Tittel: Kysset Forfatter: Merethe Lindstrøm Produsert av: LBF Første utgivelse: 07.03.2014 ISBN Lydfil: 9788242161024 Målform: Bokmål Innleser: Lisa Strindberg
Fra Lydbokforlagets side:
«Kysset» er hentet fra prisbelønte Merethe Lindstrøms novellesamling «Gjestene», og har flere av de karakteristiske trekkene til en Lindstrøm-novelle:
Den starter rett på, med en han, en hund og en katt, i en bil, og i en hverdagslig tone. Etter få sider sitter leseren oppslukt av en tett tekstvev, der fortid og nåtid, forbindelser, fortielser og forelskelser - og minst ett kyss er innflettet.
Sakte, men sikkert, og gjennom en lang rekke utgivelser, har Merethe Lindstrøm etablert seg som en viktig samtidsforfatter. Da hun fikk Nordisk Råds Litteraturpris i 2012 for romanen «Dager i stillhetens historie», kom det muligens som en overraskelse på enkelte. Lesere som hadde fulgt henne en stund, oppfattet det som en høyst fortjent synliggjøring av et forfatterskap og en forfatter som i årevis hadde befunnet seg blant de beste.
Kanskje er det også som novelleforfatter at Lindstrøm utmerker seg tydeligst. Selv om romanene og novellene hennes tematisk har flere berøringspunkter, er det i den korte formen at hennes blikk for det mellommenneskelige, ikke minst for de amputerte relasjonene og for betydningen av det som ikke sies, er mest virkningsfull. Tett på figurene sine går hun, fanger dem opp i hverdagslige situasjoner, låner øre til hverdagsbekymringene deres, og til den flyktige tankemåten deres. Mange av tekstene til Merthe Lindstrøm er fortettede og fragmentariske på samme tid. Med sin ordknapphet inviterer de leseren inn til kreativ forundring og meddiktning.
Mine tanker om novellen Kysset:
Dette var den tredje novelle-filen jeg fikk fra Lydbokforlaget. Den første jeg leste finnes her Den andre her Hemmeligheter, hendelser i fortiden som påvirker en .... Jeg kjenner igjen stemningen og tonen fra mitt første møte med denne forfatteren Merethe Lindstrøm- jeg har lest Dager i stillhetens historie Denne novellen er fra novellesamlingen Gjestene fra 2007. Og den var nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Det som griper en mest i denne novellen er vel de mange knappe skildringene vi får av en søster til en fordums kjæreste - en ensom, sår og stille jente - men hun ser på andre med et blikk som huskes. Her vandrer vi litt i tid - fra nåtid, tilbake til hovedpersonen som 16-åring, på en "hjemme-alene-fest", det første kysset..... I periferien i gangen var også guttens ni-årige søster. Og når hovedpersonen forlater festen, står jentungen der ensom og søkende - "skal du gå?" - sier hun. Ikke mange ordene, men vi oppfatter med en gang et ensomt barn uten kanskje andre kontakter enn en eldre bror. Mange år senere kommer jeg-personen tilfeldigvis tilbake til denne leiligheten, jenta - som nå er voksen, bor der fortsatt, nå alene og kanskje enda mer ensom - hun tar seg av hjemløst katter, det er hennes nærhet og kontakt, til erstatning for menneskelig kontakt kanskje. Vi skjønner at jeg-personen og gutten (broren) har hatt et forhold som varte over tid, men som ble et "smalt og isolert" forhold som ikke førte til noe. Jeg-personen er nå gift, og vi får et blikk tilbake, og vi skjønner det tragiske som har skjedd med broren til jenta - skal ikke røpe all handling her. Men vi får også antydet at jeg-personen har vært utro, hun har hatt et forhold som hun har holdt hemmelig for ektemannen.....
Senere blir jeg-personen tilfeldigvis den som kjører jenta hjem til den tomme, triste, ensomme leiligheten etter at hun har vært til et opphold på psykiatrisk sykehus - vi skjønner hun har ikke en særlig lykkelig tilværelse - hjemløse katter kan hun vel heller ikke dra inn for mange av i leiligheten - en trist skjebne Merethe Lindstrøm vever inn her i kjølvannet av det første "Kysset" - En ganske interessant ramme rundt denne ensomme jente-skikkelsen - som kan oppfattes symbolsk for mange lignende ensomme, kontaktløse mennesker i dagens samfunn. Samtidig sier vel novellen også noe om hovedpersonens relasjoner til andre: til ektemannen, til den unge gutten hun en gang hadde et forhold til, og til den ensomme jenta - Jeg fikk følelsen av at hovedpersonen selv var et søkende, filosoferende og litt ensomt menneske - samtidig som hun var tynget av en hemmelig utroskaps-affære - Og kanskje fant hun et slags alter-ego i den ensomme jenta?
Trist, vemodig, men vakker novelle - også ikledd en vakker språkdrakt, ikke mye overflødig her - det er fint at noe blir overlatt til leseren - den gir oss noe å tenke på.
Her kan den leses fritt på nett Jeg vurderer denne til terningkast: 5
Tittel: The Life and Death of Janis Joplin Forfatter: Ingvild H. Rishøi Produsert av: LBF Første utgivelse: 07.03.2014 Spilletid: 00:48:15 ISBN Lydfil: 9788242161031 Målform: Bokmål Innleser: Runa Eilertsen
Fra Lydbokforlagets side:
Ingvild H. Rishøi er en av de unge, talentfulle forfatterne som er i ferd med å skape en ny interesse for novellesjangeren i Norge!
I novellene hennes møter vi ofte barn og outsidere, de som står litt på siden i samfunnet, «de ressurssvake». Her kommer, i et naturlig og liketil språk, deres skjulte ressurser frem, i glimt, deres trass, håp, spirende framtidstro. Men også akutte hverdagskriser, ensomhet og depresjoner.
Novellen i denne lydbok-singelen er «The Life and Death of Janis Joplin». En ung jente har fått seg en utendørsjobb og en discman. Den tilsynelatende «unge» og «forelska» novellen får skarpere, sårere kanter akkompagnert av Janis Joplins raspende røst.
Forfatterskapet til Ingvild H. Rishøi er foreløpig ikke så stort, men hun har likevel fått mye oppmerksomhet og flere priser. Da hun debuterte med novellesamlingen «La stå!», var det første gang en novellesamling ble valgt som hovedbok i Bokklubben Nye Bøker.
«Hennes store menneskekunnskap og fine balanse mellom empati og lydhørhet gjør at hun kommer tett på sine karakterer. Resultatet er både hjerteskjærende og melankolsk - men ofte med et glimt i øyet.»
Juryens uttalelse da Rishøi ble tildelt P.O. Enquist-prisen
Mine tanker om novellen The Life and Death of Janis Joplin:
Dette var en av de tre novelle-lydfilene jeg fikk fra Lydbokforlaget nylig. Ingvild H. Rishøi slår aldri feil på noveller - ikke på denne heller
Hun har falt utenfor - hun kan ikke lese engang, hun vil ikke mer skole, det har sikkert vært et mareritt - en ensom liten sjel, uten tilhørighet - Venner? Familie? - det virker ikke som nettverket er der nei. (Hun har vel en mor, for hun spør henne om hun visste hvem Janis var - det visste hun ikke)
Plutselig er hun noen! Janis Joplin - det gir henne en identitet - det gir henne et håp i en trøstesløs tilværelse.
Hun sitter hos en rådgiver for å finne en løsning på hennes tilfelle - han sier plutselig at hun er jo helt identisk lik med Janis Joplin - han synger til og med for henne - etter å ha sitert det hun sier: I’d like to do a song of great social and political import*.- hun går hjem og finner ut noe om denne Janis Joplin som hun ikke har hørt om før, i hvert fall får hun tak i en CD til sin Walkman: Oh Lord, won't you buy me a Mercedes Benz ? (The Life and Death of Janis Joplin) - neste gang er det en hyggelig jente som råder henne, finner en utendørs-jobb - arbeide på en kirkegård. Hun blir flink med den elektriske sagen, vernetøy og vernesko, Joplin på øret - verden er god, hun SER solen, hun ser løv og natur og verden rundt seg - Janis Joplin har gitt henne en identitet - hun ER noen. (Men vi som kjenner den sørgelige historien til Janis Joplin, vet jo at dette ikke blir det beste forbilde for en ung, ordblind, usikker tenåring - men det ga jo henne glede og håp en stund - kanskje det kan anspore til å søke andre rolle modeller? Men hvordan det går med jenta og vennen hennes - det ble et åpent spørsmål.)
Og så er det gutten David da, som også er utplassert der - han samler opp løv.
Nå får hun drømmer og tenker fremover - en fremtid med David? Nærhet med et menneske?
Han leser om denne Janis og det sangen handler om - men Janis døde jo av en overdose, hun er jo DØD!
Og HUN er jo Janis - hva skal skje med henne? Men David trøster henne og sier at hun verken går på stoff eller alkohol - men da er hun vel ikke Janis likevel da? Og så faller visst treet - ja, hvordan slutter det hele? Ingvil H. Rishøi lar det ofte være "en åpen slutt" i sine noveller.
Dette var en utrolig vakker historie, fortalt i et vakkert språk om en ung jente som strevde med å finne en identitet og en tilhørighet - novellen var fysisk sensuell, nær og følsom, og ikke minst sår - det handler om den såre, skjøre ungdomstiden.
(* reagerte litt på bruken av "import" her, det var litt rart, det betyr jo import, men meningen skal vel være "impact" eller "importance" - kanskje det er kortversjon av importance - vel, det står jo slik i sangen.....det er engelsk-lektoren som fant det litt skurrende da….)
En novelle som griper en, og jeg gir den terningkast:6
Jeg har omtalt Ingvil H. Rishøy og andre verker av henne her.
Tittel: Bjørnen gikk over fjellet Forfatter: Alice Munro Produsert av: LBF Første utgivelse: 07.03.2014 Spilletid: 01:59:59 ISBN Lydfil: 9788242161017 Målform: Bokmål Oversetter: Kia Halling Innleser: Bodil Vidnes-Kopperud
Fra Lydbokforlagets side:
«Mesteren av novelleformen i samtiden» var den korte og konsise beskrivelsen den svenske Nobelkomitéen valgte da kanadiske Alice Munro fikk verdens høyest hengende litterære pris i 2013.
Alice Munros noveller var lenge en slags offentlig hemmelighet mellom folk som leser mye. Hun var det man kaller «forfatternes forfatter», et navn andre forfattere henter frem når de skal si hvem de ser opp til. Kanskje fordi hun helt siden debuten i 1968 har holdt seg trofast til novelleformen, og rendyrket den nesten inntil det perfekte.
Som så mange andre store forfattere har hun brukt sitt eget geografiske omland, som for henne er den kanadiske landsbygda, og ikke minst provinsen Ontario, som ramme for nesten alt hun har skrevet. Tematisk har hun rendyrket det mellommenneskelige, følelser og relasjoner mellom folk. Mange av novellene er livshistorier i kortformat, skjebnehistorier skrelt ned til det allment menneskelige, det gjenkjennelige for lesere over hele verden. Ikke minst fordi det er kvinners livsvalg, livsdrømmer og livsløgner, og deres frihetstrang, hun har funnet ord for.
«Bjørnen gikk over fjellet», om det aldrende ekteparet Grant og Fiona, er en av hennes lange, underfundige, lett ironiske, men også usentimentale fortellinger. Tittelen er lånt fra en amerikansk folkesang som vrir og vender på ord, ikke så ulikt det Fiona i fortellingen gjør når minnet begynner å svikte henne. Alice Munro viser i denne berømte novellen sin lekende generøsitet ved å skildre både livets sol- og skyggesider.
Novellen er hentet fra novellesamlingen «Uvennskap, vennskap, forelskelse, forlovelse».
Mine tanker om novellen Bjørnen gikk over fjellet:
Lydbokforlaget har startet en ny "trend" med å utgi single lydfiler av noveller. Jeg fikk tilbud om å "prøvelytte" de første av disse - og da alle de tre aktuelle forfatterne er forfattere jeg har et meget positivt forhold til, var det ikke vanskelig å takke ja til dette tilbudet. Filene ble lastet ned i beste kvalitet, og bilde av cover fulgte også med - en lettvint løsning.
I ca 15 år nå har det meste av det jeg "leser" vært lydbøker - dette fordi lesetiden min stort sett er lagt til "gå-tiden" min. - gå til jobb, til byen, gå på tur - eller også på trening, der andre velger musikk i tilknytning til slikt, velger jeg alltid lydbok. Det positive med slike korte litterære tekster - noe jeg egentlig har savnet i lyd - er at man rekker å lytte ferdig på en tur til byen, på en sykkeltur, eller på sengekanten akkurat før man sovner. Den første novellen jeg startet med var Alice Munro sin Bjørnen gikk over fjellet - (og selv gikk jeg en tur i Estenstadmarka) Dette er en forfatter jeg bare har lest på engelsk tidligere; og faktisk - akkurat denne novellen hadde jeg ikke lest før i det hele tatt.Den kanadiske forfatteren Alice Munro (f.1931) trenger ingen nærmere presentasjon, men her finnes en del fakta Fra hennes første novellesamling (Dance of the Happy Shades) kom i 1968 og frem til Nobelprisen i Litteratur 2013 har hun stadig gledet leserne med nye verker - vanskelig å finne en novelleforfatter som matcher henne. Novellene hennes utspilles i en liten Canadisk småby, med vanlige mennesker som lever "ordinary lives", men likevel, novellene er langt fra "ordinary" litteratur - hun er en utrolig ekspert-observatør av det "vanlige liv"- og derfor har vel de fleste av hennes noveller noe å gi oss hverdagsmennesker - det er noe å kjenne seg igjen i. Faktisk - novellene hennes føles nesten som romaner i miniatyr fordi de gir oss så utrolig mye å tenke på.Bjørnen gikk over fjellet er en temmelig lang novelle fra samlingen Hateship, Friendship, Courtship, Loveship, Marriage fra 2001 - men først publisert i The New Yorker i 1999. (Den kan leses på engelsk her) Den norske oversettelsen av novellesamlingen heter Uvennskap, vennskap, forelskelse, forlovelse, ekteskap og kom i 2004 - "Bjørnen" finnes på s.273-320 i denne. Vi ser det hele fra ektemannen Grants synspunkt - han gir oss interessante betraktninger over et liv og et ekteskap. Grant og Fiona har ikke barn. Det gjør at de kanskje ble ekstra knyttet til hverandre. Et langt liv har de hatt sammen. En notorisk rundbrenner har Grant vært. Ikke noe han vil innrømme i våken tilstand. Men han har drømmer. Og i disse er det rom for skyldfølelsen. Kvinner var lett tilgjengelige for en populær og flott professor ved universitetet. Men vi forstår at Fiona et hans store kjærlighet - han elsket henne. Men så begynner en endring i livet - etter 40-50 års ekteskap. Fiona begynner å sette opp merkelige lapper over alt i huset. Lapper om helt dagligdagse gjøremål som skal huskes og lapper som forteller innholdet i skuffet og skap. Ingen nevner sykdommen med navn. Men Fiona ønsker selv å komme på et sykehjem. Grant ringer hver dag i isolasjonstiden som er på 30 dager og får rapport fra sykepleier Kristy. Da dagen endelig kommer at han kan besøke Fiona på sykehjemmet Meadowlake, er forventningene om gjensynsglede stor - etter den lange adskillelsen som er uvant for Grant ankommer han som en nyforelsket beiler, blomster har han også med. Men så kommer skuffelsen - alt er endret - dette er en ukjent verden for Grant - Fionas nye verden som han ikke lengre er en del av - til og med ny venn har hun fått, Aubrey Nå blir ekteskapet deres satt på prøve for første gang. Pleiehjemmet og sykdommen (Alzheimers ) ble den store trusselen. Fiona glemmer ektemannen og begynner å ta seg av Aubrey ved pleiehjemmet.
Grant tar ikke helt inn med det samme at hun ikke kjenner han igjen nå - han blir lei seg og forvirret. Munro beskriver dette rørende og sårt. Pleieren Kristy som Grant får mest med å gjøre, tar dette på en forretningsmessig, realistisk måte. Det virker kanskje litt kaldt, i hvert fall for Grant. - Men slik er det jo bare - Kristy har vel god erfaring med dette. "Blir vant til det" sier hun. Fiona endrer personlighet, til og med klesmåte og hårklipp - hun er ikke hans Fiona lengre.
Hvordan skal Grant bli vant til dette? De hadde vært gift i snart 50 år. Han var mer forvirret og lei seg enn Fiona. Sjalu blir han også, føler han har rivaler der. Fremstillingen er ikke helt uten humor. Grant lurer på om Fiona driver et spill, tar igjen for hans rundbrenneri fra tidligere dager. Nå blir Grant femte hjul på vogna, helt tilsidesatt. Det er Fiona og Aubrey nå. Grant blir en spion og en titter. Det går en nemesis gjennom livet. På lørdager er det fullt av familiemedlemmer der, bridge-bordene som
Aubrey og Fiona pleier å sitte ved er opptatt av bråkende og is-spisende
unger og familie-medlemmer. En slik lørdag når Grant kommer der og føler seg som en avvist beiler til sin
egen kone, lurer han på hvor de holder til - Fiona og Aubrey - han finner dem på Fionas
rom, hun på sengekanten, han i sin rullestol nært inntil. Fiona trøster
den gråtende Aubrey som skal reise hjem. Det er han som er hennes sentrum og
liv nå, Grant er vitne til intimiteten mellom dem.
En rørende skildring, - Fiona er knust når
Aubrey, hennes hjertevenn på Meadowlake, skal reise hjem. Grant takler
dette på en storslått måte - det er en ny situasjon som krever mye av han. Han må tenke nytt. Han
må la manndoms stolthet fare om han vil fortsette sitt livslange
forhold til Fiona - hans livs Soul Mate.. Dette er en gripende historie som belyser hvordan et
livslangt forhold, en kjærlighet, settes på prøve når den ene parten blir
syk. Det er realisme. Dette skjer i mange forhold. Den triste
virkelighet. Dette skildrer Munro uten klisjeer og sentimentalitet - her
er det ikke noe unødvendige forklarende detaljer med - vi forstår så
godt situasjonen.
Demensen blir Grants største rival. Den dagen Aubrey reiser hjem, blir
Fiona "syk" og knust - hun interesserer seg over hode ikke for boken om
Island han har tatt ned til henne. (Moren hennes var fra Island).
Historien tar imidlertid en vakker og klok vending - Grant prøver først en "løsning" med å dra hjem til Aubrey og forslår for hans kone Marian at hun tar Aubrey på besøk til Meadowlake for å muntre Fiona. Dette blir for komplisert for Aubreys kone Marian sier hun til å begynne med. Og Grant drar skuffet derfra. (Om Aubrey får møte Fiona igjen og om hun er like mye opptatt av den mannen? Ikke godt å si. Og om Grant og Marian finner en trøst i hverandre og får et slags forhold, tja - kanskje det? Ikke eksplisitt skrevet om akkurat dette - og det er heller ikke avgjørende for hvordan man opplever denne novellen...) En dag han kommer har Fiona "oppdaget" boken han hadde med om Island. Og hun var glad for den - og så kjenner hun igjen Grant, og lurer på om han har betalt regningen og om de skal dra derfra - vi skjønner nok at også dette er forbigående - men det som er viktig, er Grants innstilling - Munros novelle er en vakker skildring av å miste sin kone (sin partner). Til en annen mann ? Nei - til sykdommen. Grant takler det på en fin måte. Han vet hva de har hatt sammen i et langt liv. Han vet hvem den Fiona han elsket er. Og kanskje han må finne ut av og forholde seg til den Fiona hun nå er. Og "evig eies kun det tapte." Han har Fiona og livet med henne "gjemt i seg". Først og fremst ser jeg dette som en novelle om livslang kjærlighet - og om det tapte som likevel eies evig. Og tittelen? Kanskje et det på tide å gå over fjellet nå for bjørnen - Grant. Og så nøye seg med de små glimtene av den "rette" Fiona - for av og til vil hun kanskje si som på denne dagen novellen slutter med:"det er godt å se deg" - og aldri i livet vil han forlate henne. Litt om tittelen på novellen - den er hentet fra en kjent barnesang, her er noen linjer fra første og siste vers The bear went over the mountain ..... ..... The other side of the mountain Was all that he could see (siste vers): He found another bear there ...... Who could have been his twin He found another bear there .... And off they went to play He found another bear there And off they went to play Symbolikken kan jo være å finne sin "soul mate" (Grant og Fiona) - eller man kan tenke på å gå inn i demensen som en slags hibernation, og det å gå over fjellet er kanskje for et øyeblikk å komme ut av hibernation, demensen - og få et glimt av noe - eller man kommer på den andre siden av fjellet ved å gå nedover - man har gått inn i alderdommen eller demensen..... Det er nok mange måter å se forholdet mellom Grant og Fiona på og flere måter å tolke novellen med "bjørnen over fjellet " på - jeg har valgt en måte å se det på......men har flere alternativer i tankene... Det var i hvert fall en flott opplevelse å lytte til denne novellen - En takk til Lydbokforlaget for tilsendt fil. Jeg vurderer novellen til terningkast: 6
Se også:
Jonathan Franzen har skrevet om denne i sin essaysamling Lenger unna.
Jeg har hovedfag i engelsk, med vekt på amerikansk litteratur. - Også historie, samfunnskunnskap og psykologi i fagkretsen - Undervisning av unge mennesker har vært mitt yrke i mange år.
Dette er et fritt og uavhengig nettsted, basert på egen leseglede - og på egne tanker om bok. Dette er en ubetalt "hobby" og det meste av det jeg omtaler er lånt på biblioteket.
Jeg vil gjerne ha motforestillinger til og diskusjon rundt mine bok-tanker - jeg setter stor pris på en kommentar når du besøker en blogg-post.
Marcel Proust var født i Auteuil i 1871. Allerede i 20-års-alderen var han en “utartende” sosietets person som titt besøkte de fashonable Paris-salongene. Etter 1899 , plaget av kronisk astma, sorg over foreldrene som var borte, og skuffelse over menneskeheten, trakk han seg tilbake fra verden - sov om dagen - arbeidet om natten, skrev en mengde brever, og viet seg til sitt store 12-binds livsverk: På sporet av den tapte tid. Han døde i 1922 før de siste tre bindene var publisert.
Posts
.png)
