Tanker om bok - Edvard Hoem: Felemakaren

 

Man går visst aldri lei av disse slektsromanene til Edvard Hoem - Det har blitt mange av dem nå. Jeg har lest de fleste og konkluderer med at Hoem er en forfatter man ikke går lei av - kanskje er det hans muntlige fortellerstil som gjør det, og det at han levendegjør  vanlige mennesker som det er lett å kjenne seg igjen i.
Tittel: Felemakaren
Forfatter: Edvard Hoem
Forlag: Forlaget Oktober
Målform: Nynorsk
Spilletid: 9:43:05
Først utgitt: 04.12.2020
ISBN Lydfil: 9788242182432
Innleser: Edvard Hoem
Lest i desember 2020 - Jeg brukte lese-eksemplar fra forlaget og lydfil fra LBF

Om forfatteren:

Edvard Hoem er født 10.03.1949 – og i forbindelse med hans 70-årsdag laget NRK et portrett av han - jeg fotograferte min TV skjerm:

Edvard Hoem (f.1949)er en allsidig forfatter, men vi kjenner han vel mest for sin familie-krønike om Nesjeslekta fra Romsdalen og ellers romaner fra hjembygden hans og familien hans. Salmediktning, drama og gjendiktning av Shakespeare har han også befattet seg med. I tillegg kommer den storslagne biografien om Bjørnstjerne Bjørnson i fire bind. Her litt mer om forfatteren: Leksikon - Wikipedia
Om Felemakaren fra forlagets side.

Mine tanker om Felemakaren:

Jeg føler at jeg har blitt ganske godt kjent med slekten til Edvard Hoem gjennom slektskrøniken hans - jeg har ikke gått glipp av en eneste en av disse bøkene. Det har vært inspirerende for en som driver litt slektsforskning selv på amatørbasis.

Mye av innholdet i Hoems romaner bygger på virkelighet i tid, sted og hendelser – forfatteren har gjort grundige undersøkelser – men selvsagt er mye basert på diktning også. Og her er Edvard Hoem virkelig god. Imponerende hvordan han har gitt tanker, handlinger og liv til disse forfedrene sine – de står levende fram for oss lesere - selv om det er privat og personlig, så blir vi veldig interessert i disse karakterene han har skapt gjennom virkelighet og diktning.

Historien om felemakeren Lars er vemodig og trist, på samme tid som den er livsbejaende og positiv – spesielt gripes vi av at Lars går i 50 år uten å kunne forsones med broren. (Selv om han ikke blir tiltalt og dømt, så ligger mistanken over broren Pe når en tjenestejente forsvinner, hun skal ha barn med Pe, men han har ingen tanke om å gifte seg med henne - Pe blir ikke tilgitt hverken av bygdefolket eller sin egen bror Lars).

Krig og fangenskap først på 1800-tallet fører til et møte med en fransk felebygger – og slik starter ”karrieren” hans som felemaker i Kristiansund – livet blir ganske godt med 25 år med Gunnhild og en flokk med døtre. Dette er en utrolig historie bygd på mennesker og hendelser fra Hoems egen familie og lokalmiljø – (Felemakeren Lars Olsen Hoem 1782–1852)  innhyllet i forfatterens tanker og fantasier slik at menneskene i romanen blir levende for oss – og tidsepoken og bygdemiljøet blir visualisert for leserne – dette er noe Edvard Hoem er ekspert på. Der Hoem ikke finner svar i sine undersøkelser, bruker han sin guddommelige evne til å dikte, og det gjør han slik at vi ikke tviler på at karakterene hans har levd, og at livene deres var nettopp slik han skildrer.

Fakta om hovedpersonen i Felemakaren var navnet Lars, at han ble felemaker, at han hadde tjent i militæret under det romsdalske kompani - at det hadde vært en lang og vanskelig vandring for soldatene som skulle delta i det grusomme slaget på Københavns red i 1801.
Hoem riktig boltrer seg i historiske begivenheter rundt denne tiden, både nordisk og internasjonalt – blokade og kornmangel. Videre følger vi Lars som sjømann på en skute som skal hente korn i Arkhangelsk, da blir han tatt til fange av engelskmenn - og nå er han fange nummer 1631 Lars Olsen Hoem i fem år – og da var det at Lars lærte faget sitt og ble felemaker – læremesteren var i Edvard Hoems dikterfantasi en franskmann som het Jean - ikke bare lærte han å bygge de smekreste feler - fioliner - av denne Jean, men han fikk også en hemmelighet av han: oppskriften på en fantastisk ferniss til å stryke over felene med. 

Konklusjon: 

Romanen Felemakaren er en fin blanding av romantikk og realisme - mange vil kanskje mene at romanen noen ganger får litt slagside med vel mye bonde-romantikk og med et innhold som bare vil ha spesiell interesse for Hoems egen slekt - Men her er det nok veldig mye av allmenn interesse også. Vi får et innblikk i levevis, arbeid og slit på 1800-tallet, i fattigdom og religiøs vekkelse - i menneskers livssyklus fra vogge til grav, vi ser mot og mismot, kjærlighet og familiesamhold i kontrast til familie-konflikter og uvennskap.
Sentimentalt og stereotypt vil kanskje noen lesere si, men egentlig angår det oss alle - vi lever oss inn i karakterenes gjøren og laden, deres relasjoner, deres strev og bekymring, deres kjærlighetsliv, lengsler og drømmer, sorger og plager, smerter, sykdom og død - ja, kort sagt alt det som inngår i levd liv. Musikken, fela og mannen Lars - gjør denne romanen spennende, levende og spesiell. Anbefales
Terningkast:5

 

Mine omtaler av Hoems slektskrønike:

1. Slåttekar i himmelen 

2. Bror din på prærien

3. Land ingen har sett 

4. Liv andre har levd  

5. Jordmor på jorda - Huset under Blåhammaren 

6. Felemakaren 

Tanker om bok - Tove Nilsen: Den eneste broren

 

Vakker skildring av den eneste broren Leif sin oppvekst i Trondheim i tiden rundt andre verdenskrig. Livet er fullt av drømmer og håp og forventninger - men tiden er usikker - det fikk Leif erfare....

Tittel: Den eneste broren
Forfatter: Tove Nilsen
Produsert av: Forlaget Oktober
Målform: Bokmål
Spilletid: 7:33:53
Først utgitt: 25.09.2020
ISBN Lydfil: 9788242185518
Innleser: Ingrid Vollan
Jeg brukte lydfil fra LBF og papirutgaven fra Oktober forlag

Om forfatteren:

Tove Nilsen på Stavanger Litteraturfestival - Foto:RandiAa©

Om forfatteren i Store Norske Leksikon

Mine tanker om den eneste broren:

Jeg har fulgt det meste av Tove Nilsens forfatterskap fra debuten på 1970-tallet og gjennombruddet med Skyskraperengler til denne siste Den eneste broren. Den romanen jeg hittil har likt best er faktisk Sommer 2005 (utgitt i 2006 – om forholdet til moren i en tid med en vanskelig skilsmisseprosess)

Jeg syntes vi ble godt kjent med denne eneste broren i søskenflokken gjennom denne fine, varme og kjærlige skildringen av han og familien i tiden rundt andre verdenskrig - for meg var det et ekstra pluss at handlingen foregår i hjembyen min, Trondheim. Og i lydbok-utgaven får vi mange fine innslag med trønderdialekten, og særegenheter i trønderkulturen. Boken ble bare bedre etter hvert som handlingen skred frem - og vekslingen mellom 1940-tallet og nåtid fungerte godt. Identitets-søken i ungdomstiden – og andre verdenskrig, med soldater og rasjonering blir et bakteppe som ikke utmales unødig.

Romanen har en lys tone, til tross for at vi hele tiden fornemmer at krigen tar drømmene fra mennesker. Slik også for Leif Jacobsen, en livlig og kvikk gutt, beundret av søstrene sine, moren og mormoren – og forholdet til faren var også fint skildret, de gangene de hadde anledning til å være sammen – som sjømann var faren borte fra hjemmet i lengre perioder.

Leif følger vi gjennom forelskelse og hyppige besøk til byens bibliotek – han likte bøker, men han likte også den unge bibliotekaren, stolt er han også over sin første virkelige jobb som sykkelreparatør. Men i 1942 tar livet en annen retning for Leif – han er 19 år nå. Her skal ikke røpes for mange detaljer.
Men i årene før 1942 er livet bare fryd og gammen – nesten da, litt trangt er det hjemme i søskenflokken, og en annen bror, eller halvbror, har han visst også – Nidarosdomen står sentralt i livet hans, her kan han ta tilflukt av og til når han vil ha fred fra søskenflokken, eller tenke ”store” tanker.
Vi følger han også i full fart på sykkel, rundt omkring i den fine byen, eller langs Nidelven og over bruene.
Tove Nilsen har prøvd å gjenskape en bit av sin familiehistorie – en bit som har vært litt mystisk og uklar.  Hun har brukt de kildene som har vært tilgjengelige og knyttet det hele til dokumentert virkelighet – denne onkelen som døde tidlig, har ikke blitt snakket særlig om i familien, der realitetene mangler, har hun brukt sine dikteriske evner – onkelen har kanskje vært tiet om fordi tapet var stort, og han står som en fin representant for mange av de unge livene som ikke fikk sine drømmer oppfylt på grunn av krigens brutalitet. Hva som egentlig var årsaken til at onkel Leif endte sitt liv i flukt (fra hva), er et åpent spørsmål – søsteren Liv (Tove Nilsens mor) nevnte en eneste gang noe om sabotasje mot et tysk våpenlager.
Denne romanen blir som flere av Tove Nilsens romaner en oppvekstroman – og gutten Leif blir en levende karakter for leseren – en positiv ungdom på søken etter vennskap, kjærlighet og identitet – men så ender det hele i kald snø i svenske fjelltrakter – leseren blir tidlig i romanen forespeilet dette.
Selv om Tove Nilsen lar oss følge gutten  (onkelen) Leif sitt liv bare noen få år i slutten av ten-årene, har hun greid å skildre han så levende og fengslende at jeg faktisk tar han med meg i tankene lenge etter at boken er lest.
Anbefaler romanen på det varmeste.
Terningkast: 5
Tove Nilsen forteller om romanen:

Tove Nilsen leser fra romanen:

Min omtale av Tove Nilsen: Nede i himmelen  

Min omtale av Tove Nilsen: Konge i snø

Min omtale av Tove Nilsen: Himmelske tilstander 

Min omtale av Tove Nilsen: Den eneste broren 

 

Tanker om bok - Thorvald Steen: Det siste fotografiet

Thorvald Steen skriver intenst og medrivende – Fiksjon eller virkelighet? Han deler sin livs-historie med leserne. Vi kan ikke unngå å bli berørt.  Her kommer en videre "utdyping" av Det hvite badehuset"
Tittel: Det siste fotografiet
Forfatter: Thorvald Steen
Forlag: Oktober
Språk: Bokmål
Utgitt: 2019
Antall sider: 150
Sjanger: Biografisk
ISBN9788249520152
Jeg brukte lesereksemplar fra forlaget og lydfil ISBN9788242182364 fra LBF, innlest av Øystein Røger. Boken ble lest og lyttet i januar 2020.

Thorvald Steen - foto fra forlagets side - fotograf Trine Hisdal

Om forfatteren:

Thorvald Steen er født i 1954 og debuterte som forfatter i 1983 – han har et utrolig rikt og variert forfatterskap med blant annet romaner, skuespill, dikt, noveller, barnebøker  - og han har også gjort seg internasjonalt bemerket. Han har mottatt flere priser og forfatterskapet hans har fått rosende omtaler både i hjemlandet og i andre land. I flere år var han også formann i Den norske forfatterforeningen.
 Jeg ble ikke nærmere bekjent med dette forfatterskapet før i 2017, da jeg leste Det hvite badehuset. (Og da en slags oppfølger kom i 2019 – Det siste fotografiet – var det så absolutt en bok jeg måtte lese – begge bøkene gjorde et dypt inntrykk på meg, ikke bare på grunn av et alvorlig tema i hver av bøkene, men også fordi han skriver så intenst og medrivende )
Mer om forfatteren i Wikipedia og leksikon. Videoklipp om Det siste fotografiet.
Bøker av Thorvald Steen som Oktober har gitt ut, og flere av dem finnes i lyd hos LBF:
2002    Den lille hesten (roman)
2003    Fra Reykholt til Bosporus (essay)
2004    Kamelskyer (roman)
2006    Vekten av snøkrystaller (roman)
2008    Det lengste svevet (roman)
2010    Ørkenstormer (skuespill)
2010    Løvehjerte
2012    Balanse
2013    Nidaros
2014    Den besværlige historien
2015    Det usynlige biblioteket
2017    Det hvite badehuset
2019    Det siste fotografiet

Mine tanker om Det siste fotografiet:

Bokens bakside-cover gir oss en god introduksjon

Mye av det samme gjelder for denne romanen som for den forrige - Det hvite badehuset. Så derfor blir denne omtalen ganske kort - i fortsettelsen her øver han et enda større press på sin mor, hun er ganske syk nå, og han skjønner at tiden er knapp - han må få "tilståelsen" ut av henne: hvordan var det med hennes far (hovedpersonens morfar) og morens bror Frode - hva er sannheten, hvorfor var ikke de en del av familien da han vokste opp?
Samtidig fører han en annen kamp mot muskelsykdommen som blir mer og mer alvorlig - han tvinger seg selv til å overbevise legen om at han kan greie seg, og fortsatt stå på beina et øyeblikk om det er nødvendig - men den kampen blir vanskeligere og vanskeligere. Han har truselen hengende over seg fra legen om at han må på institusjon om han ikke greier å stå på sine egne ben et øyeblikk.
Og hvordan går så tidskampen om morens beretning eller tilståelse? Det er et thrillermoment som ikke skal avsløres her. Men som forfatteren selv har gitt uttrykk for, blir det et oppgjør med sorterings-samfunnet. Romanen har et sterkt fokus på dette med å fri seg fra skammen over å være født slik -  Thorvald Steen legger vekt på å sette en stopper for  fortielsen i familien basert på skam -  personene som hadde blitt ikke-personer i historien (hans morfar og onkel)  vil han gi en plass i familie-historien, de bør ikke stemples som ”fylliker” eller ”syfilis-vrak”.
Denne gripende, personlige historien om tragedien i Steens egen familie, ble på  ingen måte historien om en som lar seg knekke av sykdom, skam og motgang - tvert i mot blir det historien om det å stå frem og seire over skammen og fordommene. I den forrige romanen – Det hvite badehuset – fortelles det om tilfeldigheten, en telefon fra en ”ukjent" kusine, som førte til at hovedpersonen kom på sporet av sine "bortgjemte" familiemedlemmer – nysgjerrigheten er vekket - han vil prøve å forstå hvorfor dette ble skjult - den som kan hjelpe han å forstå er den kreftsyke moren, og vil hun rekke det før hun går bort?
De korte samtalene han får til med moren etter hvert, blir intense og utmattende både for moren og sønnen. Det  er spesielt viktig for hovedpersonen å bli kjent med denne familie-historien nå da hans datter har arvet sykdommen og skal ha barn - et viktig dilemma bringes på banen: Vil datteren fortsatt gjennomføre et svangerskap når hun vet risikoen med arvelighet?
På siden av de viktige hovedtemaer (skam, fortielser, hemmelighold, annerledeshet), fascineres vi også over relasjonen mor – sønn, her utspilles en kamp mellom to sterke personligheter, en kamp som hovedsaklig bunner i generasjons-forskjeller og  synet på åpenhet. Trass i sterke motsetninger og ”maktkamp” her, føler man aldri at hovedpersonen opptrer respektløst overfor moren - selv ikke når han nådeløst presser henne på slutten av livet til en åpenhet hun aldri har vist tidligere. På meg virket dette nesten som moren ga en slags ”confession” på slutten av livet, og at det ble en lettelse for henne å få det frem i lyset. Forfatteren forteller selv om boken:  

Konklusjon: De to romanene Det hvite badehuset og Det siste fotografiet bør sees i sammenheng - et stort poeng ved bøkene er at de gir leserne innsyn og innsikt i viktige menneskelige og samfunns-relaterte problemer: Hva medfører "sorterings-samfunnet" for de som blir berørt av det, og hvordan bør samfunnet revurdere visse holdninger når det gjelder "annerledeshet" - Thorvald Steen gir et viktig bidrag til denne debatten.

Terningkast:5

Se også min omtale av:
Det hvite badehuset
Det siste fotografiet

 

 

Tanker om bok - Thorvald Steen: Det hvite badehuset

Thorvald Steen skriver intenst og medrivende – fiksjon eller virkelighet? Han deler sin livs-historie med leserne. Vi kan ikke unngå å bli berørt.
Tittel: Det hvite badehuset
Forfatter: Thorvald Steen
Forlag: Oktober
Språk: Bokmål
Utgitt: 2017
Antall sider: 178
Sjanger: Biografisk
ISBN9788249516902
Jeg brukte lesereksemplar fra forlaget og lydbok lånt på biblioteket ISBN978824217396-6, innlest av Øystein Røger, jeg leste denne i 2017.

Thorvald Steen - foto fra forlagets side - fotograf Trine Hisdal

Om forfatteren:

Thorvald Steen er født i 1954 og debuterte som forfatter i 1983 – han har et utrolig rikt og variert forfatterskap med blant annet romaner, skuespill, dikt, noveller, barnebøker  - og han har også gjort seg internasjonalt bemerket. Han har mottatt flere priser og forfatterskapet hans har fått rosende omtaler både i hjemlandet og i andre land. I flere år var han også formann i Den norske forfatterforeningen.
 Jeg ble ikke nærmere bekjent med dette forfatterskapet før i 2017, da jeg leste Det hvite badehuset. (Og da en slags oppfølger kom i 2019 – Det siste fotografiet – var det så absolutt en bok jeg måtte lese – begge bøkene gjorde et dypt inntrykk på meg, ikke bare på grunn av et alvorlig tema i hver av bøkene, men også fordi han skriver så intenst og medrivende )
Mer om forfatteren i Wikipedia og leksikon. Thorvald Steen hos Brenner  og hos Torp)
Bøker av Thorvald Steen som Oktober har gitt ut, og flere av dem finnes i lyd hos LBF:
2002    Den lille hesten (roman)
2003    Fra Reykholt til Bosporus (essay)
2004    Kamelskyer (roman)
2006    Vekten av snøkrystaller (roman)
2008    Det lengste svevet (roman)
2010    Ørkenstormer (skuespill)
2010    Løvehjerte
2012    Balanse
2013    Nidaros
2014    Den besværlige historien
2015    Det usynlige biblioteket
2017    Det hvite badehuset
2019    Det siste fotografiet 

Bokens bakside-cover gir oss et innblikk i romanens handling:
"Jeg har tatt en utskrift av bildet av bestefar med barna. Det er den siste delen av historien om meg. Bildet henger over skrivebordet, festet med to knappenåler. Når jeg ser på onkel og bestefar, ser jeg meg.
Det er like før advent. Han får en telefon fra en ukjent kvinne. Hun sier at hun er kusinen hans. Familien på morssiden har han aldri hørt om eller møtt. Bestefarens navn har han aldri fått vite. Har hemmeligholdet sammenheng med at han har en arvelig sykdom og nå sitter i rullestol? Han oppsøker sin gamle mor med et håp om å få henne i tale før det er for seint.
Det hvite badehuset er en roman om skam, fortielse og omkostningene ved å være ærlig."
 

Mine tanker om Det hvite badehuset: 

Romanens åpnings-scene setter oss raskt inn i den sentrale handlingen - hovedpersonen sitter "lenket" til rullestol, han får telefon fra en ukjent kusine - det foranlediger mange spørsmål, og han blir nødt til å presse sin gamle, syke mor for å få vite.......

I tilbakeblikk blir også leseren tatt med til en barndom som var lykkelig, med et høyst aktivt, normalt liv med sport og vilter lek.
Denne korte romanen på bare 178 sider rommer så mye, i utgangspunktet er det fiksjon, men den gir oss en sterk følelse av virkelighet - et liv står i sentrum, et liv med en genetisk arvet sykdom - det er en modig og spennende historie om en mann som har rett  til å tenke og mene, og kanskje spørre om ikke hans liv er like viktig som alle andres liv - livene til de som slipper unna rullestoler og genetiske "feil-koblinger". (Les mer om sykdommen til hovedpersonen her)
I godt voksen alder begynner hans streben etter å konfronteres med egen sykdom og skjebne. En morfar, en onkel er et lukket kapittel – moren sitter med ”nøkkelen”, hun er gammel og skrøpelig, han må ”bruke" henne før det er for sent, han må vite. Det handler om ærlighet og mot – det handler om å bryte med fordommer og skamfølelse.
Hovedpersonen har psykisk styrke selv om kroppen er skrøpelig, han kjemper imot selvforakten – han har viljestyrke til å skape seg et meningsfylt liv, han vil være mest mulig selvhjulpen – leve et mest mulig "normalt" liv, med familie, en kone som støtter uten å pleie og degge. Og han har en kone som han aldri hadde trodd kunne elske ”en slik en” som han, de har våget å sette barn til verden, selv om de visste om arveligheten, de har en datter, Karoline, som har arvet det fatale genet, men i motsetning til han, blir datteren gitt åpenhet om det…...
Meget sentralt i denne romanen står konfrontasjonen mellom mor og sønn – mellom skammens generasjon og åpenhetens tidsalder. Sønnen er utrettelig i sin streben etter å få moren til å fortelle - hvorfor de skjulte sykdommen hans, hvorfor de fortiet, og ikke minst – hadde de skammet seg over han? - var han uønsket?  Nå har han en datter selv, nå skal han ikke føre foreldrenes feiltrinn videre i sitt forhold til Karoline – her skal åpenheten prioriteres – (dette ser vi enda sterkere i neste roman: Det siste fotografiet)
Dette er ingen kriminalroman – men du verden, den har så klart thrillerens spenningsmomenter i stort monn. Livet i seg selv er spennende nok – foreldre kan aldri garantere for ”kvaliteten" på de genene de sender videre. Thorvald Steen gir et fantastisk bidrag til debatten rundt genteknologi og ”sorterings-samfunn” - han synliggjør noe viktig for leserne - her er det snakk om menneskeverd og retten til et meningsfylt liv, et liv uten skamfølelse, fordømmelse og medmenneskers fordommer.
Her er smerter, kriser, hjelpeløshet, kamp, ubøyelig viljestyrke og et krav til seg selv om selvhjulpenhet – boken gir oss en del sterke scener som viser hovedpersonens utrolige pågangsmot og kamp, for eksempel når rullestolen velter og han ligger hjelpeløs på gulvet, uten mobil eller kontakt med omverdenen. Romanen ga meg innsikt, og forståelse - det satte visse ting i mitt eget hverdagsliv litt i perspektiv. Thorvald Steen åpner øynene på leseren og gir en påminnelse om hva som er viktig i livet.
Romanens tittelen - Det hvite badehuset, kunne like gjerne vært den velbrukte tittelen Min Kamp – men ”Det hvite badehuset" sier meg også noe - det er noe lyst, vakkert, uskyldig - det er barndom og uvitenhet, det er tiden FØR.
Bokens omslag har fotografier - det er også fra tiden FØR. De er forklart på s. 171 – det er dåp på Nesodden i 1925, moren blir døpt, blir båret av faren sin (Hovedpersonens morfar), og ved siden av står storebroren i matrosdress, det er onkelen Frode – og både Frode og faren hans ble ”skammens" personer i familien som han etter hvert måtte grave frem, og tvinge moren sin til å snakke om - (noe vi får høre mer om i neste bok – Det siste fotografiet - der fortsetter thrilleren om avsløringer av løgner og familie-hemmeligheter)
Den sterke relasjonen mor og sønn og konflikten mellom dem er et gjennomgående og dyptpløyende tema i denne, så vel som i neste roman (Det siste fotografiet) – Denne mor-sønn relasjonen kan få enhver leser til å vurdere egne relasjoner til nære familiemedlemmer – åpenhet er et stikkord her – og vi får demonstrert en søken etter åpenhet som så visst ikke var enkel og smertefri, eller naturlig hos foreldre-generasjonen i denne romanen.
Foruten en veldig personlig historie, sykdoms-beretning og familiekonflikt,  gir romanen allmenngyldig lærdom om åpenhet i nære familie-relasjoner, og om aksept og respekt for alle og enhver. Selv om dette er roman og fiksjon, så bruker Thorvald Steen mye fra eget liv og erfaringer – jeg vurderer han som en av de beste innen sjangeren dagens ”virkelighets-litteratur”.
Hovedpersonen i romanen gjør som forfatteren selv: utnytter sine ressurser til det ytterste – han aksepterer sine svakheter, men nekter å la seg knekke av dem. Han har fungert i en jobb, han har satt alle krefter inn på å greie det meste selv, han kan bruke sin stemme, han har noe å formidle - han tar såvisst ikke på seg noen offer-rolle.
Det må koste styrke å fortelle en slik historie - og det ga også forfatteren (og hovedpersonen) styrke å endelig få vite noe om viktige familiemedlemmer, om sin morfar og om sin onkel – en skjult familie-tragedie som han ikke fikk kjennskap til før han var 60 år – og selv om dette var triste "nyheter" for han, gir det innsikt i eget liv og egen situasjon - det er styrke i å tore å møte sannheten, realitetene, og det er styrke i å gjøre sykdommen som en del av ens egen personlighet og identitet – ja, her blir det nesten som en stolthet som man mestrer å leve med – det er stadig barrierer man må krysse det er praktiske problemer man må løse, og seirene er store når man tross sykdom og handicap mestrer både det ene og det andre i daglig-livet – spesielt ligger det styrke i dette at man ikke gjemmer seg og føler skam, men tvert i mot står frem og aksepterer seg selv, ja, at man kan være stolt av den man er uansett....I neste bok – Det siste fotografiet, kommer det enda tydeligere frem at hovedpersonen ikke føler noe som helst skam over at han er født - en utrolig beundringsverdig holdning - her er det lærdom å hente for mange som sliter med mindreverdsfølelse av reelle eller irrasjonelle grunner...
Historien fortsetter i neste roman: Det siste fotografiet.
 
Konklusjon: Denne romanen er en berikelse å lese - den viser oss betydningen av åpenhet, og den hjelper oss å fokusere på dette med menneskeverd......

Terningkast: 5
 

Se også min omtale av:
Det hvite badehuset
Det siste fotografiet

Tanker om bok - Dag Solstad: Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen

Forunderlige Bjørn Hansen - ikke lett å bli klok på han. En utrolig karakter denne mannen som Solstad har skapt - mon tro om han ikke er forfatterens alter ego? (iPhone foto:RandiAa© fra mitt lokale bibliotek der jeg leste boken)
Tittel: Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen
Forfatter: Dag Solstad
Innbundet
Antall sider: 106
Språk: Bokmål
Forlaget Oktober
Serienavn: Bjørn Hansen (3)
EAN: 9788249521432
Utgivelsesår: 2019  
Boken ble lånt på biblioteket

Dag Solstad - Oktober Forlag - Foto:Baard Henriksen

Mine tanker om Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen:

Jeg har med stor interesse - og noe bekymring - fulgt Bjørn Hansens liv siden han kom i bok. Jeg har forundret meg over livet hans slik det artet seg i ytre begivenheter og på det indre plan i underfundige tanker. For å lære han å kjenne er det nok best å følge han i alle tre bøkene.
Kort skissert handlingsforløp i denne siste boken: Bjørn Hansen er nå blitt 77, han bor trangt og minimalistisk i en leilighet på Grønland – har bare så vidt det han trenger for å eksistere, han har sine daglige rutiner han må følge, og han unngår sosiale settinger. Han kommuniserer best med seg selv, og tankespinnet hans omfatter også nære mennesker som har forlatt denne veden.
Det fornemmes at Bjørn Hansen i denne tredje boken har alderdommen og døden i tankene - beretningen er sterkt eksistensiell og alvorlig i sin noe groteske humor. Han har ingen kontakt med sin vesle familie - sønn, svigerdatter og barnebarn – men plutselig en dag skjer det noe som bryter hans strenge rutiner - svigerdatteren Thea Nielsen fra Bø kommer til leiligheten, ”medbrakt” barnebarnet Wiggo som nå er klar til å studere ved universitetet i Oslo. Svigerdatteren har bestemt at Wiggo skal bo hos farfaren, og slik blir det. Madrass på gulvet og tilværelsen blir en annen. Etter hvert blir vi presentert for enda verre  forstyrrende elementer - jeg skal ikke røpe mer av handlingen her.....(men kommer tilbake til det som skjer) - det handler i hvert fall om å være asosial - ja, til de grader.
Vi har  fått glimt av denne litt rare kemneren fra Kongsberg i tidligere bøker, hans forhold til kone og elskerinne, hans forhold til sønnen og barnebarnet Wiggo, og hans fengselsopphold på grunn av trygde-svindel.
Han er fortsatt opptatt av bøkene sine, han har mange av dem – det har tidligere forundret meg hans opptatthet av Søren Kirkegård og eksistensialismen - og det uten å ha tatt særlig lærdom av filosofien.
I denne tredje boken handler det da om Wiggo og farfaren – det er ni år siden de så hverandre sist, og det var ikke noe særlig vellykket møte.
Det tegner ganske positivt, med Wiggo plassert på madrass på gulvet - og bøker farfaren plukker fra hyllene sine og anbefale barnebarnet. Litt stolthet vekker det også når Wiggo ytrer "Du er en slags opprører,du, farfar....." (S74)
Det var ord som Bjørn likte, og han kunne se litt av seg selv i denne gutten.....
Bjørn har fått et ”levende" menneske å snakke med, og det til og med en han er i slekt med, og faktisk føler slektskap med. Så dette tegner jo riktig bra for Bjørn Hansen på hans gamle dager – de har et liv sammen, de går ut og spiser sammen, og Bjørn Hansen begynner nesten å åpne seg litt for et annet menneske.
Men akk og ve, hvor lenge var Adam i paradiset. Wiggo forelsker seg, damen er litteraturstudent og blogger er hun visst også – ja, ja – kanskje Bjørn Hansen får to unge mennesker å forholde seg til nå. Det begynner jo ganske bra når Wiggo tar henne med hjem til farfaren og presenterer henne.
Her har Solstad gitt oss en interessant karakter - en slags personifisering, eller inkarnasjon av dette "andre livet" og samfunnet som han har latt Bjørn Hansen så tydelig vise oss at han ikke er noen tilhenger av.
(Et trekk ved Bjørn Hansen har forundret meg - han er  en karakter med store motsetninger. Han kan fremstå forsiktig og anonym, men så virker det som om han utfordrer seg selv og omgivelsene, at han får en slags kick av dette - tenk bare hvilken "modig" handling det var at han spilte lam og endte opp i fengsel).
Tilbake til "vendepunktet" - "The Moment of Truth", Wiggo og kjæresten på besøk for første gang hos Bj. Hansen. Her skjer det noe helt fatalt - man kan spekulere, er det skjebnen eller er det tilsiktet av Bj. Hansen? Er det dette man kaller å sparke bein på seg selv?
Dette var litt av en avslutning - man slutter ikke å forundres over denne Bjørn Hansen. En utrolig karakter som jeg anbefaler lesere å gjøre seg kjent med, man glemmer han ikke.
Konklusjon: I denne tredje boken om Bjørn Hansen kulminerer historien om livet hans - romanen trekker fint trådene fra de to tidligere Bjørn Hansen romaner - og jeg velger å se dette som Dag Solstads form for selverkjennelses-litteratur. Bjørn Hansen er trolig Solstads alter-ego, vel, Solstad er kanskje ikke SÅ ekstrem som Bjørn Hansen, men en god del slik på siden av samfunnet og tiden anser jeg Solstad også.
(Jeg så filmen En mann uten fortid, produsert for over ti år siden, og allerede den gang viser Solstad sterkt slektskap med sin karakter Bjørn Hansen.)
Bjørn Hansen er ingen personlig kristen, men likevel har livet hans, tankene hans om himmel og "perleport" noe sakralt over seg.
Bjørn Hansen fant igjen barnebarnet sitt, men like brått og uventet som Wiggo kom inn i hans liv, forsvant han igjen - eller gjorde han ikke det? Mon tro om det ikke burde bli enda en bok til om Bjørn Hansen? Jeg har ikke så lyst til å gi slipp på han enda.
Terningkast: 6
 
Anita har også omtalt denne.

Mine blogg-poster om Dag Solstad:

• Mann uten fortid - biografiske betraktninger - film
• Professor Andersens natt
• 17.roman
• Arild Asnes, 1970
• Genanse og verdighet
• Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen 
• Dag Solstad om Proust - Kapittel10

Tanker om bok - Mikael Niemi: Koke bjørn

Du verden – Dette var litt av en roman. Utrolig fengslende og velskrevet.
Tittel: Koke bjørn
Forfatter: Mikael Niemi
Utgivelsesår: 2019
Forlag: Oktober
Språk: Bokmål
ISBN: 9788249519231
Sider: 445
Originaltittel: Koka björn
Oversatt av Erik Johannes Krogstad
Jeg hadde lesereksemplar fra Oktober Forlag og lydfil fra Lydbokforlaget, ISBN: 9788242181305, flott innlesing av Ivar Nergaard. Lest og lyttet i april 2019

Mikael Niemi - foto fra Oktober Forlag av Peter Knutson

Om forfatteren: Mikael Niemi er født i 1959 og  vokste opp i Pajala i Nord-Sverige –han skriver altså fra sine hjemtrakter. Det startet han med i 1988 – Det store gjennombruddert kom i 2000 med Populærmusikk fra Vittula – den er også filmatisert. Jeg har både lest boken og sett filmen, veldig bra  – men ganske annerledes enn Koke bjørn.(Min omtale) - Mer om forfatteren

Mine tanker om Koke bjørn:

Niemi er en forfatter som kjennetegnes ved humor og kreativitet, har jeg funnet ut. Her har vi en roman som allerede med tittelen slår fast at den er noe utenom det vanlige – en ganske rå og slående tittel, så vi skjønner at vi har kraftig kost i vente. Og grotesk er det, men samtidig så underholdende og lystbetont i all sin råskap. (Den merkelige tittelen kan vel kanskje ha en videre betydning også - det jaktes på bjørn og ondskapen, og blir den innhentet, "kokes" den og tilintetgjøres.)
Romanen gir oss mye krass realisme i form av fattigdom, undertrykkelse, fordommer, klasseforskjeller, og overtro og ondskap – men vi får også motvekt i  form av vakre naturskildringer og duftende urter, klokskap og godhet. Voldelig sex og vakker kjærlighet står også som grelle kontraster i denne romanen. Og i kontrast til dumhet, sneversyn og vankunne presenteres troen på rettferdighet, kunnskap, godhet og fremskritt.  Her skimter man håp.
Romanen kan også leses som en sosialhistorisk tidsskildring av vekkelse og religion og kultur for 150 år siden langt der oppe i Nord-Sveriges Lappland mot grensen til Finland.
Foretrekker man kriminal-romaner, så har også Mikael Niemi sørget for det her - han har skapt sitt originale Sherlock Holmes-Dr.Watson-par  med Lars Levi Læstadius (med rot i historisk virkelighet) som etterforsker  og den unge samen Jussi som lærevillig assistent – et fantastisk tospann som man bare må tiljuble.
Romanen har god forankring i virkeligheten både når det gjelder tid, miljø, kultur og karakterer - og temaene blir mange - blant annet religion, etnisitet, diskriminering, urettferdighet, mobbing, fattigdom, uvitenhet, vold, natur, plantelære – og til og med kriminaletterforskning.
Romanen er forunderlig eventyrlig samtidig som den er høyst realistisk. Man kan trekke likhetspunkter til de gamle, tradisjonelle eventyrene, samtidig som det er en historisk roman.
Utgangspunktet for handlingen er sommer på et sted langt nord i Sverige i 1852 - presten Lars Levi Læstadius står for en vekkelse og mange blir med.
(Tilføyelse: Niemi har gitt romanen en sterk tilknytning til den læstadianske vekkelsesbevegelsen. Den virket frigjørende på samene, og Lars Levi Læstadius spilte en sentral rolle her. Forkynnelsen hans hadde gitt samer en identitet og en stolthet. Mange var også blitt hjulpet med sitt alkoholmisbruk som hadde skylden for mye sosial nød. Læstadianerne så på sin tro som den rette, og slik kom de i konflikt med prester og lensmenn og øvrighet – det kulminerte med Kautokeino-opprøret i 1852.)
Lars Levi Læstadius var er en god prest og den gangen han fant en forkommen, utstøtt samegutt i grøfta, er han den gode samaritan og tar ansvar for han, Jussi ble han kalt. Presten viser sine medmenneskelige egenskaper gjennom alt han har gjort for denne Jussi, tatt han nærmest til seg, reddet han fra en forferdelig morsskikkelse, oppdratt han og undervist han – ikke bare i elementære ferdigheter, men også i livets underverker og naturens skjønnhet og mysterier – dette i seg selv har blitt en vakker fortelling om samegutten Jussi og hvordan han ble til det positive, gode menneske han fremstår som.
Så til "kriminal-gåten": Det skjer plutselig skremmende ting i lokalmiljøet, tjenestejenter forsvinner – og det blir stor samling og manngard for å finne synderen som de opplagt tror er en demonisk slagbjørn – men presten lar seg ikke lure av at det ropes slagbjørn. Med Jussi som lærenem assistent setter han i gang sin kløktige etterforskning, men han har skumle og mektige krefter imot seg, det får også Jussi føle. En av disse de må stå opp imot er den vemmelige, alkoholiserte, brautende lensmannen som hisser opp folkemengden til å forfølge og finne ”morder-bjørnen” – presten og assistenten hans går kløktig og diplomatisk til verks, og vi følger en utrolig effektiv og avansert mord-etterforskning hvor presten avslører sine imponerende kunnskaper på mange områder. Det er ikke gitt enhver forfatter å dra leseren så intenst inn i begivenhetene, atmosfæren og stemningen – Niemi skriver slik at det gir en sterk visuell opplevelse.
Jeg har lyst til å bruke store ord på denne: Et mektig ”epos” – Skal ikke røpe slutten, men dramatisk - det er det.
Konklusjon: Kriminalroman, historiefortelling, naturdokumentar og kjærlighetsroman i ett -  Koke bjørn er en roman med mange aspekter - en  beretning fra en historisk epoke i samers kår og kamp, om forkynnelse og motstanden mot dominans og undertrykking - en beretning om kampen mellom onde krefter og gode krefter i menneskets natur, en skildring av natur, dyr og planteliv, og ikke minst en spennende kriminal-roman. Denne romanen hadde jeg gjerne sett filmet - men det kunne kanskje ødelegge for de flotte visuelle inntrykk forfatteren ga meg gjennom sin beretning og velvalgte ord. Min anbefaling: Gå ikke glipp av denne
Terningkast:6

Anita har også omtalt denne.
Tine har også omtale 

 

Tanker om bok - Marie Aubert: Voksne mennesker

Marie Aubert overrasker – Kort, men intens roman – Denne kan man ikke legge fra seg. Ikke et kjedelig øyeblikk.
Tittel: Voksne mennesker
Forfatter: Marie Aubert
Format: Innbundet
Utgivelsesår: 2019
Forlag: Oktober
Språk: Bokmål
ISBN9788249521456
Sider: 140
Jeg hadde lesereksemplar fra forlaget, og lydfil fra LBF - ISBN Lydfil: 9788242182265. Lest av Silje Storstein. Jeg leste denne i juli 2019.

Marie Aubert - Foto fra forlagets side:Agnete Brun

Mine tanker om Voksne mennesker:

Innledende betraktninger: "Voksne mennesker" - en betegnende tittel, ironisk ment kanskje? – Tja, noen ganger fortjener vel ikke enkelte mennesker betegnelsen voksne….
 
Kjekt når man får uventede overraskelser med bøker - og da selvsagt tenker jeg på de positive overraskelsene. Slik var det med denne - jeg ble litt nysgjerrig på den for forfatter-navnet virket noe kjent. I starten av boken var jeg litt i villrede - hva slags hovedperson er det Marie Aubert presenterer oss for her? tenkte jeg.
Hovedpersonen er førti-årige Ida, singel, utdannet arkitekt - nå er hun kommet i en alder da tanken slår henne at hennes biologiske klokke tikker høylydt og raskt - men hun har ingen passelig partner i sikte. Hun undersøker muligheten for å fryse ned egg til en senere anledning – kanskje det dukker opp en høvelig partner. (Her pekes det på et aktuelt tema: skal det være alles rett eller plikt å få barn? – I det hele tatt er det flere aktuelle temaer Marie Aubert berører i denne romanen, blant annet søskensjalusi og rivalisering og generelle familie-konflikter - jeg følte også at Ida var en tydelig representant for den eksistensielle angsten og søken som mange mennesker føler på, det har vel vært slik til alle tider – men mulig denne uroen er sterkere i vår tid).
Handlings-rammen er stram både når det gjelder tid og sted. Det er sommer og Ida skal tilbringe noen dager på familiens feriested på Sørlandet i anledning morens 65-års dag. Der er også søsteren Marthe og hennes samboer Kristoffer, pluss samboerens datter Olea, og morens partner Svein – og så er det duket for familie-dramatikk på feriestedet. Her utspilles det mye drama og thriller-aktige episoder rundt Idas "konfrontasjoner" med søsteren og søsterens ektemann, og lille Olea blir også dratt inn i spillet, og selvsagt også den 65-årige jubilanten. Her skal jeg ikke gå i detaljer i handlingen.
Vi skjønner snart at Ida er i en desperat, selvsentrert og ubalansert "forfatning" – egoistisk, selvmedlidende og sjalu er hun også. Og det hele forsterkes da Marthe slipper nyheten om at hun venter barn.
Som hovedperson vekker vel Ida i første omgang negative vyer hos leseren – men etter hvert blir det nesten slik at man føler med henne i hennes fortvilelse, hennes misunnelse, hennes kjærlighets-søken, og hennes synlige fortvilelse over at årene går og livet liksom renner fra henne uten å gi henne mening og tilfredshet. - Vi fornemmer hennes eksistensielle angst og krise. – det som brettes ut av handling videre på ferie-eiendommen er nesten som en thriller - Idas desperate spill for å finne varme og tilhørighet og kjærlighet, til å være like god som sin søster – fremkaller destruktive krefter i henne, hun setter i gang et skittent spill – glimrende formidlet av forfatteren - det hele visualiseres på en imponerende måte for leseren.
Relasjonene og interaksjonen mellom de få karakterene som er til stede på feriestedet er også veldig bra skildret. Stemningen er amper og konflikter og misforståelser overskygger enhver familie-hygge. Leseren blir revet med i dette nesten uhyggelige dramaet – kanskje mange vil kjenne igjen noe av atmosfæren og dynamikken som er skildret her….vi blir minnet om de mørke sider de fleste mennesker er "belemret" med.
Vi forstår at hovedpersonen Ida drives av krefter som hun har mistet kontroll over, vi skjønner at hun er i konflikt med seg selv, og at det faktisk også er en underliggende skamfølelse hos henne over det ”dirty play" hun spiller - vi får jo faktisk sympati for henne, og ønsker for henne at dette skal være et vendepunkt, at hun skal komme til en erkjennelse og at hun finner lyset i tunnelen – ja vel er Ida usympatisk, og mange lesere vil nok mislike henne sterkt, men som sagt,  jeg må medgi at jeg faktisk fikk noe medfølelse med henne.
Generelt viser vel også romanen at voksnelivet ikke alltid er lett å navigere i verken på dating-steder som Tinder eller på barne-oppdragelses-arenaen. Tittelen er slik velvalgt. Ida er ikke akkurat voksen - hun er mer som et ulykkelig barn som gjør alt hun kan for oppmerksomhet, hun formelig roper ut "se meg", "vær glad i meg"!
Marie Aubert kombinerer fint en skildring av handling på det konkrete, ytre plan, og den handlings-prosedyren som vi følger på ”innsiden” av hovedpersonen Ida. Selv om det er nokså dystert det som utspiller seg på sommerstedet, så er faktisk ikke romanen dyster – språket er lett, og det er mange humoristiske situasjoner, og ikke minst, jeg ser håp for denne Ida - og jeg føler så absolutt ikke at hun holder på å gå til grunne. Kanskje familie-konflikten og konfrontasjonene fører til mer selv-innsikt og selv-aksept hos henne.
Konklusjon: Romanen gir en rik leseopplevelse - den skaper "irritasjon" hos leseren og den engasjerer og er tankevekkende.  Anbefales med
Teringkast:5
Tilføyelse: I etterkant har jeg tenkt litt på bokens forside-bilde av illustratør Malte Müller, enkelt og effektfullt. Jeg får en fornemmelse av at noen prøver å holde seg flytende, holde hodet og kanskje litt mer over vann - Var det det Ida strevde med?

Tanker om bok - Edvard Hoem: Jordmor på jorda - Huset under Blåhammaren

En intens og vakker skildring av en helstøpt kvinneskikkelse - man glemmer ikke jordmoren Marta Kristine Nesje så lett - Edvard Hoem har gitt et fengslende bilde av sin tippoldemor. 
Tittel: Jordmor på jorda
Forfatter: Edvard Hoem
Forlag: Oktober
Utgitt: 2018
Språk: Nynorsk
ISBN: 9788249519804
Sider: 349
Jeg brukte bok fra forlaget og lydfil fra LBF, Lydfil: 9788242168580, utgitt 2018, spilletid 09.11, innleser Edvard Hoem - et pluss i leseopplevelsen å høre forfatteren selv lese. (Lest og lyttet ferdig 01.03.2019)

Edvard Hoem foto fra forlagets side av Paal Audestad

Om forfatteren:
Fra forlagets side. Fra Store norske leksikon.

Mine tanker om Jordmor på jorda - Huset under Blåhammaren:

Denne romanen fra 2018 er en ”nyskriving” av Hoems Jordmor på jorda som han skrev som en hyllest i 2008 da Den norske Jordmorforening markerte sitt 100-års jubileum.
Innholdet kort fortalt er fortellingen om en utrolig flott kvinne-karakter; Edvard Hoem sin tippoldemor – Marta Kristine Andersdatter Nesje, født i 1793. Hun var en kvinne forut for sin tid - hun kom fra fattige husmannskår, men sørget for å ta den utdannelsen hun tidlig i livet hadde sett for seg var hennes kall; nemlig jordmor-yrket.  
Viljesterk som hun var, går hun fra Romsdalen til hovedstaden til fots – mann og barn måtte greie seg uten henne i tre-kvart år. Vel hjemme med utdannings-bevis i orden, ble det likevel ikke så lett å få folk til å nyttig-gjøre seg den dyktige jordmora – selv om loven sa at folk nå skulle tilkalle en "yrkesutdannet” jordmor. Folk var fattige, hadde knapt med mat, og penger til å betale en jordmor ble sett på som unødig luksus – og barnedødeligheten ble deretter.
 Marta Kristine ga ikke opp så lett, og lyktes med å tjene kvinner under fødsler i femti år – i tillegg til yrket sitt var hun husmor, mor (11 barn fødte hun)  og hustru til en mann som etter hvert absolutt trengte henne.
Edvard Hoem bruker det han har greid å oppspore av faktiske hendelser – og så legger han til skildringer og menneskelige tanker og følelser og gjenskaper en tid, en epoke, en kultur og et miljø.Egentlig er denne romanen om jordmora kronologisk sett den første i slektskrøniken til Edvard Hoem – for hun er mor til Knut Hansen Nesje - han som vi hører om i "Slåttekar i himmelen".
I ”Jordmor på jorda"  finner vi både bonderomantikk, bondestolthet og slekts-stolthet. Men utelatt er ikke strev og slit, nøysomhet og realisme…
Marta Kristine er en kvinne som kan stå som et verdig ideal for mange – hun hadde pågangsmot og lot seg ikke knekke av folkesnakk eller motgang. Hun visste hva hun stod for og hva hun ville, i tillegg hadde hun omtanke og kjærlighet å gi til de rundt seg.
Vi hører om en familie, og en sentral kvinneskikkelse – men samtidig er dette Norgeshistorie på en engasjerende og lærerik måte.
Edvard Hoem viser slekts-stolthet og beundring og respekt for norsk kultur og fedreland gjennom denne romanen.
Selv om denne historien kan sies å være en tidsskildring, et stykke Norgeshistorie, et stykke kvinne-historie, så er det like mye historien om en menneske-skjebne,  Marta Kristine Andersdatter Nesje – og for Edvard Hoem blir dette også selvsagt en bit i puslespillet i hans egen slektsforskning – (Jeg har selv drevet slektsforskning noen år, og vet hvilket stort engasjement det skaper – og slektsforskningen blir så mye mer, når man finner dokumenter, fragmenter som gir en et bilde av enkeltpersoner i slektstreet. Det er spennende og tidkrevende arbeid. Og ikke alle slektsforskere evner som Edvard Hoem å gjenskape slekten i vakker språkdrakt og skildringer slik at de blir levende for oss i samtiden også )
Marta Kristine er skildret på en realistisk måte, hun blir en kvinneskikkelse som leseren ikke glemmer så lett – vi imponeres av hennes pågangsmot og kløkt, og ikke minst hennes ”stahet” – med det mener jeg hennes evne til å finne muligheter og løsninger,  til ikke å gi opp, til å gå for de mål hun satte seg. Hennes store, livslange kjærlighet var Hans Nesje, men ekteskapet ble ingen dans på roser; Hans var tungsindig og i tillegg preget av opplevelser fra krigen mot svenskene. Hele familien fikk føle vekten av Hans sine byrder…men støttet av sognepresten blir Stina, som hun ble kalt, likevel inspirert til både studier og yrkesvalg.
Denne romanen gir oss så mye – Norges-historie, kvinnehistorie, jordmorhistorie, brytningstiden på 1800-tallet med fattigdom og hardt liv for bønder og småkårs-folk, vi møter fordommer og jantelov – og ikke minst vi møter Marta Kristine, en kvinne som viste vei for de som kom etter henne. Edvard Hoems fortellerevne og spennende tidskoloritt fengsler enhver leser.
Edvard Hoems romaner gir oss rike leser-opplevelser og anbefales på det varmeste.
Terningkast:5

Mine omtaler av Hoems slektskrønike:

1. Slåttekar i himmelen 

2. Bror din på prærien

3. Land ingen har sett 

4. Liv andre har levd  

5. Jordmor på jorda - Huset under Blåhammaren 

6. Felemakaren

 

Tanker om bok - Niels Fredrik Dahl: Mor om natten - presenteres også på Kapittel 18 - Litteraturfestivalen i Stavanger - 19. - 23. september 2018

Mor om natten av Niels Fredrik Dahl ble jeg minnet på igjen nå da jeg ser den er tatt med i programmet på Kapittel 18 - Litteraturfestivalen i Stavanger. Motto for årets festival er "Samhald" - og hva passer ikke bedre inn under det begrepet enn forholdet mellom mor og sønn......
Tittel: Mor om natten
Forfatter: Niels Fredrik Dahl
Format: Innbundet
Utgivelsesår: 2017
Forlag: Oktober
Språk: Bokmål
ISBN:9788249505913
Sider:225
Jeg brukte lydfil fra LBF - innsiktsfullt innlest av Øystein Røger, ISBN 9788242166586
og lesereksemplar fra Oktober forlag - boken ble lest og lyttet i desember 2017
 

Niels Fredrik Dahl leser fra Mor om natten - Kapittel 18 Stavanger  - Foto:RandiAa©

Litt om forfatteren

Mine tanker om Mor om natten:

Kort om innholdet: En sønn har fått morens dagbok en gang på hennes gamle dager – etter morens død vil han helst glemme det hele, og det tar lang tid før han åpner denne dagboken. En nattbok kalte hun det, det var da hun ”levde” – om natten. Gjennom dagboken konfronteres "han" både med eget liv og morens liv - og forholdet mellom dem.        
Og dagboken gir et bilde både av moren og av sønnen – to mennesker som er nært i slekt, men likevel ganske separate. Ulike på mange måter, men også med mange felles trekk – ensomhet og engstelse og mangel på tilhørighet er en felles arv de har. 
Kan dagboken føre dem nærmere? Niels Fredrik Dahl får oss til å se at det er tungt å bli konfrontert med eget liv, eller ens nærmestes liv - og i tillegg måtte innse at relasjoner har sviktet - det er lett å ty til escapisme da, for eksempel gjennom alkohol.
Ved glimtene inn i morens liv og hennes verden, finner han også ut noe om seg selv – vi får etter hvert forståelse av at, fjernhet til tross, det er også binding og kjærlighet mellom mor og sønn – kanskje hadde man ønsket at forholdet og oppveksten hadde vært annerledes, men det er nå en gang denne moren man har fått – og dette familielivet man har hatt. Å holde avstand er også en måte å beskytte seg selv på – nærhet kan være farlig, kommer man for nær et annet menneske, blir det ekstra vondt om man blir sviktet – det er noe mange barn intuitivt vet – slik har vel sønnen her også holdt en beskyttende avstand til moren gjennom oppveksten. (Tankene mine gikk litt til den gripende fortellingen i Dahls roman På vei til en venn – her så man de ytterste konsekvensene av et barns ensomhet)
Niels Fredrik Dahl kan skrive vakkert om slikt. Tittelen "Mor om natten" fører tankene til leseren til den melankolske og litt mørke siden av livene våre – men denne siden hører med den også….
Og så ensomheten da – du verden, dette har Dahl fått frem gripende sterkt i denne romanen – moren hadde vært ensom, sønnen er ensom – og så blir dette noe helt allmenngyldig – vi er i bunn og grunn ensomme alle sammen, uansett hvor mange mennesker og slektninger man har rundt seg. Og hva gjør man så med denne ensomheten? Mange prøver nok å bøte på den gjennom rusavhengighet – og i Mor om natten handler det også om alkoholavhengighet (tenk at det kunne skildres på en nesten vakker måte, som leseren nærmest føler på kroppen….)
Og angsten som moren gikk med, som også sønnen følte sterkt – det følte jeg rett og slett som en beskrivelse av vår alles eksistensielle angst. 
Den mangel på nærhetsom det hadde vært mellom mor og sønn, synes jeg på mange måter det ble bøtet på gjennom sønnens samvittighetsfulle nærvær hos moren i hennes siste tid. Vakkert skildret det også!
Den mangel på nærhetsom det hadde vært mellom mor og sønn, synes jeg på mange måter det ble bøtet på gjennom sønnens samvittighetsfulle nærvær hos moren i hennes siste tid. Vakkert skildret det også!
Niels Fredrik Dahl har skrevet flere innsiktsfulle diktbøker – og denne litt sorgtunge, kloke romanen bærer preg av poetens korte, slagkraftige form.

Konklusjon: 

Man lurer på om man skal lese denne boken som en vanlig roman eller et bekjennelses-skrift - Jeg syntes det var en fin kombinasjon av begge deler.
I utgangspunktet visste ikke hovedpersonen hvem han var, eller hvem denne moren var - men etter hvert følte jeg at han fant litt ut av det, og at han, om enn uvillig, følte noe slektskap med moren.
Og moren dør - og det blir "slekters gang" - det handlet om å leve, det handlet om å dø - og det handler om å "finne seg selv".
Det handlet om en søken etter nærhet, og en erkjennelse av at livet innebærer ensomhet - vi lever alene, vi dør alene. (Selv om det er mennesker rundt oss).
Videre skjønner vi at en etterlatt dagbok ikke kan gi et bilde av et helt liv, den gir bare fragmenter - men så kan den som leser dagboken tolke sitt bilde inn i den.
Man forsøker ofte å finne svar i livet, men må slå seg til ro med at det som oftest ikke er mulig å finne svar fullt ut.
Dette var en  god og innsiktsfull psykologisk roman  - melankolsk og alvorlig, men på samme tid lys og optimistisk - det virker som om sønnen/forfatteren har skrevet seg igjennom noe vanskelig og har kommet styrket og klokere igjennom det
Terningkast:5

Anita i Artemisias verden har også omtalt denne.

Mine omtaler av noen av bøkene til Niels Fredrik Dahl:
Vi har aldri vært her før - 2011
Dette er et stille sted - 2017
Mor om natten - 2017

Etternotat: Fredag 21. september 2018 var jeg til stede på Kapittel 18 - Litteraturfestivalen i Stavanger - Mottoet for årets Kapittel var "Samhald". Forfatter Rune Christiansen samtalte med Niels Fredrik Dahl om blant annet boken Mor om natten - Christiansen greide å balansere samtalen fint mellom alvor og humor. Og i etterkant fikk jeg også anledning til å veksle noen ord med Niels Fredrik Dahl. Her er noen av bildene fra programmet på Kapittel 18:

Niels Fredrik Dahl i samtale med Rune Christiansen - Foto:RandiAa©

Niels Fredrik Dahl leser fra boken sin - Foto:RandiAa©

Rune Christiansen fikk frem både humor og alvor i samtalen - Foto:RandiAa©