Tanker om bok - Kurt Vonnegut: A Man without a Country

A Memoir Of Life In George W Bush's America

 

Jeg fikk plutselig lyst til å gjenoppfriske en "gammel" kjenning, Kurt Vonnegut....mange år siden jeg har lest noe av ham. Det ble ingen repetisjon, men hans essaysamling fra 2005. Denne hadde jeg ikke fått med meg for mange år siden da jeg hadde en Vonnegut-periode. Han var 83 år gammel da disse "sprudlende" essayene ble skrevet, hans siste verk.....da ser jeg bort i fra Armageddon in Retrospect, novellesamlingen som ble gitt ut etter hans død, i 2008, med en samling av en del tidligere upublisert materiale.

Kurt Vonnegut var  født 11. november 1922 i Indianapolis og døde 11. april 2007 i New York. Sjekk denne web'n for mer info om han:

Black Humour, Slapstick Humour....ingen forfatter overgår vel Vonnegut her. Det er som om alt han har skrevet ble preget av det han opplevde under bombingen av Dresden. (Natten mellom den 13. og 14. februar 1945 bombet ca. 2 500 britiske og amerikanske bombefly byen med 650 000 sprengbomber og 200 000 brannbomber) Hans Slaughterhouse-Five, en science-fiction roman fra 1969 er vel blitt stående som en terapeutisk frigjøring fra de traumatiske begivenhetene han selv opplevde som amerikansk soldat-fange i Dresden under bombingen. (video)

I essaysamlingen A Man Without Country (med undertittel A Memoir Of Life In George W Bush's America) er det ikke bare krig han harselerer over, her er han ikke nådeløs hverken mot amerikanske politikere, kjendiser, moderne teknologi, kvinne- og manns-roller materialisme, ressursbruk..og mye mer; og som alltid får han sagt alt han har på hjertet godt innpakket i den kjente Vonnegut-humoren. Det han kritiserer og påpeker i denne essaysamlingen blir ikke mindre seriøst om man kan koste på seg å le av det hele. Latter er saliggjørende, og er kanskje også med på å "ufarliggjøre" hans kritikk og meninger.
Vonnegut sier det ganske enkelt: Humor is a way of holding off how awful life can be, to protect yourself. (Slik benyttet han også latter og humor som flukt fra den grusomme virkeligheten under bombingen av Dresden.)

Og skal man fortsette å godta det (amerikanske) politiske system, er det kanskje en trøst å kunne le av manglene og skjevhetene. Samtidig kan latteren være en beskyttelse mot den usminkede politiske virkeligheten...men bare opp til et visst punkt, for "Finally, you get just too tired, and the news is too awful, and humor doesn’t work anymore"..må han konkludere med.
Når det gjelder bruk av latter og humor, har Vonnegut et positivt prinsipp: Humoren skal ikke være ondskapsfull eller sårende.
Likevel føles denne siste essay-samlingen hans som et krast oppgjør med hans hjemland; hans forhold til USA er så klart et følelsesladet hat-kjærlighets-forhold. De ulike essayene og temaene peker nesten alle i en slags "dommedagsretning"; alt går bare liksom en vei, den veien høna sparker...for å si det mildt; og det skinner vel også klart igjennom hvor han legger skylden for all denne missæren.

Vonnegut er vel gjerne i sin samfunnskritikk å sammenligne med Michael Moore; men Vonnegut slynger ut sin kritikk på en mer elegant måte synes jeg...og hans samfunnskritikk strekker seg vel også noe utover USA's grenser og blir mer universell. Selv om det i første rekke er amerikanske politikere med presidenten i spissen, amerikanske økonomer, kapitalister og kjendiser som får sitt "udugelighets"-pass påskrevet.

Et annet sterkt trekk ved denne essaysamlingen er nok vemodet som så tydelig taler sitt språk når den aldrende Vonnegut fremfører sin "lament" over alt det gamle, gode som er blitt borte..fra de ærverdige drogene av skrivemaskiner til solide svenske Saab to-taktere, og ikke minst ærbare, ærlige amerikanere med håp i blikket om en lykkelig fremtid....så kanskje ler man ikke helt hemningsløst på vei gjennom denne essaysamlingen. Latteren blir vel heller litt sår; det er nesten så man har lyst til å ta til tårene...for selv om jeg fant Vonneguts siste essaysamling glitrende elegant og velformulert, famlet jeg i den mørke tunnelen for å finne et lys i den andre enden...kanskje var det der, bare at jeg fant det ikke....
For hva skal man si til denne verdens-anskuelsen:

Denne boken vurderer jeg til terningkast:5

Interessant å lytte til et av de siste intervjuene med Kurt Vonnegut:

 

Long Walk to Forever  -    en lett ironisk short-story av forfatteren: Video

Novelist Vonnegut Remembered for His Black Humor   Artikkel-epilog fra 12.04.2007

In Remembrance of Kurt Vonnegut: Listen

Long Walk to Forever by Kurt Vonnegut

I novellen Long Walk to Forever viser Vonnegut en litt lettere side...selv om det er noe alvor i denne lille kjærlighetshistorien, harselerer han nok også nokså vittig og ironisk over noveller i den lette kiosk-sjangeren.

Novellen har vært et yndet materiale for utallige varianter av filmer og videoer, (Jeg hadde tre ulike filmatiseringer-klipp, men de er utgått på dato, så jeg gjenoppfrisker denne med noe nyere materiale - 23.11.2017) 

Trailer av film: 

 
Lesing av novellen: 

Og her er teksten til novellen - Enjoy

In rememrance of Vonnegut: Listen extra til:Tanker om bok - Kurt Vonnegut: A Man without a Country

Transcript:

Heard on Morning Edition

April 12, 2007 - STEVE INSKEEP, host:

Also this morning, we're remembering an idol of millions of American readers.

Kurt Vonnegut, Jr., died yesterday, weeks after suffering a fall. He leaves behind many novels, including one that grew out of his memories of war.

RENEE MONTAGNE, host:

As a private in World War II, he was captured by the Germans and imprisoned in a former slaughterhouse in Dresden. From there, he stepped out into the hellish, surreal landscape that Dresden became after it was firebombed. It took Vonnegut 25 years to turn that experience into a novel called "Slaughterhouse-Five."

Mr. KURT VONNEGUT (Novelist): You can't remember pure nonsense. It was pure nonsense, the pointless destruction of that city. And well, I just couldn't get it right as I kept writing crap, as they say.

MONTAGNE: "Slaughterhouse-Five," filled with the blackest of black humor, was finally published in 1969 and became an instant bestseller. When I spoke to him in 2003, Kurt Vonnegut said he saw the publication of "Slaughterhouse-Five" as a kind of liberation.

Mr. VONNEGUT: I think it not only freed me, I think it freed writers because the Vietnam War made our leadership, our motives so scruffy and essentially stupid that we could finally talk about something bad that we did to the worst people imaginable - the Nazis. And what I saw, what I had to report made war look so ugly. You know, the truth can be really powerful stuff.

INSKEEP: That novel began with the words: Listen, Billy Pilgrim has come unstuck in time. An American flips back and forth between the war and his later middle-class life, and his eventual abduction by aliens. Vonnegut approached the darkest subjects with humor, which was also the way he described his own life. He was a long-time smoker who once explained that habit by calling it a fairly sure, fairly honorable form of suicide.

In Vonnegut's case, it never quite took. He lived to the age of 84 and died from complications from a fall. His last book was a collection of essays called "A Man Without a Country," and in it, he suggested a way that music helped him through tragic times. He explained that on NPR in 2005.

Mr. VONNEGUT: Why this is so, I don't know. And what music is, I don't know. But it helps me so. During the Great Depression in Indianapolis, when I was in high school, I would go to jazz joints and listen to black guys playing. And man, they could really do it. And I was really teared up. It's still the case now.

(Soundbite of music)

MONTAGNE: In that final book before his death, Kurt Vonnegut, Jr., wrote: If I should ever die, God forbid, let this be my epitaph - the only proof he needed for the existence of God was music.

This is MORNING EDITION from NPR News. I'm Renee Montagne.

INSKEEP: And I'm Steve Inskeep.