Litteraturhuset i Trondheim og Folkebiblioteket har mange arrangementer i høstens Litteraturfest. Dette var et av de jeg prioriterte - Grosvold og Bjørnstad - det ble en bra kombinasjon:
Foto Aschehoug/Trine Hisdal
Informasjon fra Trondheim Litteraturfests Facebook side - Events:
Details Etter den store suksessen med «Sekstitallet» i fjor, fortsetter Ketil Bjørnstad i år med «Syttitallet». I samtale med Anne Grosvold snakker han om boken, forteller om 70-tallet, og spiller musikken han komponerte dette tiåret.
Vi vil få høre «Sommernatt ved fjorden», «Blåmann» og andre kjente sanger og komposisjoner. Bjørnstad skriver i boken om vennskapet med Ole Paus, møtene med sterke personligheter, fra Erik Bye og Jens Bjørneboe til Lill Lindfors og Cornelis Vreeswijk. «Sanger fra Gutterommet» som blir sluppet 19. august. Låtene ble fremført på gutterommet til Ketil Bjørnstad og tatt opp på en Tandberg spolebåndopptaker av Ketil Bjørnstad på 70-tallet.
Trondheim Litteraturfest arrangeres for femte gang i 2016. Med visjonen om å «Bringe den nære og den fjerne litteraturen til Trøndelag» har litteraturfesten blitt en viktig litterær arena i kunnskapsbyen Trondheim.
Trondheim litteraturfest er resultatet av et samarbeid mellom Trondheim folkebibliotek, Communicatio forlag, Norli Nordre og Litteraturhuset i Trondheim. Foto: Aschehoug/Trine Hisdal
Mitt inntrykk fra Bokbadet
Anne Grosvolds Bokbad med Ketil Bjørnstad i Dokkhuset ble en festforestilling - salen var ganske fullpakket, og iherdig klapping, latter og positive "tilrop" fra publikum tilkjennega at dette var populært - Her var det mye humor og kjappe replikker fra de to på scenen - Anne Grosvold stilte som vanlig de rette spørsmålene og visste å gi "god plass" for hovedpersonen - her fikk vi repetert mange av de morsomme og komiske episodene fra romanen Syttitallet - har man ikke lest boken enda, så tror jeg mange ble skikkelig motivert til å ta fatt på den - at den er lang, er kanskje en ulempe for noen, men til glede for mange andre som vil finne mye spennende både i Ketil Bjørnstads eget liv på Syttitallet og alt som skjedde i den store verden nettopp i dette ti-året. Selv leste jeg boken omtrent før den kom ut - og det var fint å gjenoppleve den gjennom Bokbadet. I tillegg til samtalen mellom de to drevne aktørene, så håndterte Ketil Bjørnstad et flygel han sa seg helt fornøyd med - han kom inn på dette med flygler han hadde "møtt" på turneene sine - og ikke alle hadde vært helt enkle å håndtere - men altså, dette på Dokkhusets scene måtte det være noe ekstra-ekstra med skal man tolke applaus og jubel fra publikum. Salen var nokså mørklagt, så dessverre ble fotograferingen begrenset:
Etter "forestillingen" stilte hovedpersonen opp til signering og hyggelige ord til de som ønsket å ha et minne i Verden som var min - Syttitallet. Jeg hadde signaturen fra før, så jeg vekslet bare noen få ord med Ketil for å si takk for en fin kveld. (Hadde faktisk snakket som snarest med han kvelden i forveien på høstmøtet med Aschehoug - Bjørnstad er en av mine favoritt-forfattere) Travle dager for forfatterne om høsten, her er et bilde fra kvelden før - Aschehougs høstmøte i Trondheim - 19.10.2016:
Da var endelig dagen der - Åslaug "litteratur-venninne" og jeg satt fulle av forventning på første rad i konsertsalen, vi hadde begge lest Ketil Bjørnstads bok Veien til Mozart- og da anledningen bød seg, trosset vi vær og vind og ville ha mer, mer - av Mozart, av musikk av forfatteren Ketil Bjørnstad. Ketil Bjørnstad er en "begunstiget" forfatter, ikke bare kan han skrive, men han kan komponere og spille musikk - i tillegg kan han fascinere andre med sin formidling av både musikk og litteratur - vi nyter godt av hans profesjonalitet når han skal skrive om musikk, - som her om Mozart - gjennom Veien til Mozart formidler han livet til Wolfgang Amadeus Mozart fra vugge til grav, på godt og vondt, samtidig var denne dokumentar-romanen så mesterlig komponert, at han fikk flettet inn sin egen vei til Mozart, og til musikken generelt. (Boken har jeg omtalt i Reading Randi) Det enorme Steinway flygelet stod der bare og ventet på pianisten:
Og presis var han - som ved et trylleslag stod han der, lys levende - Ketil Bjørnstad - han trollbant oss med ord og med musikk - han førte oss inn i Mozarts musikk verden. Alt utenfor de kalkede konsertveggene ble glemt - ruskevær, sludd og vindkast. At Steinway er det ypperste av flygler, det vet man - og at Ketil Bjørnstad "gir alt" på et slikt instrument - det fikk vi oppleve:
K.B. begynte med å fortelle om sin egen vei til Mozart som ikke var direkte "kjærlighet ved første tone", men så etter hvert fant han virkelig veien til Mozart - (og den veien viser han oss litt av i denne konserten) - med ekte kjærlighet til musikken formidlet Bjørnstad en tydeliggjøring av hvorfor Mozart som levde for 250 år siden har så stor plass fortsatt i musikkens og vår verden. Foruten å spille Mozart-komposisjoner, fremførte han også noen av sine egne tidlige Mozart-inspirerte komposisjoner - overraskende flott! Et interessant innslag i hans "klassiske" komposisjoner var de sterke elementene av jazz - nesten så jeg vil kalle det en egen Ketil Bjørnstad-stil - kanskje en musikkstil som vil tiltale mange som sier de egentlig ikke "liker" klassisk musikk - lytt til K.B.'s "Jazz-klassisisme" - det er spennende musikk. Dette ble en berikende opplevelse, kanskje spesielt fordi pianisten og forfatteren selv så ut til å "legge sin sjel i" denne formidlingen - slikt motiverer publikum til å lytte med stor innlevelse. Jeg fikk repetert og levendegjort boken som jeg hadde levd meg slik inn i for tre måneder siden - Bjørnstads intense og følsomme pianospill gjorde Mozarts musikkverden til noe enda mer magisk enn jeg hadde opplevd det før.. En musikk-opplevelse man lever lenge på….. Etter konserten fikk jeg til og med en klem av forfatteren og musikeren, og hyggelige ord med på hjemveien i det ruskete været i etterkant av stormen "Ole" Tidligere hadde Ketil Bjørnstad sendt meg et eksemplar av boken, med en hyggelig hilsen:
Konsertopplevelsen hadde vært så fin at kilometrene i vandring i sørpen hjemover gikk meg nesten hus forbi, jeg gjenopplevde musikken og stemningen og valgte til og med bort lydboken jeg alltid har på øret når jeg går. Ketil Bjørnstad fan har jeg vært lenge, og blir det i enda sterkere grad etter denne opplevelsen - ingen ny Ketil Bjørnstad-bok vil nok gå meg forbi. Takk for en fin konsertopplevelse i hyggelige omgivelser:
ES: Boken er nå 11.01.2021 innlest av Anders Ribu hos LBF – Spilletid 12.41.16 - ISBN Lydfil:9788203367120
Omtale fra forlaget
Desember 1791 dør Wolfgang Amadeus Mozart trettifem år gammel, midt i sin mest intense skaperperiode. Han har levd et liv uten barndom, drevet frem av musikken og faren Leopolds ærgjerrige vilje. Han har spilt og sjarmert utallige hoff i Europa, imponert fyrster og konger med sin eiendommelige musikalske begavelse. "Veien til Mozart" er en biografi som bygger på Mozarts brev og ny forskning. Men det er også en erindringsbok der Ketil Bjørnstad forteller om sitt første møte med Mozart, i stuen hjemme på Røa. Han skriver om hvordan det var å vokse opp med en komponist han fortsatt spiller hver dag. Det handler også om valgene Ketil Bjørnstad måtte ta tidlig i livet, da han hoppet av karrieren som klassisk utøvende pianist og isteden søkte seg en fremtid som forfatter, komponist og jazzmusiker
Ketil Bjørnstad - fotograf:Lars Eivind Bones
Ketil Bjørnstad, født 1952 i Oslo, er pianist, komponist og forfatter innen mange sjangre. Sin litterære debut fikk han i 1972 med diktsamlingen "Alene ut", og siden har han skrevet romaner, skuespill og debattbøker samt dokumentarromaner om Oda Krohg, Edvard Grieg, Edvard Munch, Ole Bull, Hans Jæger og Bendik Riis. Til Bjørnstads romaner hører trilogien "Drift", "Drømmen om havet" og "Veien til Dhaka" samt den tematiske trilogien "Fall", "Ludvig Hassels tusenårsskifte" og "Tesman". "Til musikken" (2004) fikk sin frittstående oppfølger i "Elven" (2007) og "Damen i dalen" (2009). I 2008 fikk Ketil Bjørnstad den ærerike franske «Prix des Lecteurs» for romanen "Til musikken" (2004), og han ble to år senere nominert til «The Independent Foreign Fiction Prize». Hele trilogien er utgitt i en rekke land til storslagen mottagelse. Bjørnstad har også skrevet de kritikerroste romanene "De udødelige" (2011) og "Verdens ende" (2012). Mer info om forfatteren Forfatterens web-site
Mine tanker om Veien til Mozart
Da jeg leste Trilogien Til musikken, ble jeg så engasjert og musikkglad at jeg gikk hen og kjøpte meg et nytt musikkanlegg og mer musikk av komponistene nevnt der… Jeg tenker det blir mer Mozart etter denne. Jeg er utrolig fascinert av Ketil Bjørnstad som forfatter, musiker og "tusenkunstner" - han overbeviser som skjønnlitterær forfatter, men også når han beveger seg på det biografiske området - jeg ble rent trollbundet da han i 1984 dro meg inn i Oda Kroghs forunderlige bohem verden I denne biografiske betraktningsboken på Mozart gjør han en fin personlig vri på det hele - vi blir kjent med den store komponisten Wolfgang Amadeus Mozart gjennom Ketil Bjørnstads vei til han. Veldig engasjerende skrevet. Bjørnstads første møte med Mozart i tidlige barneår, en mor som spilte han og en far som påskyndet det hele - var ikke en jublende suksess i starten - men etter hvert ble Mozart en viktig komponent i K. Bjørnstads liv, en sterk relasjon som har blitt livslang. Tilbakeblikket på Veien til Mozart starter med "nåtiden" forfatteren får en sterk Mozart-opplevelse på et hotellrom i Fredrikstad 2013, i anledning en Mozartfestival hvor han skal opptre .. det er et program han tilfeldigvis får inn når han slår på TV, (Svensk dokumentar. Regissør Martin Widerberg skildrer et komplisert forhold til sin far Bo Widerberg, kjent for filmer som "Elvira Madigan" og "Å leve, det er å elske". Samtidig forteller han om farfaren, seg selv og sine to sønner. Det krever mot å utforske forholdet til sin egen far) og Mozart hørtes som bakgrunnsmusikk i filmklippet fra Elvira Madigan. Gjennom kunsten - musikk og litteratur - har man en innfallsport til å forstå ting i livet, har Bjørnstad gitt uttrykk for i intervju.
Og her kombinerer Bjørnstad sine kunnskaper om musikk (spesifikt Mozart) med sine glimrende evner som forfatter - her har han suverent greid å kombinere en fengslende beretning om den spennende Mozart, med en biografisk beretning om seg selv og sin måte å forstå sin egen verden på og ikke minst veien mot kunnskap og forståelse av musikk-geniet Mozart.
Det var ikke gitt at Bjørnstad skulle gå en klart opptrukket pianistvei selv - men gjennom møte med den rette pianolæreren Amalie Christie og pianisten Robert Rifling, hennes første ektemann, og Dan Lindholm, hennes andre ektemann som var Bjørnstads lærer på Steinerskolen, fikk Bjørnstad med seg en vektig ballast i sitt musiker-liv. At han endret vei gjennom samarbeid med Ole Paus, var sikkert nok også viktig for Bjørnstad - (men her følger jeg ikke helt med for en av veldig få, jeg har aldri vært noe Ole Paus-tilhenger.)For å dokumentere Mozarts liv best mulig, har Bjørnstad brukt et rikholdig dokumentar-materiale. Spesielt synes jeg alltid det er spennende med autentiske brever brukt i biografier - selv om man kanskje også der må regne med en liten feilmargin da brevskrivere ofte kan pynte på, eller overdrive realitetene litt i brev. Men en del av disse brevene ga meg faktisk et mer nyansert syn på Mozart enn jeg hadde fra før - noen av brevene er ganske saftige og løsslupne - han hadde sansen for damer, en spesiell favoritt var ungdomskjæresten Bäsle. Selv om Mozart døde tidlig (bare 35 år gammel), er det utrolig den innflytelsen han har hatt hele tiden etter sin død, både i den klassiske musikkverdenen og i pop-musikken og i film-industrien. Gjennom Bjørnstads beskrivelse forstår vi at Mozart gikk glipp av en "normal" barndom når han drives frem av en ærgjerrig far, så slik skiller nok Bjørnstads liv seg vesentlig fra Mozarts. Selv om K. Bjørnstads mor pushet på, spesielt når det gjaldt Mozart og pianotimer, så ble det også rom til en barndom med lek og fantestreker for Bjørnstad. Og denne biografien om Mozart fikk en ny og engasjerende vinkling når den store komponistens liv for ca 250 år siden blir sett i sammenheng med en norsk musikers liv og virke i nåtid. Bjørnstad skriver underholdende om Mozarts strevsomme vei til berømmelse, om konsert-turneene og viktigheten av å komme inn med musikken sin i hoff-kretsene - vi hører om et strevsomt turne-liv som skulle innbringe penger til livsopphold for familien samtidig med jakten på ære og berømmelse - vi skjønner også gjennom biografien at dette var et liv som gikk hardt utover Mozarts helse. Ketil Bjørnstad hadde større muligheter enn Mozart til å velge en vei til musikk eller ikke, uavhengig av foreldrenes ønsker eller økonomiske hindringer - Bjørnstad vegret seg lenge mot Mozart: "Jeg kunne tralle og synge Mozart hvis mor absolutt insisterte……Men å sitte på pianokrakken? Aldri!" unnskyldningene var mange:"Dessuten hadde jeg problemer med synet. Dessuten var jeg kvalm.Virkelig kvalm."(s.86) - Men så skjedde det ting som gjorde tiltrekningen mot Mozart litt større etter hvert - blant annet fikk han oppleve Kirsten Flagstad, sammen resten av familien, i 1959. (Moren var sufflør i Operaen): "Jeg kunne ikke lenger si at jeg ikke likte Mozart. Jeg var overveldet av Mozart. Etter endelig å ha sett Tryllefløyten, kjentes det som om jeg kunne hele operaen utenat…..Da vi møttes utenfor sceneinngangen noen minutter senere, klemte vi hverandre, alle sammen. Det kjentes som om vi alle var kommet tilbake fra verdensrommet."(s.103) Og så litt senere er det Amalie Christie som blir et vendepunkt i Bjørnstads musiker-karriere - han beskriver hvordan hun på en dyktig pedagogisk måte begynner med teen og den gode samtalen - før veien går til spille-timen ved pianoet - og senere skildrer han sitt siste møte med henne: Det var etter at Til musikken hadde kommet ut, at jeg så henne for siste gang. Da var hun mange og nitti år……..Gleden i ansiktet hennes da hun så meg. Det vakre smilet. Det utforskende blikket. Chanel no.5. Jeg kunne ikke holde tårene tilbake. En bedre venn og lærermester hadde jeg aldri hatt." (s.382) Dette ble bare noen glimt inn i og strø-tanker rundt en anbefalelses-verdig "biografi" som viser oss Veien til Mozart samtidig med at vi leser om den store Mozarts barndom og vei til "toppen" - og hvordan forfatteren Ketil Bjørnstad også gikk sin vei til Mozart.......og så avrundes det hele der det begynte, i hotellrommet i Fredrikstad - der Bjørnstad forbereder seg på sin improvisasjon over Mozart - temaet til Elvira Madigan var sikkert med? Terningkast:5
Det var hyggelig å få boken fra forfatteren med hilsning inni - det var i etterkant. Jeg hadde lånt den først fra biblioteket - og omtalt den "uavhengig" - men det er så absolutt en av de bøkene jeg gjerne vil eie:
Det er Oktoberfest i Akam foto-forum - ett bilde hver dag - og da dette er en tid på høsten da jeg ofte tar frem denne noten på "The Last Rose of Summer" - litt melankolsk, litt trist, men slik føler man det ofte når en sommer er over - høsten kommer sigende med morgentåke, rim og en hage som går inn i dvale. (Min "Last Rose" er Bonica, en Floribunda fra Meilland 1985 - utrolig nok har jeg en gang tatt bilde av den på selveste julaften, i blomst, det var i 2006) Men tilbake til dagens litterære tekst: The Last Rose of Summer er egentlig et dikt av den irske poeten Thomas Moore - faktisk en venn av både Byron og Shelley. Moore skrev diktet i 1805 og senere, i 1813, komponerte Sir John Stevenson musikk til det - og gjorde det til en kjent og kjær melodi.
Thomas Moore 1779-1852
Flere kjente komponister har vært inspirert av denne:Ludwig van Beethoven brukte temaet i en komposisjon for fløyte og klaver , op . 105 - Felix Mendelssohn komponerte en Fantasia i E-dur , Op . 15 , basert på (1827). Friedrich von Flotow brukte sangen i operaen Martha - og utallige andre har vært inspirert av den. I moderne tid er kanskje Celtic Woman's bruk av sangen mest kjent (se video) Forfattere har også brukt hentydninger om sangen, f.eks Jules Vernes i The Vanished Diamond, James Joyce nevner den i Ulysses. Diktet og melodien er også brukt i utallige filmer (1955 Alec Guinness - The Ladykillers) og TV-serier. Hva handler så diktet om? Selvsagt er det symbolikk her, som i de fleste dikt - rosen i seg selv er et velbrukt symbol - på kvinner og på kjærlighet blant annet - So soon may I follow when friendships decay - .... - When true hearts lie withered and fond ones are flown - Oh who would inhabit this bleak world alone? -This bleak world alone Dette får kanskje tankene inn på vennskap som ødelegges, kjærlighet som dør - eller man mister en kjær venn, eller sin elskede - Og tristheten man føler når noen blir borte.....
Her er teksten: "The Last Rose Of Summer" 'Tis the last rose of summer left blooming alone All her lovely companions are faded and gone No flower of her kindred, no rosebud is nigh To reflect back her blushes and give sigh for sigh
I'll not leave thee, thou lone one, to pine on the stem Since the lovely are sleeping, go sleep thou with them Thus kindly I scatter thy leaves o'er the bed Where thy mates of the garden lie scentless and dead
So soon may I follow when friendships decay And from love's shining circle the gems drop away When true hearts lie withered and fond ones are flown Oh who would inhabit this bleak world alone? This bleak world alone
Etterord - 06.11.2017 - Austinrosen L. D. Braithwaite er også en av disse som blomstrer seg inn i vinteren - her står den i november 2017 og trosser sludd og snø:
Kolbein Falkeid er født i Haugesund i 1933 og debuterte i 1962 med diktsamlingen Gjennom et glass-skår. I mer enn førti år har han vært et sentralt navn i norsk lyrikk. Han er i dag en av våre mest respekterte og leste poeter, og diktene hans brukes i stadig nye sammenhenger.
Denne samlingen rommer hele hans lyriske forfatterskap, i alt 21 diktsamlinger. Den viser en dikter som hele veien stiller spørsmål og søker ny erkjennelse. Det er dikt med stor leserappell, og samtidig med en refleksjon og dybde som løfter perspektivet.
“Disse diktene er ekte. De er erfaring, dyrekjøpt erfaring, vekslet inn i poesiens valuta.”
(fra Lars Saabye Christensens forord)
Mine tanker om Samlede dikt av Kolbein Falkeid:
Jeg er blitt den lykkelige eier av denne diktsamlingen. Tenk å ha alle Falkeids 21 diktsamlinger i et tykt bind - gullkorn på hver side - dikt til alle stemninger og alle anledninger - en måte jeg stiftet bekjentskap med Falkeid på, var at en kollega ofte siterte et dikt av ham i mange sosiale sammenhenger, som innledning til et møte eller en sammenkomst.
Boken fikk jeg nylig fra NRK - jeg er takknemlig for denne:
Hilsen fra NRK-bok
Jeg deltok i en fotokonkurranse i september 2012 - med foto som skulle visualisere diktet Morgen: Det er morgen igjen, vesle håp og verden frotterer seg med nyvasket solskinn. Livets ansikt er aldri det samme selv om vi ser på det i all evighet.
Mitt bilde med dogg/regn-dråper i en avblomstret Geum assosierer jeg med å strekke seg inn i dagen, selv om man går mot slutten av sin livs-syklus. Som dråpene ser like ut, er de likevel forskjellige om man ser nærmere etter - "Livets ansikt er aldri det samme"-
Kolbein Falkeid er født i 1933 i Haugesund.. Hans første diktsamling ble gitt ut i 1962. Samlede dikt er fra hans 21 diktsamlinger. Den kom i 2003 til hans 70-års dag. Lars Saabye Christensen har gitt den et fint og treffende forord.
Få kan skrive så enkelt, men likevel dypt og treffende om det dagligdagse, om det å være menneske, om sorger og gleder, om lengsler og forstillelser - om å ta farvel....
"Vil ro langsomt og stille,
uendelig langsomt mot en lyttende kveld.
Vil stryke over sand og steiner.
Alt vil jeg stryke og la drikke av mine henders beger
fylt av farvel
takk og farvel - " (s.52, Samlede dikt, fra første diktsamling: Gjennom et glasskår 1962)
Han skriver så inntrengende vakkert om tap og sorg når man mister noen - I "Et rom står avlåst" er dette anskueliggjort - han mistet en kjær datter i 1988 - livet skal gå videre, man må kjempe seg tilbake til et "normalt" liv. Det avlåste rommet må låses opp av og til…man må kjenne på sorgen, man må tore å føle tomheten for der inne i det avlåste rommet er også minnene….
Et rom står avlåst
Jeg lengter etter deg.
Et rom står avlåst i kroppen min.
Alle tingene dine fins der og avtrykkene
av det korte livet ditt, flyktige
som skygger på snøen i måneskinnet.
Nøkkelen har jeg og går inn
med sekunders mellomrom. Jeg tar på alt
og taler uten ord med tomheten,
en kronisk lytter
Jeg lengter etter deg
også fordi du var likest meg. Uten deg
går jeg alene med vranglynnet mitt.
Alt som var fint i meg og nå falmer
bar du som en tidlig sommerdag, et flott
langtidsvarsel. Også lavtrykkene mine
langt vest i deg kunne hope seg opp.
Av og til
kolliderte vi og værlagene våre. Skybrudd
og solgangsbris tørnet sammen. Men oftest
hang dagene våre som enige
søskenperler på kjedet.
Lengter etter deg.
Verken vær eller dager løper mer.
Og tomheten svarer aldri.
Fra diktsamlinga “En annen sol”, 1989. Samlede dikt, s.502
Et annet dikt blant Falkeid-favorittene er det korte "Realistisk" fra diktsamlingen Gjenskinn (1971):
Det er dumt å tro for godt om folk.
Når de har skuffet deg lenge nok
forakter du dem.
Det er også dumt.
Du må se realistisk på tingene, sier legene.
Ta verden som den er.
Hva er den da?
(s.109, Samlede dikt)
Typisk Falkeid dette.....en undring over menneskene, over verden - hvordan finne ut av dette livet? Man bør kanskje ikke ha for store forventninger - ikke være idealister? For hvordan går det med "Idealistene":
Idealistene
burde holde seg for seg selv.
Ikke for folkets
men for sin egen helbreds skyld.
De fleste dør jo
av galopperende skuffelse.
(s.111, Samlede dikt, fra Diktsamlingen Gjenskinn 1971)
Om noen av Falkeids dikt kan oppleves triste, melankolske, med alvorlig innhold, så oppveies dette av mange livsbejaende dikt - det er liksom bare å brette opp ermene og gå løs på livet med "spettet i arrete hverdager":
Eksistensialismen syder gjennom de fleste Falkeid-diktene, det menneskene har felles er ikke bare å gå gjennom et liv i gode og onde dager - døden er like mye del av vårt liv som livet selv, og den som når dit, har greid seg gjennom et liv - og de greide også å møte døden - alle har den veien å gå - en trøst i det kanskje?
I diktsamling 21 fra 2003, "Vind, eple" er fokuset på dette å nærme seg slutten av livet. (Aftenposten: Den gamle mannen og døden) - så mange andre har gått foran den veien - "
De klarte det" (s.692-696, Samlede dikt, fra diktsamlingen Vind, Eple, 2003)
Siste verset fra dette lange innholdsrike diktet:
Fordi jeg vet:
De har gått foran meg.
De har levd som meg,
hostet som meg
elsket som meg,
hatet og spyttet som meg.
Levd som meg.
Og gått bort,
inn i det uforståelige på andre siden av håndbaken,
på andre siden av det eneste
jeg tror jeg kjenner:
Livet.
Som jeg likevel slett ikke forstår,
men forsøker å forstå
bakover"
(De klarte det - Samlede dikt s.696)
Å lese Kolbein Falkeids dikt
er gjenkjennelse for de fleste av oss - vi kan nikke og si "ja, nettopp
slik er det…." Falkeid når ut til de fleste - ordene hans gir mening.
Det gjør også de sterke metaforene hans som går igjen i mange av diktene
....jeg fascineres ofte av hans gjentatte bruk av de
"livs-assosierende" metaforene som "Reise", Spindelvev", og "Båt på
havet"
"Å bevare ungdommens evne til undring er fundamentalt for en dikter.
Drivkraften er å lese, å søke etter sannhet, og samtidig vite at man
ingen ting vet"…sier Kolbein Falkeid..kloke ord.
Falkeid har inspirert mange musikere og andre forfattere - Ketil Bjørnstad og Falkeid har utgitt et album - Solskinnsdypet i 2004 - musikk og dikt i skjønn forening.
Tir n'a Noir er også en Falkeid-tekst som Vamp har satt musikk til:
Det er ikke lett å plukke ut noen få smakebiter av de hundredevis av diktene i Falkeids Samlede dikt... dette er ikke en bok man leser fra perm til perm i en jafs - dette er en "ligge-på-nattbordet-bok", den skal nytes i årene som kommer - i små intime undrings- og gledes-stunder; man får mange tanker etter å ha lest et dikt av Kolbein Falkeid.
Skal man "terningkaste" Samlede dikt av Kolbein Falkeid, lander nok terningen på : 6 Her er en video av Falkeid fra NRK:
Jeg har hovedfag i engelsk, med vekt på amerikansk litteratur. - Også historie, samfunnskunnskap og psykologi i fagkretsen - Undervisning av unge mennesker har vært mitt yrke i mange år.
Dette er et fritt og uavhengig nettsted, basert på egen leseglede - og på egne tanker om bok. Dette er en ubetalt "hobby" og det meste av det jeg omtaler er lånt på biblioteket.
Jeg vil gjerne ha motforestillinger til og diskusjon rundt mine bok-tanker - jeg setter stor pris på en kommentar når du besøker en blogg-post.
Marcel Proust var født i Auteuil i 1871. Allerede i 20-års-alderen var han en “utartende” sosietets person som titt besøkte de fashonable Paris-salongene. Etter 1899 , plaget av kronisk astma, sorg over foreldrene som var borte, og skuffelse over menneskeheten, trakk han seg tilbake fra verden - sov om dagen - arbeidet om natten, skrev en mengde brever, og viet seg til sitt store 12-binds livsverk: På sporet av den tapte tid. Han døde i 1922 før de siste tre bindene var publisert.
Posts
.png)
