Tanker om bok - Jens Breivik: Min skyld? - En fars historie

Tittel: Min skyld? En fars historie
Forfatter: Jens Breivik
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2014
Forlag: Juritzen forl.
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788282056762 
Antall sider: 170
Kategori: Debatt, politikk og samfunn
Skrevet i samarbeid med Thomas J.R. Marthinsen

Fra forlagets side:

Min skyld? - En fars historie - Jens Breivik
Jeg føler skyld. Og jeg føler ansvar. Hva om jeg hadde vært en bedre far? Ville Anders gjort det han gjorde da?
Mye har blitt antydet om en spesiell oppvekst for Andres Behring Breivik.
For første gang får vi høre Jens Breivik sin egen fortelling og historien gjøres aktuell med fornyet kontakt mellom far og sønn.
Kan en far lastes for sin sønns ugjerninger?

Om Jens Breivik:
Jens Breivik er født 9. juni 1935 i Hadsel kommune i Vesterålen. Han gikk på gymnas i Trondheim, tok 1. avd. sosialøkonomi ved UiO og deretter NHH i Bergen.
Etter to år i et oljeselskap ble det UDs aspirantkurs og en karriere som diplomat med utestasjoneringer ved ambassadene i London, Teheran og Paris samt et kort vikariat ved ambassaden i Manila.
Han førtidspensjonerte seg i 1997.
Han bor i Frankrike.

Jens Breivik - foto fra Juritzen forlag av Thomas J.R. Marthinsen

Mine tanker om "Min skyld?":

Tre år etter 22.juli 2011 kommer Anders Behring Breiviks far med sin bok, og sitt tilskudd til mer kunnskap om og  forståelse av ABB - (- og gjør den det? - jeg prøver å gi svar på det i slutten av min omtale)
Jeg har prøvd å få med meg det som er skrevet rundt ABB av bøker, derfor valgte jeg også å ta imot et lesereksemplar av denne fra Juritzen forlag.
Tidligere har jeg omtalt disse - i den rekkefølge jeg leste dem:

• Aage Storm Borchgrevink: En norsk tragedie
• Geir Lippestad: Det vi kan stå for
• Åsne Seierstad: En av oss
• Marit Christensen: Moren

Disse bøkene ser tragedien fra ulike synsvinkler  - men alle med samme intensjon: å prøve å gi en forklaring, eller en slags forståelse av en grusom hendelse i vårt land og av et menneske som utførte dette grusomme. Nå er det altså faren som kommer på banen og "må si noe" - han stod jo også frem på media-arenaen ganske raskt etter tragedien. Og hva annet kan man føle for en far til ABB med et slikt lodd i livet enn en slags sympati. Det som slår meg raskt med hans bok er da de spørsmålene den stiller, mer enn svarene den gir. Jens Breivik stiller selv de spørmålene i boken som det er naturlig for alle andre å stille: "dersom", "hvis", "hvis"…….osv - hadde ABB blitt en annen person som ikke kunne vært i stand til udåden om han (Jens Breivik) hadde vært tilstedeværende i sønnens liv, om han hadde presset på med mer kontakt, om barnefordelings-saken hadde gått i hans favør? På bokens omslag skriver han:" Vi var tre - nå er vi to, etter at Wenche døde - som vet hvordan oppveksten til Anders var. Jeg er en av dem. Mitt navn er Jens Breivik, og jeg er faren til Anders Behring Breivik. Dette er min historie." Ved lesing av en slik bok er man naturlig nok innstilt på at her blir det en del "skittentøyvask", "dyneløfting" og spørsmål om "hvor skylden ligger" - hos en "dårlig" mor  (Jens Breivik har ikke så mye positivt å si om moren), hos barnevern og samfunn som svikter, hos en fraværende far? Overraskende nok, ga ikke boken meg en slik skittentøyvask-dyneløfting følelse. - Når det gjelder Jens Breiviks "fars-fravær" kommer det frem i boken (noe som virker troverdig) at han oppriktig prøvde å skape positiv samværstid med gutten der det var mulig, de var på hytteturer og fisketurer og hadde glimtvis i perioder en viss kontakt.
Innholdet i boken har lettfattelige overskrifter og  følger en kronologisk orden:

"Min skyld?" - s.5. Innholdsliste

Etter en slags introduserings-prolog starter boken med bakgrunnsopplysninger på Jens Breivik, hans herkomst, oppvekst og virke som diplomat. Her prøver han også å rette opp uriktige utsagn som er kommet i media tidligere (blant annet utsagn som "fra et strengt, konservativt miljø med lite kommunikasjon i familien" s.17 - at han ikke hadde kjøpt stellebord og hadde det klart for Anders - s.33 - en bagatell i boken til Åsne Seierstad som han  hadde påpekt, en sårende bagatell, noe som ga et galt inntrykk av han, mener han).
Det føles sikkert bra for Jens Breivik å få frem slike uriktige "bagateller",  få frem sitt syn, og det som for han er sannheten - for han har jo fått "tragediens merkelapp klistret på seg" (s.36)
Jens Breivik forteller om ekteskapet med Wenche, Anders' mor, et ekteskap som ble lite vellykket allerede fra starten: Bare to dager etter at vi var blitt gift, var det som om hun hadde fått nok. Tonen hennes endret seg…….Jeg fikk faktisk en følelse av at hun var ferdig med meg. (s.28)
"Hverdagen gikk uten krangel, men med avstand mellom oss" (s.30), og så blir Anders født, og var et ønsket barn fra begges side, hevder han. "Men Wenche var ikke en omsorgsfull mor som koste og kjælte med ungene" (s.37) . Jens Breivik legger ganske sterk vekt på at Wenche ikke ga sønnen varme, kjærlighet og oppmerksomhet - hun skiftet på han og holdt han ren, "det var en omsorg uten varme - hun gjorde bare det nødvendige" (s.39)  Da Anders var baby, fremhever Jens Breivik at han ga sønnen oppmerksomhet og kos når han hadde anledning.
Det korte ekteskapet med Wenche, tiden de hadde i London, beskriver han på en helt annen måte enn det som kommer fram i Christensens og Seierstads bøker - her hører vi hans versjon, og den høres troverdig ut - den også. Han skriver videre om forholdet til sønnen. Og hvordan han strevde med å få kontakt med han etter skilsmissen, etter tre år med forsøk får han anledning til å ha ham med til sin hytte i Norge, Anders er 4 år gammel. . . Jens Breivik kommer ofte inn på de andre bøkene som har skrevet om dette, og har en del tilføyelse og korrigeringer å komme med. Det er helt forståelig at han ønsker å gi sin versjon av dette, det som er "sannheten" for han.
Han beskriver sjokket over nyhetene om Anders og barnevernet, og tiden som fulgte da han oppriktig prøver å få foreldreretten til gutten, en bitter rettssak som han tapte - er det her alt kunne ha fortsatt på en annen måte?
"Jeg er full av anger over at jeg ikke fikk gjort mer for Anders. Skoleferier og helger var ikke nok. Han vokste opp med en fraværende far. Han hadde bare moren å forholde seg til." (s.77
Noe kontakt var det mellom far og sønn i Anders barndom, ungdom, Jens Breivik forteller om opphold på hytta på Meheia og besøk av Anders i Paris. Og i den tiden Jens Breivik bodde i Oslo, og om samtalen han hadde med sønnen etter at han i 1994 ble politianmeldt for tagging. Og så forteller faren litt sårt om tiden fra 1995 da han mister kontakten med Anders, om uoverenskomstene når det gjaldt synet på bidrag og samvær, så går det ti år til han i 2006 får en telefon fra sønnen, hvor Anders prøver å fremstå som en vellykket forretningsmann innen databransjen…, det ble med denne samtalen - det gikk 10 år til neste kontakt - og da bestod kontakten i et brev fra fengselet.
Boken fortsetter med 22. og 23.. juli - Tragedien og sjokket og media-oppstyret ser vi nå fra Jens Breiviks synspunkt. Akkurat disse sidene er en rystende påminnelse om det som skjedde……og man kan vel ikke helt fatte hvordan denne hendelsen må ha hatt en enda mer gruoppvekkende virkning på faren til gjerningsmannen, enn på oss andre som ikke hadde noen direkte av "våre" der. Rettssaken og mediaoppstyret rundt den beskrives også sett fra farens synspunkt.
Midtpartiet av boken består av 16 sider med personlige bilder. Bare fem av bildene/sidene er viet bilder av Anders som barn og ungdom. De  resterende 11 sidene fokuserer på Jens Breivik.
Boken gir et utdypende bilde av hvem Jens Breivik er - og det er vel noe som vil interessere mange å vite: "hva slags person er Anders Behring Breiviks far?" - jeg synes dette var nødvendige opplysninger å ta med - blant annet legger Breivik vekt på at han gjennom jobben sin har blitt kjent med mennesker fra alle verdensreligioner, opplevd ulike kulturer og skikker, nasjoner og statsledere. (s.21)
Jens Breivik forteller at han kontaktet fengselet i slutten av oktober 2013 for å få besøke sønnen - fire måneder senere får han brev fra sønnen som ikke vil ha noe besøk av en far som ikke kan dele hans syn på samfunn og ideologi
På slutten av boken står brevet fra Anders til faren, det er langt (s.139-148), det er egentlig rystende lesing slik jeg ser det - jeg skal ikke gjengi noe av innholdet her, men jeg mener det var bra og opplysende at det kom med i boken. Og svaret fra faren Jens på siste side - det er greit og saklig:

Svarbrevet fra Jens Breivik til sønnen (s.170)

Jeg synes disse to brevene var viktig i boken, de gir et visst konkret innblikk, det viser oss tankene til far og sønn - og det viser oss hvordan ABB fortsatt tenker på sin uhyggelige og forskrudde måte. Det har blitt nevnt i media at Anders' brev ikke burde være med i boken - jeg mener det er viktig at de er tatt med, det gir oss også en forståelse av hvordan en far må reagere på et slikt brev - og svaret fra faren (bilde) synes jeg var et greit tilsvar, kanskje det gir ABB noe å tenke på, eller er han fortsatt helt fortapt i sin vanvittige ideologi.
Denne boken måtte vel nødvendigvis komme, og hvilken foreldre ville vel ikke stilt seg det samme spørsmålet (Min skyld?) i en lignende situasjon - skyldfølelse og selvkritikk kommer frem i farens bok, og jeg velger å tro at det er oppriktige følelser og ikke bare et desperat forsøk på å fraskrive seg ansvar eller bedre sin egen situasjon - farskapet til Anders kan han ikke fraskrive seg om han aldri så mye ønsket det, boken kunne han valgt å la være å skrive, det sies at han selv valgte å kontakte forlaget og følte behov for å skrive den.
Kanskje er det en viss terapi i dette også, for faren til massemorderen å gjennomgå i tilbakeblikk det han husker om sønnens oppvekst, om det han opplevde i tilknytning til terroren, hvordan han selv mottok nyheten og tiden like etter - en bok hvor han offentlig kan stå frem med sin selvkritikk, men han tilføyer at boken er ikke noe "forsvarsskrift" (s.11), han legger ikke skjul på at han selvsagt hadde ønsket mye annerledes for sitt eget liv  - (og for Anders' liv) - han har vært gift fire ganger, hvor han hadde ønsket at hans siste ekteskap var det første for 50 år siden - han skulle ønske han hadde vært mer til stede i sønnens oppvekstår, at han hadde hatt mer innflytelse på sønnen. (Det skinner igjennom at han faktisk tror ABB ikke ville ha vært terroristen og massemorderen da - ingen vet om han har rett…..)
Jens Breivik er i sin rett til å komme med sitt bidrag i "ABB-saken" - mange andre på sidelinjen har uttalt seg om hans forhold til sønnen - jeg synes denne boken er et nødvendig tilskudd til mer kunnskap, mer opplysning rundt ABB. At ikke boken er noe litterært mesterverk er helt uvesentlig synes jeg, den formidler på en ganske saklig og tilsynelatende ærlig måte det Jens Breivik er ute etter - å gi sin versjon rundt dette, å vise oss at han er et "normalt" menneske med "normale" tanker og følelser, selv om han er masse-morderens far. Boken ga meg enda mer innsikt i dette uforståelige - og selvsagt sitter man igjen med sympatifølelse og triste tanker etter å ha lest Jens Breiviks bok.

Dette var en bok med sterkt personlig preg. Det likte jeg.  Man fikk kjennskap til "faren" .  Og boken er et godt tilskudd til et mer nyansert bilde av ABB og også et viktig tilskudd til de andre bøkene om "saken".  Jeg må innrømme at den engasjerte så mye at jeg leste den ferdig i ett strekk, rett etter at jeg hadde hentet den i postkassen. Dette er en bok jeg kan anbefale for de som søker mest mulig "kunnskap" rundt denne tragedien.
Uten å legge noen språklige og litterære kvaliteter til grunn, velger jeg  å gi denne terningkast 4+

Jeg fikk leser-eksemplar av denne fra Juritzen Forlag

I media:

• NRK Kultur Min skyld?
• Aftenposten Min skyld?
• Jens Breivik hos Lindmo 
• VG TV Bok-kommentar 

Andre bloggere om boken: Anita i Artemisias verden har omtalt den

Mine omtaler av:

• Aage Storm Borchgrevink: En norsk tragedie
• Geir Lippestad: Det vi kan stå for
• Åsne Seierstad: En av oss
• Marit Christensen: Moren

Tanker om bok - Marit Christensen: Moren - historien om Wenche Behring Breivik

Tittel: Moren - Historien om Wenche Behring Breivik
Forfatter: Marit Christensen
Forlag: Aschehoug
Utgivelsesår: 2013
Format: Innbundet
ISBN 9788203293566
Språk: Bokmål
Utgave 1
Antall sider: 219

Marit Christensen - foto fra Forlagets side

Fra Forlagets side:

Svært lite er kjent om Wenche Behring Breivik og hennes og familiens bakgrunn, og om hvordan hun opplevde tiden etter 22. juli 2011. Journalist og forfatter Marit Christensen ble kjent med henne på senvinteren 2012, da Wenche Behring Breivik ba henne om hjelp til å sette ord på sin livshistorie. De to kvinnene tilhører samme generasjon, men deres liv ble likevel helt forskjellige.
I denne boken forteller Marit Christensen historien til kvinnen hun ble kjent med - og om sine møter med en mor i sjokk, sorg og sinne etter sønnens grufulle gjerninger. Wenche Behring Breiviks opprinnelige ønske om å få hjelp til å skrive en bok, og senere hennes ønske om å få boken ferdigstilt under andre forutsetninger, ble til en egen fortelling i det siste året av hennes liv, mens hun kjempet med uhelbredelig kreft. Den fortellingen er også en del av denne boken.

Mine tanker om Moren:

Fordi jeg har lest tre andre bøker utgitt i forbindelse med Anders Behring Breivik (ABB), og fordi denne saken er så spesiell for vårt land og i vår tid, faller det naturlig å se på denne boken også - skal innrømme at jeg var noe forut-inntatt på grunn av alt media-oppstyr Christensens bok frembrakte - jeg er glad fordi jeg leste boken, og kunne finne ut at det alltid er best å få syn for segn - dvs. jeg ville gjøre meg opp en mening selv når det gjaldt Marit Christensens (C) eventuelle bidrag til forståelse av Anders Behring Breivik og tildragelsene 22 juli. 
(Dette blogg-innlegget er stort sett kladd-notatene mine mens jeg leste boken, må innrømme at det ikke er helt gjennomarbeidet....)
Utgangspunktet for C's bok burde være det beste til en forståelse av ABB's personlighet fordi hun fikk anledning til å intervjue hans mor - gjennom samtaler med moren skisserer C opp livet til Wenche Behring Breivik (WBB): Her avsløres ikke noe spesielt enestående liv - eller noe høyst unormalt. Oppveksten starter på et barnehjem da WBB's mor får polio og blir lammet, etter fem år  - når barnehjemmet nedlegges - tilbakeføres hun til moren og en far som var 20 år eldre enn moren. Forholdet til moren er kaldt, og Wenche får et strevsomt liv med å hjelpe til hjemme - løsningen blir å "flykte"da hun er 18 år gammel. Hun blir gravid og beholder barnet selv om barnefaren svikter (1973). Hun blir "flink" til å holde ubehagelige ting borte ved en "skru-av-teknikk" hun lærte seg å bruke.Den neste mannen i hennes liv blir ABB's far - her så hun mulighetene til et respektabelt liv med god økonomi og anledning til å leve diplomatfrue-liv i London. Men heller ikke nå ble romantiske drømmer oppfylt, noen luksustilværelse ble det ikke. Hun måtte spare og være økonomisk og hun ble kontrollert av en kjølig ektemann - en mann hun opplevde som hustyrann etter hvert. - "Løsningen" ble å ta med barna tilbake til Norge og få skilsmisse etter hvert.
På ett vis mestrer hun alene-mor tilværelsen tilsynelatende bra, i hvert fall gjør hun så godt hun kan. Det blir en strevsom tilværelse som alenemor med to barn når hun må arbeide som nattevakt på Røde Kors. C's historie om "Moren" blir nesten en rørende fortelling - man får sympati for moren som strever for å mestre hverdagen til beste for den lille familien.
Historien blir på en måte gitt i "dobbel porsjon", det kan virke litt rotete - dette at hun prøver seg på historien om Wenche en gang til, men da kanskje på en mer analyserende måte -  denne "dobbelt-fortellingen" blir ikke helt vellykket.
Heller ikke er det helt vellykket at C stadig "blander seg selv" inn i historien ved å sammenligne seg  med Wenche på samme alder - For eksempel hva de leste eller lyttet til av musikk i oppveksten - og at Marit ikke var så henfallen til bladet Romantikk og kiosklitteratur som Wenche. Unødige, intetsigende detaljer kanskje.
C's skildring av moren i døgnet rundt terroren derimot fungerer bra, den grep meg  - "moren" var opptatt av å glede sønnen med god mat og en hyggelig kveld, så kommer han ikke hjem - og så skjønner hun ikke noe før politiet er på døren - rørende er det også at hun aldri ser ut til å slå hånden av sønnen eller fornekte han. Hun vedkjenner seg sønnen og har ikke på noe sted i denne boken fremstått som en direkte dårlig og forsømmende mor.
Og hva kan vi utlede av dette? Jeg konkluderer med at her hos moren, og i ABB's oppvekst kan vi ikke får svar på spørsmålet: Hvorfor ble han en slik grusom terrorist?
Men  jeg synes på ingen måte WBB blir utlevert eller tegnet usympatisk i denne boken - de som kommer dårligst ut er vel ABB's far, og hans søster Elisabeth, ikke at vi hører så mye om henne, men hun er heller ikke tillagt noen sympatisk rolle - hun er nokså perifer der hun oppholder seg i USA og ser ut til å ha skapt seg et liv for seg selv langt fra mor og bror - positivt skildret som ressurssterk og godt fungerende i USA - men hun ga uttrykk for at broren var "gæer'n" og  "puslete". S. 116
Tittelen på boken - Moren - er  treffende og god synes jeg, det som trekker mest ned ved boken er vel alt unødig "snikksnakk" om uviktige ting - løst og fast. Likevel - C holder seg stort sett til tittelen - Det er Moren det dreier seg om. Så slik er det innenfor hennes premisser for boken.
Interessant er også spørsmålet som dukker opp i boken: om Wenche hadde vært for lite streng i barneoppdragelsen. Anders hadde også vært inne på det. Wenche begrunnet det med at hun ville unngå den autoritære stilen hun hadde vært utsatt for av sin mor. WBB gir også uttrykk for at hun har følt seg dratt mellom de to barna sine.
Et annet inntrykk som Christensens bok ser ut til å rette opp: Her refereres aldri til noe intimt forhold mellom Anders og moren slik det har vært antydet av andre. En merkelig episode om ABB som kjøper en dildo til sin mor er alt - og kanskje helst burde den detaljen vært utelatt..
C gir egentlig et varmt bilde an denne moren i boken sin. Den føles ikke krenkende - Det skal hun ha.
Gripende er også beretningen om morens siste besøk av  sønnen i fengsel. Hun sviktet han ikke da han var erklært terrorist, kanskje hun heller ikke hadde sviktet han så mye i barndommen at det skulle være grunnen til at han endte opp som han gjorde.
"Unnskyld at jeg har ødelagt livet ditt. " (s238) er ABB's avskjedsord til moren når han får lov til å komme ut fra glassburet og gi henne en klem.
Til slutt i boken tar C opp WBB's motforestillinger til bokprosjektet og datteren Elisabeths avstandstaken . Vi hører litt om arbeidet med boken og debatten på forhånd rundt utgivelsen.

Oppsummering:

Men har boken noen betydning? Kan den kaste lys over terroristen?
Svaret blir vel "nei" på begge disse spørsmålene. På den annen side var det heller ikke særlig mye sensasjonelt i boken, slik jeg fikk inntrykk av gjennom debattene før lanseringen.
Og spekulativ vil jeg ikke kalle C's bok om Moren - den var heller bare forsiktig og lavmælt, og kanskje litt naiv.
I tillegg var strukturen noe løs, rotete, springende, sprikende......men det ble oppveid noe av et nesten varmt og sympatisk bilde av en mor som gjorde så godt hun kunne ut fra sine forutsetninger

Egentlig er jeg glad for at jeg valgte å lese denne boken nettopp fordi jeg fikk et annet inntrykk av den enn mitt forutinntatte syn - kritikken mot C's bok om at den skulle være utleverende og usmakelig føler jeg faktisk er urettmessig.

Marit Christensen gir oss en  vemodig og trist historie - med Wenche Behring Breivik  beskrevet på en slik måte at vi ser henne som et medmenneske, jeg fikk sympati for henne - og ikke noen trang til å gi henne skylden for det ABB gjorde.
Terningkast: 3+

Ekstra info
TV2 - Lansering
NRK Kultur


Se også min omtale av: 

• Aage Storm Borchgrevink - En norsk tragedie
• Geir Lippestad - Det vi kan stå for
• Åsne Seierstad - En av oss
• Jens Breivik - Min skyld?

Tanker om bok - Åsne Seierstad: En av oss - En fortelling om Norge

Tittel: En av oss - En fortelling om Norge
Forfatter: Åsne Seierstad
Forlag: Kagge
Språk: Bokmål
Innbundet
Antall sider: 532
ISBN: 9788248912378
Utgitt: 2013

Åsne Seierstad - Foto fra Kagge Forlags side

Forlagets omtale:

Åsne Seierstad har skrevet en sterk bok om 22. juli, basert på unikt kildemateriale.
Det var ikke en fremmed terroristgruppe som sto bak det største angrepet på Norge i fredstid, men en ung mann fra Oslo. Siden 22.juli 2011 har Norge prøvd å forstå hva som drev massedrapsmannen. Gjennom et unikt kildemateriale har Åsne Seierstad funnet en gutt og en mann som i mange år strevde med å finne sin plass innenfor samfunnets rammer, men som endte med å bryte dem på det mest brutale vis.
Dette er også en fortelling om dem som ble berørt. To søstre fra Nesodden som gledet seg til AUFs sommerleir på Utøya, årets høydepunkt. Og en guttegjeng fra Troms som dro sørover med samme mål. Bare noen av dem returnerte.
Den prisbelønnede forfatteren Åsne Seierstad har tidligere rapportert fra krigssoner ute i verden. 22. juli 2011 skjedde dramatikken i hennes eget land. Dette er den første boken hun skriver om Norge. 
Oversikt over kapitlene i boken:

Mine tanker om En av oss:

Bøker, artikler og diskusjoner -  ja, det har vært skrevet og sagt enormt mye om denne tragedien. Og hver gang det kommer nye beretninger, tenker mange med meg:"Enda en bok?" "Trenger vi det?"
Slik tenkte jeg om denne også, men måtte jo lese den - Jeg har prøvd å få med meg det meste - og ventet ikke stort annet enn en repetisjon da jeg valgte å lese "En av oss". Men jeg ble positivt overrasket. Den var velskrevet og utleverende, samtidig som den balanserte fint med en vekslende fokusering på gjerningsmannen, på en del utvalgte ofre og ikke minst på gjerningsmannens mor, Wenche Behring Breivik.
Åsne Seierstad veksler elegant mellom fokuseringen på hovedsakelig tre parter, og det uten at boken mister helheten - det hele balanserer uten særlig skjevt tyngdepunkt - selv om det nærmest er tre - fire "tragedier" det dreier seg om: Tragedien for Norge, for en hel rekke ungdommer og deres pårørende, en gjerningsmanns mor, og  gjerningsmannen selv er jo en stor tragedie med sin oppvekst og utvikling  - alle disse tragediene blir godt belyst i Seierstads bok.
Boken til Marit Christensen som utkom omtrent samtidig fokuserer også på "Moren", og denne har jeg liggende klar - det skal bli spennende å sammenligne fremstillingene disse to forfatterne gjør av omtrent samme fokuspunkt. Jeg har av media og intervjuer forstått at Seierstad makter å holde en mer profesjonell holdning og avstand til stoffet og "moren", enn det Marit C gjør i sin bok
I og med at jeg leser Seierstads først, blir kanskje min omtale av neste bok noe farget av dette.
Åsne Seierstad imponerte i hvert fall med måten hun har behandlet kildene og stoffet her på, det er en saklig beretning som bygger på grundig research, samtidig som hun har greid å gi det form av en roman. Hun har mange avslørende detaljer å komme med, og hun gjør det på en profesjonell måte slik at det ikke virker som sladder og dyneløfting. (Jeg synes denne boken er langt bedre enn hennes "Bokhandleren i Kabul" - 2002)
Denne boken er dekkende på de fleste områder, både når det gjelder Anders B.B, og selve udåden, retts-saken, ofrenes historier og berørte parter.
Kanskje bærer også Seierstads resultat av at avstanden til terroren er litt større nå, hun har fått mer tid til ettertanke og tilgangen til dokumenter, kilder og vitner som kan intervjues er enda større. Og ikke minst har hun fått til et møte med gjerningsmannens mor, og skildringen av morens syn på det grusomme, er en nærgående og sterk beretning. Og dette møte på slutten av morens liv ble også en sterk opplevelse for Seierstad, hun forteller i intervjuer at det fikk henne til å gråte.
I fremstillingen av ABB har hun vektlagt han som en politisk, ideologisk ekstrem-person - med terroren som uttrykk for hans ideologiske besettelse. Han går inn i rekken av aktivister og terrorister som søker martyrdom gjennom sine grusomme handlinger. Som en kontrast til denne grusomme, forskrudde hovedpersonen, får vi ÅS's varme og menneskelige skildring av noen av ofrene på Utøya - en sterk kontrast.
Jeg synes også ÅS's bok gir et grundigere, mer analyserende innblikk i oppveksten til ABB enn det jeg har lest tidligere - den avslører mer, og slik gir den også mer kunnskap. Jeg fikk i hvert fall mer kjennskap til både moren og de to barna. Jeg skjønte enda bedre hvor ille det egentlig var fatt med denne familien - Seierstad avslørte mer om ABB's volds-fiksering, og seksual-fiksering - hvordan han plaget dyr og andre og tok "pissehevn" på nabo som irettesette han. Likeså ble moren ubønnhørlig blottlagt i boken.
Samtidig med beretningen om Anders sitt liv og morens liv frem mot katastrofen, følger vi også noen av ofrene parallelt. Dette fungerer godt og man leser boken både som en dokumentar-beretning og en roman. 
Det var også første gangen jeg leste om det umiddelbare avhøret av moren etter pågripelse av terroristen. ÅS balanserer denne skildringen fint mellom nøkternhet og det sterkt gripende i situasjonen.
"Jeg er Norges ulykkeligste mor" sier Wenche B.B. - og det kunne hun vel i sannhet si.
Boken avslutter med Wenche,morens siste tid og intervju med henne. Hun har tilgitt sier hun og føyer til at det var "en politisk, rasjonell handling."(S516)
"Vel,Anders er nå fornøyd,da. Det har han sagt til meg " (s517).  
Og får vi forklaringen på hvorfor denne tragedien skjedde? Nei, selvsagt ikke - men jeg føler at jeg forstår litt mer etter bøker, artikler og alt jeg har lest om hendelsen - og forståelse i dette meningsløse som skjedde er vel noe vi alle vil fortsette å søke etter…..man finner nok ikke en enkel forklaring i en "uskikket mor" eller en "far som sviktet og forsvant"….det konkluderer heller ikke Seierstads bok med
Og tittelen: En av oss - liker vi den? Er ABB en av oss? Vil vi tillate han å være det? Eller vil vi ikke heller avskrive han som terroristen som ikke har rett til å være en av oss? Det er mange som mener ABB IKKE ER en av oss, vi vil ikke sidestilles med dette - vi vil ta avstand fra dette - det er ikke OSS -  likevel - ABB er da bare en "vanlig" ungdom også - men mange har vel hatt omtrent samme oppvekst med like store problemer, større også i mange tilfeller - uten å bli en ABB
Tittelen har  for meg en dobbel betydning - det er ungdommer som var part i denne hendelsen, ungdommer med annen etnisk bakgrunn enn den norske og de ønsket seg inn i AUF-felleskapet, de ønsket å være "en av oss"
Seierstad skriver:
"En av oss er en bok om tilhørighet. Og det er en bok om fellesskap. De tre kameratene fra Troms hadde tydelige hjemsteder, både geografisk, politisk og i sine familier. Bano hørte tydelig til både i Kurdistan og i Norge. Hennes høyeste ønske var å bli ’en av oss’."
Boken til Åsne Seierstad engasjerte kanskje også meg litt ekstra på grunn av sine solide litterære kvaliteter - som roman fungerer den også - med respekt for sakprosa genren synes jeg ikke dette blir negativt her, det gjør stoffet mer engasjerende å lese - og det forsterker følelsene man måtte ha i relasjon til hovedpersoner og hendelser.
 
Min vurdering blir terningkast 5

Utfyllende info:
Les om Åsne Seierstads følelser da hun fikk brev fra ABB 
Dagsavisen - anmeldelse

 
Åsne Seierstad - Video 
Se også min omtale av: 

• Aage Storm Borchgrevink - En norsk tragedie
• Geir Lippestad - Det vi kan stå for
• Marit Christensen - Moren
• Jens Breivik - Min skyld?

Rose-Marie's omtale av boken 

 

Tanker om bok - Geir Lippestad: Det vi kan stå for

Tittel: Det vi kan stå for
Forfatter: Geir Lippestad  i samarbeid med Jon Gangdal
Sider:196
Innbinding:Innbundet
Utgivelsesår:2013
Målform:bokmål
ISBN:9788203293948
Forlag:Aschehoug

Forlagets omtale:

Ikke mange hadde hørt om Geir Lippestad før han 23. juli 2011 påtok seg å være forsvarer for norgeshistoriens verste massemorder. Innledningsvis ble den ukjente advokaten møtt med mistenksomhet - ja, hat og raseri. Hva slags menneske var det som tilsynelatende uten betenkeligheter kunne si ja til et slikt oppdrag? Selv advokatkolleger rynket brynene. Hvilken kompetanse hadde han nå egentlig?

I denne boken reflekterer Geir Lippestad over verdiene som har styrt forsvarergjerningen og hans øvrige livsvalg. I bunnen ligger en urokkelig tro på menneskeverd, demokrati og rettssikkerhet. Disse prinsippene er ufravikelige; rettsstaten må omfatte alle, uten unntak - selv de som vil den til livs.

Lippestad forteller åpent om hvordan hans menneskesyn ble formet gjennom skjellsettende opplevelser i ungdommen, og senere gjennom omsorgen for åtte barn, hvorav to er funksjonshemmet - det ene i perioder livstruende.

Før og under 22. juli-rettssaken ble både det norske samfunnet og sakens aktører stilt på store etiske og moralske prøver. For Lippestad og forsvarerteamet hans var forholdet til klienten ekstra utfordrende, til tider uforutsigbart. Samtidig måtte de håndtere et enormt mediepress fra inn- og utland. Lippestad valgte å møte både journalister og andre interesserte med det han kaller "verdibasert kommunikasjon". Det var et grep som falt helt naturlig, og som han drøfter utførlig i boken. Et mål på hvor vellykket det var, kan være at Geir Lippestad ved siste årsskifte ble stemt fram som "Årets navn" i flere av våre riksaviser.

"Kanonbra ... 'Det vi kan stå for' er en klok bok om verdier, et forsvarsskrift for det flerkulturelle Norge ..."
Stian Bromark, Dagsavisen 
Informasjon på forlagets side. 
Dagbladet Kultur

Mine tanker om Det vi kan stå for:

Geir Lippestad har skrevet denne boken i samarbeid med Jon Gangdal
Innholdslisten ser slik ut:

Som mange andre må jeg vedgå at jeg ble en stor beundrer av Geir Lippestad fra første stund han stod frem i media og hadde tatt på seg vervet som forsvarsadvokat i "Breivik-saken"
Derfor var det nå i etterkant av stor interesse å lese hans "opptegnelser" etter avsluttet rettssak.
I forordet til boken legger han vekt på "et felles verdigrunnlag"  - som i våre dagers samfunn er av aller største betydning om man skal få til et fungerende fellesskap - "vi må finne det som forener oss i stedet for å fokusere på det som splitter oss" - kloke ord av Geir Lippestad - som ser ut til å ha kommet styrket ut av denne lange "rettsaks-perioden"

Han har kommet igjennom dette med troen på politiet i behold og med troen på domstolene og rettsapparatet i behold.  Likeså virker det som privatlivet hans med den store familien har greid påkjenningen av arbeidspress og mediastyr. Og troen på menneskeheten har han også i behold - han får tydelig frem i boken at det var viktig å behandle klienten Anders Behring Breivik som et menneske - fordi HAN også er det..
Lippestad ble en verdig utøver av rettsstatens prinsipper, uten å bli et talerør for terroren og de grusomme handlingene hans klient stod for.
Han får godt frem i boken hvor krevende denne perioden ble både arbeidsmessig og familie-messig, etter saken kunne han si: "Nå er det som om livet kan begynne på nytt. (s.17)
I boken får vi også et innblikk i "En forsvarer blir til" - om det som kanskje allerede i barndommen la grunnlaget for hans yrkesvalg.
Jeg synes dette var positiv  lesing fra et positivt menneske - personlig og privat var det, men det overskred aldri en grense til noe sentimentalt, eller altfor nærgående. Lippestad ble gjennom denne rettsaken både beundret og respektert av svært mange - og dette bilde av han  synes jeg bare blir forsterket gjennom boken.

Vi får inngående kjennskap til hans reaksjon på ABB's detaljrike forklaring av alt rundt forberedelser og terror-handling - og hans forundring over ABB's uberørthet av det som hadde skjedd - Lippestad innrømmer at han måtte "legge inn filtre" når ABB's beskrivelser ble for grusomme og groteske - og grotesk føltes vel også ABB's dagligdagse forespørsel under beretningen om å få litt mer pizza og cola, og hans bekymring om et lite sår på en finger…
Jeg føler ikke at ankepunktene mot Lippestads bok - om at han har vært illojal mot sin klient og brutt taushetsplikten - er rettferdig. Jeg kunne ikke lese noe inn her som ikke hadde kommet frem i media og under rettsaken tidligere -
Personlig mener jeg at Lippestad med god samvittighet kan si "Det vi kan stå for"
Noen andre mener noe annet - kan ikke si meg enig med denne.
Jeg er nok mer enig med Stanghelle. 
Håp
En positiv slutt på boken - at vi må aldri slutte å ha troen på det gode i livet - det gode i menneskene.......

Vanskelig å vurdere denne boken med terningkast, slik jeg vanligvis gjør på romaner - men jeg vil fremheve den som en viktig bok å få med seg i etterkant av denne tragiske hendelsen i vårt land - Klar, velskrevet og viktig i samfunnsdebatten, slik sett vuderer jeg den til:5

Siste nytt 31.05.2013:Lippestads bok ikke inn for disiplinærutvalget - en avgjørelse jeg mener er riktig.

Se også min omtale av: 

• Aage Storm Borchgrevink - En norsk tragedie
• Åsne Seierstad - En av oss
• Marit Christensen - Moren
• Jens Breivik - Min skyld? 

Tanker om bok - Aage Storm Borchgrevink: En norsk tragedie

Tittel:En norsk tragedie - Anders Bering Breivik og veiene til Utøya
Forfatter:Aage Storm Borchgrevink
Utgitt:2012
Forlag:Gyldendal
Innb:Innbundet
Språk:Norsk Bokmål
ISBN/EAN: 9788205428782
Antall sider:368
1.utgave

Fra forlagets side:

Den kritikerroste forfatteren Aage Borchgrevink går dypt inn i det største og mest kontroversielle spørsmålet etter 22. juli: Hvordan kunne vestkantgutten Anders Behring Breivik ende som en av de verste terroristene i Europa etter andre verdenskrig?
Dette er en reise tilbake til det sterkt klassedelte Oslo der Breivik vokste opp, til en by preget av tagging, vold og et komplisert møte mellom rasister og innvandrergjenger. Vi følger Breivik fra oppveksten og inn i internettets mørke avgrunn av voldelige dataspill og islamhat, fram til den grusomme fredagen i juli 2011.
Dette er også fortellingen om Utøya og den norske arbeiderbevegelsen. Gjennom nærgående beretninger fra utenriksminister Jonas Gahr Støre til unge AUF-ere på sommerleir, fra båthelter til helikopterfotografen som uvitende tar bilder som snart skulle gå verden rundt, får vi servert opprivende vitnesbyrd om hva som egentlig skjedde.
Ikke noe roman akkurat, men livet selv overgår vel de fleste romaner, og slik er det også med den realistiske skildringen av faktiske forhold i denne utrolig interessante boken.

Aage Storm Borchgrevink - foto fra forlagets side

Mine tanker rundt En norsk tragedie

Innledende bemerkninger:
Underveis da jeg leste denne, var det så mange temaer og problemstillinger å tenke over, at jeg tok notater hele tiden - jeg endte opp med femti sider,
og nå, noen måneder i etterkant, prøver jeg å systematisere tanker og notater - og gi det en fornuftig, komprimert fremstilling - tviler litt på at jeg lykkes helt med dette - for stoffet og alvoret i denne boken gjorde at man ble veldig engasjert og revet med, og tankene vandret i mange retninger og avsporinger.
Først vil jeg si at jeg leste ikke denne som en tradisjonell roman, men som et dokumentarisk innlegg om en ufattelig tragisk hendelse i vårt land, og en tragisk menneskeskjebne - livet selv overgår som oftest fortellingene i en roman; slik er det også her i denne realistiske fremstillingen av "En norsk tragedie"
Vi søker etter forståelse, om vi lykkes er et annet spørsmål -
men bare det å prøve og forstå, gir mer trøst enn bare å trekke på skuldrene og si: "slik er det nå bare".
Forfatteren har gjort et ærlig arbeid for å gi oss en flik av forståelse - men kanskje dess mer som avdekkes dess flere spørsmål sitter vi igjen med. Og hva er egentlig sannheten?
I utgangspunktet vegret jeg meg for å prøve på å gå den kaotiske, triste veien inn i forståelsen av personen ABB,
men så følte jeg at kanskje er feighet å vike unna for opplysning; er det ikke en samfunnsplikt å være oppmerksom på faktorer som leder barn og ungdom på veier som er destruktive for dem selv og samfunnet?
Som mangeårig lektor i videregående skole med både psykologi og historie i fagkretsen, og en arbeidsdag tett innpå ungdom, var jeg innstilt på å prøve å søke forståelse, så langt det lot seg gjøre.
Det er vel umulig å få et komplett bilde av personen ABB - Fagfolkene kunne heller ikke gi svaret - så vi må nok fortsette å undres -
men kanskje en slik bok kan hjelpe til å avskrekke - eller vil vi fylles med uro når vi blir stilt overfor en "forklaring" som ikke kan gi et entydig svar på at "DETTE" var det som førte til at ABB ble den han stod frem som 22.juli 2011?
Her får vi i hvert fall en del informasjon som ble holdt borte fra allmennheten under retts-saken - slik sett er dette en viktig bok som avklarer flere av de spørsmålene vi satt inne med under retts-saken.  

Boken hadde en oversiktlig og grei inndeling:

(Forkortelser i min tekst:B. for forfatteren Borchgrevink, ABB for Anders Behring Brievik) 
Jeg vil ikke referere alt av innhold i denne boken, men trekke frem noe av det jeg festet meg spesielt ved i de ulike kapitler.
Forordet:
Rettssak og det juridiske aspekt er en side av dette - men her søker forfatteren å belyse noe langt utover det juridiske og strafferettslige. B. gir uttrykk for at det har vært et vanskelig dilemma å trekke grensen mellom dette å avdekke, avsløre og forklare for å kaste lys over hatet - og samtidig beskytte privatlivet til domfeltes familie. B. fokuserer videre på dette med å være innenfor  eller utenfor et fellesskap - kontrasten mellom AUF med samhold, trygghet og fellesskap og Brieviks "utenforskap". "Prosessen med å forstå hva som førte til Breiviks radikale utenforskap, er viktig. Uten kunnskap om hvor hullene i samfunnsveven befinner seg, er det vanskelig å tette dem." (s.8)
Kap.1 Eksplosjonen: 
Her gies nøktern bakgrunns-kunnskap, så langt jeg kunne bedømme - fakta uten utbrodering.
Kap.2 Bacardi Razz:
(Antydningen i kapittel-overskriften leser jeg dit hen at det dreier seg om ABB ut på bar, ut på "byen".....)
Her pekes på ABB's fiaskoer, han betegnes som en noe forfengelig særing, med merkelig snakk om tempelriddere - en person som gjennomgår en "metamorfose" fra "kynisk karrierejeger til en ridder utrustet med en monumental misjon" (s.22) - en som når alle anledninger bød seg, snakket om "mesterverket sitt", "boken sin" - her avsløres også anslag av hat og ambivalent forhold til kvinner når han for eksempel blir avvist av blonde jenter på en bar - med sterke utslag som "Jeg skal drepe dere." (s.27) - og i ABB kompendiet blir slike jenter omtalt som "Forræderhorer", og skremt med trusler om "å drepe" - i tillegg rasjonaliserer ABB bort slik avvisning fra kvinner med at omgang med kvinne "ville komplisere planene og sette operasjonen min i fare." (s.28) - Og kompensjonen for å "avstå" fra jenter er kanskje drømmen om vold - "Vold er forandringens mor." (s.28)
Videre i dette kapitlet reflekteres det over betydningen av ABB's bruk av mange "net-nick" og ulike aliaser - med antydning om at dette kunne være et tegn på "en uklar identitetsopplevelse" - (noe som også ble lagt vekt på av de psykiatrisk sakkyndige Husby/Sørheim)
B. setter også ABB's higen etter anerkjennelse og berømmelse i fokus - Fjordman var et idol -  (Fjordman kommer selv snart med en bok som berører dette.)
B. nevner også dette med andre "særinger" som i likhet med Breivik har tydd til bombing, skyting på skoler og terror etter at de har følt seg avvist eller latterliggjort - hat, hevnlyst og raseri har vært drivkrefter - og tanken på å bli kjendis etter å ha utrettet noe "stort", har vel gjort seg gjeldende hos flere en Mark David Chapman som skal ha uttalt "I was nobody until I killed the biggest somebody on earth" etter drapet på John Lennon.
Her får vi innblikk i narsissismens mekanismer som en mulig forklaring på ABB's sinne mot alt og alle og hans grandiose formeninger om egen fortreffelighet.
Kap.3 Familien på Silkestrå:
Vi får innblikk i en barndom preget av forvirring og omskiftelighet, en mor som vekselvis omfavner og avviser, som skylder på barnet, når problemene først og fremst ligger hos henne - det går så langt at fosterhjem blir anbefalt, moren avslår, det fører til rettssak om omsorgsretten til barnet, hvor mor vinner frem og faren må gi opp drakampen. Og forfatteren nevner at oppvekst vilkårene til lille Anders vakte sterk bekymring hos SSBU (Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri). Om gutten smilte til omgivelsene, så bemerker B:"Smilet til lille Anders har det til felles med Mona Lisas smil at det er åpent for tolkning." (s.54) Og ABB blir sammenlignet med  med Johan Borgens hovedperson i Lillelord (De mørke kilder).
Fra kompendiet utleder B:"Etter hvert som jeg gikk dypere inn i kompendiet til Breivik, kom jeg nærmere hans egen oppvekst. De mest følelsesladde delene handler om hans over kvinner generelt og moren spesielt." - videre påpekes ABB's bebreidelser og skamfølelse over morens og søsterens angivelige seksualmoral. Det fremheves også at han i stemoren Tove for en stund hadde en "normal" voksenkontakt - men at det ble mindre av dette da stemoren og Jens (ABB's far) brøt med hverandre - Jens så ut til å ha vært en "fjern og fraværende far" (s.61)
Kap.4 Morgenstemning (Utøya):
Her skildres en fredelig (politisk) idyll, som snart kontrasteres med det uhyggelige som skjedde. Utenriksminister Jonas Gahr Støre vies en del plass, med "appeller" om å "tilpasse oss" Det Nye Norge, og bli til Det Store Vi (s.78), vi hører om hvordan Utøya og sommerleiren la alt til rette for et sterkt inkluderende, flerkulturelt arrangement - med "alt lagt til rette for deltagelse fra minoritets ungdom." (s.79)
Kap.5 Morg fra Ris (ABB's ungdom 1993-1997):
I dette kapitlet får vi et innblikk i taggermiljøet ABB prøvde å bli en del av - uten særlig vellykkethet her heller. Under "identiteten" eller avataren Morg ble han blant 1136 andre ungdommer anmeldt på 90-tallet. Hiphop-kulturen, innvandrer problemer, ran og det multikulturelle samfunnet begynner å gjøre seg gjeldende på Vestkanten også. I gjengsystemene som oppstod var det viktig å "sette seg i respekt" - her vokste motsetningene mellom de etnisk "innfødte" og "nykommerne" med fremmedartet bakgrunn - hovedsaklig pakistansk."
(Mer om dette i Vinduet) 
"Anders Behring Breivik havnet midt i kaoset. I løpet av ungdomsskole og videregående skulle han finne ut hvem han var, hvem han ville være sammen med, og hva det hele dreide seg om. Hvem er du Anders Behring Breivik?" (s.100) - Her kommer B. inn på den vanskelige ungdomstiden og søken etter tilhørighet og identitet. Det nevnes også at ABB paradoksalt nok skaffet seg en pakistansk venn i denne tiden som en slags "sikkerhetsallianse".
"Han forsøkte å tilpasse seg, men fant liksom aldri nisjen sin - enten gikk det helt galt, eller så var det ingen som la merke til ham." (s.103)
Påvirket av taggeren Cap i Style Wars filmen, ble dette en urolig tid for ABB, det var graffiti-krig med anmeldelse og konfliktråd, ja, til og med barnevernet igjen - det var spenning og et illusorisk fellesskap, det var forsøk på trening og en identitet gjennom "late som, to put up the game face, som han senere sa" -(s.106)
I 1997 mister han tilhørigheten til Tåsengjengen og også til skolen som han dropper ut av et halvt år før tiden. (OHG, Oslo Handels Gymnasium)
Kap.6 Landsmoderen vender tilbake (Utøya):
Her reflekteres litt over diverse politikere på Utøya, blant annet Arshad fra Stavanger, homofili, og Oksidentalisme - ABB blir betegnet som oksidentalistisk, likeså pekes det på "viktigheten" av å ødelegge symbolske bygninger som tvillingtårnene på Manhattan eller høyblokken i regjeringskvartalet - "et uttrykk for narsissistisk sjalusi mot makten og elitene."? (s.138)
Kap.7 Andrew Berwick og avatar-syndromet.(ABB 1998-2011):
Her nevnes diverse foretak han tjente på, med mer eller mindre hell, og "business"-tur til Liberia og Monrovia som Henry Benson - "Morg var gjenoppstått som H. Benson, international man of mystery, en mellomstasjon kanskje, på veien mot Andrew Berwick, Justiciary Knight." - ABB hevder selv han møtte The Dragon, en serbisk krigsveteran som innlemmet han i Knights Templar nettverket. Vi hører også at ABB prøver å finne tilhørighet i Fremskrittspartiets ungdom på slutten av 1990-tallet, men forlot partiet etter få år - sannsynligvis fordi han ikke fant det reaksjonært nok. Videre begynte han å "tjene noen millioner", etter eget utsagn, med suspekte overføringer til utenlandske banker og med forsøk på hvitvasking ved morens hjelp. I 2006 endret han interesseområde, flyttet inn til moren, og startet en utstrakt dataspill aktivitet - på nettet opptrådde han med kvinnelige avatarer også.
En fantacy og drømmeverden gjennom dataspill - som i James Cameron's film Avatar:  "Avatar uttrykker en generasjon av lengtende dataspilleres drøm om å bli sin avatar." (s.163) - slik tok også ABB steget inn i sin egen avatar - om han stengte seg inne på gutterommet uten å møte sine venner i den virkelige verden, mente han å ha et stort europeisk nettverk på nettet etter flere år med dataspill og web-space verdenen.  Fjordman, "The dark prophet of Norway, anså han som en del av nettverket sitt, i hvert fall fikk denne "nett-personen" stor plass i ABB's kompendium - Fjordmans tanker og ideer og meninger ble klippet og sakset fra.
En annen uvilkårlig påvirknings-faktor ble også frykten for muslimer etter 11.september.
Videre i kap. 7 fortelles det om anskaffelsene og forberedelsene ABB startet med i 2010, våpen anskaffelse, "uniformen" han lager, og treningen han starter med.. Samtidig påpekes hans "symbiotiske" forhold til moren (s.191). B. nevner at ABB fremstår uklar på det seksuelle plan, han blir igjen avvist da han forsøker å skaffe seg utenlandsk dame på "postordre" - Etter å ha forsøkt å passe inn i årevis, blir  "løsningen" kompendiet: "Kompendiet blir siste utvei. Der kunne han skape seg selv og verden slik han selv så dem." (ss.192-193)
Vi hører han besøker stemoren Tove (2011), og er oppslukt av planene sine og den "verden" han har skapt - hun omtaler nå kontakten med ham:"ubehagelig når han satte i gang med tiradene sine." 
Kap.8 Det tryggeste stedet i Norge (Utøya 22.juli):
Vi hører om Hadia Tajik og Gro Harlem Brundtland som forlot Utøya og hvordan Gro har hatt innflytelse på unge kvinnelige politikere, også de med muslimsk bakgrunn - her skildres dagligdagse små detaljer fra Utøya og det fredelige campinglivet i Utvika rett før verden blir snudd opp ned.
Kap.9 Boklanseringen (ABB 22.juli):
Her får vi en rekonstruksjon av ABB's dag, vi hører litt mer om kompendiet og ABB's merkelige intervju med seg selv - krydret med smileys og andre emoticons, i tillegg til hans "oppmuntring" til seg selv: "Vit at du ikke er alene" (s.217).
Kompendiet omtaler han selv som fiksjon for å gardere seg mot straffeforfølgelse for terrorplanlegging. Og forberedelsene til ABB denne dag før han drar hjemmefra er å prøve å sende ut kompendiet på e-post til over 1000 utvalgte adresser over hele Europa - samtidig som han inntar en dose av "medikamentmiksen" sin.
B. kommenterer: "Det er vanskelig ikke å betrakte kompendiet som en form for massiv, kvasilitterær bearbeidelse av egen oppvekst, der personlige traumer og konflikter blåses opp i enormt format,.." (s.224). B. peker også på at ABB har ønske om å gjenopprette patriarkatet, og at det er fedrene som skal ha omsorgsretten til barna i barnefordelings-saker - og hatet hans mot kvinner er tydelig og skinner igjennom når "Breivik bekymrer seg for feminiseringen av samfunnet,...." (s.235)
B. siterer ABB fra kompendiet:"Jeg er kritisk til den superliberale, matriarkalske oppdragelsen min ettersom den fullstendig mangler disiplin og til en viss grad har bidratt til å feminisere meg." (s.236). Ved en slags "outsource forplantning" (s.237) går ABB så langt som å si at kvinner kan settes til side, barn kan fremskaffes ved å benytte seg av tilgjengelige livmorer - sin egen mor omtalte han som sitt svake punkt, sin "akilleshæl" - han var også unormalt redd for å bli smittet av moren, av virus og infeksjoner - (kanskje en "omskriving" av å bli smittet av hennes  i betydningen feminisert av henne?)
Kap.10 Overlevende:
Jeg velger å ikke dvele spesielt ved dette kapitlet)
Kap.11 Redningsmenn:
En nøktern skildring av de sivile redningsmennenes uvurderlige innsats.
Kap.12 Hva skjer i Norge?:
(Jeg unnlater å kommentere dette kapitlet)
Kap.13 Anders Behring Breiviks syttifem minutter på Utøya:
(Jeg velger å ikke dvele spesielt ved dette kapitlet)
Kap.14 Hatet:
Her får vi en oppsummering og skildring av ABB's fremtoning under rettssaken, og hvordan det pompøse modifiseres etter hvert:"Slik jeg så han i retten, mens jeg fulgte saken fra benkene i rettssal 250 eller på monitor i andre saler i Tinghuset, gjorde han løpende vurderinger og tok hele tiden avgjørelser. Han valgte sine ord, han valgte sin taktikk, og han valgte en strategi som han kjørte gjennom ti lange uker." (B. s.332)"Da dommen slo fast at Breivik var tilregnelig i gjerningsøyeblikket, og punkt for punkt avviste vurderingene til Husby og Sørheim, trakk Norge et sukk av lettelse."
Avslutningsvis kommer B. igjen inn på dette med morens "svik", og hennes sviktende grep om virkeligheten og hennes dårlige tilpasning til omverdenen - B.fokuserer igjen på hennes avvisning av sønnen og dette at hun ønsket han død, samtidig som det var et sterkt "patologisk" forhold mellom Anders og moren. (s.340)

 
Hans dårlige forhold til kvinner blir belyst på denne måten:
"Problemet var kanskje ikke manglende tilgang på kvinnekroppen i ungdomstiden og senere, men erfaringen av å bli invadert av den som liten."

Scannet fra boken, morens syn på sønnen

B.kommer med noen tankevekkende ord til slutt:"Den viktigste lærdommen i denne tragedien handler etter mitt syn likevel ikke om integreringspolitikk, internett, ideologi eller politiets arbeid og ressurser (.......), men om barne- og familiepolitikk." (s.353)

Er svarene at en kaotisk, utrygg barndom la grunnlaget for ABB's hat  - og at det kunne ha gått annerledes om han hadde vokst opp hos sin far som han ønsket? Er svaret så enkelt?

Boken er i hvert fall ikke spekulativ, slik jeg ser den - og til tross for den "vonde" nærgåenhet Borchgrevink har vinklet på den private sfære rundt ABB, så unngår han å bli krenkende - en formidabel balansekunst.  Fremstillingen virker på meg som et ærlig, realistisk forsøk på å finne forklaringer - det er vel vanskelig å komme nærmere "virkeligheten"  uten å dikte opp og tilføye for mye "roman-effekter". Dette fremstår som en velskreven og opplysende dokumentar som ga mening å lese - jeg følte jeg ble NOE klokere - men venter man å finne den hele og fulle sannhet om gåten ABB - så tviler jeg på at noen, noen sinne kan gi oss det.

Innhold og struktur - terningkast: 5+ 

Her er diverse synspunkter på boken:

• Aftenposten: Hvem er du Behring Breivik?
• NRK Nyheter:Psykologspesialist Pål Grøndahl
• Dagbladet om boken
• Dagbladet kultur, anmeldelse
• Nettavisen om boken
• ABB's far om boken
• Lippestad om boken
• Rana Blad om boken

En viktig sakprosa-bok som er nominert til Kritikerprisen:

Anita i Artemisias Verden har også skrevet om denne.

Se også min omtale av: 

• Geir Lippestad - Det vi kan stå for
• Åsne Seierstad - En av oss
• Marit Christensen - Moren
• Jens Breivik - Min skyld?