Thursday 28 January 2016

Tanker om bok - Edvard Hoem: Bror din på prærien

Tittel: Bror din på prærien
Forfatter: Edvard Hoem
Produsert av: LBF
Først utgitt: 12.11.2015
Spilletid: 11:56:25
ISBN Lydfil: 9788242162618
Målform: Nynorsk

Innleser: Edvard Hoem

Papirutgaven er gitt ut på Oktober forlag, 2015, Innbundet, 461 sider, nynorsk, ISBN 9788249515639

Forlagets omtale:

Eilert Knutsen er berre seksten og eit halvt år gammal da han går om bord i dampskipet S/S Juno i Kristiansund, med kurs for Amerika. På kaia står far hans, slåttekaren Knut Hansen Nesje, sterkt prega av stunda. Seks veker seinare bankar Eilert på døra hos tante Gjertine i Day County, Sør-Dakota.
Eilert er ein vakker ung mann, godt over seks fot høg, og jentene i det nye landet set blikket rett på han. Da han kysser den romantiske Rosa Edelblad, er det med både sterk lyst og frykt for å bli bunden. Eilert forsøker å la arbeidet styre han.
Det skal kome ei stor og gjennomgripande vending i Eilerts liv, som om han har vore på feil spor. Etter tolv år som fri arbeidshand i Sør-Dakota, Minnesota og Wisconsin bryt han opp – slik 50 000 andre nordmenn i si tid gjorde – og startar på den lange reisa til prærien i Canada. Hausten 1905 tar han land ved Eidswold (Donalda), Alberta.
Heime i Norge ser Nesje at åra går, og han uroar seg for om han skal få sjå sonen sin att i dette livet.
Bror din på prærien er ein slektsroman og ein westernroman, fortalt på same sanselege vis og i same poetiske språk som Hoems roman frå 2014, den lovpriste Slåttekar i himmelen.

Edvard Hoem - Foto: Paal Audestad
Om forfatteren - se forlagets side
Om norsk emigrasjon til Amerika

 

Mine tanker om Bror din på prærien:

Etter å ha lest Slåttekar i himmelen, må jeg si at jeg ventet spent på oppfølgeren - Og for å konkludere først som sist: Bror din på prærien ble en verdig fortsettelse av historien om "Slåttekaren"- Knut Hansen Nesje, født i 1838 som var Edvard Hoems oldefar.
Som så mange norske familier på slutten av 1800-tallet, ble også Edvard Hoems slekt rammet av Amerika-feberen. Slåttekar Nesje ble igjen, men sønnen Eilert dro da han var 16 år gammel, og mange andre av slektningene også.
I denne "fortsettelses-romanen" følger vi noen av slektens folk som dro - og det er Eilert som er hovedpersonen. Det meste foregår i Nord-Amerika og Canada, men vi får hyppige glimt av de der hjemme også - Edvard Hoem har hatt brevene å forholde seg til, ellers er det mye relevant utvandrer/innvandrer historie som er grunnlaget for denne romanen - den blir slik litt "saksprosa" også - vi lærer mye om denne tiden, om settlement og nybyggere, om harde tider til å begynne med, om samhold og utholdenhet og selvsagt også hjemlengselen, og tankene på de som fortsatt bodde der hjemme.
Edvard Hoem har med sin diktning skapt en realistisk roman om sin slekt - samtidig som det er en epoke i norsk historie - om nordmenn som dro og om slektninger som ble igjen hjemme. 

Med disse to romanene som henger så fint sammen, gir Edvard Hoem oss et levende bilde av det som skjedde da nordmenn dro og slo seg ned i Sør-Dakota, Nord-Amerika. Han sier selv på slutten av boken at selvsagt kan han ikke vite akkurat hva de tenkte og følte - men han har brever å forholde seg til, og det er lett å tenke seg til den lengselen og det savnet som både de som dro og de som ble igjen hjemme måtte føle.
Edvard Hoems slektskrønike blir også en verdig representant for "vår" historie.
Den personen som trår tydeligst frem i denne siste romanen er Eilert - Knut Nesjes sønn - en dristig ung mann som var modig nok til å dra alene allerede da han var 16 år gammel - prøvelser, slit og fristelser ble han utsatt for, men han greide seg bra - han var blant mange som dro videre etter noen år i USA - Canada var mulighetenes land rundt 1900 - på slutten av 1920-tallet var det kommet over 21000 nordmenn til Alberta - der Eilert slo seg ned. 

Det var ikke bare dette med å komme i gang med språk, arbeid, gårdsdrift og utstyr han slet med de første årene - han var også på leting etter livsledsagerske, og han lyktes omsider med dette - i tillegg hadde han sin personlige søken og leting når det gjaldt troen - det tok noen år før han fant sin "indre fred"  - men alt ordnet seg til en brukbar tilværelse for han og de andre slektningene etter hvert - men tankene gikk ofte til de der hjemme - det var et savn de måtte leve med resten av livet. For Eilert var det ekstra tungt å tenke på faren og moren som hadde "mistet" de fire sønnene sine av ulike grunner (blant annet Anton Edvard , forfatterens bestefar som ble satt bort til en slektning av økonomiske grunner) - Knut Nesje måtte leve resten av sitt liv med savnet etter sønnene.
Edvard Hoem skildrer veldig realistisk og visuelt ikke bare slit, hardt arbeid og problemer, han skildrer også landskap, flora, dyreliv og de "innfødte" (indianerne) på en varm og positiv måte - vi lærer mye om husholdningen, redskaper, arbeidsformer, penger og priser og byggeprosesser - ja, nesten så det blir litt for mye detaljer og oppramsing til tider……men det var ikke kjedelig et øyeblikk å lytte til forfatterens fine opplesing.
I tillegg til hovedpersonen Eilert, har forfatteren også en del fine karakteristikker av kvinner, det er Martha, Eilerts kone som viste seg å være et klokt valg, og ikke minst er det skildringen av den frimodige Gjertine (vi møtte henne i "Slåttekaren") - hun startet den første tiden sin der borte med vantrivsel,  lengsel og depresjoner, men da Eilert kom over, fikk hun litt støtte for ønsket sitt om å komme seg ut i naturen, jakte og føle at hun mestret tilværelsen - skildringen av Gjertine alene på jakttur i møte med vinterstorm og en ung indianer som søker ly, ble nesten en slags hyllest til nybyggerkvinnen… i hvertfall var disse jakt-turene noe som ga Gjertine livsgleden tilbake.
Samtidig med historien om hvordan disse nordmennene er med på å bygge ut landet "over there", greier forfatteren å ha blikket på den utviklingen som foregår i Norge på samme tid - at en del av "befolkningsoverskuddet" på de små gårdene dro bort, gjorde det romsligere for de som ble igjen, kanskje - og etter hvert kom fremskrittet til hjemlandet også - vi får høre om husmenn som blir selveiende bønder, unionsoppløsning, begynnende industri og fremgang
 

Konklusjon:  en vakker slektshistorie om de som valgte å dra i Hoem sin slekt, og fint var det å følge slåttekaren Nesje til det siste - men trist var det å føle sorgen til sønnen Eilert som "valgte bort" å dra hjem på besøk før det var for sent.
En fin og varm slekts-roman som gir leserne kunnskaper som har relevans for de fleste norske familier  - for det er  historien til mange norske familier som fortelles her - de som dro og de som ble hjemme. Vi kan identifisere oss med dette.
For de som tror de har deler av sin familie utvandret til ett eller annet sted i verden, så er dette et interessant sted å starte letingen: Norway Emigration and Immigration. (Jeg har drevet slektsgransking i en del år - og trodde i starten at jeg hadde hatt alle medlemmer av mine aner "bofast" i Norge - men der tok jeg feil - det har nok dukket opp mange ledd etter hvert både i Amerika, Australia, England og New Zealand - og i dag er jeg faktisk "venner" med mange etterkommere på Facebook.)

Lydboken var ekstra fin å lytte til når det var forfatteren selv som leste....
Men jeg synes Slåttekar i himmelen var den beste av disse to romanene,  - et knapt terningkast 5 på denne



Her litt opplesing av forfatteren selv:
 


Mine omtaler av Hoems slektskrønike:
1. Slåttekar i himmelen
2. Bror din på prærien
3. Land ingen har sett
4. Liv andre har levd 
5. Jordmor på jorda - Huset under Blåhammaren
6. Felemakaren
 

Andre bloggere som har omtalt Bror din på prærien:

Sunday 24 January 2016

Tanker om bok - Linn Ullmann: De urolige

Tittel: De urolige
Forfatter: Linn Ullmann
Produsert av: LBF
Først utgitt: 10.12.2015
Spilletid: 09:40:20
ISBN CD: 9788242170996
ISBN Lydfil: 9788242162601 - leservurdering fra Lydbokforlaget
Målform: Bokmål
Innleser: Petronella Barker

Jeg brukte også papirutgaven: Oktober forlag, utgitt 2015, 412 sider, ISBN/EAN:9788249512010  - lesereksemplar

Omtale fra forlaget:

Å se, å huske, å begripe. Alt kommer an på hvor du står. Første gang hun kom til Hammars, var hun knapt ett år gammel og visste ingenting om den store og omveltende kjærligheten som hadde brakt henne dit.
       Egentlig var det tre kjærligheter.
Far og datter sitter med en båndopptager mellom seg. Planen var at de skulle dokumentere aldringen, i en bok de to skulle lage sammen. Men da de endelig er i gang, har alderdommen tatt tak i ham på en måte som gjør samtalene uforutsigbare og sprukne.
De urolige er en leken, utforskende og sjangeroverskridende roman om et barn som ikke kan vente med å bli voksen, og foreldre som helst vil være barn, om minner og glemsel og de mange historiene som utgjør et liv.


Om Linn Ullmann - se Oktober forlag
Linn Ullmanns web-side
Linn Ullmann under Boklanseringen i Trondheim i samtale med Marit A. Kvernmo  - Foto:RandiAa©

Mine tanker om De urolige:

Jeg har lest det Linn Ullmann har gitt ut tidligere.  Og ble faktisk ganske overrasket over at hun skrev så bra. Det gjaldt spesielt Det dyrebare
Jeg var derfor ganske sikker på at romanen De urolige ville være bra også - og den oppfylte alle forventninger.
Ser man på antall oppmøtte på Boklanseringen i Trondheim, var det tydelig at denne, hennes siste roman, fanget manges interesse (Se mitt referat fra Boklanseringen)

Romanen De urolige må ha vært et spennende prosjekt å arbeide med for en begavet forfatter med mye tilgjengelig materiale og ikke minst minner om sine berømte foreldre, likevel ikke noe  helt enkelt emne å skrive om - men slutt-resultatet ble svært vellykket.
Jeg er imponert over den helheten romanen har fått, selv om den tydeligvis er satt sammen av ulike "elementer" - og vinklet fra flere sider: det er Linn Ullmanns forhold til den berømte faren, Ingmar Bergmann, hennes forhold til den nesten like berømte moren, det er også vinklet mot forholdet til begge foreldrene, noe som det ikke "var mye av" - (en nesten desperat 12-årings reise alene til München for å oppleve å ha to foreldre på samme sted til samme tid, hører vi om i romanen), samtidig er dette en oppvekstroman - vi får glimtvis del i Linn Ullmanns eget liv, en oppvekst i Norge, i USA, på øya Fårö - en oppvekst med en mormor som ofte var til stede i hennes liv, en oppvekst med en høyst elsket mor som ofte ikke var der, men som alltid var savnet, og en oppvekst med ulike "barnepiker" - i tillegg skildres "ferie-oppveksten" hos faren på hans sted Hammars på Fårö, sommerferier med "sittninger" og filmer, og sommerkjoler som stadig ble for små - En annen vinkling er fortellingen om farens liv, spesielt hans liv på Fårö, hans koner og barn, vi får også et innblikk i Linns forhold til alle (halv)søsknene - og til slutt, men ikke minst, den gripende skildringen av farens, Ingmar Bergmans "prosess" og siste arbeidsoppgave: å eldes - Linn Ullmanns "tett-på" -skildring av farens aldring er noe av det vakreste og mest gripende som skildres i romanen.
Linn Ullmann gir oss ikke noe glansbilde av foreldrene, spesielt ikke av moren - dette er nådeløst, ærlig skildret. Men i Bokbadet kom det så overbevisende frem at hun ikke klandret noen av dem for "forsømmelse" eller at hun ble oversett til fordel for det viktige kunstneriske arbeidet foreldrene utførte - hun fant det naturlig at det bare måtte være slik - selv om hun i oppveksten følte et ubeskrivelig savn etter moren - når de var adskilt, faktisk også når de var sammen, sier hun.
Hun fremhever også at hun er stolt av moren, for det hun har greid å utrette, og fordi hun i tillegg til karrieren var alenemor med mye ansvar i en tid det ikke var like lettvint som i dag å være alene-mor. Kjærligheten til moren er skildret som betingelsesløs - og avsløringene om moren er på ingen måte dømmende eller ondskapsfulle, bare ærlige (kanskje) - men mange vil sikkert mene at noe bare burde ha forblitt innen privatlivets beskyttende "vegger".  Men når et underliggende ønske er å forstå bedre sine foreldre, å prøve å komme dem nærmere, å skildre dem som "menneskelige" personligheter, må man vel kanskje dykke dypt ned i materien - og når dette blir gjort i kjærlighet, blir resultatet en vakker og gripende roman.
Linn Ullmann understreket sterkt under Bokbadet at boken hun har skrevet først og fremst er en kjærlighetserklæring til foreldrene -
Vel er dette ærlig og nådeløst om foreldrene, men Linn Ullmann har da sannelig skrevet ærlig og avslørende om seg selv også - hun skildrer seg ikke som noe snilt og føyelig barn, hun er sta og litt "slem" og "frekk" noen ganger, spesielt overfor "barnepikene" - jeg syntes den åpne skildringen av denne lille piken i oppveksten gjorde boken realistisk og levende - når hun trekker frem negative sider ved sine foreldre, er det vel bare rett og rimelig at hun er like ærlig når hun skildrer seg selv……
Mens jeg leste boken, tenkte jeg ofte underveis: Hva er diktning her, og hva er virkeligheten?
Linn Ullmann kom inn på dette i samtalen - hun mente leserne står fritt til å tolke og mene,  - å se tilbake i tid på barndommen gir aldri noe "sant fasitbilde", man husker glimtvis, man husker i noen bilder, man fornemmer noen situasjoner - og det som ikke er helt klart i tilbakeblikkene, vil man vel alltid "fullføre" i nåtid  og tilføye noe slik man tenkte seg det måtte være....... man lager seg en virkelighet som man aksepterer som "min virkelighet" - (vel, det var mine tanke-tilføyelser)……

Linn Ullmann har skildret faren som en som så godt, han var den visuelle, og han var den som også "så" kvinner, fem kvinner hadde han vært gift med i tillegg til Linns mor som han hadde levd noen år sammen med, og seks kvinner var der rundt han og stelte med han på slutten av livet - om moren sier Linn at hun var en kvinne som ble sett, hun syntes moren var ubeskrivelig vakker - seg selv så Linn på som den lille grimme andungen da hun var barn, og barn ville hun egentlig ikke være - hun ville være voksen og ha styring og kontroll med sitt eget liv.
Kanskje dette var en egenskap hun hadde fra sin far - kontroll, punktlighet, orden og regler skildrer hun som sterke sider hos faren, kanskje var det med på å skape en slags trygghet i alt det urolige - i hvert fall om somrene når hun var på Fårö - da var det faste tider for alt, for "sittningene" (det kaltes stundene da hun var i "audiens" inne på kontoret hos faren og hadde en få-ords konversasjon der,) det var faste film-visingstider og et av de første nesten skremmende tegnene hun fikk på at faren nå gikk inn i en svekket alderdoms-fase, var da han kom 17minutter for sent til en film-stund de skulle ha sammen, og det uten å gjøre spesiell notis av det heller.
Linn Ullmann har nok ikke bygd "sin virkelighet" i denne romanen bare på uklare bilder - hun forteller at det har vært et nitidig "research" arbeid bygd på brever, små notater, fotografier og opptegnelser, og de seks "samtalene" hun fikk tatt opp på lydbånd mot slutten av farens liv - det som skulle være grunnlaget for "bokprosjektet" far og datter skulle fullføre sammen.
Nå er det ikke bare innholdet som er interessant i denne romanen. Det er like mye konstruksjonen, oppbygningen og ikke minst språket - språkdrakten gjør romanen til en fryd å lese, eller å lytte til - språket er så perfekt på mange måter, men samtidig har det mye et muntlig og direkte preg.
 

Når det gjelder tittelen på romanen var "De urolige" kanskje ikke den faren ville ha valgt - men for Linn passet den visst veldig bra - (Linn antydet på Boklanseringen hvilken tittel faren hadde foreslått, og det var en ganske saftig en, og kanskje ikke så "pen og pyntelig" som den hun selv har valgt).
De urolige er foreldrene, alltid opptatt av sine "prosjekter", og hun selv mellom disse - også en "urolig" person med en urolig oppvekst med mange bosteder og mange "barnepiker" - og ikke minst er hun svært urolig for moren som ikke er der sammen henne alltid - De urolige er denne lille familien, med disse tre aktørene - urolige på hver sin kant - aldri (eller svært sjelden) sammen alle tre samtidig, men likevel med tanker om hverandre og bånd til hverandre.
 

Dette er en roman jeg vil lese flere ganger - for her var så mange fine små historier, skildringer og detaljer  - så mye menneskelig som får en til å tenke videre på livet og verdenen til disse tre hovedpersonene - og kanskje også vil man assosiere litt til egen oppvekst og familieforhold……
En nydelig roman som anbefales på det varmeste. Terningkast:5

(Jeg synes forresten det var vanskelig å omtale denne romanen, man sitter med så mange inntrykk, den etterlater litt kaos i hodet..... boken må bare leses, oppleves og nytes)
 

Min omtale av Linn Ullmanns Det dyrebare
Mitt referat av Boklansering av De urolige
Min omtale av Linn Ullmanns De urolige


Andre bloggere som har omtalt De urolige:

Thursday 21 January 2016

Tanker om bok - Boklansering: De urolige av Linn Ullmann - Trondheim Hovedbibliotek - 19.01.2016

Bilder i Flickr-album - Foto:RandiAa©
Forberedelser til Bokbad - Marit A. Kvernmo og Linn Ullmann - Foto:RandiAa©
Boklansering på Kulturtorget, Hovedbiblioteket. Her var det mange som var interessert. 320 opptalte tilhørere - og da overveiende kvinner. For forfatteren var det på en måte som å være på gamle tomter - det var morens og mormorens hjemby.
Marit A. Kvernmo ledet en interessant og fin samtale med forfatteren - det ble fokusert på bakgrunnen for romanen, det lange tidsrommet da ideen ble modnet - og situasjonen rundt samtaleopptak og etterarbeid av opptakene.
Linn Ullmann snakket varmt om sin kjærlighet til foreldrene - foreldre som ikke ble "opplevd" samtidig i familie-sammenheng, men "stykkevis" hver for seg - to store kunstnere som begge satte sitt arbeid høyt, to personligheter begge med sine særegenheter - jeg fikk nok et litt mer nyansert og "utvidet" syn på romanen som jeg hadde både lest og lyttet til i god tid i forveien. (Min omtale)
Noe av det som gjorde sterkest inntrykk på meg i romanen var Linn Ullmanns vakre og litt triste skildring av faren, Ingmar Bergmans vei inn i alderdom og sykdom - her fulgte hun han tett - både i boken og i samtalen nevner hun hvor sterkt inntrykk det gjorde på henne plutselig å oppdage at den punktlige faren en dag kommer 17 minutter for sent til en avtalt film-fremvising - og ikke bare det, han syntes ikke å ta særlig notis av det selv.
I boken følte jeg Linn Ullmann skrev nådeløst ærlig om både sin far og spesielt sin mor - på godt og ondt, i Bokbadet kom det så overbevisende frem at hun ikke klandret noen av dem for "forsømmelse" eller at hun ble oversett til fordel for det viktige kunstneriske arbeidet foreldrene utførte - hun fant det naturlig at det bare måtte være slik - selv om hun i oppveksten følte et ubeskrivelig savn etter moren - når de var adskilt, faktisk også når de var sammen, sier hun.
Hun fremhever også at hun er stolt av moren, for det hun har greid å utrette, og fordi hun i tillegg til karrieren var alenemor med mye ansvar i en tid det ikke var like lettvint som i dag å være alene-mor.
Linn Ullmann fikk frem i denne samtalen at boken hun har skrevet først og fremst er en kjærlighetserklæring til foreldrene - (kanskje spesielt til moren, følte jeg).

Da jeg leste boken, tenkte jeg ofte underveis: Hva er diktning her, og hva er virkeligheten?
Linn Ullmann kom inn på dette i samtalen - hun mente leserne står fritt til å tolke, mene og synes det de måtte finne for godt - å se tilbake i tid på barndommen gir aldri noe "sant fasitbilde", man husker glimtvis, man husker i noen bilder, i noen situasjoner - og det som ikke er helt klart i tilbakeblikkene, vil man vel alltid gi tilføyelser i nåtid slik man tenkte seg det måtte være........

Etter bokbadet svarte Linn Ullmann på en del spørsmål, og signerte bøker til leselystne mennesker, (kvinner det meste), og jeg sikret meg også en hyggelig hilsen i boken jeg allerede hadde lest - kveldens bokbad ga den ytterligere mening - en bok jeg anbefaler på det varmeste.

Bokbad - Marit A. Kvernmo og Linn Ullmann - Foto:RandiAa©
Bokbad - Marit A. Kvernmo og Linn Ullmann - Foto:RandiAa©
Linn Ullmann leser fra De urolige - Foto:RandiAa©
Signering etter Bokbadet
Anita var også til stede på Boklanseringen: Hennes referat

Min omtale av romanen De urolige

 


Saturday 16 January 2016

Tanker om bok - Boklansering i høyden: Paradisplaneten av Jørgen Brekke

Jørgen Brekke skaper mer spenning i høyden - Foto:RandiAa©
Boklanseringer kan av og til ta av litt - og det gjorde da sannelig Jørgen Brekkes lansering av Paradisplaneten, hans siste  kriminalroman med etterforsker-helten Odd Singsaker.
Jeg mintes en 16.mai - natt til 17.mai for mange, mange år siden at jeg bivånet en brannmenn-aksjon på vei til toppen av Olav Tryggvason, men da var det varmt og en rød russelue skulle plasseres på hodet til by-helten  høyt der oppe på søylen - det var min egen russefeiring. Nå var det hutrende kaldt, og det var en modig forfatter som fikk brannvesenets assistanse til å komme til topps for å lese fra sin siste kriminalroman - dette ble virkelig en anskueliggjøring av et sentralt mord i romanen - et avkappet hode blir nemlig funnet høyt der oppe på statuen -
Og funnet blir selvsagt gjort i forbindelse med den årlige seremonien med russeluen som skal pryde den gamle "grunnlegger-kongens" hode.

Forfatteren har på forhånd proklamert sin høydeskrekk, så vi følte vel umiddelbart med hans nervepirrende minutter der han blir "klargjort" av noen av byens ærverdige brannmenn.
I åndeløs spenning fulgte vi bok og forfatter på vei opp til Olav'n - i bitende kulde og sno begynte han å lese fra boken - og utrolig nok, stemmen dirret ikke av redsel - her får vi høre om det uhyggelige hodefunnet høyt der oppe 18 meter over broleggingen på Torget.
Tenker det var lettelse hos forfatteren da han ble senket ned til oss som stod der og frøs men hadde beina trygd plantet på den snøfrie, men frostkalde bakken. Og selvsagt applauderte vi - det hadde han da fortjent for dette stuntet.

Det forberedes til boklansering - Foto:RandiAa©
Forfatteren er ved godt mot - i det ytre i hvert fall - Foto:RandiAa©
Her går det mot de store høyder - Foto:RandiAa©
Byens grunnlegger får forfatterbesøk - Foto:RandiAa©
Publikum er fulle av beundring for forfattermotet - Foto:RandiAa©
Et lettelsens sukk da stuntet er vel over - Foto:RandiAa© 

Samlet gikk vi til Trondheim Hovedbibliotek, og der hadde en del personer allerede innfunnet seg i Rådhussalen - for det var ikke alle som var djerve nok til å stå i kulden på Torget og bivåne forfatterens dristige boklansering.
Nå fortsatte lanseringen i varme og trygge omgivelser, med en hyggelig velkomsttale av Trond Åm, leder for Trondheim Litteraturhus - det vil si - vi har jo ikke noe eget Litteraturhus enda, han er Prosjektleder for det som skal komme, men du verden hvor mange fine litteratur-arrangementer vi allerede har hatt på vårt (kommende)Litteraturhus, og da ofte i samarbeid med byens bibliotek og diverse forlag eller bokhandlere.
Trond Åm ønsker velkommen - Foto:RandiAa© 
Ørjan Greiff Johnsen og Jørgen Brekke - Foto:RandiAa©



Jørgen Brekke leser fra Paradisplaneten- Foto:RandiAa©
Jeg skal ikke si mye om kriminal-romanens innhold her, jeg har ikke fått lest den enda - bare så vidt begynt på den, og omtale vil komme senere - men Bokbadet med Ørjan Greiff Johnsen ga en interessant bakgrunn for lesingen av Paradisplaneten.
Det kom frem i intervjuet med forfatteren at han også i denne romanen har gjort et grundig research-arbeid - og jeg skjønner at mye har sin rot i virkeligheten, men der virkeligheten ikke har mer å gi, er det en forfatters soleklare frihet å dikte videre på det man "vet" - og kanskje det man spinner videre blir en slags virkelighet det også?
Det som også er spennende med Jørgen Brekkes romaner, er bruken av Trondheim som setting - dette har han gjort på en ypperlig måte synes jeg. (Jeg har lest alle bøkene hans, den siste var uten Odd Singsaker, men veldig spennende den også - Doktor Fredrikis kabinett.) I Paradisplaneten er settingen ikke bare Trondheim, men vi blir med til andre spennende steder også - 

I bokbadet kom det  frem at denne siste kriminalromanen var grundig bearbeidet - og det endelige resultatet takket han også sin redaktør for.
Ørjan Greiff Johnsen trakk også frem Brekkes ganske spesielle kriminal-helt, som egentlig ikke har så mye storslagent heltemodig over seg, likevel blir Odd Singsaker en type man blir litt glad i, og så gir han rom for personalgalleriet rundt seg, Singsaker tar liksom ikke hele oppmerksomheten fra karakterene rundt seg - ble det konstatert i bokbadet.
Vitenskapsmannen Sir Francis Bacon blir sentral i sakens kjerne her - og det er en spennende person.
Likeså røpes det i Bokbadet at mye av romanens innhold er aktuelt for "skremmende" ting som skjer i vår tid, terror, og dommedagstanker, økonomiske kriser og flyktningestrømmer - det er interessant å knytte nåtid opp mot mystiske "brorskaps-samfunn" langt tilbake i tid.
Men heldigvis ble ikke så mye røpet i Bokbadet at det tok spenningen fra leseren - jeg ser virkelig frem til å starte for fullt med lesingen nå.
Etter bokbadet var det boksignering:

Boksignering - Jørgen Brekke - Randi og Pål -Foto:Anita


Her er noen flere bilder på min Flickr

Anita har også referat fra boklanseringen 
 

Jørgen Brekkes trigger-video på Paradisplanaten:

Monday 11 January 2016

Tanker om bok - Henrik H. Langeland: Wonderboy


Tittel: Wonderboy
Forfatter: Henrik H. Langeland
Utgitt: 2003
Forlag: Gyldendal - senere Tiden:2013
Innbinding: Innbundet
Språk: Norsk Bokmål
Sider: 480
ISBN: 9788252550238
Utgave: 1. utg.

Jeg brukte også lydboken:Utgitt 2008,ISBN13 9788299778107, bokmål, lest av  Duc Mai-The

Omtale fra forlaget:

Wonderboy er romanen om Christian von der Hall, 34 år og allerede Senior Vice President i suksesskonsernet Scandinavian Media Group. Gjennom en 480-siders pageturner følger vi Christians ferd mot å gjennomføre et av de mest spektakulære oppkjøpsraidene i norsk mediehistorie.
Med siv.øk.-eksamen fra Handelshøyskolen og fire år i prestisjefimaet McKinsey har Christian gjort alt det riktige her i livet. Sammen med sin sjarmerende kone Tessa og deres to små barn lever han et vellykket direktørliv i villa på Nordberg, helt til han en dag på nyåret 2000 får en forretningsidé som i løpet av de påfølgende månedene utvikler seg til å bli hans store karrieremessige Master Plan.
Christians jetset-verden en verden av konserndirektører og sjefsekretærer, gründermillionærer og politiske broilere, investorer og eskortepiker, forlagsredaktører og finansjournalister får leseren stifte bekjentskap med mennesker som:
Bjørn Jagge, Scandinavian Media Groups ubestridte konsernsjef.
Konrad A. Broch, konsernets Chief Financial Officer. Konrad er gammel tallknuser, risikoallergiker og Christians argeste motstander.
Bosse Schänkenberg, fleecekledd svenske headhuntet fra toppsjiktet i Stockholms IT-miljø til lederjobben i Scandorama.com, SMG-konsernets løfterike internett-portal.
Fridjof Kierschow, Christians tidligere kollega i McKinsey, nå ventureinvestor og partyløve.
For ikke å glemme Rebecca Lund, Christians gamle flamme fra NHH som er blitt direktør for forretningsutvikling i Schibsted og nylig kåret til "Årets forretningskvinne 2000".
Wonderboy tar steget inn i et næringsliv i Den nye økonomiens tegn. Romanen gir deg den virkelige innsiden av dotcom-verdenens vekst og fall år 2000.

Henrik H. Langeland - foto fra forlagets side ved: Håkon Eikesdal

Mine tanker om Wonderboy:

Litt gammelt nytt nå - faktisk 13 år siden den kom ut (2003)- og veldig lenge siden jeg leste den også.
Jeg tar en rask repetisjon av den, og finner frem noen gamle notater som viser hva jeg syntes "den gang" da den kom ut -

Reading Randi - bloggen min - fungerer nærmest som en lese-dagbok for meg, skjønt det er langt fra alt jeg leser som blir omtalt i denne "lese-dagboken" - men noe bør så absolutt få en plass her - og det gjelder bøkene til Henrik H. Langeland - Langeland tronet frem som en av mine favoritt-forfattere etter at vi hadde lest Francis Meyers lidenskap (2007) i lesesirkelen min - (og den er fortsatt min Langeland-favoritt)
Hovedpersonen i Wonderboy er en helt annen type enn Francis Meyer - siviløkonomen Christian von der Hall er "wonder" på alle måter - navnet, klesmoten, kroppen, treningen, familien, vennene, huset, jobben - alt var "inn" og det som sømmet seg for kremen i jappe-tiden eller enda mer i dot.com-tiden drøyt et ti-år senere rundt år 2000 - I sin glanstid er Christian på toppen i mediaverdenen som en av sjefene i storkonsernet Scandinavian Media Group -  beundret av mange, misunt av mange også - og på slutten av romanen var det mange av "vennene" som godtet seg - det som kommer lett og raskt, faller kanskje også raskt og lett. (Et under var det at han gjenoppstod en god del år senere - se "Fyrsten")
Christian var alltid på farten, tid er penger og hans super-luksus armbåndsur minner oss på dette. Han er alltid opptatt av "viktige" ting i livet - men familien er ikke alltid inkludert i disse "viktige" aktivitetene - Tidsmessig traff Henrik H. Langeland midt i blinken med denne romanen. (Og nesten enda bedre med oppfølgeren "Fyrsten" som kom rett før den politiske vind tok av mot høyresiden i Norge, 2013)
Christian von der Hall gjør de dristigste finans-transaksjoner og skyr ingen midler på sin vei til finans-verdens tinde. Ja, ikke noe science-fiction dette - Langeland har gjort grundig research, så alt er troverdig og relevant i denne Christians finans-verden. Også når det gjelder innsiden av forlagsbransjen, der Christian boltrer seg, har Langeland førstehåndskunnskap (han hadde blant annet trainee jobb i Schibsted forlag et par år før år 2000, og hadde rikelig anledning til å samle stoff fra denne "verdenen") - raiding med oppkjøp av forlag blir en besettelse hos Christian - ikke så ulikt det som senere har skjedd i virkeligheten - Schibsted oppkjøpt av Vigmostad, sammenslåingen av Cappelen og Damm i 2007 osv.) Litt personlig tragedie blir motivasjon også, fordi hovedpersonens far ble knekt yrkesmessig av de "store" innen bokbransjen. Ikke bare er persongalleriet i denne romanen realistisk skildret, noen av karakterene har også "virkelige" kjendisnavn - (Trygve Hegnar f.eks) - mens kongelige personer er mer anonymisert med fiktive navn…
Ved siden av alt det finansielle, lever Christian et slags dobbeltliv - og "utøver" en nokså uhyggelig form for sex-"fornøyelse", såkalt "scarfing" - dette stod ganske i kontrast til den flotte, vellykkede typen - for meg fremstod han nesten som en slags Dr.Jekyll and Mr.Hyde dobbel-personlighet.
Det ble litt interessant nå en god stund i etterkant å gjenoppfriske denne tiden, romanen gir på mange måter et realistisk tidsbilde av en viss epoke i norsk historie - om enn satt litt på spissen, og pakket inn i en ganske kvikk og spennende story om denne Wonderboy av sin tid.
Like elegant som Christian er i det ytre, er også Langelands språkdrakt av det ypperste, alltid en fryd for øyet, (eller øret om man lytter lydbok) - her får språket en ekstra betydning - det er preget av miljøets og tidsepokens vokabular.
Romanen gjenspeiler både  jappetiden på 1980-tallet og dot.com-hysteriet på 1990-tallet - foruten å være en spennende og fartsfull roman er dette samfunns-satire og samfunns-kritikk på en elegant måte.
Har du ikke lest Wonderboy før? Da er det på tide - om man har lest den tidligere, så tåler den en repetisjon....

Ser av gamle notater at mitt terningkast på denne ble:4+

 Mine andre omtaler av Henrik H. Langeland:

Thursday 7 January 2016

Tanker om bok - Madame Nielsen: Den endeløse sommeren - Et rekviem

Tittel: Den endeløse sommeren
Originaltittel: Den endeløse sommer
Forfatter: Madame Nielsen - Claus Beck-Nielsen
Forlag: Pelikanen
Oversatt av: Knut Johansen
Antall sider: 148
Utgitt: 2015
Utgitt i Danmark: 2014
ISBN: 978-82-93237-47-1

Boken lånte jeg på biblioteket

Omtale fra forlaget:

Et knippe skjebner ført sammen på et landsted på Fyn er utgangspunktet for denne fortellingen som arresterer tiden, kjærligheten og sommerens gylne, stille øyeblikk. Her møter vi den vakre aristokratiske moren og den portugisiske ynglingen hennes elsker og senere mann, den store altoverskyggende kjærligheten. Her finner vi jenta og de to guttene den velskapte og tiltaksløse, og ikke minst den spede, vare med de fine trekkene, jentas kjæreste som senere skal bli en gammel kvinne, men ennå ikke vet det, han, hun som skal bli fortelleren av denne historien om "Den endeløse sommeren" og de mange liv som skjebnen vevde sammen i sitt nett på "den hvite gården". "Den endeløse sommeren av Madame Nielsen er en litterær oppdagelse. Som leser ble jeg bergtatt av fortellingens flyt, kløkten og viddet til denne fortryllende fortelleren, som presenterer sine skjebnehistorier med en stemme som er like tidløs som den er merket av dyp innsikt i samtiden. Som forfatter misunner jeg Nielsen denne mesterlig skrevne teksten, hennes presisjon og fryktløse presentasjon av tilværelsens bittersøte melankoli. Romanen hennes er en endeløs sommer av tapt håp som jeg vil oppsøke igjen, gang på gang." Sjón, islandsk forfatter "En usedvanlig og rørende roman om kjærligheten, døden, tiden og skjebnen - den sjeldne, lysende skjebnen og den som bare fører mennesker lengre inn i den småborgerlige tristessen. Man ler og gråter, man overraskes og vekkes og må under lesningen fullstendig gi seg hen til Madame Nielsens virtuose skrift. [...] "En roman så rik og kompleks, at ingen gjenfortelling kan yte den rettferdighet" Statens Kunstfond i Danmark i sin motivering for premiering av Den endeløse sommeren "Den for offentligheten hittil ukjente Madame Nielsen har skrevet en aldeles bedårende bok, jeg er ganske henført." Lillian Munk Rösing, Politiken Den endeløse sommeren er Madame Nielsen (f.1963) sin første bok på Pelikanen forlag.
Claus Beck-Nielsen her som Madame Nielsen
Foto: Pelikanen forlag

Mine tanker om Den endeløse sommeren:

Så greide Hans Olav Brenner (Brenner & bøkene) å vekke min nysgjerrighet nok en gang.
Og her sitter forfatteren Claus Beck-Nielsen - alias Madame Nielsen hos Brenner. En litt underlig fremtoning  - etter mange andre forfatteridentiteter, blant annet Das Beckverk, har han endt opp med Madame-navnet - det ligger en viss kraft i å kunne veksle mellom identiteter, mener han. Det egentlige navnet er Claus Beck-Nielsen - i intervjuet prøver han å fortelle hvem Madame Nielsen er - det er et spørsmål om å bruke alle de mulighetene vi har fått i livet, og det gjør vi kanskje ikke, sier han - han er en forfatter som er nysgjerrig på livet, og vil undersøke hva livet egentlig er og hva det vil si å være menneske. En høyst eksistensiell tilnærming altså.
Han tok på seg kjole for tre år siden, sier han - og føler seg mer vel med kvinne-image. (Den eneste "ulempen" er at "min sønns mor sier hun foretrekker meg som mann") _ men han presiserer at hvis oppmerksomheten blir for stor rundt identitetene hans, vil det ta oppmerksomheten fra hans forfatterskap, da har han mislyktes som forfatter. Og i intervjuet hos Brenner, er det romanen sin han først og fremst vil snakke om.

Han snakket i vage vendinger om sitt liv og forfatterskap - og "Den endeløse sommeren".
 

Etter programmet på NRK ble romanen Den endeløse sommeren øyeblikkelig bestilt på biblioteket, og jeg leste den raskt igjennom - hadde ikke tenkt å bruke så mye tid på denne - jeg var først og fremst interessert i å se hva "fenomenet" var - og det fikk jeg da sånn noenlunde litt greie på.
Det var faktisk morsomt å flyte gjennom disse endeløse setningene uten stopp (noen "setninger" går nemlig over flere sider) - Effektfull komposisjon, fikk jeg raskt konstatert. - En eldre dame på slutten av livet, suser gjennom det i et endeløst retrospektiv perspektiv - og alt kan oppsummeres i en sommer. "Den lynende skjebne" - (et begrep Madame Nielsen har hentet fra Johannes V. Jensens) slår ned i hovedpersonene og livet blir annerledes


Å lese boken virket som en sensuell, sammenhengende drømmesekvens. Jeg likte denne fascinerende komposisjonen, den hadde noe magisk over seg. Det ble en sterk lese-opplevelse. Suggererende liksom.
En lek med ord, en lek med personskildringer, en lek med tankestrømmer. Det hele skapte en stemning og atmosfære som var poetisk og drømmeaktig. Slik er det kanskje ofte i hodene våre når vi lar tankene flyte i en stream of consciousness.
Handlingen i Den endeløse sommeren er som et spill, et drømmespill  - det får meg til å tenke på et William Shakespeare-sitat: All the world's a stage, And all the men and women merely players (fra As you Like it)
Sommeren på den Jyllandske herregården er vakker, det er også godsets fru der hun rir på sin flotte hest, vakker er også hennes 16-årige datter som tilbringer det meste av tiden i elskov med den unge gutten, eller skulle han kanskje bli en kvinne? Ja - på slutten er han den gamle kvinnen som ser tilbake på denne endeløse sommeren fylt av elskov og kjærlighet. Men livet blir ikke alltid det man har tenkt seg, ikke for personene i denne romanen heller. "Den lynende skjebne" kan ofte ta veier man ikke aner….
Den gamle damen ser tilbake på den endeløse sommeren - men det endeløse har sin slutt, og det har livet også, (Bokens undertittel er "Et Rekviem)  men ….."av ord skal du igjen oppstå" (sitat fra bokens slutt)

Vil man lese en litt annerledes roman, anbefales denne.

Terningkast:4+
 


Andre bloggere om boken:

Monday 4 January 2016

Tanker om bok - Ketil Bjørnstad: Verden som var min - Sekstitallet


Tittel: Verden som var min - Sekstitallet
Forfatter: Ketil Bjørnstad
Forlag: Aschehoug
Trykkeår: 2015
Utgitt: 2015
Utgave: 1
Antall sider: 794
ISBN: 9788203359439

Jeg brukte også Lydfil fra Lydbokforlaget,ISBN:9788242162731, innleser Anders Ribu - som alltid gir han boken et ekstra pluss med sin innlevende opplesing.

Forlagets omtale:

I "Verden som var min. Sekstitallet" skriver Ketil Bjørnstad sin egen historie opp mot den tiden han levde i. Det er en fortelling om et tiår som forandret verden, 1960-1969, som starter med frykten for atombomben og verdens undergang, og som ender med studentopprør, frigjøring, månelanding og forfatterens eget farvel med den barndommen og oppveksten som formet ham. Familien Bjørnstad lever sitt liv på forskjellige steder i Oslo. Begge foreldrene arbeider hardt, og den yngste sønnen formes både av storpolitikken og av morens og farens private valg, deres sorger, krangler og gleder. Ennå er det mye unge Ketil ikke skjønner. Han er full av drømmer og gryende begjær. Han er sulten på livet, samtidig som han ønsker å gjemme seg bort. Han liker tapere bedre enn vinnere, og han er skeptisk til autoriteter. Dessuten leter han etter det trygge stedet der moren og faren ikke vil skille seg, der han slipper å delta i pianokonkurranser, og der han kan fortsette å drømme om jenter.  
Foto fra forlagets side - Fotograf:Lars Eivind Bones

Mine tanker om Verden som var min - Sekstitallet:

Det er lenge siden jeg har lest denne boken (juni 2015) - jeg trengte å få den litt på avstand for å kunne skrive objektivt om den - jeg vet jeg så å si alltid er positivt innstilt til det som kommer fra Ketil Bjørnstad - det gjelder komponering av bøker så vel som komponering av musikk.
Jeg hadde ikke lest mange sidene før jeg tenkte at dette er en slags "bekjennelses-litteratur" både på forfatterens egne vegne og på "vår" verdens vegne.
Boken vekket min interesse fra første side, her var så mye gjenkjennbart, så mye å identifisere seg med - lesingen fikk meg til å konfrontere min egen oppvekst - den fikk meg til å huske mye jeg trodde var blitt borte.
Man kan undres hvordan det går an å huske så mye - men jeg forstår jo at det også ligger mye research bak dette, bruk av aviser, og andre kilder - man kan også undres: hvor mye er fiksjon, fantasi og hvor mye er fakta og biografisk?
Sekstitallet ble i hvert fall høyst levende for meg - jeg opplevde det så å si i reprise -  En fantastisk leseopplevelse i tillegg til en lytteopplevelse med den innlevende stemmen til Anders Ribu

At boken var lang, skal ikke jeg klage på - jeg koste meg på mine lange gåturer med lydboken på øret. Men jeg ser i etterkant at kvaliteten ville blitt ytterligere høynet med en komprimering - en del kunne vært kortet inn eller utelatt - en innstramming ville ha skapt mer fasthet og helhet - det kan lett bli en opphoping eller oppramsing av hendelser som blir "på kanten av" hva som er nødvendig……
Det er jo ganske utrolig hva Bjørnstad har inkludert her - både på det ytre plan og på hjemmebanen - og det berettes åpent og bekjennende uten å være påtrengende dyneløftende - samtidig preges boken av respekt og kjærlighet til foreldre og nærmeste familie, og til noen andre autoritetspersoner også - det er ikke så mye utlevering, eller "tråkke på" andre her, verken når det gjelder den nærmeste familie, omgangskrets, politikere og andre som er inkludert i boken - pent og pyntelig slik, ikke noe han trenger å stå til rette for - likevel mangler det ikke på brodd og snert når han karakteriserer både den ene og den andre - men ubehagelig og ondskapsfullt blir det aldri - jeg liker det slik.
Bjørnstad satte ord på mye av det jeg har opplevd selv på sekstitallet - det ble mange aha-opplevelser underveis i lesingen.
Det må karakteriseres som et ambisiøst og dristig prosjekt dette - men Ketil Bjørnstad har både mot og kunnskaper som kreves til et slikt prosjekt.
Det må da også ha vært spennende for forfatteren å rekonstruere sin egen oppvekst fra 7-8 års-alderen og fortelle en fin historie om et trygt og harmonisk hjem med foreldre og bror. Vi følger nysgjerrigheten til en gutt som for det meste er fornøyd og glad, men også litt redd og lei seg noen ganger - redd for erting på skolen, engstelig for at foreldre skal skille lag, redd for krigs-trussel i verden - samtidig er gutten sterkt opptatt av blant annet  litteratur, filmer og fjernsynets inntog i tilværelsen - og nysgjerrig på det som opptar de voksne i dette begivenhetsrike ti-året: den kalde krigen med Cuba-krisen sentralt, "erobring" av månen og drapet på Kennedy-brødrene, glamorøse filmstjerner, ungdomsopptøyer og "Nei-demonstrasjoner" til atomvåpen, NATO m.m. - og nye strømninger i litteraturen og pop-musikken -
Det er flere bilulykker, og flyulykker, det er mange attentater- noen selvmord også - kriger og konflikter, ungdomsopprør og demonstrasjoner - slik er livet, slik er verden - tiåret speiler en del som gjentar seg og gjentar seg…
Vi får bekreftet at det er utrolig mye som skjer på et tiår fra han er 8 år til han er 18 - og både reelt og symbolsk kjører inn i de voksnes rekker og inn i et nytt ti-år - da han som myndig 18-åring tar sertifikat og slik avslutter
første bok i dette verket.
"Sekstitallet" er virkelig preget av at det er gutten fra 7-8 år til 18 år som gjør seg disse betraktningene - selv om K.B. er en godt voksen mann når han skriver dette, virker det nesten som mye blir sett gjennom "guttens" øyne - men her og der er det lagt til betraktninger og "tolkninger" som hører "nåtiden" til - og dette falt også naturlig inn i historien. "Gutten" er veslevoksen og nysgjerrig søkende på mange måter, men også naiv, usikker og sårbar. Hovedpersonen var lett å bli glad i, lett å føle med og synes synd på når andre var "slemme" og mobbet han, fordi han kanskje var litt for lubben noen år i oppveksten, men jeg unnet han faktisk den ferske loffen som ofte var fristene å stikke hånden ned i - kostelig var også det korte oppholdet på "slanke-anstalt" som mor og tante drasset han med på - i det hele tatt så inneholder "Sekstitallet" mange morsomme episoder, her mangler ikke på humor. - Årene på Steinerskolen var også interessante å høre om - jeg fikk faktisk et mer nyansert syn på denne privatskolen enn jeg hadde fra før - i kontrast til "ryddig" skolegang i barneskolen - ble det hele litt mer turbulent med hensyn til videre skolegang - for etter hvert tar musiker-utdannelsen til - den gikk på  bekostning av den "normale" skolegangen - utrolig hvor besatt eller kanskje heller betatt denne gutten ble av musikken…..jeg nøt så absolutt alle sidene med musikkprat - også hans første offentlige konserter var fint skildret….
Interessant var det også å følge med på alle flyttingene - med bosted på Røa, i Bærum og så Frogner, fra hus til hus uten at dette førte til særlig rotløshet eller dyptgående endringer i livet - den største angsten hos gutten lå vel som oftest i redselen for at mor og far skulle gå fra hverandre - de kranglet jo en gang i blant - og her skildret nok K.B. noe meget allmenngyldig, en angst som mange barn på den alderen har - (det fikk meg til å minnes egen barndom, noen ganger om mor og far hevet stemmen en del når de snakket sammen, ble jeg ofte engstelig og lyttende)
Å forene eget "lille" liv med begivenhetene langt der ute i verden - å få det til å virke som noe som henger sammen på en måte, er sikkert ikke lett - jeg har sett bemerket av noen kritikere at Bjørnstad ikke helt har lykkes med dette - her er jeg ikke enig. Det imponerte meg hvordan han elegant glir over fra den "lille" verden til de store ting som skjer der ute - eller omvendt.
Likeså virker det som han ser begivenhetene ut i fra barnets synsvinkel, men at det også skjer en utvikling her ettersom gutten blir eldre - vel, at gutter i 10-års-alderen kommenterer verdensbegivenhetene slik han og kameraten Mads gjør i "Sekstitallet" - virket en tanke unaturlig på meg, jeg tror ikke jeg hadde de samtalene med venninner i den alderen - men frykten for krig, for atombomben - den kjenner jeg igjen.
Men her er det vel også snakk om påvirkning hjemmefra - spesielt fra en politisk engasjert far, tilgang på aviser og etter hvert TV's inntog i hjemmet - og en "musikk-orientert" mor.
Skildringene av "hjemmefronten" blir på en måte en hyllest til foreldre som er gått bort, men som tydeligvis har satt sine spor - når raseopptøyer, kald krig, ulykker og stormakt-rivalisering, flyulykker og bilulykker og annet trist skjer "der ute", blir skildringene av det varme, trygge familielivet, skolegang og kameratskap, pianoundervisning og pubertet-utvikling en "trygg" kontrast.
For å skille 10-årene fra hverandre (ja, for tanken er at det skal komme en bok for hvert ti-år frem til nåtiden - seks ti-år) , tenker Bjørnstad i farger - og 60-tallet "går i gult"
Dette er ikke en ren selvbiografi, ikke er den en sakprosa-bok om begivenhetene på 60-tallet heller - men boken har et snev av både det ene og det andre, også roman-formen - hovedpersonen er ikke alltid "jeg" men oftere "han" - og dette får en fin virkning som om Ketil Bjørnstad står litt på side-linjen til sitt eget liv, til sin familie og til verdens-begivenhetene - inspirasjonskilder har vært Marcel Proust selvsagt - som er det store idealet for mange når de "jakter" på sin egen fortid, sitt eget ståsted, en annen forfatter som Bjørnstad lar seg inspirere av er nobelprisvinneren Saul Bellow  - (for øvrig en av mine favoritter i studietiden) - han var også opptatt av musikk (spilte fiolin) og han skal ha lagt vekt på: “What matters is that good things get written.” (Og dette Bellow-prinsippet ser det ut til at Ketil Bjørnstad har fulgt.)
En annen motivasjonskilde til å skrive "Sekstitallet" er hans forrige bok - Veien til Mozart - denne nye bok-serien ser ut til å bli en fortsettelse av den "selverkjennelsens" vei han startet her…. 
Mange av dagens forfattere har tatt opp denne selvbiografiske trenden - den med å brette ut sitt eget liv, sine tanker, sine foreldre, sitt miljø, sin tid og verden rundt - Knausgård er vel den som har fått mest oppmerksomhet rundt denne "utleveringen" - (og nå har jeg nettopp lest Linn Ullmanns De urolige - om hennes liv, oppvekst og forhold til foreldrene, en helt annerledes "roman-biografi" enn Knausgård sin, enn Bjørnstad sin, enn Proust sin - men tydeligvis i nært slektskap med disse….)
Ketil Bjørnstad gir oss sitt sekstitall i den trygge familien (skjønt litt angstfylt her også - han er svært redd for at moren skal bli borte for han) - samtidig som han lever med i den turbulente verden - og han er ikke bare opptatt av stormaktenes kappløp i verdensrommet, (astronautenes lavkarbodiett ble forresten hans slankediett slik at han raste ned fra vel 130 til 77 kilo), men alle mulige små og store ulykker og katastrofer tar han innover seg - det blir vel nesten for mye av det "gode" her - men man skjønner at et noe engstelig barn kan være svært opptatt av slikt….

Det som gjorde denne romanen mest positiv for meg, er kanskje først og fremst alt det gjenkjennbare fra tidsepoken, i tillegg til en fin historie om den trygge, varme kjernefamilien - og kanskje også dette å kunne følge en forfatter, en musiker på veien til sine mål - og selvsagt er det et stort pluss at dette er formidlet med språklig eleganse.



Jeg ser frem til fortsettelsen i "Syttitallet".

Terningkast:5

Andre bloggere som har omtalt denne:

Litt bakgrunns-stoff om 60-tallet:

Noen Google-bilder fra 60-tallet:











Mine omtaler av noen Ketil Bjørnstad verk: