var nå spent på om hun var like interessant som romanforfatter. Og det er hun. Dette er en romanen om identitet, rase og tilhørighet  -  rasisme skinner også igjennom - i tillegg er  kjærlighets-historien mellom Obinze og Ifemelu sentral. Romanen skildrer nigeriansk kultur og liv kontra vestlig (amerikansk, britisk) kultur og levesett - dette ga meg mye å tenke på. Spesielt ser man hvor vanskelig det kan være å balansere mellom to ulike kulturer. Ifemelu opplevde å komme fra Afrika og ikke tenke på at man er "svart", og plutselig oppdage at i vestlig kultur betyr hudfargen at man havner i en bås. Hun viser oss i romanen en rasediskriminering som har tatt andre former i dag enn den vi kjenner fra midten av 1900-tallet, det er en subtil og fordekt diskriminering. Tonen i romanen er hele tiden varm og faktisk ikke uten humor - selv om den av og til fylte meg med litt vemod. Americanah  kan også leses som historien om en intelligent, viljesterk, nigeriansk kvinne som gjør observasjoner og gir uttrykk for dem på en modig måte gjennom bloggen sin og hun trosser en del fordommer - "Hår" et gjennomgående tema eller symbol i romanen - det er forskjell på "afrikansk" hår og hårmoter, og de vestlige frisyrene - (Og Ifemelu får uttalt i bloggen denne "vittigheten": Hvis Michelle Obama hadde gått med sitt naturlige hår og Obama stilte til valg igjen, ville han ha tapt. Og tro meg, det ville vært på grunn av håret hennes) - Og i USA reiser hovedpersonen Ifemelu lange strekninger til den litt "snuskete" salongen Mariama African Hair Braiding for å få sin rette nigerianske frisyre før hun skal vende "hjem"
Hovedpersonen blir kanskje ikke selv en typisk "Americanah" - det er betegnelsen på de nigerianerne som prøver så godt de kan å fortrenge sin egen kultur til fordel for den amerikanske kulturen - en kultur de verdsetter som "bedre" enn sin egen....etter et opphold i Amerika kommer de tilbake til hjemlandet med en "fin" amerikansk aksent og amerikanske vaner.
Adichie skriver på en fengslende måte som levendegjør både persongalleri og handling - det blir en virkelighet som det er lett å leve seg inn i. Det som gjorde mest inntrykk på meg er dette med identitetssøking når man lever under innflytelse av to ulike kulturer - valget mellom den ene eller den andre kulturen kan man ikke gjøre, på en eller annen måte må man kombinere de to kulturene....resultatet kan bli en berikelse, eller en kulturkonflikt/kulturforvirring - Da Ifemelu første gang kom til Amerika, sammenlignet hun hele tiden de to landene og kulturene - tante Uju vil ta ut flettene sine når hun går til jobbintervju:"Vi er i et land som ikke er vårt eget. Vi må gjøre det som skal til for å lykkes." (s.141) Det er innlysende at forfatteren skriver med stor innsikt om dette, det bi-kulturelle (Nigeria - USA ) er del av hennes eget liv - Og Ifemelu gir oss et innblikk i livet som "svart-amerikaner", blant "ikke-svarte-amerikanere" - i den offisielle bloggen hun "forfatter" - en blog med tanker rundt rase, identitet og språk, om måter vi kommuniserer med hverandre på, måter vi omtaler hverandre på, og om dette med å havne i båser etter hudfarge, hårmote osv
Romanen skifter på en fin måte mellom Ifemelus og Obinzes synsvinkler, og vi ser hvordan livene deres ble noe forskjellig.
Ifemelu har et ambivalent forhold til The American Dream - og hun søker tilbake til et Nigeria hun forlot - til sine røtter og til sin gamle kjærlighet Obinze - at en slik tilbakevending til fortiden ikke er helt enkel, er lett å skjønne - hvordan det hele utvikler seg i Nigeria, skal jeg ikke røpe her - men romanen er intens og fengslende fra begynnelsen til slutten. Forfatteren selv velger å bo vekselvis i Nigeria og USA - det er så rart med dette å finne tilbake til røttene - uansett om mangt og mye er mer lettvint og "luksuriøst" i USA......"borte bra men hjemme best"
Adichie er en forfatter jeg håper å lese flere romaner av - jeg liker både måten hun skriver på, og temaene hun skriver om. Americanah er en roman man tenker lenge på etter å ha lest den.
Terningkast:5

Fin omtale av Americanah hos Rose-Marie.