Med Siste tiåret ble Ketil Bjørnstads store "Verden som var min"-serie avsluttet. Nå føles det nesten som en stor bragd å ha lest disse seks bindene, og for en gigantisk bragd det har vært av Ketil Bjørnstad å skrive dem - ett hvert år. Jeg leste denne siste i august 2020
Tittel: Verden som var min – bind 6 – Siste tiåret Forfatter: Ketil Bjørnstad Forlag: Aschehoug Språk: Bokmål Utgitt: 2020 Sider: 802 ISBN: 9788203268878 Jeg brukte lydbok fra LBF, innleser Anders Ribu og fikk forhånds-eksemplar fra forfatteren:
Merkelig, denne bloggomtalen har ligget som kladd i over fire år, siden sommeren 2020 - hvorfor den ikke har kommet inn i bloggen før nå, tror jeg skyldes noe underliggende symbolsk - serien var en kjær følgesvenn i mange år - og det ble kanskje noe vemodig da det kom til det siste bindet. Men jeg trøster meg med at det helt sikkert kommer flere romaner fra flittige Ketil Bjørnstad - en av mine så absolutt favoritt forfattere. - Selv om det i begynnelsen av dette siste bindet sentreres mye rundt de alvorlige temaene: foreldres bortgang, og hovedpersonens hjerteproblener, så synes jeg tonen i dette tiåret blir lettere og mer avslappet - det virker som om Bjørnstad nå har skrevet seg riktig rutinert på denne stilen, og kanskje også ser frem til en perfekt avslutning. Jeg kom raskt inn i handlingens kontinuitet fra starten av dette bindet - og mitt engasjement var fanget - ikke et kjedelig øyeblikk og lesingen av dette bindet ble en utrolig fin måte å gjenoppfriske nylig passert samtid på. - Med dette sjette og siste bindet er vi altså ved veis ende - det har vært mange hundrede sider med leseglede ( eksakt 4785 tror jeg) - ikke en side av disse har vært kjedelig. Først og fremst fordi dette har ført til mye mimring over eget liv i disse ti-årene - mye spennende har blitt memorert fra "min egen verden" og fra verden rundt meg - en annen grunn til at dette ble en rik opplevelse, er selvsagt den språklige nytelsen det er å lese Ketil Bjørnstads velformulerte stil. Vi er nå nært opp til nåtiden - årene går fra 2010 til 2019 - og innhold og tone i Siste tiåret bærer preg av at forfatteren har blitt om ikke gammel, så en eldre, mer moden mann - man tenker med vemod tilbake på tidligere år, på foreldre og venner, på de som er blitt borte - og man bekymrer seg over verdens tilstand og enda mer over hva fremtiden kan ha å by på. Det er mye å bekymre seg over og det er mye som er farlig - og Ketil Bjørnstad er utrolig flink til å trekke frem alt som er farlig for han - flyreisene for eksempel, trafikken for øvrig og alt som kan ramme hans nærmeste - og ikke minst ens egen helse med hjerteflimmer og andre plager - og på toppen kommer korona-pandemien som forsterker engstelsene. Noe annet som kanskje forsterker engstelse, redsel og katastrofetenking i dette tiåret, er ansvaret for et barns oppvekst, han har fått en adoptivdatter - noe som gir en ny dimensjon i livet. Denne katastrofetenkingen kan kanskje virke litt overveldende på leseren, - men her tror jeg forfatteren bevisst velger å sette det litt på spissen - humoristisk sans har han, i tillegg til selvironi - han fleiper litt med å fremheve negative sider ved egen fremtoning, alder, utseende og ikke minst utdannelse, eller mangel på. (En som kanskje er bevisst sin egen storhet, kan tillate seg å gjøre slikt) Et tema som har vært fint å følge i alle bindene, er Bjørnstads solide relasjon til egne foreldre, og den omsorgen og kjærligheten han følger dem inn i alderdommen og slutten av livet på. Interessant har det også vært å følge forfatterens utrettelige engasjement i politiske saker og hendelser både i Norge og ute i verden. (Selv om jeg ikke alltid har vært enig i hans "ståsteder" i en del av sakene, må jeg innrømme at det har vært givende å følge tankegangen og argumentasjonen - for eksempel når det gjelder Arne Treholt, se min forrige omtale) - Som en tråd gjennom alle bindene går en undring over den "ytre" verden - det er i Obstfeldersk regi - er han kommet på feil klode?
- Et annet interessant tema i dette siste bindet er hans evaluering av egen forfattervirksomhet - tilbakeblikk på mange av hans romaner og spesielt arbeidet med Verden som var min serien. Og tilblivelsen av dette "prosjektet" - at det egentlig hadde en trang fødsel da han første gang la det frem for forlaget. Og når det gjelder evalueringen av eget forfatterskap, er han også modig nok til å ta et oppgjør med spesifikke kritikere som han mener har gitt han urettmessig behandlig og omtale - å føle sterkt om slike ting mener jeg er en forfatters soleklare rett.....
- Det er umulig i en kort omtale å nevne alt det spennende Bjørnstad har fått plass til i dette bindet – det må bare understrekes at temaene er uten ende og allsidige, av de mange kan nevnes: - selvsagt er han innom Metoo "fenomenet" - han har noen interessante synspunkter her som jeg kan si meg enig i. Hotell-rom blir også et slags tema her har han svært stor erfaring fra konsert-reiser og "bok-reiser" med utrolig mange reisedager i løpet av et år - det vekker savn og nesten sorg at moderne hotellrom ikke er som i gamle dager - det gir han ikke samme muligheter til skriving og avslapping.
Konklusjon:
- og hva Bjørnstads verden angår sitter vi igjen med en sterk underbygd følelse at den er urolig og farlig. USA er ikke blant de snilleste i klassen, Russland heller ikke blant de slemmeste. Videre hva Ketil Bjørnstads verden angår, så er den rik på kultur, kjendiser og reiser, engstelse og aldringstanker, mimring om fortiden, og ikke minst mye kjærlighet og undring. - I siste del av boken kommer han med en del interessante vurderingstanker om sitt eget storverk..... - og til slutt en oppsummering eller oppramsing over alt det han enda skulle ha skrevet om fra dette tiåret - alt det som IKKE kom med. Epilogen leser han selv - han har mange å takke - alle som har fulgt han gjennom dette store prosjektet - til slutt takker han leserne også - så jeg følte meg litt inkludert.
Terningkast:5
Etter denne Verden som var min-serien avsluttet jeg foreløpig min Bjørnstad-periode med to vakre diktsamlinger fra han: Båt på fjorden (2021) og Sommernatt ved fjorden (2022) - utrolig mye vakkert og stemningsfullt.
Gill Paul skriver historiske romaner - lettleste og engasjerende. Jeg ble faktisk positivt overrasket over denne forfatteren.
Tittel: Jackie og Maria Forfatter: Gill Paul Forlag: Aschehoug Språk: Norsk, bokmål ISBN: 9788203269646 Publiseringsår: 2021 Format: Innbundet Antall sider: 525 Oversatt av: Bente Rannveig Hansen Litteraturtype: Historisk roman
Jeg hadde lesereksemplar fra forlaget og lydfil lånt på BookBites, innleser: Kathrine Thorborg Johansen
Gill Paul - fotograf Christina Jansen
Om forfatteren:
Gill Paul er født (1960) og oppvekst i Glasgow – hun har studert både historie og litteratur, innom medisin-studiet har hun også vært. Som yrkesaktiv har hun arbeidet i et London-forlag. I Norge ble vi først kjent med henne gjennom romanen I gode og onde dager, utgitt på norsk i 2017 – en spennende historie om tsarens datter og en russisk offiser. Vi hører også om dette forholdet i Tsarens datter (den har jeg lest). Gill Paul har en enestående evne til å leve seg inn i en annen tid, og ”kjenne på” følelsene til personene hun bruker fra en historisk epoke, eller de fiktive personene hun skaper. Det er spesielt 1900-tallets historie hun har konsentrert seg om, en periode som hun selv har studert.
Litt om de bøkene jeg har lest av Gill Paul:
I kronologisk rekkefølge etter som de er publisert - Kvinner og barn først - 2012, I gode og onde dager - 2016, En kongelig affære - 2017, Tsarens datter - 2018, Jackie og Maria - 2020. Kvinner og barn først – denne leste jeg i juli 2018 - her har Gill Paul laget sin egen "Titanic story" - en vakker historie med Titanic ulykken som bakteppe – karakterene er forfatterens fiksjon, og de gir et levende inntrykk av stemning og persongalleri ombord i denne berømte båten. G.P. har prøvd å forestille seg hvilke følelser denne ulykken skapte hos personer som overlevde tragedien. Jeg merket meg at jeg likte måten G.P. greide å gjenskape stemninger, miljø, tidsepoke og fargerike personer som eventuelt hadde vært om bord. Hun har tydeligvis gjort mye research rundt dette. Vi møter et interessant persongalleri – og forbindelser brytes brått i kaoset som oppstår når Titanic synker - men historien fortsetter på en engasjerende måte når vi følger noen av de overlevende, og hva som videre skjer med dem, Jeg vurderte romanen til et solid terningkast 4 I gode og onde dager - Denne leste jeg bare raskt igjennom som en bakgrunn til Tsarens datter – vi er i Russland rundt 1914 - Romanov-familens fremtid ser nokså usikker ut - vi følger et kjærlighetsforhold mellom storfyrstinne Tatiana og offiseren Dmitri - og kjærlighets-historien knyttes på en genial måte til vår tid med karakteren Kitty i London, og et verdifullt smykke som har sin historie – mer skal ikke røpes.
En kongelig affære - Denne leste jeg i juli 2019 - Her har også Gill Paul knyttet sammen to epoker og to historier som har visse likhetspunkter – begge involverer kongelige personer, og inngripende kjærlighetsforhold og ikke minst medias innblanding. Virkelige personer er skildret så historisk riktig som mulig, pluss at vi følger to fiktive kvinnelige karakterer. Den første kongelige er Edward Windsor som forsaket tronen for sin elskede Wallis Simpson (skilt fra Ernest Simpson)– og Wallis har en venninne Mary Kirk - sympatisk og levende skildret. (Mary Kirk er en blanding av fiktiv karakter og en historisk karakter - Ernest Simpsons tredje kone het Mary Kirk - sjekk her)
Den andre kongelige er prinsesse Diana – oppdiktet karakter er Rachel som tilfeldigvis er på en romantisk tur til Paris med sin forlovede - Rachel blir oppslukt av ulykken - Diana og Wallis blir også ”connected” på en oppfinnsom måte: Diana har like før sin ulykke besøkt den fortsatt levende Wallis Simpson. Denne fenget godt synes jeg - historiske romaner med "litt ekstra" kan virkelig anbefales - de gir leseglede!
Tsarens datter - Lest mars 2020 - Denne fenget virkelig - (jeg har historie i fagkretsen min og synes det er morsomt å lese en slik roman som gir "levende liv" til en fascinerende historisk periode) - Vi følger en av tsarens døtre, den livlige og romantiske Maria og hennes kjærlighetsforhold. Hun hadde visst flere - (se mer om henne her) - Året er 1918, og tsarfamilien er i fangenskap i Jekaterinburg. Maria er ung og lysten på eventyr - hun bryter normene og flørter med vaktene. I nåtid (1973) hører vi om Val Doyle som sitter ved farens dødsleie – hun skjønner han har opplevd noe som har satt spor - hun vil finne ut mer om hva faren har opplevd. Historien fortsetter med et gammelt kamera med utrolige bilder av tsarfamilien i – og et mystisk skrin blir også funnet. Val blir besatt av å finne ut noe om Maria og hennes historie. Gill Paul har virkelig laget en god historie her - dette fenger – mange ville vel gjerne at dette skulle være sannheten. Men jeg vil ikke beskylde Gill Paul for å lage kvasi-historiske romaner. Hun tilkjennegir tydelig at hun har gjort mye research og brukt virkelighetens historie der dette lar seg gjøre – og der det ”stopper opp" lager hun en fortsettelse med sin egen troverdige historie. Hun forklarer det hele klart og tydelig i en epilog. Terningkast 4+
Mine tanker om Jackie og Maria:
Lest og lyttet i juni 2021.
Dette er til nå den beste av Gill Pauls historiske romaner jeg har lest – spesielt tilfredsstillende var det at jeg fikk bekreftet min oppfatning av dette Jackie-Onassis forholdet – slik jeg oppfattet det dengang "live" (fra TV og annen media).
På forlagets side leser vi: "Jackie Kennedy er vakker, sofistikert og vurderer å forlate sin mann; en ung og ambisiøs senator. Livet i offentlighetens søkelys er nådeløst, spesielt med en mann som er utro og som knapt har tid til å trøste da hun føder et dødfødt barn. En invitasjon til Aristoteles Onassis' luksuriøse yacht ender med å forandre hennes liv. Maria Callas er verdens beste sopran, på høyden av karrieren. En dag introduseres hun for Aristoteles Onassis, verdens rikeste mann og gresk, som henne selv. Fastlåst i et barnløst ekteskap og presset fra operasjefer og nådeløse journalister, er møte med denne smarte og sjarmerende mannen en vidunderlig livsomveltning. Litt etter litt vikler Maria og Jackies liv seg inn i hverandre i et farlig spill av hemmeligheter, skandaler og løgner. Begge vil ha Ari for seg selv - men hvor langt er de villige til å gå for kjærligheten?" Her møter vi to sterke, kvinnelige personligheter – Gill Paul har gjort dem til sentrum i en dramatisk trekant-historie. Tilknytningen mellom dem er den greske rikmannen Aristotle Onassis. Maria Callas startet sitt ulykksalige kjærlighetsforhold til han i 1958 – og det varte til 1968, til hun ble ”utkonkurrert” av Jacqueline Kennedy, enken etter John F. Kennedy. Gill Paul gir oss spennende glimt fra livet til de to kvinnene – Jackies liv med den utro JFK, (John F. Kennedy), hennes rolle som førstedame og hennes forhold til barna og Kennedy familien – Maria Callas er kanskje kvinnen som har fått den mest sympatiske rollen – hennes liv gjorde mest inntrykk på meg. (Litt mer om Callas og Onassis og her)
Forholdet mellom henne og Onassis er fengslende skildret – hennes ønske om et barn med han, og hennes ønske om at de en gang skulle gifte seg – noe som aldri skjedde. Jackie er mindre sympatisk skildret – å gifte seg med Onassis blir beskrevet som en kjærlighetsløs handling, men det ga henne trygghet, og mange goder – spesielt er det beskrevet som et utrolig liv i luksus og pengebruk på klær og unyttige ting – ikke særlig sympatisk bilde av henne her, men det ”bedret” seg noe på slutten av romanen. Historiske begivenheter i perioden er flettet naturlig inn i romanen, uten at de blir dominerende – slik som ”Grisebukt-episoden”, Cuba-krise, attentatet på JFK, og andre begivenheter – her er hovedvekten lagt på tre vesentlige karakterer, Jackie, Maria og Onassis – ikke noe overskygger denne dramatiske trekant-historien. Gill Paul har gjort en veldig dyktig jobb med å ”smi” disse tre livene sammen på en høyst spennende måte. Det er en roman spekket av mye tragedie – jeg ble faktisk ganske berørt av å lese om Jackies ”rice and fall” vil jeg kalle det – fra den populære, ”dekorative”, vakre førstedamen til den tragiske enken som valgte Onassis som en slags ”redning”, uten at det brakte særlig trøst eller lykke – uansett hvor mye penger hun fikk anledning til å bruke. Berørt blir man også av å lese om Marias ulykkelige kjærlighet til Onassis – men hun er i hvert fall skildret som den mest sympatiske i denne trekanten. Onassis er skildret med mange negative karaktertrekk, sjalu var han, tiltrukket av kjendisnavn og berømtheter – slik var Jackie en av hans siste trofeer.
Konklusjon: Jeg har lest romanene til Gill Paul rett og slett av nysgjerrighet når det gjelder denne genren - Jeg konkluderer med at hun mestrer fint balansegangen mellom historisk stoff som bygger på ni-tidige undersøkelser og "research" og et tilskudd av egen diktning som gir liv til karakterene og tilfører hendelsesforløpet ekstra spennings-momenter. Det er lett forståelig at mange lesere tiltrekkes av denne forteller-stilen - fakta-innholdet kan lett verifiseres ved å Google eller gå til oppslagsverker. Slik kan man si at denne formen for litteratur er verdifull og gir leseren både kunnskaper og hyggestunder. Der dokumentasjon og forskning ikke er tilgjengelig, gir det forfatteren fritt spillerom til å dikte inn spennende sekvenser - dette er Gill Paul virkelig en mester til etter min oppfatning. Forholdet mellom historisk korrekthet og fantasifull diktning er en balansegang hun mestrer på en vellykket måte. En kritisk leser vil lett reagere hvis noe skurrer når det gjelder tidsepoke, og detaljer rundt miljø, kultur språk osv. - Jeg anbefaler hennes romaner.
Terningkast:5 Interessant video-klipp - Gill Paul intervjues om romanen:
Kriminalromaner som byr på noe mer enn bare spennings-momenter er å foretrekke synes jeg – Trude Teige har skjønt det.... Tittel: Aldri tilg Forfatter: Trude Teige Forlag: Aschehoug Utgitt: 2019 Språk: Bokmål Antall sider: 336 ISBN:9788203364792 Jeg brukte også lydfil fra LBF:ISBN 9788242182340, innlest av Nina Woxholtt.
Trude Teige - fra Aschehougs side - foto av Tine Poppe
Om forfatteren:
Trude Teige er en forfatter som gir leserne av kriminal-litteratur noe mer enn bare spenning – hun skriver alltid "krim med mening"; temaene hun har valgt for sine bøker er alltid aktuelle, de vekker til ettertanke og diskusjon. Trude Teige er født 1960, og har en solid bakgrunn både som oversetter og journalist. Og i 2002 begynte hun å skrive bøker. Av kriminalromaner er denne - Aldri tilgi - den sjette siden 2009, alle med den sympatiske TV-journalisten Kajsa Coren i hovedrollen. (Mer om forfatteren - Wikipedia, Trude Teige web-side)
Mine tanker om Aldri tilgi:
Denne boken leste jeg i september 2019 og hørte mer om den på Aschehougs høstmøte i oktober samme år. Kort om innholdet - her skal ikke røpes for mye: Settingen er norske politiske kretser i regjering og Storting - en justisminister som får trusselmelding fra "Hevneren" og en toppsjef i TV som også får trussel-melding og i tillegg beskyldninger om seksuelle antastelser – og den første døde blir funnet på en falleferdig gård (Trude Teiges "research-bilde" til handlingen) - torturredskaper blir også funnet - selvsagt kommer Kajsa "tilfeldigvis” inn i bildet her - hun er godt i gang med et TV-program om Metoo-saker i Norge – så oppdager hun etter hvert at mye henger sammen.....ja, her kjenner vi oss igjen i norsk politikk og metoo skandaler, (bortsett fra noen mord da…..) - Politikk, overgrep, hevn, maktmisbruk m.m. - her er nok ingredienser som både sjokkerer og skaper spenning. At vi får Kajsa Corens privatliv, ekteskap og helseproblemer på kjøpet av spenningsromanen, gjør den litt hjemlig og småkoselig – andre vil kanskje synes det er utenom-pjatt, men hos meg fungerer det godt. Kajsa er veletablert i Asker i sitt ekteskap med etterforsker Karsten Kjølås, kreftsykdommen er delvis fortid og hun begynner så smått å fungere i en normal-tilværelse. Trude Teiges fortellermåte er nyansert, men enkel og klar – ganske fri for klisjeer er den også – den bærer nok preg av hennes dyktige journalist-erfaring. (Noe hun har overført til sin hovedperson Kajsa – Trudes alter-ego på en måte, vil jeg si). Selv om dette er fiksjon, så føles både historien og karakterene som ganske realistiske – Trude Teige har nok hatt øyne for det dagsaktuelle som skjedde i samfunnet da hun fikk ideen til romanen og slik blir jo denne kriminal-romanen litt samtidslitteratur også – med blikk på metoo-bevegelsen og manns-dominerte arbeidsplasser med herske-teknikker – og en likestilling som ikke er helt der den bør være enda. Når det gjelder tittelen ”Aldri tilgi”, kan den virke litt bastant kanskje – men det er vel meningen – selv om man for det meste bør tilgi….(?) her kan det for så vidt også underbygge at noen kan bære på så mye hat at det å tilgi aldri kommer på tale – slik blir ”aldri tilgi” et reelt fastlåst traume (?) Underholdende og spennende – jeg likte den godt, selv om jeg kanskje har likt Trude Teiges øvrige Kajsa Coren bøker bedre – mulig årsaken er at jeg er litt ”overmettet” med Metoo ”bevegelsen” – men en noe ny vinkling fikk vi her, og det gjorde romanen interessant nok.
Konklusjon: Nok en solid kriminal-roman av Trude Teige - spenning og mening - god lesing Terningkast: 4+
Dette var femte høsten på rad at Anita og jeg tilbrakte kvelden på en boklansering med Aschehoug forlag - det er en mer enn en måned siden nå - og mange av bøkene er lest etter den tid, men notatene mine kommer ofte ikke i bloggen før uker i etter-kant - må innrømme at høsten har vært så full av spennende litteratur - både romaner og dokumentar - at jeg har hatt dagene (og litt av nettene med) fylt med lesing og lytting, mens blogg-omtaler foreløpig har bestått av løse notater - slik at ikke all lesingen skal gå i glemmeboken før jeg rekker å fullføre omtalene mine. Disse boklanseringene er et lyspunkt i høstmerket - vi blir inspirert til enda mer lesing og vi treffer mange spennende mennesker - både forfattere, forlagsfolk og bok-interesserte. Og i tillegg blir vi servert god mat og drikke - kort sagt en underholdende og lærerik opplevelse. Det kan vel passe med litt bok-inspirasjon nå, rett i "kjøpe-jule-gaver-tiden" - bøker har iallfall for meg vært den perfekte julegaven så lenge jeg kan huske tilbake i min barndom, og egentlig kjenner jeg ingen som ikke blir glad for en bok-gave til jul. Her er et lite glimt fra høstens bok-lansering med Aschehoug forlag - det var en hyggelig og inspirerende bokfest med god mat og drikke til.
Amanda Prowse har jeg faktisk lest to bøker av (Den perfekte datteren og Den andre kvinnen) - hovedsaklig for å finne ut hva slags forfatter hun er, man kan ikke uttale seg om bøker, uten å ha lest dem. (Er min mening) - Hygge-lesing for mange dette, selv om det ikke er min første-prioritering så ser jeg behovet for denne genren også.
Ellen Vahr (f. 1963) er en ny forfatter for meg, hun er "coach" og har gitt ut noen få bøker siden 2011 - Miss Marie er en bok jeg skal lese, den handler om Thea - og det vil komme to bøker til om henne. Forlagets omtale inspirerer: "Første verdenskrig raser i Europa og bakerfamilien Thoresen i Kristiania mangler mel. En dag kommer en invitasjon fra de to tantene i Amerika til eldstedatteren Thea. Hun kan hjelpe familien økonomisk om hun drar i tjeneste for den velstående Vanderbilt-familien i Amerika. Takker hun ja, må hun si farvel til kjæresten Hans, som snakker om forlovelse. Thea reiser over Atlanterhavet til et liv hun ikke har kunnet forestille seg. Som tjenestepike ved landstedet Idle Hour på Long Island blir de forskjellene hun har sett hjemme små. Her i dette landet hvor det skulle være frihet for alle, er det forskjell på alt. Og Thea er en av de usynlige. Hun støtter seg til tantene, men de har en hemmelighet som Thea etter hvert må bære sammen med dem, om ikke alt skal rase. Og når urettferdighetene i Vanderbilt-systemet begynner å få konsekvenser også blant tjenerne, må Thea stille spørsmål ikke bare om hva hun mener er rett, men også om hvem hun selv er og hva hun står for".
Jan Kjærstads Mr. Woolf leses nå - han minner litt om Murakamis skrivestil i denne - skal bli spennende å se om den når opp til Berge, (terningkast 6 hos meg) eller Normans område, (terningkast 5 hos meg).
Ellen Arnstad, karrierekvinne og aktiv på mange felter – skriver sin første bok - om et ganske annet liv bak fasaden av et vellykket karriere- og media-liv. En gripende historie om livet med et alvorlig sykt barn som blir mer og mer pleietrengende - og utgangen var ubønnhørlig. Boken har jeg liggende - og jeg ser den som en av disse bøkene det er "nødvendig" å lese av og til.
Jeg har hovedfag i engelsk, med vekt på amerikansk litteratur. - Også historie, samfunnskunnskap og psykologi i fagkretsen - Undervisning av unge mennesker har vært mitt yrke i mange år.
Dette er et fritt og uavhengig nettsted, basert på egen leseglede - og på egne tanker om bok. Dette er en ubetalt "hobby" og det meste av det jeg omtaler er lånt på biblioteket.
Jeg vil gjerne ha motforestillinger til og diskusjon rundt mine bok-tanker - jeg setter stor pris på en kommentar når du besøker en blogg-post.
Marcel Proust var født i Auteuil i 1871. Allerede i 20-års-alderen var han en “utartende” sosietets person som titt besøkte de fashonable Paris-salongene. Etter 1899 , plaget av kronisk astma, sorg over foreldrene som var borte, og skuffelse over menneskeheten, trakk han seg tilbake fra verden - sov om dagen - arbeidet om natten, skrev en mengde brever, og viet seg til sitt store 12-binds livsverk: På sporet av den tapte tid. Han døde i 1922 før de siste tre bindene var publisert.
Posts
.png)
