En nifs vampyr-film med underliggende mening - den bygger på John Ajvide Lindqvist sin debut-roman - nå er han filmaktuell med Grensen
Jeg leste boken også - gitt ut på Damm forlag 2005, 521 sider ISBN13 9788204104960
Mine tanker om La den rette komme inn:
Fantasy filmer eller bøker har jeg aldri vært særlig interessert i, men jeg lot en gang (07.10.2010) denne filmen få en sjanse - boken også. Jeg lånte DVD på biblioteket - ble minnet om den nå, da forfatteren av boken (John Ajvide Lindqvist) var gjest hos Skavlan i kveld (03.11.2018). Dette var hans debut-roman - og nå er han aktuell med filmen Grensen Kort om handlingen: Vi er i en forstad til Stockholm i året 1981 – en tenårings-gutt blir funnet drept med halsen overskåret, og blod borte fra kroppen – uhyggen sprer seg blant befolkningen, flere drap skjer - men gutten Oskar blir tiltrukket av mysteriet – og blir blandet inn i dette. Oscar har sine problemer – han er ensom, han blir mobbet, foreldrene skilte seg – hevn blir også et tema i romanen. Så flytter Eli inn som nabo, like gammel som Oskar - hun er også ensom - da er de to sammen som støtter hverandre. Jeg leste boken og så filmen fordi den ble anbefalt på en litterær lunch på mitt lokale bibliotek – jeg ble litt nysgjerrig på den. Den hadde en trist, melankolsk stemning..det var det som gjorde den vakker synes jeg..rart egentlig med det vakre i dette groteske, og mobbingen og ensomheten og alt det vonde...så hadde den likevel en viss skjønnhet over seg; det må jeg vedgå. Vemodig og vakker på mange måter, men jeg ble noe opphengt i at det var en vampyr med, (første gang jeg har lest om en)..og jeg fant ut at det ikke var helt min genre. Filmen så jeg etter boken for å se om det var noe jeg ikke hadde fått med meg, egentlig vakkert laget den også; men som sagt, det er en genre jeg ikke er helt bekvem med. Jeg har full forståelse for at slike skumle, fantasi-vesener fascinerer mange. Og på en måte hadde nok denne romanen og filmen noe mer ved seg en ren vampyr-film, eller fantasy-film. Her var ensomhet i fokus - og to barn som søkte sammen og støttet hverandre mot kulde og en fiendtlig omverden. Filmatiseringen var også effektfull med mørk vintertid og fallende snø og ikke minst gode skuespillere, så terningkast strekker seg mot 5
Her er en liten trailer fra filmen: John Ajvide Lindqvist talks about the film:
Egentlig er snoking noe negativt, men i Snokeboka er det bare morsomt og utrolig vakkert - denne blir man ikke lei av å bla i om og om igjen.
Snokeboka - bakside-cover
Tittel: Snokeboka Forfatter: Lisa Aisato Illustratør: Lisa Aisato Forlag: Gyldendal Utgivelsesår: 2018 40 sider, 1. utgave, Bokmål ISBN/EAN: 9788205493087 En takk til Gyldendal for lese-eksemplar
For noen år siden skrev jeg om en utrolig vakker illustrert bok med et underfundig tema, det var Lisa Aisatos Fugl.
I dag fikk jeg en ny bok nettopp utkommet - Lisa Aisato: Snokeboka. Fugl ble jeg kjempe-imponert over og glad i - jeg har lest den og sett på illustrasjonene utallige ganger. Hva skal jeg si om Snokeboka - lever den opp til Fugl? Svaret er "Gjett om den gjør!" og vel så det. Jeg bladde igjennom den sammen med et par venninner i dag - og vi ble nesten stumme av de vakre bildene, de spesielle fargene, alle de små detaljene, de gode, humoristiske tekstene - og så lo vi godt da vi oppdaget den snokende flua i alle bildene. Alle vet vel betydningen av å snoke - noen har kanskje snoket litt selv også, det er ikke helt stuerent å snoke i andres saker - men i denne boken er "flue-snokingen" veldig morsom og vakkert blir det også med Lisa sine bilder. "Barnebok" står det på forlagets side, men du verden, denne er nok for alle aldre - og den er ikke "bare" en bok, den er et kunstverk!
"Heisfolkene" - lånt illustrasjon fra boken, noe avkuttet
Vi slår følge med en liten flue bak fasaden til mange av disse "heisfolkene" - vi blir med på "intime"og morsomme avsløringer – lik fluen på veggen, oppdager vi mange rare hemmeligheter bak fasadene. Det er spennende – og her er det mye å samtale om når man leser og ser denne praktutgaven sammen med barn. (Jeg gleder meg til å dele den med to barnebarn!). Men pass opp – den snokende flua kan komme på besøk til både den ene og den andre – den har kanskje vært hos deg allerede og sett litt av hvert. Den var også på besøk hos Lisa, forfatteren selv, og det var nok litt flaut å få avslørt rotet i skrivestua:
Ill. fra boken, noe avkuttet - Lisa Aisato har fått besøk av fluen
Lisa Aisato forteller at hun fikk idéen en gang hun satt på bussen og betraktet folk rundt seg, så begynte hun å spekulere litt i hva som lå bak fasadene deres - hva slags mennesker de var og om de hadde noen hemmeligheter når de var alene bak sin egen dør. Slik begynner hun i denne boken også - En heis full av mennesker (se bildet) og fluen er med - når menneskene går hver til sitt, tar fluen en liten snoke-runde og vi får avslørt mange rare og morsomme hemmeligheter. Skal ikke røpe for mye - bare ta med noen smakebiter. Noen er voksen, men tyr likevel til totten og kosebamsen når ingen ser, andre utfolder seg i eksotisk dans, andre fråtser i godterier selv om det er mandag (bilde), og Siv går gjerne til legen selv om hun ikke er syk - og hjemme har hun drømme-legen på utallige fotografier (bilde):
Ill. fra boken, noe avkuttet - Flua observerer ukontrollert godteri-spising
Ill. fra boken, noe avkuttet - Siv er forelsket i legen sin
Mer skal ikke røpes her - men Snokeboka anbefales på det varmeste for liten og for stor - det var smart at Lisa tegnet en liten flue, så fikk hun snoke på alt som foregikk bak de høytidelige fasadene - en bok til å bli glad av, og en bok til å le sammen om. - Terningkast:6
Lisa Aisato - Fugl - min omtale Lisa Aisato - Snokeboka - min omtale Lisa Aisato - Tambar på sykehuset - min omtale Lisa Aisato og Maja Lunde: Snøsøsteren - min omtale
Kristian Hall skriver en ”selvhjelpsbok” og deler sine egne erfaringer med andre. En positiv bok – og tittelen Glad igjen! – passer godt.
Tittel: Glad igjen! Hvordan bli kvitt depresjon steg for steg Forfatter: Kristian Hall Innbinding: Innbundet Utgivelsesår: Januar 2018 Antall sider: 208 Forlag: Cappelen Damm Språk: Bokmål ISBN/EAN: 9788202559182 Kategori: Sakprosa - Selvutvikling og Helse Boken lånte jeg på biblioteket
Kristian Hall - bilde fra forlagets side - Foto:Tove K. Breistein
Mine tanker om Glad igjen! Hvordan bli kvitt depresjon steg for steg:
Kristian Hall er sivilingeniør og født i 1977, han har selv vært igjennom depresjoner – han deler egne erfaringer – dette er en opplysende bok om emnet, og også en selvhjelpsbok for de som prøver å bli kvitt sine plager. (Men for de som lider av tunge depresjoner, er det en selvfølge å søke hjelp hos lege – Kristian Hall har i tillegg til egen-terapi også brukt fagutdannede til hjelp i en periode). Kristian Hall har skrevet en bok tidligere om dette emnet – Opp av avgrunnen – den kom ut i 2015. I ung alder, og i studietiden opplevde Hall depresjonskriser – i tillegg til profesjonell hjelp, prøvde han seg frem med diverse teknikker, psykologi, og positive tanker – og tok små skritt om gangen, og ”krabbet” ut av tunge tanker og depresjon. Under ”eksperimenteringen” skrev han notater hvordan ting fungerte, hva som hjalp og hva som ikke var særlig til nytte. Dette ga han mye lærdom som ble til hans første bok – slik deler han viktige erfaringer med andre som kan ha nytte av hans selvlærte teknikker og programmer. Det er snakk om å mestre - å lære seg gjennom aktiviteter og tenkemåter å finne ny energi og mening i livet, finne humør og glede. Foruten å bruke boken, følge alle praktiske råd og oppgaver fra den, er det også mye hjelp å finne på Kristian Hall sin hjemmeside:
Steg for steg (i 14 steg) følger vi et klart og tydelig program - jeg nevner det i korthet her – og det er viktig å følge dette programmet helt i eget tempo, ikke forsere noe, men ta de små, viktige stegene, uten å tenke for mye utover på lang sikt – det fremheves også at man må sette seg små delmål, og ikke gape over for mye i forsert tempo – da kan man lett føle nederlag, og det er jo lurt å unngå for en som er deprimert – å øke sitt nivå med fysiske aktiviteter er også et mål her, likeså være bevisst på kosthold og helse generelt – det legges også vekt på å være ”snill” med seg selv.. De stikkordene jeg gjorde meg under lesingen, gir litt nærmere innsyn i bokens innhold: Å skrive dagbok. Akseptere seg selv Bestemme seg for å bli bedre. Tvinge seg til positive tanker. Ved endringer i livet, pass på å skape myke overgangsrituale Kosthold, vitaminer er viktig – spise seg gladere D vitamin. Omega 3. Hold øye med blodsukkernivå. Spis mat med lav glykemisk indeks Anbefaler kosttilskudd Trening. Pulsøking. Endorfiner. Gjør viljen sterkere. Styrke selvbildet. Selvtillit. Teknikker for å bedre søvn. Start med lavt ambisjonsnivå. Små skritt i riktig retning. Det er motiverende å nå målene etter hvert. Finne kilder til glede. Praktisk oppgave om dette. Skrive ned stort og smått hva får deg i godt humør. Også skrive ned det som virker negativt på humøret. Søk positive opplevelser: Musikk, dans, kor, hobbyer Lyslampe. Kjæledyr Gode råd for sovingen. Selvhypnose. Meditasjon. Unngå kaffe. Regelmessighet. Legge seg, stå opp til samme tid uansett. Selvhjelpsgrupper Vær takknemlig for hvert minste positive element i hverdagen. Holde seg til de positive vennene. Unngå de negative. Vennskap. By på seg selv Gjør positive ting - meetup.com Reduser bekymringer – prøv å ”gi mer blaffen” Skape mening i livet – hjelpe noen. Meditasjon og selvhypnose - Mindfulness Lær å elske seg selv
Video fra 2016 - Kristian Hall om depresjon: Konklusjon: Deprimert eller ikke – boken anbefales som allmennyttig lesing – her er mye positiv lærdom, spesielt dette med å bli bevisst på hvordan man tenker og handler og tar vare på seg selv. Boken er skrevet på en ryddig og strukturert måte - og det er lett å følge veiledningen.
Tittel: Himmelen over Havanna - DVD Originaltittel: Retour à Ithaque Regissør: Laurent Cantet Hovedpersoner: Fernando Hechavarria, Jorge Perugorria, Isabel Santos, Néstor Jiménez, Pedro Julio Díaz Ferrán Nasjonalitet: Frankrike Språk: Spansk, flerspråklig Utgitt: Star Media Entertainment, 2016 . - 1 DVD (1 t, 32 min) Spilletid: 1time 32 minutter Sjanger: Drama Filmen ble laget i 2014
Mine tanker om Himmelen over Havanna
Dette er en film jeg ser raskt igjennom før turen til Cuba. Vi er med på et gjensyn mellom fem venner - fire menn og en kvinne, festen er til ære for Amadeo som har kommet tilbake etter 16 års eksil i Spania. Det meste av handlingen foregår på takterrassen i huset til en fra vennegjengen. På overflaten er dette et muntert selskap, men dette stikker dypere - vi blir med til det som skjer eller skjedde under overflaten på Cuba - her mimres det om kriser, og Sovjetstatens oppløsning og Cubas økonomiske isolasjon - det er mange gode minner, men det skurrer snart under idyllen - det er noe som mangler selvsagt når man vokser opp under "systemet" - stemningen er festlig og munter og "lykkelig" i starten - men her brettes det etter hvert ut for oss både personlige tragedier og Cubas tragiske "isolat-skjebne". Festen og samtalen virker kanskje litt kunstig og krampaktig i starten, men etter hvert fenges man av de tragiske historiene som rulles opp - det er drømmer som ikke er oppfylt, det er forhold som har gått i oppløsning - etter hvert blir ansiktsuttrykkene mer og mer preget av sorg, savn, bitterhet og vemod. De minnes forbud mot langt hår og trange bukser, forbud mot amerikansk musikk - å lytte til Beatles eller Stones ble kalt for "kulturell penetrasjon" - sommerferier på sukkerplantasjer blir det mimret over, de gjenskaper situasjoner og hendelser - "ler og morer seg" over minnene - men så var det kanskje "et sant helvete" - som en av dem sier. Noen bilder fra filmen:
Det mimres over bilder
Amadeo, eksil-kubaneren
Fire av de fem vennene
Det mimres over bilder - slik var de "den-gang"
Det kommer frem mer og mer grums etter hvert, både fra livene deres og fra samfunnsforholdene. Det handler etter hvert mer og mer om de personlige livene, men vi ser også at disse skjebnene ble formet som et resultat av samfunnsforholdene. Vemod og melankoli preger hele settingen. Alle ser ut til å kompensert for sine brutte illusjoner - Han som eier takterrassen dyrker kaktuser som terapi for alt det leie, en annen har flyktet inn i alkoholisme, men er tørrlagt nå - men kan ikke male mer, Amadeo er bosatt i Spania, men vurderer å prøve å komme tilbake for å bli i stand til å skrive. Filmen er tankevekkende - her sitter en gjeng med kubanere midt i livet, de er alle desillusjonert - hvor er fremtidshåpene? Hvor går de videre? Hvor går Cuba videre? - Hadde de tatt feil vei? De selv og landet…. Alle har en tristhet i sitt liv - det blir brettet ut nå i løpet av denne "festen". Festen slutter ved morgengry, etter festen, etter alle bekjennelsene - og her slutter også filmen - og vi sitter igjen med en del spørsmål: Er det i det hele tatt noe håp, en ny fremtid? Det virket ikke slik - en ganske deprimerende film - eller var det to som fant frem til hverandre. (Tania som har "mistet" barna sine til "vesten" og Amadeo som vil vende tilbake etter 16 års eksil i Spania - for å kunne skrive, sier han) Her er det snakk om å finne sin identitet, og spesielt nå når folk har begynt å stille spørsmålstegn ved valget Cuba tok - noen øyner kanskje håp for et "nytt Cuba" som vil åpne seg for omverdenen. (Akkurat under vårt ferie-opphold på Cuba nå i mars 2016 kommer jo både den amerikanske presidenten Obama på besøk, og til og med Rockelegendene The Rolling Stones - Er det nye tider og toner som er på vei?)
Filmens originaltittel antyder vel en slags tilbakevending for eksil-kubaneren Amadeo men kanskje også et håp om et gjensyn med et solfylt og lykkelig Cuba - tittelen henspeiler også til Odyssevs hjemreise til hjemstedet øya Ithaka
Filmen var vakker på mange måter, man følte en nærhet til følelsene hos denne venne-gjengen, og man sitter med et sterkt ønske om at livet igjen må fylles av håp og mening og litt mer velstand for et folk og et land som forhåpentligvis går inn i en ny og bedre epoke. Terningkast: 4
Tittel: Historia om det nye namnet Forfatter: Elena Ferrante Format: Innbundet Utgivelsesår: 2015 Oversetter: Kristin Sørsdal Forlag: Samlaget Språk: Nynorsk Serietittel: Napoli-kvartetten ISBN: 9788252188448 Originaltittel: Storia del nuovo cognome Tid: 1960-1969 Emne: Ekteskap og parforhold, m.m. Antall sider: 574
Jeg brukte også lydfil fra Lydbokforlaget - ISBN Lydfil: 9788242162564, innleser Silje Breivik
Omtale fra forlaget:
Napoli-kvartetten. Bok II Historia om det nye namnet byrjar der Mi briljante venninne sluttar. Livet til dei to venninnene held fram i kvar si retning. Studia fører Elena ut av det gamle livet, til ein annan by og eit anna miljø, medan Lila må ta eit val for å redde seg sjølv, og får livet snudd på hovudet. Historia om det nye namnet er ein roman om to kvinners kamp for å realisere seg sjølve i 60-talets Italia, før ungdomsopprør og kvinnefrigjering. Ein roman om eit vennskap som rommar kjærleik og hat, beundring og sjalusi, men som er så sterkt at ingen av dei to kvinnene er heilt seg sjølv utan den andre. Omsett av Kristin Sørsdal.
Elena Ferrante er fødd i Napoli. Sidan debuten i 1992 har ho gitt ut sju romanar. Mi briljante venninne er den første boka av dei fire Napoli-romanane, som har gitt Ferrante eit internasjonalt gjennombrot. Rettane til bøkene er selde til 23 land, og bøkene har fått strålande kritikkar. Elena Ferrante er eit pseudonym. Ingen andre enn det italienske forlaget kjenner identiteten til Elena Ferrante.
Elena Ferrante om å skrive, lese og om anonymitet Her er en liten video som gir oss litt mer informasjon om den anonyme Ferrante:
Mine tanker om Historia om det nye namnet:
Jeg var ikke så skuffet over Mi briljante venninne, bok 1 av Napoli-kvartetten, at jeg valgte bort bok 2 - jeg leste den med en gang den utkom på norsk, og jeg fikk også mange fine gå-turer med lydboken på øret. (Et lite sidesprang: Er dette en slags revival av den feministiske litteraturen som vokste frem på 1970-tallet tro? - Jeg fikk litt assosiasjon til for eksempel en forfatter som Marilyn French - hun var ekstremt opptatt av det mannsdominerte samfunn, kvinneundertrykkelse, voldelige menn etc - enda en assosiasjon til Marilyn French fikk jeg da Lila dukker opp sent i bok 2 med barnevogn og et eksemplar av James Joyce's Ulysses tilgjengelig da hun møter sin gamle lærerinne - Marilyn French tok faktisk sin doktorgrad på James Joyce, og skrev også en bok om han i 1976 - The Book as World: James Joyce's Ulysses.) Historia om det nye namnet går rett inn i fortsettelsen av Elenas fortelling i bok 1 - om hennes liv og livet til bestevenninnen Lila. Vi forlater barndommen og går inn i tidlig voksenliv. Her blir det mer handling og mer fortettet spenning - kjærlighetsaffærer, rivalisering, konflikter, sjalusi - men også flere episoder av vold innen familien og blant aggressive unge menn. Livene til Lila (Lina Cerullo) og Elena (Lenú Greco) er sidestilt. Selv om den ene gifter seg som 16-åring og den andre velger studier, så har de mye til felles. Vi opplever en "heftig" sommerferie på Ischia hvor mye hender i livet til de unge jentene - Nino Sarratore blir et navn å merke seg - sommeren får følger for både Lila og Elena (den ene blir med barn, den andre mister sin uskyld på flere måter) - etter denne sommeren kommer mer alvor inn i bildet for begge jentene.
Det var her på "sommerferien på Ischia" at denne roman-serien begynte å fengsle meg…..
Lila strever med sitt ekteskap med handelsmannen Stefano Carracci og problemfritt blir det ikke med den utenom-ekteskapelige "store" kjærligheten heller, og etter hvert ender hun som enslig, arbeidende mor - men hun "står seg" gjennom det meste, ukuelig som hun er - Elena forlater Napoli og kommer inn i student-miljøet, og møter interessante mennesker - tankene er der nok på Lila helle tiden, hun skulle nok ønske venninnen, som hun mener er den mest intelligente av de to, ville ha fortsatt på den samme studieveien som henne selv. Temaet vennskap er det sentrale i boken - jeg må innrømme at skildringen av dette livslange vennskapet mellom Lila og Elena fremkaller varme følelser hos meg som leser…. Et vennskap som holder i gode og onde dager, tross konflikter og konkurranse - lojaliteten til hverandre er der hele tiden, båndene og kjærligheten også. I bok 2 ser man tydeligere hvordan Lila har virket som en slags katalysator på Elena, konkurransen med venninnen har inspirert henne, notatbøkene hennes har tilskyndet Elenas egen skriveglede - det er spennende å følge Elenas vei til forfatter i dette bindet. Handlingen får en ny dimensjon mot slutten av boken når Elena får antatt sitt første manuskript - og for meg synes det som om Lila kan ta noe av æren her…. Samtidig med de to hovedpersonenes liv og utvikling, følger vi også utviklingen i det italienske samfunn - Ferrante skriver med kjærlighet om sitt land, men også med kritiske øyne - her får vi virkelig belyst skyggesidene også. Og slutten på bok 2, den var virkelig en geni-strek - man må jo bare vente på bok 3 i spenning her. Jeg må innrømme at jeg har blitt mer "Ferrante-fan" etter denne andre boken, og den fortjener terningkast:5
Forfatter: Vigdis Hjorth Tittel: Et norsk hus Innbinding: Innbundet Utgivelsesår:2014 Antall sider:192 Forlag: Cappelen Damm Språk: Bokmål ISBN/EAN:9788202451806 Kategori: Romaner Jeg lånte boken på biblioteket, og leste den gjennom noen "intense" formiddagstimer.
"... hun hadde en foruroligende følelse av at det var dramatisk, foregikk en avgjørende verdikamp like i nærheten, men hun var ikke i stand til å lese situasjonen." Alma er glad i det gamle tømmerhuset sitt med tomten som strekker seg opp mot skogen. Det er et ganske velstående nabolag, og hun er skilt, med voksne barn, og jobber som tekstilkunstner. For å overleve kreerer hun faner for korps og fagforeninger, og leier ut en del av huset. Nå flytter et ungt polsk par inn.
Mine tanker om et norsk hus:
Vigdis
Hjorth har jeg fulgt som forfatter siden bøkene hennes begynte å komme i
rask rekkefølge på 1980-tallet. I de siste årene synes jeg at hun har
blitt veldig god til dette å "ta samfunnet vårt på kornet" Her er noen av hennes bøker jeg har lest - den beste tror jeg er Snakk til meg:
I starten av romanen Et norsk hus lurte jeg litt på hvor dette bar av gårde - men man skjønte raskt tegningene da "spillet" mellom den etnisk norske Alma og den polske leietakeren kom i gang - Alma tror i utgangspunktet dette skal gå helt greit - "fordomsfri" som hun er. "Toleransen" har hun på plass - men virkeligheten fortoner seg ikke alltid som man har forestilt seg.
Hos Vigdis Hjorth er alltid humoren med - uansett alvoret i situasjonen. Og om dette "norske hus" ikke er helt perfekt, (noe man ser etter hvert) - så er i hvert fall Vigdis Hjorths bruk av det norske språk alltid en fryd for leseren. Man fryder seg også over kommunikasjonen, eller mangel på kommunikasjon mellom disse to kvinnene - det blir nok som oftest en poeng-ledelse hos den geskjeftige, ordrappe polske kvinnen - ja, det er også morsomt - lite kan hun av både norsk og engelsk, men uttrykke seg det greier hun likevel - og i sluttfasen gir den polske klart uttrykk for sin mening om Alma - "I avisen det står at du er kulturell person. Jeg har en annen mening" - til tider er det en hissig kamp som foregår mellom disse to - og man veksler vel litt på hvem man skal heie på….. Det hele starter altså når de nye leieboerne til Alma er et polsk par - tidligere har leieboerne ikke voldt særlig problemer - Alma er skilt og tekstilkunstner, og har stort hus som hun egentlig ikke har råd til - i hvert fall ikke uten leieboere. Men leieboere er uansett plagsomt for Alma - for hun ønsker ikke så mye kontakt med andre - hun liker sitt eget selskap best - da gjene med en god porsjon vin som tilbehør, de voksne barna og kjæresten omgås hun stort sett på sine egen premisser. Men så endres tilværelsen radikalt med dette polske paret tett innpå - det er mye hun må ta stilling til, den polske ektemannen må i fengsel i Polen, kona og den vesle datteren blir tilbake i leiligheten - det blir ikke lett å få inn husleien, altfor store strøm-regninger skaffer de henne også - og ikke følger de normene med søppelsortering og parkering. For Alma er det forholdsvis greit å få uttrykt menneskelig samkvem og samhørighet på de fine fanene hun lager for skoler og lag - verre er det å leve opp til dette i "real life" - etter hvert blir Alma mer og mer desperat og hun "ordner opp" - men hva er det som skjer i slutten av romanen når hun på nytt må ut på markedet etter leieboere…..?
Min konklusjon: Et norsk hus er en roman som vekker til ettertanke - den gir ingen fasitsvar på "sameksistensen" mellom "nordmenn" og "de utenfra" - men den peker i hvert fall på at ikke noe er bare svart eller hvitt, ikke noe har enkle, opplagte løsninger.
Som i sine andre romaner, er også denne med sterke innslag av eget liv og egne erfaringer - selve huset er likt med Almas hus, Alma er skilt og kunstner - slik også med Vigdis Hjorth.
Alma, på linje med nordmenn flest, vil betegnes som"liberal og tolerant" - men slike begreper står gjerne for fall når realitetene og hverdagen blir for nærgående. Disse fine "begrepene" var fasade og stakk ikke så dypt… Her er det to parter som kanskje føler seg krenket - kanskje aller mest Alma - hennes normer og regler og behagelige tilværelse blir satt på prøve - riktig opprørt blir hun - mon tro om dette fører til endringer hos hovedpersonen? Vil nærkontakten med dette polske ekteparet, deres normer og livsmønster få hovedpersonen Alma til å revurdere sin tankegang, vil hun få litt mer selvinnsikt? - Eller forblir hun den samme?
Her var det viktige temaer som enhver kan ha nytte av å tenke litt nærmere over. Terningkast i retning:5
Genre: Drama Skuespillere: Julianne Moore, Kristen Stewart, Alec Baldwin,
Kate Bosworth, Hunter Parrish Regi: Richard Glatzer, Wash Westmoreland Manus: Richard Glatzer, Wash Westmoreland Nasjonalitet: USA Språk: Engelsk Musikk: Ilan Eshkeri Produksjonsselskap: BSM Studio, Lutzus-Brown, Killer Films,
Big Indie Pictures, Shriver Produksjonsår: 2014 Lengde: 1 t. 41 min. Filmen bygger på Lisa Genova sin første roman av samme navn
Still Alice fra 2007. Jeg lånte DVD på biblioteket
Still Alice - kort omtale fra Filmweb:
Alice Howland er en kjent språkprofessor som begynner å glemme ord. Hun får den knusende diagnosen tidlig Alzheimers. Det blir en kamp for å holde kontakten med den hun engang var. Julianne Moore, Alec Baldwin og Kirsten Stewart er blant de medvirkende i dette sterke dramaet. Som 50-åring har Alice Howland (Julianne Moore) alt. Hun er professor i lingvistikk, har mann og tre voksne barn. Over en lengre periode merker hun at hun begynner å glemme ord. Gjerne midt i forelesninger. Hun går til en neurolog og får etter hvert diagnosen tidlig Alzheimers demens. Det blir en kamp for hele familien hvor de får de sterke båndene sine testet. Alice forsøker å holde kontakten med den hun engang var, og å kunne fungere i hverdagen så lenge som mulig. Hennes kamp er både skremmende, hjerteskjærende og inspirerende.
Still Alice ble filmatisert i 2014 - manuset er skrevet og regissert av Richard Glatzer og Wash Westmoreland - grunnlaget var Lisa Genova bestselger-roman Still Alice fra 2007 - foruten å være forfatter så er Lisa Genova utdannet i nevrovitenskap - slik har hun et godt fundament for å skrive denne boken.
Noen av skuespillerne
Alice 50 år og midt i livet - professor i lingvistikk - går fra å være ekspert på ordene til å miste det viktigste arbeidsredskapet sitt - det første tegnet kom under en forelesning der hun plutselig mangler ordet hun skal bruke - små tegn av glemsel og stedforvirring fører henne til legen som konstaterer Alzheimer - en form som er arvelig. Julianne Moore tolker denne vanskelige rollen på en utmerket måte. I alt det negative som følger med sykdommen som raskt griper om seg, er det et positivt element i det hele - nemlig hvor praktisk og realistisk hun møter sykdommen og den nye familiesituasjonen. Alec Baldwin spiller ektemannen som også må innstille seg på et annet liv - det er ikke alltid lett å vite på hvilken måte man støtter best. Noen bilder fra filmen:
Om det er helt troverdig at man møter denne skremmende sykdommen på en så fornuftig måte som Alice og familien her gjør, er vanskelig å si - kanskje kan dette være noe å ta lærdom av for andre som kommer opp i lignende situasjoner. Alice er i hvert fall umåtelig flink til å møte denne sykdommen på en behersket og fornuftig måte. Fokuset i denne filmen er Alzheimer-personen mer enn familien rundt - og her føltes det faktisk som om vi tok del i Alice's nye liv - hennes bekymringer, forvirring og problemer - mon tro om det er slik Alzheimer-pasienten føler det? Troverdig var i hvert fall Julianne Moore's fremstilling av dette. Hun formidler også dette med skam som sykdommen fører med seg - når man oppfører seg merkelig, ikke har ord, ikke vet hvor man er osv - Alice sier hun ønsket hun hadde en sykdom som ikke førte slik skam med seg - kreft for eksempel. Et gripende høydepunkt i filmen blir Alice sitt foredrag eller tale til en stor skare som blir opplyst og rørt over hennes og andre pasienters situasjon - Alice har skrevet ned hele talen tidlig i sykdommen og leser opp manuskriptet, samtidig som hun bruker markerings-penn og merker av etter hvert det hun sier - så slipper hun å tulle med å gjenta seg selv.
En ganske realistisk filmatisering av en skremmende sykdom som rammer ikke bare den som får den, men også hele familien rundt. Hovedpersonen Alice har forberedt seg godt, hun har laget seg små "programmer" på mobilen sin som skal hjelpe henne å huske nødvendige "opplagtheter" i hverdagen - hun spiller også inn opptak med seg selv når hun enda er frisk nok til å fortelle og vise hvem hun er. Richard Glatzer, en av manusforfatterne, led av en motorisk nervesykdom (Amyotrofisk lateralsklerose - ALS) da han jobbet med dette, og kunne identifisere seg med en del av problemene Alice opplevde - interessant var det med den "moderne" bruken av mobil og laptop som Alice kunne ha nytte av - (Glatzer døde i mars 2015, 63 år gammel) Alice i filmen vil formidle at hun er "Still Alice" ett eller annet sted inni den nye "personligheten" - alt det rare og fremmede som hun blir til etter hvert, det er ikke henne - det er sykdommen.
Historien griper en når Alzheimer-sykdommen blir personliggjort gjennom et menneske på denne måten - det er ikke mange personer vi følger, men både den lille familien og leger og kolleger som omgir Alice blir fint tolket av skuespillerne - likevel, føles det som vi ikke kommer helt innpå persongalleriet - det blir litt overfladisk. Jeg sammenligner denne filmen med Alice Munro's Away from her - som også handler om en kvinnelig hovedperson som rammes av Alzheimer - filmen bygger på en novelle av Alice Munro - den hadde en helt annen vinkling - og den grep meg nesten mer, den var mer intense og nærgående synes jeg. Men Still Alice er også en film man vil huske - både på grunn av det viktige temaet og på grunn av gode skuespiller-prestasjoner. Filmen er opplysende og verd å se, jeg gir den et sterkt Terningkast:4
Jeg har hovedfag i engelsk, med vekt på amerikansk litteratur. - Også historie, samfunnskunnskap og psykologi i fagkretsen - Undervisning av unge mennesker har vært mitt yrke i mange år.
Dette er et fritt og uavhengig nettsted, basert på egen leseglede - og på egne tanker om bok. Dette er en ubetalt "hobby" og det meste av det jeg omtaler er lånt på biblioteket.
Jeg vil gjerne ha motforestillinger til og diskusjon rundt mine bok-tanker - jeg setter stor pris på en kommentar når du besøker en blogg-post.
Marcel Proust var født i Auteuil i 1871. Allerede i 20-års-alderen var han en “utartende” sosietets person som titt besøkte de fashonable Paris-salongene. Etter 1899 , plaget av kronisk astma, sorg over foreldrene som var borte, og skuffelse over menneskeheten, trakk han seg tilbake fra verden - sov om dagen - arbeidet om natten, skrev en mengde brever, og viet seg til sitt store 12-binds livsverk: På sporet av den tapte tid. Han døde i 1922 før de siste tre bindene var publisert.
Posts
.png)
