Tanker om bok - Thorvald Steen: Det siste fotografiet

Thorvald Steen skriver intenst og medrivende – Fiksjon eller virkelighet? Han deler sin livs-historie med leserne. Vi kan ikke unngå å bli berørt.  Her kommer en videre "utdyping" av Det hvite badehuset"
Tittel: Det siste fotografiet
Forfatter: Thorvald Steen
Forlag: Oktober
Språk: Bokmål
Utgitt: 2019
Antall sider: 150
Sjanger: Biografisk
ISBN9788249520152
Jeg brukte lesereksemplar fra forlaget og lydfil ISBN9788242182364 fra LBF, innlest av Øystein Røger. Boken ble lest og lyttet i januar 2020.

Thorvald Steen - foto fra forlagets side - fotograf Trine Hisdal

Om forfatteren:

Thorvald Steen er født i 1954 og debuterte som forfatter i 1983 – han har et utrolig rikt og variert forfatterskap med blant annet romaner, skuespill, dikt, noveller, barnebøker  - og han har også gjort seg internasjonalt bemerket. Han har mottatt flere priser og forfatterskapet hans har fått rosende omtaler både i hjemlandet og i andre land. I flere år var han også formann i Den norske forfatterforeningen.
 Jeg ble ikke nærmere bekjent med dette forfatterskapet før i 2017, da jeg leste Det hvite badehuset. (Og da en slags oppfølger kom i 2019 – Det siste fotografiet – var det så absolutt en bok jeg måtte lese – begge bøkene gjorde et dypt inntrykk på meg, ikke bare på grunn av et alvorlig tema i hver av bøkene, men også fordi han skriver så intenst og medrivende )
Mer om forfatteren i Wikipedia og leksikon. Videoklipp om Det siste fotografiet.
Bøker av Thorvald Steen som Oktober har gitt ut, og flere av dem finnes i lyd hos LBF:
2002    Den lille hesten (roman)
2003    Fra Reykholt til Bosporus (essay)
2004    Kamelskyer (roman)
2006    Vekten av snøkrystaller (roman)
2008    Det lengste svevet (roman)
2010    Ørkenstormer (skuespill)
2010    Løvehjerte
2012    Balanse
2013    Nidaros
2014    Den besværlige historien
2015    Det usynlige biblioteket
2017    Det hvite badehuset
2019    Det siste fotografiet

Mine tanker om Det siste fotografiet:

Bokens bakside-cover gir oss en god introduksjon

Mye av det samme gjelder for denne romanen som for den forrige - Det hvite badehuset. Så derfor blir denne omtalen ganske kort - i fortsettelsen her øver han et enda større press på sin mor, hun er ganske syk nå, og han skjønner at tiden er knapp - han må få "tilståelsen" ut av henne: hvordan var det med hennes far (hovedpersonens morfar) og morens bror Frode - hva er sannheten, hvorfor var ikke de en del av familien da han vokste opp?
Samtidig fører han en annen kamp mot muskelsykdommen som blir mer og mer alvorlig - han tvinger seg selv til å overbevise legen om at han kan greie seg, og fortsatt stå på beina et øyeblikk om det er nødvendig - men den kampen blir vanskeligere og vanskeligere. Han har truselen hengende over seg fra legen om at han må på institusjon om han ikke greier å stå på sine egne ben et øyeblikk.
Og hvordan går så tidskampen om morens beretning eller tilståelse? Det er et thrillermoment som ikke skal avsløres her. Men som forfatteren selv har gitt uttrykk for, blir det et oppgjør med sorterings-samfunnet. Romanen har et sterkt fokus på dette med å fri seg fra skammen over å være født slik -  Thorvald Steen legger vekt på å sette en stopper for  fortielsen i familien basert på skam -  personene som hadde blitt ikke-personer i historien (hans morfar og onkel)  vil han gi en plass i familie-historien, de bør ikke stemples som ”fylliker” eller ”syfilis-vrak”.
Denne gripende, personlige historien om tragedien i Steens egen familie, ble på  ingen måte historien om en som lar seg knekke av sykdom, skam og motgang - tvert i mot blir det historien om det å stå frem og seire over skammen og fordommene. I den forrige romanen – Det hvite badehuset – fortelles det om tilfeldigheten, en telefon fra en ”ukjent" kusine, som førte til at hovedpersonen kom på sporet av sine "bortgjemte" familiemedlemmer – nysgjerrigheten er vekket - han vil prøve å forstå hvorfor dette ble skjult - den som kan hjelpe han å forstå er den kreftsyke moren, og vil hun rekke det før hun går bort?
De korte samtalene han får til med moren etter hvert, blir intense og utmattende både for moren og sønnen. Det  er spesielt viktig for hovedpersonen å bli kjent med denne familie-historien nå da hans datter har arvet sykdommen og skal ha barn - et viktig dilemma bringes på banen: Vil datteren fortsatt gjennomføre et svangerskap når hun vet risikoen med arvelighet?
På siden av de viktige hovedtemaer (skam, fortielser, hemmelighold, annerledeshet), fascineres vi også over relasjonen mor – sønn, her utspilles en kamp mellom to sterke personligheter, en kamp som hovedsaklig bunner i generasjons-forskjeller og  synet på åpenhet. Trass i sterke motsetninger og ”maktkamp” her, føler man aldri at hovedpersonen opptrer respektløst overfor moren - selv ikke når han nådeløst presser henne på slutten av livet til en åpenhet hun aldri har vist tidligere. På meg virket dette nesten som moren ga en slags ”confession” på slutten av livet, og at det ble en lettelse for henne å få det frem i lyset. Forfatteren forteller selv om boken:  

Konklusjon: De to romanene Det hvite badehuset og Det siste fotografiet bør sees i sammenheng - et stort poeng ved bøkene er at de gir leserne innsyn og innsikt i viktige menneskelige og samfunns-relaterte problemer: Hva medfører "sorterings-samfunnet" for de som blir berørt av det, og hvordan bør samfunnet revurdere visse holdninger når det gjelder "annerledeshet" - Thorvald Steen gir et viktig bidrag til denne debatten.

Terningkast:5

Se også min omtale av:
Det hvite badehuset
Det siste fotografiet