Forfatter: Ketil Bjørnstad
Forlag: Aschehoug
Språk: Bokmål
Utgitt: 2020
Sider: 802
ISBN: 9788203268878
Jeg brukte lydbok fra LBF, innleser Anders Ribu og fikk forhånds-eksemplar fra forfatteren:
Mine tanker om Siste tiåret:
Merkelig, denne bloggomtalen har ligget som kladd i over fire år, siden sommeren 2020 - hvorfor den ikke har kommet inn i bloggen før nå, tror jeg skyldes noe underliggende symbolsk - serien var en kjær følgesvenn i mange år - og det ble kanskje noe vemodig da det kom til det siste bindet. Men jeg trøster meg med at det helt sikkert kommer flere romaner fra flittige Ketil Bjørnstad - en av mine så absolutt favoritt forfattere.
- Selv om det i begynnelsen av dette siste bindet sentreres mye rundt de alvorlige temaene: foreldres bortgang, og hovedpersonens hjerteproblener, så synes jeg tonen i dette tiåret blir lettere og mer avslappet - det virker som om Bjørnstad nå har skrevet seg riktig rutinert på denne stilen, og kanskje også ser frem til en perfekt avslutning. Jeg kom raskt inn i handlingens kontinuitet fra starten av dette bindet - og mitt engasjement var fanget - ikke et kjedelig øyeblikk og lesingen av dette bindet ble en utrolig fin måte å gjenoppfriske nylig passert samtid på.
- Med dette sjette og siste bindet er vi altså ved veis ende - det har vært mange hundrede sider med leseglede ( eksakt 4785 tror jeg) - ikke en side av disse har vært kjedelig. Først og fremst fordi dette har ført til mye mimring over eget liv i disse ti-årene - mye spennende har blitt memorert fra "min egen verden" og fra verden rundt meg - en annen grunn til at dette ble en rik opplevelse, er selvsagt den språklige nytelsen det er å lese Ketil Bjørnstads velformulerte stil.
Vi er nå nært opp til nåtiden - årene går fra 2010 til 2019 - og innhold og tone i Siste tiåret bærer preg av at forfatteren har blitt om ikke gammel, så en eldre, mer moden mann - man tenker med vemod tilbake på tidligere år, på foreldre og venner, på de som er blitt borte - og man bekymrer seg over verdens tilstand og enda mer over hva fremtiden kan ha å by på. Det er mye å bekymre seg over og det er mye som er farlig - og Ketil Bjørnstad er utrolig flink til å trekke frem alt som er farlig for han - flyreisene for eksempel, trafikken for øvrig og alt som kan ramme hans nærmeste - og ikke minst ens egen helse med hjerteflimmer og andre plager - og på toppen kommer korona-pandemien som forsterker engstelsene. Noe annet som kanskje forsterker engstelse, redsel og katastrofetenking i dette tiåret, er ansvaret for et barns oppvekst, han har fått en adoptivdatter - noe som gir en ny dimensjon i livet.
Denne katastrofetenkingen kan kanskje virke litt overveldende på leseren, - men her tror jeg forfatteren bevisst velger å sette det litt på spissen - humoristisk sans har han, i tillegg til selvironi - han fleiper litt med å fremheve negative sider ved egen fremtoning, alder, utseende og ikke minst utdannelse, eller mangel på. (En som kanskje er bevisst sin egen storhet, kan tillate seg å gjøre slikt)
Et tema som har vært fint å følge i alle bindene, er Bjørnstads solide relasjon til egne foreldre, og den omsorgen og kjærligheten han følger dem inn i alderdommen og slutten av livet på.
Interessant har det også vært å følge forfatterens utrettelige engasjement i politiske saker og hendelser både i Norge og ute i verden. (Selv om jeg ikke alltid har vært enig i hans "ståsteder" i en del av sakene, må jeg innrømme at det har vært givende å følge tankegangen og argumentasjonen - for eksempel når det gjelder Arne Treholt, se min forrige omtale)
- Som en tråd gjennom alle bindene går en undring over den "ytre" verden - det er i Obstfeldersk regi - er han kommet på feil klode?
Konklusjon:
- og hva Bjørnstads verden angår sitter vi igjen med en sterk underbygd følelse at den er urolig og farlig. USA er ikke blant de snilleste i klassen, Russland heller ikke blant de slemmeste. Videre hva Ketil Bjørnstads verden angår, så er den rik på kultur, kjendiser og reiser, engstelse og aldringstanker, mimring om fortiden, og ikke minst mye kjærlighet og undring.- I siste del av boken kommer han med en del interessante vurderingstanker om sitt eget storverk..... - og til slutt en oppsummering eller oppramsing over alt det han enda skulle ha skrevet om fra dette tiåret - alt det som IKKE kom med.
Epilogen leser han selv - han har mange å takke - alle som har fulgt han gjennom dette store prosjektet - til slutt takker han leserne også - så jeg følte meg litt inkludert.
Posts
.png)
Flott omtale Randi:) Tenk, jeg har ikke kommet meg gjennom disse bøkene enda. Begynte friskt med 60-tallet, så stoppet det opp. Men har de fleste liggende .
ReplyDeleteSes på torsdag:)
Det var meg, Anita:)
DeleteTakk for kommentar, Anita. (Litt problem på kommentarer det siste året, man må passe på å være innlogget på Blogger, ellers blir man anonym) - Denne serien leste jeg etter hvert som den kom ut - den fenget meg veldig, og det var viktig å lese dem i rekkefølge, fant jeg ut. (Litt utrolig at kladden fikk ligge i 4 år på det siste bindet, før den kom i Bloggen).
ReplyDelete