Det er 16 år siden Carl Frode Tillers Skråninga ble lansert
i 2001, en sterk debut som vakte oppsikt – og enda mer oppsikt og oppmerksomhet
fikk forfatteren med trilogien Innsirkling – som kom ut over en 7-års-periode:
Innsirkling I i 2007 og Innsirkling II i 2010 og den siste, Innsirkling III i
2014.
Allerede Innsirkling I fikk strålende kritikker både i Norge
og i andre land – og priser har det vært flere av for denne trilogien.
Her hjemme ble han sågar sammenlignet både med Ibsen og
Bergmann – Innsirklings-bøkene gikk dypt inn i menneskesinnet og vi ble
besnæret av Tillers skildringer av psykologiske irrganger han malte frem i ord
hos persongalleriet sitt. Et lite tilbakeblikk:
Dette er et utdrag fra et referat i bloggen min av 16.mars 2011 - om litteraturfestivalen i Stavanger september 2010 Her er den opprinnelige bloggposten Carl Frode Tiller i samtale med Karin Haugen, om Innsirkling II: Tillers Innsirkling-romaner var selvskrevne på en Litteratur-festival med mottoet Hukommelse. (Kapittel 10 - Stavanger internasjonale festival for litteratur og ytringsfrihet - September 2010) Her ble mange sentrale temaer berørt: Eksistensialisme, et bygde-samfunns verdier i relasjon til mannsroller, macho-verdier og kvinnerollen - forstillelse og rollespill og ikke minst identitets-problematikk. Karin Haugen stilte de riktige spørsmålene og Tiller fikk sagt mye vesentlig om intensjonen med sin roman - han har lagt vekt på konflikter mellom mennesker som en drivende kraft for handlings-forløpet. Det ligger mye dyp, menneskelig, "dyster" psykologi i Tillers romaner, dette gjelder både Skråninga og Innsirkling-trilogien. Det er personer på leting etter seg selv, usikre personer som dekker over sin usikkerhet ved stadig å komme med stikk til andre for å fremheve seg selv. "Hovedpersonen" David binder det hele sammen ved at persongalleriet skriver brev til han for at han skal hjelpes til å huske hvem han er...men det er like mye "de andre" i romanen som finner ut av hvem de er, som avslører seg selv gjennom brevene til David; slik virker David som en katalysator for andre til å "finne seg selv". Innsirkling II, i likhet med den første i serien, er en fascinerende psykologisk spenningsroman. Fortsettelsen kom i Innsirkling III: Jeg var på boklansering av den - Litterær salong med Carl Frode Tiller i samtale med Stian Wallum i september 2014 Og suksessen fortsetter med romanen Begynnelser i 2017 - Den fikk sin velfortjente lansering 18.09.2017 i Litteraturhuset – en fullsatt sal - Litteraturforsker Siv Gøril Brandtzæg stilte kloke og utfordrende spørsmål til forfatteren og Carl Frode Tiller ga utdypende og interessante svar – jeg hadde lest romanen på forhånd (var nesten helt ferdig), men denne samtalen i Litteraturhuset ga meg mange aha-opplevelser og enda mer innsikt i denne spennende, men faktisk ”utfordrende” romanen som Begynnelser er – tror dette må være det beste Tiller har skrevet, og det sier mye – for alle hans bøker er gode. Her er noen bildeglimt fra lanseringen:
Gjennom samtalen fikk vi innblikk i hvordan Tiller har arbeidet med romanen - den er jo litt av et eksperiment - begynnelsen er romanens slutt og vi går gjennom Terjes, hovedpersonens liv fra "slutten" og til begynnelsen - Og "Begynnelser" hva er nå det? Et forsøk på å finne ut hvordan Terje ble slik han ble? Eller kanskje også i den større sammenheng - livet på jorden, begynnelsen til artenes opprinnelse, evolusjon og utryddelse av arter og miljøvern? - Jøss! Dette er stort, dette er sammensatt, dette er komplisert og utrolig spennende. Tiller fortalte om sin research når det gjaldt det store innslag av miljø og fauna, flora i romanen - og hvordan så å si "bordet fanget" mens han arbeidet med dette. - Det er mye alvor i denne romanen - likevel, samtalen var fylt av mye humor og fremkalte latter hos publikum - Det var utrolig mye interessant Brandtzæg fikk Carl Frode Tiller til å "avsløre" for oss tilhørere - stor takk for det - både til forfatter og intervjuer. Nå skal jeg ikke si mer om denne romanen, for jeg regner med å gi den full oppmerksomhet i en egen omtale i bloggen min - Men jeg skal ikke holde hemmelig - fra meg får den uten tvil Terningkast:6
Interessant Litterær Salong i kveld - Første gang jeg opplevde Carl Frode Tiller snakke om sine Innsirkling romaner var i september 2010 på Kapittel, Litteraturfestival i Stavanger - i samtale med Karin Haugen. Tillers Innsirkling-romaner var selvskrevne på denne Litteratur-festivalen som hadde mottoet Hukommelse som tema. Under den samtalen ble mange sentrale temaer berørt: Eksistensialisme, et bygde-samfunns verdier i relasjon til mannsroller, macho-verdier og kvinnerollen - forstillelse og rollespill og ikke minst identitets-problematikk. Karin Haugen stilte de riktige spørsmålene og Tiller fikk sagt mye vesentlig om intensjonen med sin roman - han har lagt vekt på konflikter mellom mennesker som en drivende kraft for handlings-forløpet. Det ligger mye dyp, menneskelig, "dyster" psykologi i Tillers romaner, dette gjelder både Skråninga og Innsirkling I og II. Det er personer på leting etter seg selv, usikre personer som dekker over sin usikkerhet ved stadig å komme med stikk til andre for å fremheve seg selv. "Hovedpersonen" David binder det hele sammen ved at persongalleriet skriver brev til han for at han skal hjelpes til å huske hvem han er...men det er like mye "de andre" i romanen som finner ut av hvem de er, som avslører seg selv gjennom brevene til David; slik virker David som en katalysator for andre til å "finne seg selv". Innsirkling II, i likhet med den første i serien, er en fascinerende psykologisk spenningsroman. - Og gjett om jeg har sett frem til fortsettelsen i Innsirkling III I kveld fikk jeg anledning til å være på Litterær salong på Trondheim Hovedbibliotek med Carl-Frode Tiller i samtale med Stian Wallum om Innsirkling 3:
Wallum (Kulturredaktør i Adresseavisen) stilte så absolutt de rette spørsmålene som fikk Tiller til å gi høyst interessante svar - det har forundret meg flere ganger at Tiller i intervjuer og samtaler har en utrolig fin form for humor, og slike samtaler får et helt annet preg enn den dystre stemningen som preger handling og persongalleri i Innsirkling-serien. Her ble mye klargjort og nøstet opp - men kveldens "salong-prat" gjorde meg bare enda mer nysgjerrig på romanen som jeg nå har anskaffet men ikke begynt på enda. Jeg er imponert over den psykologiske innsikt Tiller viser i sine romaner, og det interessante persongalleriet han formidler på en realistisk måte. Samtalen i kveld ga oss innblikk i måten han arbeider med sine romaner på og hvordan hovedpersonen Davids identitets-søken kom inn i et nytt spor i denne siste romanen - skal ikke avsløre på hvilken måte……… Carl Frode Tiller har uten tvil befestet sin stilling som en vesentlig forfatter i vår tid. De fire romanene hans (Skråninga og Innsirkling I-II-III) har så langt jeg har sett fått udelt positiv omtale….
Litt om de arrangementene jeg var på fredag 24. og lørdag 25.september.
Litterær lunsj med Tove Nilsens roman Nede i himmelen finnes her. Litt om Mikhail Sjiskin og Venushår her.
Kortversjon av Carl Frode Tiller i samtale med Karin Haugen, om Innsirkling II: Jeg vil omtale denne romanen i eget blogg-innlegg. Tillers Innsirkling-romaner var selvskrevne på en Litteratur-festival med mottoet Hukommelse.
Her ble mange sentrale temaer berørt: Eksistensialisme, et bygde-samfunns verdier i relasjon til mannsroller, macho-verdier og kvinnerollen - forstillelse og rollespill og ikke minst identitets-problematikk. Karin Haugen stilte de riktige spørsmålene og Tiller fikk sagt mye vesentlig om intensjonen med sin roman - han har lagt vekt på konflikter mellom mennesker som en drivende kraft for handlings-forløpet. Det ligger mye dyp, menneskelig, "dyster" psykologi i Tillers romaner, dette gjelder både Skråninga og Innsirkling I og II. Det er personer på leting etter seg selv, usikre personer som dekker over sin usikkerhet ved stadig å komme med stikk til andre for å fremheve seg selv. "Hovedpersonen" David binder det hele sammen ved at persongalleriet skriver brev til han for at han skal hjelpes til å huske hvem han er...men det er like mye "de andre" i romanen som finner ut av hvem de er, som avslører seg selv gjennom brevene til David; slik virker David som en katalysator for andre til å "finne seg selv". Innsirkling II, i likhet med den første i serien, er en fascinerende psykologisk spenningsroman. Her ser vi frem til en fortsettelse....
Lørdag 25.september fortsatte en stund til på Breitorget. Klokken 14 fortsatte det med dikt der. Her presenterte Pedro Carmona-Alvarez og Gunnar Wærness sin storslagne diktantologi: Verden finnes ikke på kartet. Her fikk de i hvert fall vist at verden finnes i poesi. Denne diktsamlingen er en nyvinning i genren synes jeg...Noen av poetene var kjente...som for eksempel Wole Soyinka, men for meg ble det også møte med mange nye, spennende, modernistiske diktere fra eksotiske strøk...dette vekket min nysgjerrighet..diktning med kritisk søkelys på vår samtid. Her er det lesestoff til ettertanke og fordypning.
Kult.kafeen var neste stasjon på denne program-spekkede lørdagen. Her var det Kritikersalong med temaet Litteratur og kollektiv hukommelse. Samtalepartnerne til Marit Eikemo var Henrik H. Langeland, Tor Eystein Øverås og Selma Lønning Aarø.
Øverås startet med fokus på det norske som en kollektivt erfaringsramme for norske forfattere, da reflektert gjennom avis-mediet; Lønning Aarø nevnte dette at man husker det man ønsker å huske, og slik kan noe av det man skriver fremstå som løgn for andre. Langeland nevnte trender i det man husker, og gjenkjennelse som en viktig faktor i den kollektive hukommelsen... og dette med en forfatters ansvar for å fremkalle den rette hukommelse, å skrive mest mulig "riktig, sannferdig" Spørsmålet om hvem som definerer den kollektive hukommelsen ble også berørt. Er det forfatterne? Eller er det kritikerne? Man kunne også enes om at "gjenkjennelses-effekten" er et viktig element i leseprosessen...viktig å skape en slik effekt hos leserne....
Siste arrangementet på denne kultur-rike lørdagen var møtet med en irsk personlighet: Patrick Maguire i samtale med Annette Groth fra NRK. Boken hans, "My Father's Watch", og den terapi det hadde vært for han å skrive denne, å se tilbake på noe som brått endret hans liv for alltid - ble et sterkt møte med temaet "Hukommelse" på denne litteratur-festivalen.
I samtalen med Annette Groth fortalte Maguire hvordan livet hans ble fullstendig endret og ødelagt da han i 1974 som 14-åring ble sendt i fengsel, - familien ble straffet som medskyldige i IRA Guildford bombingen, hvor fem mennesker ble drept. Familien ble kjent som "The Maguire Seven" mens de i 20 år arbeidet for å bevise sine uskyld.
"In his working-class family he lived a happy life in a loving home - then suddenly his childhood stopped," sier han. Han forstod ikke hvorfor dette skjedde, hvorfor han ble kastet i fengsel, begge foreldrene og hans bror ble alle kastet i fengsel. Han ble urettmessig dømt for å ha laget "explosives." I fire år satt han i fengsel, foreldrene ble der ti år lengre. Han ble stadig banket opp av politiet, han ble en sint og følelsesløs ung mann...det som kom etter fengselsoppholdet var verre enn selve fengslingen, sier han. Han greide ikke å bli del av familieenheten slik foreldrene , broren og søsteren stod solidarisk sammen, Patrick "stayed a loner", og det smerter å snakke om det i dag. Patrick forteller at det å ha fått tre barn, en datter og to sønner har greid å slå hull på skallet hans. I to år skrev han alene på denne romanen, og så kom sammen-bruddet, livet ble hardt, bestod av cocaine og brandy, sier han. I 1991 fikk han en liten oppreisning, det hjalp ikke stort...han hadde ventet i 20 år på å høre at han var urettmessig fengslet. Denne tragiske begivenheten i hans liv har blitt en del av hans personlighet, han kan ikke "legge det til side". I seks måneder har han også forsøkt å gå i terapi for å få skikk på livet sitt, og bok-skrivingen har hjulpet noe, livet har bedret seg en del. Han har også fått en "apology" fra Tony Blair, forteller han - Blair skrev i boken hans: "Sorry it took so long."
Tittelen på boken - My Father's Watch - står som et symbol på det som holdt han oppe i disse årene, klokken til hans far som han ofte fikk lov til å trekke opp som barn, og som faren fikk gitt han i fengsels-cellen.
Litteraturfestival: Alle postene Del V er siste blogg-posten om Kapittel 10. Det skjedde mye denne siste dagen min på Litteratur-festivalen, og derfor ble denne delen et maraton-langt referat . Mulig jeg burde ha delt det opp i flere....men det får stå slik nå....kanskje det blir nye blogg-poster med Kapittel 11 til høsten. Jeg håper å delta da også.....
Jeg har hovedfag i engelsk, med vekt på amerikansk litteratur. - Også historie, samfunnskunnskap og psykologi i fagkretsen - Undervisning av unge mennesker har vært mitt yrke i mange år.
Dette er et fritt og uavhengig nettsted, basert på egen leseglede - og på egne tanker om bok. Dette er en ubetalt "hobby" og det meste av det jeg omtaler er lånt på biblioteket.
Jeg vil gjerne ha motforestillinger til og diskusjon rundt mine bok-tanker - jeg setter stor pris på en kommentar når du besøker en blogg-post.
Marcel Proust var født i Auteuil i 1871. Allerede i 20-års-alderen var han en “utartende” sosietets person som titt besøkte de fashonable Paris-salongene. Etter 1899 , plaget av kronisk astma, sorg over foreldrene som var borte, og skuffelse over menneskeheten, trakk han seg tilbake fra verden - sov om dagen - arbeidet om natten, skrev en mengde brever, og viet seg til sitt store 12-binds livsverk: På sporet av den tapte tid. Han døde i 1922 før de siste tre bindene var publisert.
Posts
.png)
