Tanker om bok - Edvard Hoem: Slåttekar i himmelen

Tittel: Slåttekar i himmelen
Forfatter: Edvard Hoem
Produsert av: LBF
Først utgitt: 24.11.2014
Spilletid: 09:27:26
Antall CDer: 8
ISBN CD: 9788242159526
Målform: Nynorsk
Innleser: Edvard Hoem

Jeg brukte lydboken lånt på biblioteket  - Og også Papirutgaven utgitt på Oktober forlag, 2014, 354s - ISBN 978 82 495 1484 7

Omtale fra forlaget:

Edvard Hoems oldefar heitte Knut Hansen Nesje, men alle kalla han berre Nesje. Forteljinga i denne romanen begynner utanfor Molde i 1874, der Nesje er slåttekar, og enkemann på andre året, med ein son å ta seg av. Plutseleg dukkar Serianna opp. Ho røyker pipe og får Nesje med på seifiske, og saman finn dei kjærleiken. Snart er dei gift og får barn.
Menneska ved Frænfjorden lever eit liv i hardt arbeid, tett på jorden og fjorden. Men ein ny veg er i ferd med å opne seg i desse åra — stadig fleire sel det lille dei eig, og legg ut på den strie og eventyrlege reisa til Amerika. Seriannas søster Gjertine drøymer om å dra, sjølv om ho er berre ungjenta. Det begynner å koma brev frå utvandrarar som fortel om ein frodig, men også ugjestmild prærie som skal bli til gardsbruk og heim.
Slåttekar i himmelen er ein inspirert roman av forfattaren av Mors og fars historie. Det er ei forteljing om det nye og det gamle landet, om arbeid, byrgskap og kjærleik, om å vera villig til å satse og gjere store offer.

Edvard Hoem - Foto:Linda Engelberth

Forfatteropplysninger - Se Oktober forlag

Mine tanker om Slåttekar i himmelen:

Det er gått nesten ti år siden jeg leste den første "familie-krøniken" til Edvard Hoem - og det var historien om hvordan hans mor og far startet sitt forhold i 1945 - to ulike personer som skjebnen førte sammen, en legpredikant og en kokke som endatil hadde fått et barn med en tysk soldat i 1945 - en fin, varm og menneskelig historie som gjorde det lett for meg å tro jeg ville like hans nye familiekrønike hvor han går noen generasjoner tilbake i tid.
Begge disse bøkene er diktning, romaner, men med et stort innslag av dokumentarisk familie-materiale.
Edvard Hoem er en meget produktiv forfatter som jeg må innrømme har vært noe "forsømt" fra min side. Og da kan jeg ikke skylde på språket - jeg liker nynorsk, og det passer til temaene hans, og hans egen opplesing i denne siste boken er rett og slett vakker å lytte til.
Jeg bestemmer meg her og nå for at jeg skal få med meg flere av hans romaner - noen som allerede er skrevet, og de han måtte forfatte  i kommende år.
Og ikke minst vil jeg en gang lese hans Bjørnson-biografi - han snakker jo så varmt om Bjørnson i sin "Slåttekar" også.
Dette er ingen dokumentarisk slektshistorie, men diktning og roman - likevel, et sterkt snev av familiekrønike er det - sentralt står forfatterens oldefar Knut Hansen Nesje -  som var født i 1838 og tjente som slåttekar hos en storbonde i Molde i 40 år, samtidig som han prøvde å drive et lite småbruk for seg selv - De to andre mest fremtredende personene er Nesjes  kone Serianna, og ikke minst Seriannas søster Gjertine. 
Forfatteren har bygd romanen på det han har funnet i kirkebøker slik at årstall og steder og gårdsnavn er reelle. Likeså har han funnet navn på slekt som emigrerte gjennom gransking av emigrasjonsprotokoller og andre offentlige dokumenter - og ikke minst har han hatt tilgang til oldefarens mange brev til en av sønnene som utvandret til Amerika.
Foruten personskildringer gir Hoem oss inngående kjennskap til bondeliv, arbeidsfolk, slit og strev i Romsdalen mot slutten av 1800-tallet - samtidig får vi en enestående skildring av de som ga etter for håp og drømmer om større avlinger og bedre fremtidsmuligheter - de som ble en del av de store massene som Norge "avga" til "Det løfterike landet".

"Udvandring", illustrasjon etter et maleri av Adolph Tidemand til Norge fremstillet i Tegninger utgitt 1848, viser et reisefølge av norske utvandrere som tar avskjed i hjembygda tidlig på 1800-tallet: 

Kilde: Nasjonalbiblioteket

Riktig spennende og detaljert er skildringen av mennesker og forholdene på den lange ferden til Amerika - om folkene som dro lokket av rykter og andres brev - brev som ofte var mer "solskinn" enn virkeligheten, brev som kanskje skjulte litt av hjemlengselen og slitet som ble en del av hverdagen for nybyggerne "over there" (Norsk emigrasjon til USA)

Men "oldefar" Nesje er en av dem som velger å bli der han hører hjemme - det er strev og slit for å fø familien, men det er stolthet og verdighet også, og ikke absolutt utarmende fattigdom -  det er samhold og kjærlighet og det er gleden over jorda og over naturen og det lille jordiske godset man har greid å skaffe seg.
Dette er like mye en roman om en strevsom tidsepoke i Norges-historien , 1800-tallet og bondestanden og arbeiderklassen - ulikhetene mellom småkårsfolk og storkarer og embetsmanns-standen - Norge i en brytningstid mot parlamentarisme og demokratisering og utjevning.
Interessant er det også med de sterke kvinneskikkelsene Hoem skriver om i sine romaner - her har vi den dyktige, praktiske, arbeidsomme Serianna, kona til Nesje, og ikke minst hennes fantastiske søster Gjertine - det var et "dugande" kvinnemenneske som stod opp for sine meninger, rettskaffenhet stod i sentrum hos henne - hun hadde snakket presten imot en gang og var ikke redd for å hevde sin mening, men når det var nødvendig, oppnådde hun mye ved å være diplomatisk også - spiren til mye moderne kvinnesak i henne!
De to hovedpersonene Nesje og Gjertine er forskjellige på mange måter, samtidig har de noe til felles - de er "survivors" - Gjertine møter den nye verden, Nesje blir og slekten føres videre på hjemlig grunn. Selv om de fire sønnene hans ser ut til "gli" fra han på ulike vis - (skal ikke røpe noe av den historien) - så tror jeg han føler at slekters gang vil skje gjennom dem.

Det var en rik leser-opplevelse å bli hensatt til denne tiden, og å møte disse helstøpte karakterene han så livaktig skildrer - forfatteren viser en stolthet over egen slekt og egen heimbygd - og dette er noe som smitter over til leseren - vi føler røtter til det norske bondesamfunnet og vi føler tilhørighet med dem som dro - for hvem har vel ikke slektninger der borte i dag? - (Det fant i hvert fall jeg ut at jeg hadde da jeg startet med slektsgransking for en del år tilbake).
I vårt rike olje-Norge i dag har vi godt av å bli minnet om at noen var her før oss og strevde og bygde landet, noen hadde et mer strevsomt liv enn vi har i dagens overflods-samfunn, vi føler grunn til å være takknemlige når vi blir fortalt om slekter før oss og om hardere tider - men om vi er lykkeligere i dag enn de var for 150 år siden? Det er ikke godt å si - i hvert fall har vi alle mulige forutsetninger for å være tilfredse og "lykkelige" - hva nå det innebærer -  lykken i livet er vel kanskje ikke alltid synonymt med livskvaliteten…
Å skrive om mennesker som levde for så lenge siden, å prøve og skildre livene deres, gjenskape tankene deres, er kanskje ikke så lett, men Hoem har nok tenkt i samme baner som Sigrid Undset - at menneskene i deres hjerter forblir de samme, selv om tid og sed og skikk endres - kjærlighet, og menneskelige relasjoner og menneskelige følelser som sorg, sjalusi osv. er ikke tid og stedbundne:
"Ti sed og skikk forandres meget, alt som tidene lider, og menneskenes tro forandres og de tenker annerledes om mange ting. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager" (Sigrid Undset)

Det er vel ikke umulig at Edvard Hoem kommer med en oppfølger til denne romanen - det skal bli interessant å se hvordan det går videre med de som slo seg ned på prærien i Dakota, eller hvordan det går med den vesle Anton Edvard som Nesje valgte å sette bort - han som ble i Norge og ble forfatterens bestefar.

Og hvordan kunne så slekta finne hverandre i det neste livet? Han Nesje fant de nok frem til - han var nok slåttekar i himmelen også…..sa han selv.

Terningkast:5

Mine omtaler av Hoems slektskrønike:
1. Slåttekar i himmelen
2. Bror din på prærien
3. Land ingen har sett
4. Liv andre har levd 
5. Jordmor på jorda - Huset under Blåhammaren
6. Felemakaren
 

Andre bloggere som har omtalt denne:

• Rose-Marie
• Min bok- og maleblogg - Åslaug
• Tine sin blogg