Tanker om bok - Edvard Hoem: Felemakaren

 

Man går visst aldri lei av disse slektsromanene til Edvard Hoem - Det har blitt mange av dem nå. Jeg har lest de fleste og konkluderer med at Hoem er en forfatter man ikke går lei av - kanskje er det hans muntlige fortellerstil som gjør det, og det at han levendegjør  vanlige mennesker som det er lett å kjenne seg igjen i.
Tittel: Felemakaren
Forfatter: Edvard Hoem
Forlag: Forlaget Oktober
Målform: Nynorsk
Spilletid: 9:43:05
Først utgitt: 04.12.2020
ISBN Lydfil: 9788242182432
Innleser: Edvard Hoem
Lest i desember 2020 - Jeg brukte lese-eksemplar fra forlaget og lydfil fra LBF

Om forfatteren:

Edvard Hoem er født 10.03.1949 – og i forbindelse med hans 70-årsdag laget NRK et portrett av han - jeg fotograferte min TV skjerm:

Edvard Hoem (f.1949)er en allsidig forfatter, men vi kjenner han vel mest for sin familie-krønike om Nesjeslekta fra Romsdalen og ellers romaner fra hjembygden hans og familien hans. Salmediktning, drama og gjendiktning av Shakespeare har han også befattet seg med. I tillegg kommer den storslagne biografien om Bjørnstjerne Bjørnson i fire bind. Her litt mer om forfatteren: Leksikon - Wikipedia
Om Felemakaren fra forlagets side.

Mine tanker om Felemakaren:

Jeg føler at jeg har blitt ganske godt kjent med slekten til Edvard Hoem gjennom slektskrøniken hans - jeg har ikke gått glipp av en eneste en av disse bøkene. Det har vært inspirerende for en som driver litt slektsforskning selv på amatørbasis.

Mye av innholdet i Hoems romaner bygger på virkelighet i tid, sted og hendelser – forfatteren har gjort grundige undersøkelser – men selvsagt er mye basert på diktning også. Og her er Edvard Hoem virkelig god. Imponerende hvordan han har gitt tanker, handlinger og liv til disse forfedrene sine – de står levende fram for oss lesere - selv om det er privat og personlig, så blir vi veldig interessert i disse karakterene han har skapt gjennom virkelighet og diktning.

Historien om felemakeren Lars er vemodig og trist, på samme tid som den er livsbejaende og positiv – spesielt gripes vi av at Lars går i 50 år uten å kunne forsones med broren. (Selv om han ikke blir tiltalt og dømt, så ligger mistanken over broren Pe når en tjenestejente forsvinner, hun skal ha barn med Pe, men han har ingen tanke om å gifte seg med henne - Pe blir ikke tilgitt hverken av bygdefolket eller sin egen bror Lars).

Krig og fangenskap først på 1800-tallet fører til et møte med en fransk felebygger – og slik starter ”karrieren” hans som felemaker i Kristiansund – livet blir ganske godt med 25 år med Gunnhild og en flokk med døtre. Dette er en utrolig historie bygd på mennesker og hendelser fra Hoems egen familie og lokalmiljø – (Felemakeren Lars Olsen Hoem 1782–1852)  innhyllet i forfatterens tanker og fantasier slik at menneskene i romanen blir levende for oss – og tidsepoken og bygdemiljøet blir visualisert for leserne – dette er noe Edvard Hoem er ekspert på. Der Hoem ikke finner svar i sine undersøkelser, bruker han sin guddommelige evne til å dikte, og det gjør han slik at vi ikke tviler på at karakterene hans har levd, og at livene deres var nettopp slik han skildrer.

Fakta om hovedpersonen i Felemakaren var navnet Lars, at han ble felemaker, at han hadde tjent i militæret under det romsdalske kompani - at det hadde vært en lang og vanskelig vandring for soldatene som skulle delta i det grusomme slaget på Københavns red i 1801.
Hoem riktig boltrer seg i historiske begivenheter rundt denne tiden, både nordisk og internasjonalt – blokade og kornmangel. Videre følger vi Lars som sjømann på en skute som skal hente korn i Arkhangelsk, da blir han tatt til fange av engelskmenn - og nå er han fange nummer 1631 Lars Olsen Hoem i fem år – og da var det at Lars lærte faget sitt og ble felemaker – læremesteren var i Edvard Hoems dikterfantasi en franskmann som het Jean - ikke bare lærte han å bygge de smekreste feler - fioliner - av denne Jean, men han fikk også en hemmelighet av han: oppskriften på en fantastisk ferniss til å stryke over felene med. 

Konklusjon: 

Romanen Felemakaren er en fin blanding av romantikk og realisme - mange vil kanskje mene at romanen noen ganger får litt slagside med vel mye bonde-romantikk og med et innhold som bare vil ha spesiell interesse for Hoems egen slekt - Men her er det nok veldig mye av allmenn interesse også. Vi får et innblikk i levevis, arbeid og slit på 1800-tallet, i fattigdom og religiøs vekkelse - i menneskers livssyklus fra vogge til grav, vi ser mot og mismot, kjærlighet og familiesamhold i kontrast til familie-konflikter og uvennskap.
Sentimentalt og stereotypt vil kanskje noen lesere si, men egentlig angår det oss alle - vi lever oss inn i karakterenes gjøren og laden, deres relasjoner, deres strev og bekymring, deres kjærlighetsliv, lengsler og drømmer, sorger og plager, smerter, sykdom og død - ja, kort sagt alt det som inngår i levd liv. Musikken, fela og mannen Lars - gjør denne romanen spennende, levende og spesiell. Anbefales
Terningkast:5

 

Mine omtaler av Hoems slektskrønike:

1. Slåttekar i himmelen 

2. Bror din på prærien

3. Land ingen har sett 

4. Liv andre har levd  

5. Jordmor på jorda - Huset under Blåhammaren 

6. Felemakaren 

Tanker om bok - Edvard Hoem: Jordmor på jorda - Huset under Blåhammaren

En intens og vakker skildring av en helstøpt kvinneskikkelse - man glemmer ikke jordmoren Marta Kristine Nesje så lett - Edvard Hoem har gitt et fengslende bilde av sin tippoldemor. 
Tittel: Jordmor på jorda
Forfatter: Edvard Hoem
Forlag: Oktober
Utgitt: 2018
Språk: Nynorsk
ISBN: 9788249519804
Sider: 349
Jeg brukte bok fra forlaget og lydfil fra LBF, Lydfil: 9788242168580, utgitt 2018, spilletid 09.11, innleser Edvard Hoem - et pluss i leseopplevelsen å høre forfatteren selv lese. (Lest og lyttet ferdig 01.03.2019)

Edvard Hoem foto fra forlagets side av Paal Audestad

Om forfatteren:
Fra forlagets side. Fra Store norske leksikon.

Mine tanker om Jordmor på jorda - Huset under Blåhammaren:

Denne romanen fra 2018 er en ”nyskriving” av Hoems Jordmor på jorda som han skrev som en hyllest i 2008 da Den norske Jordmorforening markerte sitt 100-års jubileum.
Innholdet kort fortalt er fortellingen om en utrolig flott kvinne-karakter; Edvard Hoem sin tippoldemor – Marta Kristine Andersdatter Nesje, født i 1793. Hun var en kvinne forut for sin tid - hun kom fra fattige husmannskår, men sørget for å ta den utdannelsen hun tidlig i livet hadde sett for seg var hennes kall; nemlig jordmor-yrket.  
Viljesterk som hun var, går hun fra Romsdalen til hovedstaden til fots – mann og barn måtte greie seg uten henne i tre-kvart år. Vel hjemme med utdannings-bevis i orden, ble det likevel ikke så lett å få folk til å nyttig-gjøre seg den dyktige jordmora – selv om loven sa at folk nå skulle tilkalle en "yrkesutdannet” jordmor. Folk var fattige, hadde knapt med mat, og penger til å betale en jordmor ble sett på som unødig luksus – og barnedødeligheten ble deretter.
 Marta Kristine ga ikke opp så lett, og lyktes med å tjene kvinner under fødsler i femti år – i tillegg til yrket sitt var hun husmor, mor (11 barn fødte hun)  og hustru til en mann som etter hvert absolutt trengte henne.
Edvard Hoem bruker det han har greid å oppspore av faktiske hendelser – og så legger han til skildringer og menneskelige tanker og følelser og gjenskaper en tid, en epoke, en kultur og et miljø.Egentlig er denne romanen om jordmora kronologisk sett den første i slektskrøniken til Edvard Hoem – for hun er mor til Knut Hansen Nesje - han som vi hører om i "Slåttekar i himmelen".
I ”Jordmor på jorda"  finner vi både bonderomantikk, bondestolthet og slekts-stolthet. Men utelatt er ikke strev og slit, nøysomhet og realisme…
Marta Kristine er en kvinne som kan stå som et verdig ideal for mange – hun hadde pågangsmot og lot seg ikke knekke av folkesnakk eller motgang. Hun visste hva hun stod for og hva hun ville, i tillegg hadde hun omtanke og kjærlighet å gi til de rundt seg.
Vi hører om en familie, og en sentral kvinneskikkelse – men samtidig er dette Norgeshistorie på en engasjerende og lærerik måte.
Edvard Hoem viser slekts-stolthet og beundring og respekt for norsk kultur og fedreland gjennom denne romanen.
Selv om denne historien kan sies å være en tidsskildring, et stykke Norgeshistorie, et stykke kvinne-historie, så er det like mye historien om en menneske-skjebne,  Marta Kristine Andersdatter Nesje – og for Edvard Hoem blir dette også selvsagt en bit i puslespillet i hans egen slektsforskning – (Jeg har selv drevet slektsforskning noen år, og vet hvilket stort engasjement det skaper – og slektsforskningen blir så mye mer, når man finner dokumenter, fragmenter som gir en et bilde av enkeltpersoner i slektstreet. Det er spennende og tidkrevende arbeid. Og ikke alle slektsforskere evner som Edvard Hoem å gjenskape slekten i vakker språkdrakt og skildringer slik at de blir levende for oss i samtiden også )
Marta Kristine er skildret på en realistisk måte, hun blir en kvinneskikkelse som leseren ikke glemmer så lett – vi imponeres av hennes pågangsmot og kløkt, og ikke minst hennes ”stahet” – med det mener jeg hennes evne til å finne muligheter og løsninger,  til ikke å gi opp, til å gå for de mål hun satte seg. Hennes store, livslange kjærlighet var Hans Nesje, men ekteskapet ble ingen dans på roser; Hans var tungsindig og i tillegg preget av opplevelser fra krigen mot svenskene. Hele familien fikk føle vekten av Hans sine byrder…men støttet av sognepresten blir Stina, som hun ble kalt, likevel inspirert til både studier og yrkesvalg.
Denne romanen gir oss så mye – Norges-historie, kvinnehistorie, jordmorhistorie, brytningstiden på 1800-tallet med fattigdom og hardt liv for bønder og småkårs-folk, vi møter fordommer og jantelov – og ikke minst vi møter Marta Kristine, en kvinne som viste vei for de som kom etter henne. Edvard Hoems fortellerevne og spennende tidskoloritt fengsler enhver leser.
Edvard Hoems romaner gir oss rike leser-opplevelser og anbefales på det varmeste.
Terningkast:5

Mine omtaler av Hoems slektskrønike:

1. Slåttekar i himmelen 

2. Bror din på prærien

3. Land ingen har sett 

4. Liv andre har levd  

5. Jordmor på jorda - Huset under Blåhammaren 

6. Felemakaren

 

Tanker om bok - Edvard Hoem: Liv andre har levd

Her kommer siste boken av Edvard Hoems store slekts-krønike. Krøniken er diktning, men det er også virkelighet i dette – personene har levd, Edvard Hoem har gitt sine forgjengere nytt liv – han har brukt det som kan oppspores om dem, resten har han diktet inn – og for leseren blir det en historie om virkelige mennesker i realistiske omgivelser  - de gir oss hundrede år av levd liv.

Tittel: Liv andre har levd
Forfatter: Edvard Hoem
Produsert av: LBF
Målform: Nynorsk
Spilletid: 13:03:13
Først utgitt: 30.11.2017
ISBN Lydfil: 9788242165381
Innleser: Edvard Hoem
Jeg brukte lydfil fra LBF og papirutgaven fra Oktober forlag, 505 sider - Lest 04.12.2017

Edvard Hoem foto fra forlagets side av Paal Audestad

Om forfatteren:
Fra forlagets side. Fra Store norske leksikon.

Mine tanker om Liv andre har levd:

Slektskrøniken om familien fra Norge, nærmere bestemt Molde-området, går her inn i sin fjerde roman – og jeg følger med på ”lasset” like interessert som fra første bind Slåttekar i himmelen, til videre gjennom Bror din på prærien og Land ingen har sett til nå denne fjerde romanen Land ingen har sett – vi har vekslet på å være i Romsdalen og i Canada – men vi har også fulgt slekten i South Dakota og i København. Det er mange personer, unge og gamle av slekten til slåttekar Knut Hanson Nesje vi har møtt opp gjennom tidene – i hundrede år - i krønikens første bok – på 1870-tallet, er det slåttekaren, han som var oldefaren til forfatteren Edvard Hoem, som er hovedfiguren – i de tre neste bøkene følger vi hans etterkommere, med Eilert Knudtson som en sentral gjennomgangs-figur.
I denne siste boken har den høye, staute Eilert blitt enkemann – vi starter i 1927, og Eilert ser frem til endelig å treffe igjen sin bror og andre slektninger som han ikke har sett siden han dro fra Norge for over tretti år siden. Sorgen etter kona Martha er stor der han sitter igjen med åtte barn på farmen i Alberta. (Info: ca 440.000 canadiere har norsk, etnisk bakgrunn, ca 150.000 av disse bor i Alberta) - Han bestemmer seg for å reise på besøk til Norge – reisen er motivert av et håp om å finne en ny kone, men også etter utallige år med savn etter de som fortsatte å bo i Norge, spesielt broren Anton Edvard, – han er også nysgjerrig på hvordan det har gått med gamle-landet siden han dro.
Etter besøket i Norge drar han ikke alene tilbake til Alberta, men han har med seg sin 16 år gamle nevø Lars som lengter bort fra Norge – han vil søke lykken i Canada  - men i denne romanen får vi nøye kjennskap til den økonomiske krisen og depresjonen på 30-tallet. I tillegg følger vi Lars inn i hans depresjon og sykdom og asyl-opphold – det er ”familiesykdommen” som har slått til, mens Eilert fører sin kamp om jorda og farmen som byr på store økonomiske problemer i de harde 30-årene. Et lyspunkt blir det at han fant enken Kate Ness som han gifter seg med i 1930– men tilværelsen er hard og krever sin mann – Eilert er ”Fighteren” som aldri gir opp. Og slik har det vært i hele denne slektskrøniken – vi har møtt mennesker som er helstøpte og besluttsomme, mennesker som aldri slutter å håpe, mennesker som beholder troen og rettferdighetssansen og stoltheten – Hoem har laget et epos over egen slekt som han er stolt av, samtidig er det mange lesere som lar tankene gå til egne slekter som har ført en lignende kamp og levd et lignende liv – og det er mennesker som vi føler stor takknemlighet til – de har ført utviklingen og samfunnet videre inn i lysere tider for etterkommerne. Det er av slike skildringer av enkeltpersoner og enkelt-historier vi kommer nærmere inn på fortiden og virkelig skjønner mer av fortid og nåtid. Og i dette bindet følger vi en rivende utvikling fra 1927 gjennom depresjon og de harde tretti-årene, en ny krig og inn i 1950-årene med en rivende utvikling og lysere tider for mange. 
Selv om det er småkårsfolk vi møter i denne slekts-historien, synes jeg  det har vært noe storslagent over serien –  Man leser med en sterk følelse av ” Tider skal komme, tider skal henrulle, slekt skal følge slekters gang,” – slik vi synger i ”Deilig er jorden”
Edvard Hoem bruker sin slektshistorie til å gi oss historisk lærdom om en tidsepoke og om en stor gruppe av den norske befolkning som ikke så annen utvei enn å søke lykken der de trodde det ville gå bedre enn i Norge. Han levendegjør mennesker, steder, slit og sorger, men også gleder og gudstro og kjærlighet og samhold. Samtidig som dette er Edvard Hoem sin personlige slekts-krønike, er det mye allmenngyldig over bøkene hans. Gjennom hans grundige research får vi kunnskaper om utvandring, innvandring, livet på prærien, jordbruk og redskaper, husbygging og kirkegang og gudstro, sykdom og annerledeshet og mye mer. Leserne får kanskje også motivasjon til å se nærmere på egen slekt bakover i tid - de fleste av oss har aner som "dro". (Selv har jeg drevet slektsforskning i et par ti-år, og har fulgt mine foreldres aner i fire oldepar-retninger til 1600-tallet. Da jeg "sveipet" innom Geni, hvor jeg er medlem og har en del aner "liggende ute", fant jeg også slekten til forfatteren lagt ut i dette programmet - her er noen av "Nesje-slekten" jeg fant der:)

Konklusjon:

Slektskrøniken er diktning, men det er også virkelighet i dette – personene har levd, Edvard Hoem har gitt sine forgjengere nytt liv – han har brukt det som kan oppspores om dem, resten har han diktet inn – og for leseren blir det en historie om virkelige mennesker i realistiske omgivelser  - de gir oss hundrede år av levd liv. Det positive ved denne siste boken er den gode skildringen av en tidsepoke og skildringen av hovedpersonens strevsomme, men meningsfylte liv, og ikke minst hans ”hjemreise” – besøket i gamlelandet etter over tretti års fravær.
Det som trakk noe i negativ retning var alle navnene og personene som noen ganger virket som ren oppramsing (sikkert fint for direkte slektninger, men kanskje kjedelig for "utenomslektslige" lesere) – noe "repetisjonsaktig" ble det kanskje også med mange sorgtunge begravelser, noen vil vel også reagere på at denne siste boken hadde enda mer tyngde på troen, kristendommen, og da spesifikt av indremisjons-karakter – et positivt trekk for en god del lesere også kanskje…..
Men alt i alt – dette er en høyst lesverdig serie, interessant og lærerik.
Terningkast:4

Mer om denne i Rose-Marie sin blogg

Mine omtaler av Hoems slektskrønike:
1. Slåttekar i himmelen
2. Bror din på prærien
3. Land ingen har sett
4. Liv andre har levd 
5. Jordmor på jorda - Huset under Blåhammaren
6. Felemakaren

Tanker om bok - Tommi Kinnunen: Der fire veier møtes

En interessant liten slektskrønike - Kinnunen gir oss mange glimt etter hvert slik at vi forstår bedre hvorfor karakterene har endt opp slik de er og hvorfor relasjonene mellom dem har blitt slik.

Tittel: Der fire veier møtes
Forfatter: Tommi Kinnunen
Produsert av: LBF
Først utgitt: 10.03.2016
Originaltittel: Neljäntienristeys – utgitt i 2014
Spilletid: 07:32:15
ISBN Lydfil: 9788242163424
Målform: Bokmål
Oversetter: Turid Farbregd
Lest av: Ingrid Vollan
Jeg brukte lydfil fra LBF - papirutgaven brukte jeg også, gitt ut av Pax forlag, 2016, 300sider, ISBN:9788253038391

Tommi Kinnunen - Foto fra Pax sin web-side av Kristian Tervo

Mine tanker om Der fire veier møtes:

Dette er nok enda en av disse romanene jeg har lest for en god stund siden, men ikke omtalt rett etter lesing/lytting – jeg har litt notater å holde meg til – likevel – jeg føler at jeg bør skjerpe meg litt med dette å skrive om en roman rett etter at den er lest. Det er som oftest lettest på den måten. På den annen side er det ofte et pluss også å kunne se at en bok sitter i lenge etter at den er lest. Men tilbake til denne romanen – 
Dette er forfatterens debut-roman, og jeg merket meg straks at dette var veldig bra til å være en ”nybegynner-forfatter” på roman-genren.
Det er ikke lite Kinnunen begir seg ut på – slektsroman fra et bygdesamfunn langt nord i Finland - i en tid preget av to verdenskriger, en tid med fattigdom, og en tid med trangsyn og ikke minst, en tid med et helt annet syn på kvinner enn dagens likestillings-samfunn – og om det skal kunne kalles slektsroman, bør det spenne over en viss tid – og det gjør denne – fra ca 1890 og helt frem til vår tid. Det handler om slekters gang , mye arv og noe miljø – og så er kanskje heller ikke lagnaden så lett å komme unna…
De viktigste personene er kvinner – trauste, sterke kvinner. Vi starter med Maria som er jordmor (skal visstnok være en karakter bygd på Kinnunens egen tippoldemor) – et kvinnemenneske som kan stå på egne bein, og ønsker det også,  ikke bryr hun seg særlig om hva folk mener om henne heller. Hun velger å være enslig mor til datteren Lahja – og ”synden” går senere i arv, Lahja føder også et barn uten å være gift. Slikt kunne være ganske stigmatiserende på den i tiden, og i samfunnet disse to kvinnene, (Maria og Lahja)  levde. Men de var sterke og selvstendige. Lahja ønsker imidlertid et annet liv enn det moren hadde levd,  hun drømmer om et ”vanlig” liv med mann og barn og hjemmets trygghet – hun velger derfor å gifte seg med Onni – en snill og god mann -  arbeidsom og flink med barna – men hvor blir kjærligheten av? Vi skjønner at det er tabu å snakke om hvorfor den snille, gode Onni ikke kan gi Lahja det gode ekteskap.  Hun prøvde å bryte med "morsarven" -  ”alene-opplegget”, men det ender med at hun sitter bitter og alene med en av sønnene, Johannes  -
Hun blir en del av sønnens  familie, i et "fortielsens" hus – og svigerdatteren Kaarina får det ikke så lett i dette tause huset, med en svigermor som holder avstand og har mange hemmeligheter.  
Romanen gir oss et interessant innblikk i tre slektsledd og i fire hovedpersoners historie og liv: Maria jordmor kommer først, (fra 1890 årene til midt på 1900-tallet), så Lahja som er fotograf, vi følger henne fra 1911 til 1970-tallet – og den ene mannen vi får titte inn i livet til er Onnis – noen ti-år fra 1930. Relasjonene i denne romanen er skildret på en engasjerende måte. – det er ekteskapet mellom Onnis og Lahja og det er forholdet mellom Lahja og moren hennes – og ikke minst det problematiske forholdet mellom Kaarina og svigermoren Lahja – men her er Kaarina en klok kvinne  som finner frem i en del av hemmelighetene.
Kinnunen gir oss mange glimt inn i en forståelse av hvorfor karakterene har endt opp slik de er og hvorfor relasjonene mellom dem har blitt slik. Her er de tre kvinnene lukket inne bak fire vegger i huset som Onnis bygde – de er sammen, men relasjonene er problematiske, og livene blir på en måte separate og ensomme.
Og veiene møtes - og alle fire blir en del av "problemet" - det heter seg i familie-terapi at når en person innen familien har problemer, vil det gjelde hele familien og dynamikken i denne.
Bokens cover er et godt valg - vi ser et ansikt som er sammensatt av fire ulike personligheter - det er liv som krysser hverandre – de fire veiene i tittelen er symbolikken i de fire livene, de er adskilte og selvstendige, men på mange måter har de kontaktpunkter.
Det avsløres mer og mer hvordan dynamikken i familien er – men ikke før vi har hørt Onnis fortelling, ser vi det hele i et klarere lys – vi ser den bitre og vanskelig Lahja i et ”forklarende” lys – og når ett ”ledd” i familien er rammet av skjebnen slik, så forplanter det seg til de andre. Fortielser er et viktig element i denne romanen – og fortielser kan ofte skape identitetskriser.
Onni bygde hus og mange rom – og symbolikken er klar – de lever hver enkelt i sitt ”rom” og med sin historie – og egentlig skildrer vel Kinnunen noe allmenngyldig her – uansett om man lever i nærheten av hverandre, eller i en familie, så lever man i ensomhet i sitt ”eget lille liv” – det er ofte vanskelig å nå ut til den/de andre. Lahja lengtet desperat etter å nå inn til Onni, Onni på sin side lengtet ut til noe annet….
Symbolikken med veiene er fin synes jeg – det er kanskje ikke alltid vi kan gjøre frie veivalg – ofte er veien lagt der for oss gjennom arven, eller gjennom begrensninger i miljø og en tilfeldig skjebne – Romanen Der fire veier møtes viste oss fire mennesker som på sitt veivalg fikk et møtepunkt i livet.
Dette er en roman som berører og gjør inntrykk.

Nå ser jeg frem til å lese Kinnunens neste roman – Lyset bak øynene – der følger vi en fra slekten, Lahja og Onnis sin blinde datter Helena

Terningkast:5 

Andre bloggere som har omtalt denne:
Åslaug i Min bok- og maleblogg 
Rose-Marie

 

Tanker om bok - Edvard Hoem: Land ingen har sett

Tittel: Land ingen har sett
Forfatter: Edvard Hoem
Produsert av: LBF
Serie: Familien frå Rekneslia
Først utgitt: 15.11.2016
Spilletid: 10:27:48
ISBN Lydfil: 9788242163974
Målform: Nynorsk
Sjanger: Romaner
Innleser: Edvard Hoem

Papirutgaven er gitt ut på Oktober Forlag  2016,  412 s.  ISBN 978 82 495 1691 9
Jeg brukte både boken fra Oktober Forlag  og lydfil fra Lydbokforlaget (interessant når forfatteren selv leser). 

Omtale fra forlaget:

Brørne Eilert og Anton Edvard sender brev til kvarandre over Atlanteren eit par gonger i året. Dei arbeider hardt for å bli gjeldfrie. Ute i verda rasar den første verdskrigen, og titusenvis døyr i skyttargravene på vestfronten.
I Romsdal driv Anton Edvard ein gard som er for liten til å dekke utgiftene hans. Om vinteren er han med på fisket frå fiskeværet Bjørnsund, det er eit nådelaust slit som kan gi stor forteneste. På Alberta-prærien blir Eilert tvinga til å dyrke opp eit stadig større område for å auke kveiteproduksjonen da prisane fell ved krigens slutt. Den etter kvart store familien til Eilert blir råka av ei ulykke som snur opp ned på alt.
Den opprørske Gjertine kjem til eit vegskilje i livet og legg ut på si siste store reise til Ravenscrag i Saskatchewan. I Molde blir systera Serianna eit anna menneske på grunn av sorga som mannens død påfører henne. Ho snakkar med slåttekaren som om han framleis var i live.
Land ingen har sett er den tredje romanen i den store krøniken om Knut Hansen Nesje og slekta hans. Med poetisk kraft levandegjer Edvard Hoem historia om dei eventyrlystne menneska som reiste over Atlanteren for å bygge eit nytt samfunn, og dei hardt arbeidande menneska som valde å bli heime for å skapa framgang og betre tider på Norges jord.

Edvard Hoem - Foto:Paal Audestad - fra forlagets side

Om forfatteren

Mine tanker om Land ingen har sett:

Når man har lest Edvard Hoems to første bøker av denne slekts-krøniken (Slåttekar i himmelen - 2014 og Bror din på prærien - 2015), er man blitt så hektet på å følge denne familien videre, at man har utålmodig ventet et år på å få høre nytt om disse menneskene som man nesten har begynt å føle nærhet til.
I denne tredje boken i serien kommer vi nærmere vår egen tid  - det er tiden rundt første verdenskrig - årene fra ca 1912 til 1927, og vi følger Hoem familiene bosatt på ulike steder - Dakota i USA, Alberta i Canada (Norsk-canadiere) og Molde og Nordvestlandet i Norge.
Jeg skal ikke begi meg ut på å gjengi for mye av handlingen i romanen, (se linker til slutt, der finner man noe mer om handlings-innholdet hos to andre bloggere)
Men kort oppsummert står dette sentralt:
De to brødrene Anton Edvard og Eilert står sentralt i historien - og de står sentralt i hverandres liv, selv om de ikke fikk vokse opp sammen - Eilert ble den som dro og frister lykken i Canada, og Edvard Hoems farfar Anton Edvard driver gård hjemme - der han som barn ble  "gitt bort" til en onkel som ikke hadde arving. Småbruket Hoemsbakken er lite og endene møtes ikke uten at han forlater familien og drar på fiske innimellom. Og vi hører at han og Berit Anna i 1917 får en sønn som han oppkaller etter Knut Nesje, slåttekaren vi hørte om i første bok av "slektskrøniken" - han som ble far til Edvard Hoem.
Disse to brødrene greier å holde et nært forhold, selv om avstanden er stor og brevene er bare et par i året.
Det er interessant å følge begge i slitet og nøysomheten og ærgjerrigheten med å skape velstand i den gården de forvalter. Begge er godt forankret i sin kristne tro - og dette gir dem vel en slags mening og trøst når slitet er som verst. Og begge jobber hardt for å skape levelige forhold for en stor barneflokk, og også med tanke på å sikre sin egen alderdom
Eilert venter tålmodig på at livet på prærien skal bli enklere og bedre - samtidig "mister" han etter hvert noe av norskheten sin - men han legger grunnen for sine etterkommere som han skjønner vil bli "naturalisert" i det nye landet. - Han kom seg ikke hjem til morens begravelse - men i slutten av denne tredje boken følger vi han som enkemann på en spennende visitt til Norge, han tar seg også tid til å ta veien om sin bror Bastian Georg i København - (han hadde rømt i 1916 fordi han var militærnekter)
Vi får også følge den gryende velstandsutviklingen både blant nybyggerne og de som strevde hjemme. Gårds-maskinene kommer etter hvert - og Eilert er ikke lite stolt når han kan skaffe seg en bil.
Det er en vemodig slektskrønike som nok er av allmenninteresse - det er utrolig mange i Norge som kan finne en del av slekten sin "over there"  - Slik blir Edvard Hoems slektskrønike noe vi kan identifisere oss med og lære noe av.
(Da jeg begynte med slektsforskning for en del år tilbake, fant jeg plutselig ut at jeg hadde slektninger både i USA, Canada, England og New Zealand - det var brødre/søstre av oldeforeldre som hadde dratt - på en gammel web-side har jeg noen fjerne slektninger som gir sin historie - Se:"Another Story")
Likevel må nok "Et land ingen har sett" sies å være av spesiell interesse for Edvard Hoems slekt.
Gjennom en fin sammenveving av diktning og fakta levendegjør han livet for mennesker som ble igjen i fødelandet og for de som fristet lykken og forlot gamlelandet - dette er mesterlig skildret, det var slit og arbeid, savn og lengsler både blant "hjemmesitterne" og amerikafarerne - når de først hadde forlatt hjemlandet, ble det ikke så enkelt som det er i dag, å ta en liten "svipptur" for å besøke gamlelandet - ikke en gang når det var begravelse av nære slektninger, kunne man få tatt turen "hjem" igjen.
Dette er en roman-serie som blir en slags kultur-arv for leserne - det er spennende å lese om "de gode gamle dager" som var alt annet enn gode for størstedelen av befolkningen på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet - det var gode grunner til å forlate landet for en stor del av befolkningen som ville søke lykken der de trodde den var, og det var gode grunner til å bli igjen i Norge og slite og streve og alltid håpe på at bedre tider ville komme - og det gjorde det jo også - vi kan takke forfedrene for den velstanden de la grunnlaget til for oss som lever i dag. 
Les og vær stolt av forfedrene....og så venter vi på fortsettelsen - Edvard Hoem sier det kommer flere bøker i serien.

Terningkast:4 (+)

Mer om innholdet i disse bloggene:
Tine
Rose-Marie

Mine omtaler av Hoems slektskrønike:
1. Slåttekar i himmelen
2. Bror din på prærien
3. Land ingen har sett
4. Liv andre har levd 
5. Jordmor på jorda - Huset under Blåhammaren
6. Felemakaren

Tanker om bok - Edvard Hoem: Bror din på prærien

Tittel: Bror din på prærien
Forfatter: Edvard Hoem
Produsert av: LBF
Først utgitt: 12.11.2015
Spilletid: 11:56:25
ISBN Lydfil: 9788242162618
Målform: Nynorsk
Innleser: Edvard Hoem

Papirutgaven er gitt ut på Oktober forlag, 2015, Innbundet, 461 sider, nynorsk, ISBN 9788249515639

Forlagets omtale:

Eilert Knutsen er berre seksten og eit halvt år gammal da han går om bord i dampskipet S/S Juno i Kristiansund, med kurs for Amerika. På kaia står far hans, slåttekaren Knut Hansen Nesje, sterkt prega av stunda. Seks veker seinare bankar Eilert på døra hos tante Gjertine i Day County, Sør-Dakota.
Eilert er ein vakker ung mann, godt over seks fot høg, og jentene i det nye landet set blikket rett på han. Da han kysser den romantiske Rosa Edelblad, er det med både sterk lyst og frykt for å bli bunden. Eilert forsøker å la arbeidet styre han.
Det skal kome ei stor og gjennomgripande vending i Eilerts liv, som om han har vore på feil spor. Etter tolv år som fri arbeidshand i Sør-Dakota, Minnesota og Wisconsin bryt han opp – slik 50 000 andre nordmenn i si tid gjorde – og startar på den lange reisa til prærien i Canada. Hausten 1905 tar han land ved Eidswold (Donalda), Alberta.
Heime i Norge ser Nesje at åra går, og han uroar seg for om han skal få sjå sonen sin att i dette livet.
Bror din på prærien er ein slektsroman og ein westernroman, fortalt på same sanselege vis og i same poetiske språk som Hoems roman frå 2014, den lovpriste Slåttekar i himmelen.

Edvard Hoem - Foto: Paal Audestad

Om forfatteren - se forlagets side
Om norsk emigrasjon til Amerika

 

Mine tanker om Bror din på prærien:

Etter å ha lest Slåttekar i himmelen, må jeg si at jeg ventet spent på oppfølgeren - Og for å konkludere først som sist: Bror din på prærien ble en verdig fortsettelse av historien om "Slåttekaren"- Knut Hansen Nesje, født i 1838 som var Edvard Hoems oldefar.
Som så mange norske familier på slutten av 1800-tallet, ble også Edvard Hoems slekt rammet av Amerika-feberen. Slåttekar Nesje ble igjen, men sønnen Eilert dro da han var 16 år gammel, og mange andre av slektningene også.
I denne "fortsettelses-romanen" følger vi noen av slektens folk som dro - og det er Eilert som er hovedpersonen. Det meste foregår i Nord-Amerika og Canada, men vi får hyppige glimt av de der hjemme også - Edvard Hoem har hatt brevene å forholde seg til, ellers er det mye relevant utvandrer/innvandrer historie som er grunnlaget for denne romanen - den blir slik litt "saksprosa" også - vi lærer mye om denne tiden, om settlement og nybyggere, om harde tider til å begynne med, om samhold og utholdenhet og selvsagt også hjemlengselen, og tankene på de som fortsatt bodde der hjemme.
Edvard Hoem har med sin diktning skapt en realistisk roman om sin slekt - samtidig som det er en epoke i norsk historie - om nordmenn som dro og om slektninger som ble igjen hjemme. 
Med disse to romanene som henger så fint sammen, gir Edvard Hoem oss et levende bilde av det som skjedde da nordmenn dro og slo seg ned i Sør-Dakota, Nord-Amerika. Han sier selv på slutten av boken at selvsagt kan han ikke vite akkurat hva de tenkte og følte - men han har brever å forholde seg til, og det er lett å tenke seg til den lengselen og det savnet som både de som dro og de som ble igjen hjemme måtte føle.
Edvard Hoems slektskrønike blir også en verdig representant for "vår" historie.
Den personen som trår tydeligst frem i denne siste romanen er Eilert - Knut Nesjes sønn - en dristig ung mann som var modig nok til å dra alene allerede da han var 16 år gammel - prøvelser, slit og fristelser ble han utsatt for, men han greide seg bra - han var blant mange som dro videre etter noen år i USA - Canada var mulighetenes land rundt 1900 - på slutten av 1920-tallet var det kommet over 21000 nordmenn til Alberta - der Eilert slo seg ned. 
Det var ikke bare dette med å komme i gang med språk, arbeid, gårdsdrift og utstyr han slet med de første årene - han var også på leting etter livsledsagerske, og han lyktes omsider med dette - i tillegg hadde han sin personlige søken og leting når det gjaldt troen - det tok noen år før han fant sin "indre fred"  - men alt ordnet seg til en brukbar tilværelse for han og de andre slektningene etter hvert - men tankene gikk ofte til de der hjemme - det var et savn de måtte leve med resten av livet. For Eilert var det ekstra tungt å tenke på faren og moren som hadde "mistet" de fire sønnene sine av ulike grunner (blant annet Anton Edvard , forfatterens bestefar som ble satt bort til en slektning av økonomiske grunner) - Knut Nesje måtte leve resten av sitt liv med savnet etter sønnene.
Edvard Hoem skildrer veldig realistisk og visuelt ikke bare slit, hardt arbeid og problemer, han skildrer også landskap, flora, dyreliv og de "innfødte" (indianerne) på en varm og positiv måte - vi lærer mye om husholdningen, redskaper, arbeidsformer, penger og priser og byggeprosesser - ja, nesten så det blir litt for mye detaljer og oppramsing til tider……men det var ikke kjedelig et øyeblikk å lytte til forfatterens fine opplesing.
I tillegg til hovedpersonen Eilert, har forfatteren også en del fine karakteristikker av kvinner, det er Martha, Eilerts kone som viste seg å være et klokt valg, og ikke minst er det skildringen av den frimodige Gjertine (vi møtte henne i "Slåttekaren") - hun startet den første tiden sin der borte med vantrivsel,  lengsel og depresjoner, men da Eilert kom over, fikk hun litt støtte for ønsket sitt om å komme seg ut i naturen, jakte og føle at hun mestret tilværelsen - skildringen av Gjertine alene på jakttur i møte med vinterstorm og en ung indianer som søker ly, ble nesten en slags hyllest til nybyggerkvinnen… i hvertfall var disse jakt-turene noe som ga Gjertine livsgleden tilbake.
Samtidig med historien om hvordan disse nordmennene er med på å bygge ut landet "over there", greier forfatteren å ha blikket på den utviklingen som foregår i Norge på samme tid - at en del av "befolkningsoverskuddet" på de små gårdene dro bort, gjorde det romsligere for de som ble igjen, kanskje - og etter hvert kom fremskrittet til hjemlandet også - vi får høre om husmenn som blir selveiende bønder, unionsoppløsning, begynnende industri og fremgang
 
Konklusjon:  en vakker slektshistorie om de som valgte å dra i Hoem sin slekt, og fint var det å følge slåttekaren Nesje til det siste - men trist var det å føle sorgen til sønnen Eilert som "valgte bort" å dra hjem på besøk før det var for sent.
En fin og varm slekts-roman som gir leserne kunnskaper som har relevans for de fleste norske familier  - for det er  historien til mange norske familier som fortelles her - de som dro og de som ble hjemme. Vi kan identifisere oss med dette.
For de som tror de har deler av sin familie utvandret til ett eller annet sted i verden, så er dette et interessant sted å starte letingen: Norway Emigration and Immigration. (Jeg har drevet slektsgransking i en del år - og trodde i starten at jeg hadde hatt alle medlemmer av mine aner "bofast" i Norge - men der tok jeg feil - det har nok dukket opp mange ledd etter hvert både i Amerika, Australia, England og New Zealand - og i dag er jeg faktisk "venner" med mange etterkommere på Facebook.)

Lydboken var ekstra fin å lytte til når det var forfatteren selv som leste....
Men jeg synes Slåttekar i himmelen var den beste av disse to romanene,  - et knapt terningkast 5 på denne


Her litt opplesing av forfatteren selv:
 

Mine omtaler av Hoems slektskrønike:
1. Slåttekar i himmelen
2. Bror din på prærien
3. Land ingen har sett
4. Liv andre har levd 
5. Jordmor på jorda - Huset under Blåhammaren
6. Felemakaren
 

Andre bloggere som har omtalt Bror din på prærien:

• Tine sin blogg
• Rose-Marie sin blogg

Tanker om bok - Edvard Hoem: Slåttekar i himmelen

Tittel: Slåttekar i himmelen
Forfatter: Edvard Hoem
Produsert av: LBF
Først utgitt: 24.11.2014
Spilletid: 09:27:26
Antall CDer: 8
ISBN CD: 9788242159526
Målform: Nynorsk
Innleser: Edvard Hoem

Jeg brukte lydboken lånt på biblioteket  - Og også Papirutgaven utgitt på Oktober forlag, 2014, 354s - ISBN 978 82 495 1484 7

Omtale fra forlaget:

Edvard Hoems oldefar heitte Knut Hansen Nesje, men alle kalla han berre Nesje. Forteljinga i denne romanen begynner utanfor Molde i 1874, der Nesje er slåttekar, og enkemann på andre året, med ein son å ta seg av. Plutseleg dukkar Serianna opp. Ho røyker pipe og får Nesje med på seifiske, og saman finn dei kjærleiken. Snart er dei gift og får barn.
Menneska ved Frænfjorden lever eit liv i hardt arbeid, tett på jorden og fjorden. Men ein ny veg er i ferd med å opne seg i desse åra — stadig fleire sel det lille dei eig, og legg ut på den strie og eventyrlege reisa til Amerika. Seriannas søster Gjertine drøymer om å dra, sjølv om ho er berre ungjenta. Det begynner å koma brev frå utvandrarar som fortel om ein frodig, men også ugjestmild prærie som skal bli til gardsbruk og heim.
Slåttekar i himmelen er ein inspirert roman av forfattaren av Mors og fars historie. Det er ei forteljing om det nye og det gamle landet, om arbeid, byrgskap og kjærleik, om å vera villig til å satse og gjere store offer.

Edvard Hoem - Foto:Linda Engelberth

Forfatteropplysninger - Se Oktober forlag

Mine tanker om Slåttekar i himmelen:

Det er gått nesten ti år siden jeg leste den første "familie-krøniken" til Edvard Hoem - og det var historien om hvordan hans mor og far startet sitt forhold i 1945 - to ulike personer som skjebnen førte sammen, en legpredikant og en kokke som endatil hadde fått et barn med en tysk soldat i 1945 - en fin, varm og menneskelig historie som gjorde det lett for meg å tro jeg ville like hans nye familiekrønike hvor han går noen generasjoner tilbake i tid.
Begge disse bøkene er diktning, romaner, men med et stort innslag av dokumentarisk familie-materiale.
Edvard Hoem er en meget produktiv forfatter som jeg må innrømme har vært noe "forsømt" fra min side. Og da kan jeg ikke skylde på språket - jeg liker nynorsk, og det passer til temaene hans, og hans egen opplesing i denne siste boken er rett og slett vakker å lytte til.
Jeg bestemmer meg her og nå for at jeg skal få med meg flere av hans romaner - noen som allerede er skrevet, og de han måtte forfatte  i kommende år.
Og ikke minst vil jeg en gang lese hans Bjørnson-biografi - han snakker jo så varmt om Bjørnson i sin "Slåttekar" også.
Dette er ingen dokumentarisk slektshistorie, men diktning og roman - likevel, et sterkt snev av familiekrønike er det - sentralt står forfatterens oldefar Knut Hansen Nesje -  som var født i 1838 og tjente som slåttekar hos en storbonde i Molde i 40 år, samtidig som han prøvde å drive et lite småbruk for seg selv - De to andre mest fremtredende personene er Nesjes  kone Serianna, og ikke minst Seriannas søster Gjertine. 
Forfatteren har bygd romanen på det han har funnet i kirkebøker slik at årstall og steder og gårdsnavn er reelle. Likeså har han funnet navn på slekt som emigrerte gjennom gransking av emigrasjonsprotokoller og andre offentlige dokumenter - og ikke minst har han hatt tilgang til oldefarens mange brev til en av sønnene som utvandret til Amerika.
Foruten personskildringer gir Hoem oss inngående kjennskap til bondeliv, arbeidsfolk, slit og strev i Romsdalen mot slutten av 1800-tallet - samtidig får vi en enestående skildring av de som ga etter for håp og drømmer om større avlinger og bedre fremtidsmuligheter - de som ble en del av de store massene som Norge "avga" til "Det løfterike landet".

"Udvandring", illustrasjon etter et maleri av Adolph Tidemand til Norge fremstillet i Tegninger utgitt 1848, viser et reisefølge av norske utvandrere som tar avskjed i hjembygda tidlig på 1800-tallet: 

Kilde: Nasjonalbiblioteket

Riktig spennende og detaljert er skildringen av mennesker og forholdene på den lange ferden til Amerika - om folkene som dro lokket av rykter og andres brev - brev som ofte var mer "solskinn" enn virkeligheten, brev som kanskje skjulte litt av hjemlengselen og slitet som ble en del av hverdagen for nybyggerne "over there" (Norsk emigrasjon til USA)

Men "oldefar" Nesje er en av dem som velger å bli der han hører hjemme - det er strev og slit for å fø familien, men det er stolthet og verdighet også, og ikke absolutt utarmende fattigdom -  det er samhold og kjærlighet og det er gleden over jorda og over naturen og det lille jordiske godset man har greid å skaffe seg.
Dette er like mye en roman om en strevsom tidsepoke i Norges-historien , 1800-tallet og bondestanden og arbeiderklassen - ulikhetene mellom småkårsfolk og storkarer og embetsmanns-standen - Norge i en brytningstid mot parlamentarisme og demokratisering og utjevning.
Interessant er det også med de sterke kvinneskikkelsene Hoem skriver om i sine romaner - her har vi den dyktige, praktiske, arbeidsomme Serianna, kona til Nesje, og ikke minst hennes fantastiske søster Gjertine - det var et "dugande" kvinnemenneske som stod opp for sine meninger, rettskaffenhet stod i sentrum hos henne - hun hadde snakket presten imot en gang og var ikke redd for å hevde sin mening, men når det var nødvendig, oppnådde hun mye ved å være diplomatisk også - spiren til mye moderne kvinnesak i henne!
De to hovedpersonene Nesje og Gjertine er forskjellige på mange måter, samtidig har de noe til felles - de er "survivors" - Gjertine møter den nye verden, Nesje blir og slekten føres videre på hjemlig grunn. Selv om de fire sønnene hans ser ut til "gli" fra han på ulike vis - (skal ikke røpe noe av den historien) - så tror jeg han føler at slekters gang vil skje gjennom dem.

Det var en rik leser-opplevelse å bli hensatt til denne tiden, og å møte disse helstøpte karakterene han så livaktig skildrer - forfatteren viser en stolthet over egen slekt og egen heimbygd - og dette er noe som smitter over til leseren - vi føler røtter til det norske bondesamfunnet og vi føler tilhørighet med dem som dro - for hvem har vel ikke slektninger der borte i dag? - (Det fant i hvert fall jeg ut at jeg hadde da jeg startet med slektsgransking for en del år tilbake).
I vårt rike olje-Norge i dag har vi godt av å bli minnet om at noen var her før oss og strevde og bygde landet, noen hadde et mer strevsomt liv enn vi har i dagens overflods-samfunn, vi føler grunn til å være takknemlige når vi blir fortalt om slekter før oss og om hardere tider - men om vi er lykkeligere i dag enn de var for 150 år siden? Det er ikke godt å si - i hvert fall har vi alle mulige forutsetninger for å være tilfredse og "lykkelige" - hva nå det innebærer -  lykken i livet er vel kanskje ikke alltid synonymt med livskvaliteten…
Å skrive om mennesker som levde for så lenge siden, å prøve og skildre livene deres, gjenskape tankene deres, er kanskje ikke så lett, men Hoem har nok tenkt i samme baner som Sigrid Undset - at menneskene i deres hjerter forblir de samme, selv om tid og sed og skikk endres - kjærlighet, og menneskelige relasjoner og menneskelige følelser som sorg, sjalusi osv. er ikke tid og stedbundne:
"Ti sed og skikk forandres meget, alt som tidene lider, og menneskenes tro forandres og de tenker annerledes om mange ting. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager" (Sigrid Undset)

Det er vel ikke umulig at Edvard Hoem kommer med en oppfølger til denne romanen - det skal bli interessant å se hvordan det går videre med de som slo seg ned på prærien i Dakota, eller hvordan det går med den vesle Anton Edvard som Nesje valgte å sette bort - han som ble i Norge og ble forfatterens bestefar.

Og hvordan kunne så slekta finne hverandre i det neste livet? Han Nesje fant de nok frem til - han var nok slåttekar i himmelen også…..sa han selv.

Terningkast:5

Mine omtaler av Hoems slektskrønike:
1. Slåttekar i himmelen
2. Bror din på prærien
3. Land ingen har sett
4. Liv andre har levd 
5. Jordmor på jorda - Huset under Blåhammaren
6. Felemakaren
 

Andre bloggere som har omtalt denne:

• Rose-Marie
• Min bok- og maleblogg - Åslaug
• Tine sin blogg