Showing posts with label vennskap. Show all posts
Showing posts with label vennskap. Show all posts

Wednesday, 30 January 2019

Tanker om bok - Gail Honeyman: Eleanor Oliphant har det helt fint

Hvem blir ikke glad i Eleanor? Jeg falt fullstendig for henne i hvert fall - og følte et tomrom etter henne da boken tok slutt.
 

Tittel: Eleanor Oliphant har det helt fint
Originalens tittel: Eleanor Oliphant is Completely Fine
Forfatter: Gail Honeyman
Forlag: Aschehoug
Sider: 417
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2018
Målform: bokmål
Utgitt: 2018
ISBN: 9788203373862
Oversetter: Cecilie Winger
Jeg brukte lydfil fra LBF, innleser: Elisabeth Vatn, ISBN9788242169303, og lesereksemplar fra forlaget - Boken var lest/lyttet 21.10.2018

Gail Honeyman - foto fra forlagets side - av Philippa Gedge

Om forfatteren:

Gail Honeyman er skotsk og født i 1972. Hennes "boklige" bakgrunn er litteratur-studier i fransk fra Oxford og et kurs i skriving. Så prøvde hun seg i arbeidslivet med flere småjobber - og ikke før hun var ca 40 år slo "forfatteren" ut i henne  - med en braksuksess debut-boken om Eleanor Oliphant i 2017. Mer her.

Mine tanker om Eleanor Oliphant har det helt fint:

Her dukket det plutselig opp en bestselger som jeg var veldig skeptisk til – men det tok ikke lang tid før jeg faktisk ble ganske fascinert av denne merkelige unge damen – og stemningen minnet meg unektelig om Anna Gavaldas ”Saman er ein mindre aleine” – det må innrømmes at det er godt innimellom å lese en slik varm og rørende historie – selv om både Eleanor og hennes livshistorie var ganske spesiell, så virket ikke det hele som noe urealistisk – men unektelig: den har et snev av romansen over seg, og mye godhet og varme som overskygger den tragiske historein om Eleanors bakgrunn som vi etter hvert aner…..
Denne glemmer man ikke så lett – interessant og velskrevet – Hovedpersonen er sårbar på mange måter, men likevel en survivor – her er det så få karakterer å konsentrere seg om, at lesingen og fokuseringen på Eleanor blir ganske intens – og veldig engasjerende.
Eleanor unngår mennesker - kolleger og andre hun møter på buss eller butikk – leseren føler at hun har sine grunner til det. Når hun kan stenge seg inne i sin egen minimalistiske leilighet, sove eller drikke eller løse kryssord, så føler hun seg tryggest.
Men så skjer det ting etter hvert – hun famler seg ut av ensomheten – mye spennende skjer som ikke skal røpes her.
Når vi møter henne i romanen er hun 29 år gammel – hun bor i en spartansk sosial-leilighet og har en ganske ansvarsfull regnskapsjobb i et firma med en sjef som er grei imot henne – så ”problemene” ligger ikke der – vi skjønner fort at her er det mye i Eleanors bakgrunn og barndom som har merket henne for livet. Og som også forfølger henne i nåtid – hun er ikke glad over ”telefonsamtalene” hun må ha med moren hver onsdag, for der får hun høre hvor udugelig og dum og stygg hun er.

Eleanor lever i vanens verden, den som gir henne trygghet – alt er på det enkle og trygge - klær, mat, reise til og fra jobb – hennes verden og omgivelser er slik hun vil ha det – og hun er ”lykkelig” med sitt – i hvert fall sier hun det til seg selv.
Men hver helg drikker hun seg fra sans og samling – et par flasker vodka går med - og alt blir stengt ute, til en ny arbeids-uke begynner – livet er rutine, forutsigbart og "trygt" – hun ”snakker” med sin mor på telefonen en gang i uken, og her merker vi med en gang at det ligger noe veldig traumatisk bak – men  ingenting avsløres med det første.  Eleanor får leseren både til å le og gråte og ikke minst undres og stille seg spørsmålet ”Hva er det egentlig med denne utrolig fascinerende jenta"….
Hun fungerer utmerket i jobben sin, uten å blande seg særlig med arbeids-kollegene – men etter hvert starter et fint og rørende vennskap med ”IT”gutten/mannen på jobben.
 

Det er tydelig at Gail Honeyman har vært opptatt av temaet ensomhet – og får frem på en overbevisende måte her at det ikke er noe som bare ”rammer” eldre mennesker.
Hun får også frem dette med å føle skam over ensomhet, og at ensomme ofte finner sine egen måter å skjule ensomheten på.
Settingen i romanen er Glasgow, og har man ikke vært der før, så gir romanen en nysgjerrighet på denne skotske byen, og faktisk reiselyst dit.


Den  initiatoriske hendelsen i romanen kommer nokså tidlig - og setter det hele i gang: i en gate i Glasgow kollapser en eldre mann, og Eleanor befinner seg tilfeldigvis i nærheten, og hun trår automatisk hjelpende til – og så starter vennskapet med denne eldre mannen og samtidig vennskapet med Raymond – ”datamannen” på jobben hennes – det blir faste luncher og faste hjemmebesøk til hans mor – vennskap eller kjærlighet, det er ikke godt å si, men verdifullt og relasjons-nært er det i hvert fall. Detaljer i innholdet skal ikke røpes – men her er det mange både morsomme og tragi-komiske og litt triste og rørende scener som utspilles – og så får vi da også vite ”historien om Eleanors liv” – og vi får også oppleve at det skjer endringer og utvikling i livet hennes - vel er karakteren og historien satt på spissen og kan virke noe karikert - men hva gjør vel det når storyen blir så "søt", varm og underholdende....
Rent litterært og språklig står boken seg ganske godt også - den unngår å vippe over i det banale og klisjemessige - og den holder på spenningsmomentet fra først til sist.


Konklusjon: Anbefales på det varmeste - en bok som gjør godt å lese. Og i tillegg gir den oss noe å tenke på - ensomheten - kanskje det er noen som trenger en venn?.....Og for de som ønsker mer av Eleanor: Jeg har hørt rykter om en film.....
Terningkast: 5 - eller enda bedre.....

Her forteller forfatteren selv litt om Eleanor:

Saturday, 29 December 2018

Tanker om bok - Maja Lunde og Lisa Aisato: Snøsøsteren

Skal man lese EN bok ved juletider, så er ikke valget vanskelig - det må bli denne - og dette må da bli en jule-klassiker, en tradisjon. 
Tittel: Snøsøsteren - Forfatter: Maja Lunde - Illustratør: Lisa Aisato - Forlag: Kagge Forlag - ISBN: 9788248922056 - Utgitt: 2018 - Innbundet - Antall sider: 192

Om forfatterne:

Lisa Aisato - illustratør - foto fra forlagets side
Maja Lunde - forfatter - foto fra forlagets side
Litt om illustratøren Lisa Aisato: Web-side - Wikipedia
Litt om forfatteren Maja Lunde: Web-side - Wikipedia

Mine tanker om Snøsøsteren:

Skal man lese EN bok ved juletider, så er ikke valget vanskelig - det må bli denne - og dette må da bli en jule-klassiker, en tradisjon - ta den frem i kommende advents-tider og gjenopplev vennskap, samhold sorg og glede og ikke minst håp. Boken har så mange aspekter - både for voksne og barn.
Jeg skal ikke gå i detaljer med innholdet - men nevnes bør det at det er spennende og interessant, og at det er viktig - og ikke minst at det er pakket inn i en utrolig vakker poetisk språkdrakt - og ledsaget av illustrasjoner på et høyt kunstnerisk nivå.
Boken er laget som en slags lese-advents-kalender med 24 kapitler. Og kanskje det er lurt å lese små deler av denne hver gang man tar den frem – for her er det så mye å undres over, så mye å tenke på, og så mange detaljer å dvele ved i de flotte illustrasjonene.
Vi følger Julian i tiden før julaften - han har "jul" i navnet sitt og blir 11 på julaften – en trist tid for Julian dette året – han har bare en kamerat, John – som han ikke er så mye sammen med for tiden – dessuten er storesøsteren Juni død dette året - hun var 16 og gikk fra glad og munter til trist og deprimert og mager – så stemningen i familien er gledesløs og trist – og Julian er mye for seg selv med sitt savn og sine tanker. Hverken advents-tiden eller familien hans (mor, far og lillesøster Augusta) er som før - her er ikke mye førjuls-stemning.
Men så skjer det plutselig noe - han "møter" Hedvig - røde kinn og rød kåpe og røde krøller - her er det varme og glede og vennskap – og tiden før julaften blir fylt med mer mening for Julian – ”Men at Hedvig faktisk skulle endre livet mitt, det ante jeg ingenting om” (s.24)

Hedvig i Snøsøsteren - illustrasjon s.11
Godt å ha en venn å drikke kakao  sammen med - illustrasjon s.25
Vi skjønner etter hvert at det er noe eventyraktig og mystisk over det hele – Hedvigs familie, Villa Kvisten - huset deres, og den mystiske mannen med nøklene som dukker opp.
”Snøsøsteren” møter vi på side 44-45– det er adventstid og hva kan snøen brukes til: Jo, lage en snøsøster – det er det Julians umiddelbare tanke blir, her er det nok underbevisstheten som taler – og vi øyner terapi-aspektet – det hjelper å bearbeide sorgen, snakke om den eller få den ut på andre ”håndfaste” måter.
"Minner hun deg om noen?" - spurte hun (Hedvig) lavt (s.46)
Og snøsøsteren ligner på Juni - den døde søsteren hans - og så ble det åpningen for å kunne fortelle, for å kunne tenke på henne - og etter det kom advents-staken på plass hjemme også. (s.54-55) 

Endelig kom advents-lysestaken frem - illustrasjon s.55
Og hvem er den gamle mannen med nøklene? Her ble det veldig spennende for alle aldre....
Julian forstår etter hvert at det går an å dra frem de gode, glade minnene når man tenker på de som har gått bort - i stedet for å gjemme bort alle tankene om dem...Vi ser også at Julian erfarer at når man trenger det. kan det være godt å lage seg sin egen verden og flykte inn i den for en stund - når man ikke finner det man trenger i den reelle verden. Men det er også godt å finne sammen andre som har lignende erfaringer og sorger og savn å dele - det gir trøst.
Og etter hvert kan han kjenne på sorgen og akseptere den.
 

Maja Lunde skriver på en muntlig-fortellende, direkte og gripende måte – og så får vi Lisa Aisato sine illustrasjoner i tillegg – de utfyller, utdyper og levende-gjør fortellingen på en utrolig fin måte. For et fantastisk samarbeid av disse to - Maja og Lisa!
Fargevalget i boken underbygger også handlingen og stemningen – svart bakgrunn der det er ekstra trist eller skummelt, lyse farger i gult og hvitt der det går bedre og vi skjønner at dette går riktig vei….
Denne boken minnet meg også litt om budskapet i en av romanene til Levi Henriksen: Her hos de levende - Det er et budskap om å ta vare på hverandre - i familien eller blant vennene - alle de som fortsatt lever. Det er hos de levende man hører hjemme - mens man lever, samtidig kan man ha de gode minnene om de som er borte.
Dette er en vakker bok om sorg, vennskap og mestring av sorgen – og faktisk ikke en bok til å bli trist av - men en bok til å bli klok av.

Terningkast:6

Her kan man høre episodene på NRK

Og her er en liten video-trailer:  

Flere av mine omtaler av de samme forfatterne:
Lisa Aisato - Fugl 
Lisa Aisato - Snokeboka
Lisa Aisato - Tambar på sykehuset 
Lisa Aisato og Maja Lunde - Snøsøsteren
Maja Lunde - Bienes historie
Maja Lunde - Snøsøsteren
 

Thursday, 5 January 2017

Tanker om bok - Elena Ferrante: Historia om det tapte barnet

Arrangert cover - Foto:RandiAa©
Tittel: Historia om det tapte barnet
Originaltittel: Storia della bambina perduta
Forfatter: Elena Ferrante
Forlag: Samlaget
Oversetter: Kristin Sørsdal
Språk: Nynorssk
Utgivelsesår: 2016
Antall sider: 572
Serie: Napolikvartetten
ISBN: 978-82-521-8880-6

Jeg brukte både papirutgaven fra Samlaget og lydfil fra Lydbokforlaget, utgitt 05.10.2016, spilletid 17timer 20min, ISBN Lydfil: 9788242163769, vakkert lest på nynorsk av Silje Breivik

Omtale fra forlaget:

Ei kraftfull avslutning på historia om eit livslangt vennskap
Dette er den fengslande historia om to kvinner, den briljante, boklærde Elena og den lidenskaplege, ubereknelege Lila. Begge er no vaksne og har store drama i livet bak seg. Begge slost ein gong for å komme seg vekk frå strøket der dei vaks opp – eit nabolag prega av vald og ufridom.
Elena har gifta seg, flytta til Firenze, stifta familie og gitt ut fleire kritikarroste bøker. Men no har ho komme tilbake til Napoli for å vere saman med mannen ho alltid har elska. Lila, derimot, har aldri lykkast med å frigjere seg frå Napoli. Ho har blitt ein suksessrik bedriftseigar, men nærkontakten med den verda ho alltid har tatt avstand frå, set ho på prøve. Men Lila er ustoppeleg, uregjerleg, uforgløymeleg!
Med Napoli som bakteppe, ein by like forførande som han er farleg, i ei verd i dramatisk endring, er historia om eit livslangt vennskap fortald djupt ærleg og med ein briljans som saknar sidestykke. Dei fire binda i denne serien utgjer ei lang og eineståande historie som lesarane vil vende tilbake til igjen og igjen, og som Elena og Lila sjølve vil dei kvar gong oppdage nye ting.
Den fjerde og avsluttande boka i Napoli-kvartetten stadfestar attesten New York Times har gitt forfattaren Elena Ferrante: «ein av vår tids største romanforfattarar».
Frå italiensk ved Kristin Sørsdal.

Mine tanker om Historia om det tapte barnet - moden alder - alderdom:

Noen betraktninger rundt forfatteren: Det vi vet om pseudonymet Elena Ferrante er at hun/han er født i Napoli og har gitt ut flere anerkjente romaner siden debuten i 1992 - men det var først med Napolikvartetten at den internasjonale berømmelsen kom. Forlaget kjenner identiteten, men ellers er det fortsatt en hemmelighet. Det kan være flere grunner til at denne forfatteren har foretrukket "å skrive anonymt" - hva enn grunnene er, må jeg si det var et ganske genialt trekk når det gjelder disse bøkene. Litterært sett er det kanskje ikke så positivt, at mange både innen media og leserskaren, har vært mer opptatt av spekulasjonene rundt "Hvem er Elena Ferrante" en å nyte hennes Napoli-kvartett romaner.
Men suksess har serien hatt og penger har den vel innbragt til forlagene  - 1700 sider er oversatt til et levende nynorsk av Kristin Sørsdal, noe som også tjener det norske sidemålet - Sørsdal er vel også en av initiativtakerne til at dette ble en norsk boksuksess - hun ble tiltrukket av Napoli og så var det gjort - Og nå er Napoli-kvartetten fullkommen:

Den fjerde boken i Napoli-kvartetten er lest forlengst  - den kom som et antiklimaks - jeg både likte den og på samme tid ble jeg litt skuffet over slutten - den ble liksom ikke helt avsluttet - slik jeg følte det da. Jeg skal ikke gjengi særlig mye av innholdet - jeg prøver bare å rekonstruere tankene mine og følelsene da jeg leste denne - en god stund siden nå.
I denne siste boken er det en god del som blir avklart - og mange spørsmål blir besvart. Nå fikk jeg langt klarere forståelse av hovedpersonene Elena (Lenu) og Lila og deres felles "venn" Niro - Jeg hadde forestilt meg at de to venninnene ville "smelte" mer og mer sammen til én person - for å si det slik - men her trer karakterene tydeligere frem som selvstendige enkelt-individer. Og vi har fulgt deres forunderlige hat-kjærlighets vennskap gjennom disse bøkene - fire bøker som for meg fortonte seg bedre og bedre utover i Elena Ferrantes nærmest maniske skriveprosess.
Handlingen og spenningen strammes mer til i dette siste bindet - Napoli med alt det som foregår der er fortsatt bakteppet - vi har fulgt utviklingen i fremskritt, men også i kvinneundertrykkelsen, politikkens råskap og korrupsjon, klassekampen, og Elenas "svik" når hun streber seg opp fra fattigdommen til en fremgangsrik og godt betalt forfatter, mens Lila har kjempet sin kamp på en annen måte - kanskje vært mer tro mot seg selv og det hun hele tiden har stått for -  jeg syntes denne siste boken ble enda mer engasjerende fordi det var de tre hovedpersonene (eller først og fremst de to venninnene) som var det altoverskyggende fokus - dukkene deres som vi traff i bok en og som etter hvert forsvant dukket også opp til slutt - og virket som et ganske sterkt symbolsk image

Vi følger vekselvis venninnene fra tretti-års alderen frem til "nåtid" - venninnene nærmer seg sytti-årsalderen . I denne siste boken  "kaprer" Elena endelig sin Nino til fordel for den trofaste trygge mannen hun giftet seg med. Lila på sin side har et trygt samboerskap på mer eller mindre vennskapelig basis med Enzo - og etter å ha vært geografisk adskilt noen år, flytter Elena tilbake til Napoli, byen Lila har vært "trofast" mot hele tiden. Hun har suksess i yrkeslivet, men forlater en trygg mann for sin store besettelse Niro Sarratore, og de to døtrene hennes kommer nok heller ikke alltid i første rekke hos henne - faktisk er det Lila som trår til og hjelper når kaoset er størst hos Lenu.
Som tittelen sier er også et barn sentralt i denne boken - det er en vakker og spennende historie, - jeg skal ikke røpe hvilket barn det er og tragedien som ligger i dette - samtidig som det er en reell historie, om et tapt barn - så ligger det også mye symbolikk her - barnet kan ha en dobbel betydning (vennskapet deres? identiteten deres fra barn til alderdom?) - og hvor ble det av "barnet"?
Lenu blir på en måte enda sterkere knyttet til Lila - og Elenas forfatterskap blir nok en gang hjulpet frem av forholdet til venninnen - hun overtar notater og dagbøker fra Lila - og bruker venninnens liv når hun skriver, og det uten Lilas tillatelse. Historien om "Et vennskap" blir til - det er både en vakker og en tragisk historie - denne delen synes jeg er noe av det fineste i boken. Elena setter sin egen suksess foran vennskapet til Lila - hun bruker hennes liv for å fremme sin egen karriere - dette snur vel litt på det synet leseren har på Elena fra starten av bokserien - og sympatien blir enda større for Lila, hennes liv, problemer, og tragedie - Lila er nok den viktigste og mest interessante (hoved) personen i denne serien….hun var den "briljante" - hun viste også at hun kunne skape seg en karriere om hun ville, både når det gjaldt nyskapning innen data-teknologien og som forretnings-leder.
"Mysteriet" fikk vi allerede i bok en "Mi briljante venninne" - det var Lila som var forsvunnet - og når vi kommer til veis ende, er så mysteriet løst? Er Lila kommet til rette? Og er livene til disse to "sammensveisede" venninnene falt på plass? Er identitetene deres stabilisert? Eller er det mer som er blitt borte eller forsvunnet enn det tapte barnet? - For de som enda ikke har lest denne siste romanen i Napoli-kvartetten: Noe av svarene finnes der etter hvert - om man funderer eller filosoferer så kommer man kanskje nærmere en "oppklaring" eller forståelse - om man ikke kommer til full klarhet i eksistensen eller sameksistensen til disse to venninnene - så er det vel kanskje fordi livet ofte er uutgrunnelig - ikke alle valg man gjør, eller handlinger man utfører i livet kan forklares eksplisitt alltid - slik er det vel her også - det ligger en mystisisme over denne roman-serien - og det er vel kanskje det som gjør den så spennende ......
Vi får kanskje en anledning til å skjønne enda litt mer når en TV-serie på 32 episoder kommer.

Og forfatteren får vi en sjanse til å møte igjen med en ny bok - Svikne dagar som kommer våren 2017

Terningkast:5

Andre som omtaler denne i bloggen sin:

Her er mine omtaler av Napoli-kvartetten:
Se også min omtale av Elena Ferrante: Svikne dagar
Se også min omtale av Elena Ferrante: Hjemreise
Se også min omtale av Elena Ferrante: Kvelande kjærleik