Tanker om bok - Ketil Bjørnstad: Verden som var min - Siste tiåret

Med Siste tiåret ble Ketil Bjørnstads store "Verden som var min"-serie avsluttet. Nå føles det nesten som en stor bragd å ha lest disse seks bindene, og for en gigantisk bragd det har vært av Ketil Bjørnstad å skrive dem - ett hvert år. Jeg leste denne siste i august 2020

Tittel: Verden som var min – bind 6 – Siste tiåret
Forfatter: Ketil Bjørnstad
Forlag: Aschehoug
Språk: Bokmål
Utgitt: 2020
Sider: 802
ISBN: 9788203268878
Jeg brukte lydbok fra LBF, innleser Anders Ribu og fikk forhånds-eksemplar fra forfatteren:

Om forfatteren og om boken fra forlagets side.

Mine tanker om Siste tiåret:

Merkelig, denne bloggomtalen har ligget som kladd i over fire år, siden sommeren 2020 - hvorfor den ikke har kommet inn i bloggen før nå, tror jeg skyldes noe underliggende symbolsk - serien var en kjær følgesvenn i mange år - og det ble kanskje noe vemodig da det kom til det siste bindet. Men jeg trøster meg med at det helt sikkert kommer flere romaner fra flittige Ketil Bjørnstad - en av mine så absolutt favoritt forfattere.
 - Selv om det i begynnelsen av dette siste bindet sentreres mye rundt de alvorlige temaene: foreldres bortgang, og hovedpersonens hjerteproblener, så synes jeg tonen i dette tiåret blir lettere og mer avslappet - det virker som om Bjørnstad nå har skrevet seg riktig rutinert på denne stilen, og kanskje også ser frem til en perfekt avslutning. Jeg kom raskt inn i handlingens kontinuitet fra starten av dette bindet - og mitt engasjement var fanget - ikke et kjedelig øyeblikk og lesingen av dette bindet ble en utrolig fin måte å gjenoppfriske nylig passert samtid på.
 - Med dette sjette og siste bindet er vi altså ved veis ende - det har vært mange hundrede sider med leseglede ( eksakt 4785 tror jeg) - ikke en side av disse har vært kjedelig. Først og fremst fordi dette har ført til mye mimring over eget liv i disse ti-årene - mye spennende har blitt memorert fra "min egen verden" og fra verden rundt meg - en annen grunn til at dette ble en rik opplevelse, er selvsagt den språklige nytelsen det er å lese Ketil Bjørnstads velformulerte stil.
Vi er nå nært opp til nåtiden - årene går fra 2010 til 2019 - og innhold og tone i Siste tiåret bærer preg av at forfatteren har blitt om ikke gammel, så en eldre, mer moden mann - man tenker med vemod tilbake på tidligere år, på foreldre og venner, på de som er blitt borte - og man bekymrer seg over verdens tilstand og enda mer over hva fremtiden kan ha å by på. Det er mye å bekymre seg over og det er mye som er farlig - og Ketil Bjørnstad er utrolig flink til å trekke frem alt som er farlig for han - flyreisene for eksempel, trafikken for øvrig og alt som kan ramme hans nærmeste - og  ikke minst ens egen helse med hjerteflimmer og andre plager - og på toppen kommer korona-pandemien som forsterker engstelsene. Noe annet som kanskje forsterker engstelse, redsel og katastrofetenking i dette tiåret, er ansvaret for et barns oppvekst, han har fått en adoptivdatter - noe som gir en ny dimensjon i livet.
Denne katastrofetenkingen kan kanskje virke litt overveldende på leseren,  - men her tror jeg forfatteren bevisst velger å sette det litt på spissen - humoristisk sans har han, i tillegg til selvironi - han fleiper litt med å fremheve negative sider ved egen fremtoning, alder, utseende og ikke minst utdannelse, eller mangel på.  (En som kanskje er bevisst sin egen storhet, kan tillate seg å gjøre slikt)
Et tema som har vært fint å følge i alle bindene, er Bjørnstads solide relasjon til egne foreldre, og den omsorgen og kjærligheten han følger dem inn i alderdommen og slutten av livet på.
Interessant har det også vært å følge forfatterens utrettelige engasjement i politiske saker og hendelser både i Norge og ute i verden.  (Selv om jeg ikke alltid har vært enig i hans "ståsteder" i en del av sakene, må jeg innrømme at det har vært givende å følge tankegangen og argumentasjonen - for eksempel når det gjelder Arne Treholt, se min forrige omtale)
 - Som en tråd gjennom alle bindene går en undring over den "ytre" verden - det er i Obstfeldersk regi - er han kommet på feil klode?

 - Et annet interessant tema i dette siste bindet er hans evaluering av egen forfattervirksomhet - tilbakeblikk på mange av hans romaner og spesielt arbeidet med Verden som var min serien. Og tilblivelsen av dette "prosjektet" - at det egentlig hadde en trang fødsel da han første gang la det frem for forlaget. Og når det gjelder evalueringen av eget forfatterskap, er han også modig nok til å ta et oppgjør med spesifikke kritikere  som han mener har gitt han urettmessig behandlig og omtale - å føle sterkt om slike ting mener jeg er en forfatters soleklare rett..... 

 - Det er umulig i en kort omtale å nevne alt det spennende Bjørnstad har fått plass til i dette bindet – det må bare understrekes at temaene er uten ende og allsidige, av de mange kan nevnes: - selvsagt er han innom Metoo "fenomenet" - han har noen interessante synspunkter her som jeg kan si meg enig i. Hotell-rom blir også et slags tema her har han svært stor erfaring fra konsert-reiser og "bok-reiser" med utrolig mange reisedager i løpet av et år - det vekker savn og nesten sorg at moderne hotellrom ikke er som i gamle dager - det gir han ikke samme muligheter til skriving og avslapping.

Konklusjon:

 - og hva Bjørnstads verden angår sitter vi igjen med en sterk underbygd følelse at den er urolig og farlig. USA er ikke blant de snilleste i klassen, Russland heller ikke blant de slemmeste. Videre hva Ketil Bjørnstads verden angår, så er den rik på kultur, kjendiser og reiser, engstelse og aldringstanker, mimring om fortiden, og ikke minst mye kjærlighet og undring.
 - I siste del av boken kommer han med en del interessante vurderingstanker om sitt eget storverk.....   - og til slutt en oppsummering eller oppramsing over alt det han enda skulle ha skrevet om fra dette tiåret - alt det som IKKE kom med.
Epilogen leser han selv - han har mange å takke - alle som har fulgt han gjennom dette store prosjektet - til slutt takker han leserne også - så jeg følte meg litt inkludert.

Terningkast:5

 

Etter denne Verden som var min-serien avsluttet jeg foreløpig min Bjørnstad-periode med to vakre diktsamlinger fra han: Båt på fjorden (2021) og Sommernatt ved fjorden (2022) - utrolig mye vakkert og stemningsfullt.

 

 Mine omtaler av noen Ketil Bjørnstad verk:

Bjørnstad, Ketil: Til musikken, Elven, Damen i dalen - trilogi  

Bjørnstad, Ketil: Verdens ende 

Bjørnstad, Ketil: Ensomheten

Bjørnstad, Ketil: De udødelige 

Bjørnstad, Ketil: Veien til Mozart

Bjørnstad, Ketil: Veien til Mozart - Konsert Ringve

Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Sekstitallet

Bjørnstad, Ketil: Boklansering av Sekstitallet

Bjørnstad, Ketil: Alene ut - dikt 

Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Syttitallet I

Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Syttitallet II 

Bjørnstad, Ketil: Bokbad med Anne Grosvold 

Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Åttitallet

Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Nittitallet 

Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Tyvetallet 

Bjørnstad, Ketil: Verden som var min - Siste tiåret