Kom til å tenke på mitt første møte med denne spesielle islandske damen da hun dukket opp hos Skavlan - fredag 11.11.2016. Jeg møtte henne første gang på Kapittel 11, Litteraturfestivalen i Stavanger - Birgitta Jónsdóttir var et nytt og spennende bekjentskap for meg da - En allsidig dame fra Island: journalist, poet, parlamentsmedlem, aktivist og med WikiLeak-tilknytning. En modig talskvinne for ytringsfrihet og et åpent samfunn. Egen blogg-side har hun også. Her leser hun egne dikt en suggererende opplevelse. Da Birgitta kom på TV hos Skavlan i kveld fikk det meg til å tenke på mine tidligere møter med denne spesielle og fryktesløse damen. Allsidig er hun også - politiker, aktivist, poet og samfunns-kritiker. Hun er født på Island 17.april 1967 - i 2009 ble hun valgt inn på Alltinget for Borgarahreyfingin. Fra 2013 har hun representert Piratpartiet (Píratar) - partiet ble grunnlagt i 2012 - i 2013 hadde partiet ca 5% av stemmene til Alltinget, men nå har det blitt et ganske stort parti som gjør seg gjeldende. Det blir sagt at hacker og pirat-politiker Birgitta har revolusjonert islandsk politikk Birgitta er også kjent for at hun drev et samarbeid med Julian Assange og WikiLeaks.
Kapittel 11: Birgitta Jónsdóttir skulle ta opp problematikken rundt "den frie og ubundne journalistikken". Her holder hun det såkalte "Aftenbladforedraget" - Hun kom med mange tankevekkende momenter, hun pekte blant annet på den vanskelige balansegangen mellom det private og alle spor vi la igjen om oss selv i dagens data-sentrerte verden. "We leave a lot of traces", minnet hun om - hun snakket om web-sites og Facebook og "Internet needs to be tamed". Birgitta var en av de første Islandske poeter med egen web-site.
Birgitta Jónsdóttir hos Skavlan - NRK1
Hos Skavlan i kveld (fredag 11. november 2016) ble det et nokså hissig møte
mellom Birgitta og Julian Fellowes (forfatteren av Downton Abbey og Belgravia) - det gikk så langt at hun flere ganger kastet ut "Shame on you!" over Fellowes - Jeg ser hun fortsatt - 5 år etter at jeg traff henne første gang - har den samme glød, idealisme og engasjement som før.
En fascinerende og provoserende forfatter, høyst kontroversiell - en kult-forfatter for mange - og han etterlot seg et stort antall verker.
"Thomas Bernhard, østerriksk forfatter. Få østerrikske forfattere har i sin samtid vært så omstridte som Bernhard. Han provoserte, særlig gjennom sin dramatikk, med kraftig kritikk av Østerrike og østerrikerne, og i sitt testament skrev han at hans verk verken skulle oppføres eller publiseres mer i hjemlandet. I mellomtiden er dette opphevet av dem som forvalter hans verk, av arvingen..." Les mer her
Forfatter: Thomas Bernhard Tittel: Mine priser Forlag: Bokvennen Forlag AS Utgitt dato: 10. mars 2010 Oversetter: Sverre Dahl Språk: Bokmål Omslagsdesign: Aina Griffin Innbinding: Innbundet Sidetall: 136 ISBN: 9788274882133
Fra Forlagets side:
Oversikt Den østerrikske samfunnskritiske romanforfatteren og dramatikeren Thomas Bernhard (1931–1989) ble bare 57 år gammel. Likevel rakk han å gi ut et betydelig antall titler som har gjort ham til en av de tyskspråklige forfatternes absolutte mestere. Hele 18 av Thomas Bernhards bøker er oversatt til norsk; nå kommer også boken som ble utgitt posthumt – over 20 år etter hans død – nemlig Meine Preise, på norsk Mine priser, en bok der han på sedvanlig vis, med utskjellinger, bitende ironi og saftige overdrivelser, forteller om de ni litterære prisene han mottok i løpet av sin levetid. I de fleste tilfellene er han ikke nådig mot dem som utdeler prisene og som han mener ikke aner hvem han egentlig er; samtidig trenger han pengene de medfører, og stiller derfor mildt sagt ambivalent opp til prisutdelingene. Det er beskrivelser av disse hendelsene, som da han mottok Julius Campe-prisen i Hamburg, der prispengene blir brukt til innkjøp av forfatterens første bil – som snart ender som vrak i Jugoslavia – som på humoristisk manér blir skildret i Meine Preise, en bok det er minst like god grunn til å lese som hans øvrige bøker.
Mine tanker om Mine priser:
Mine priser - Ikke alle prisene hans blir omtalt, han har gjort et utvalg på ni av dem som han spinner essaylignende tanker rundt. Fra selve tittelen på boken skjønner man vel umiddelbart ironien i denne lille romanen - en viss arroganse også kanskje? Thomas Bernhard var godt vant med å motta priser for sine romaner - priser som på en måte voldte han bry, ofte var det pengebeløp som han så absolutt hadde behov for, men de som hadde nominert han til prisene, hadde han ikke så mye til overs for - "kulturelt stod han langt over disse" - var vel tanken han hadde om seg selv. Noe stor nasjonal-kjærlighet hadde han heller ikke for sitt hjemland Østerrike - som han benyttet enhver anledning til å kritisere og refse. Et tragi-komisk forhold egentlig mellom mannen og hjemlandet. Mine priser kom ut etter Bernhards død, den var skrevet først på 1980-tallet. Romanen beskriver som sagt utdelingen av en del priser han har fått og det spinnes en historie rundt hver pris .. spesielt forteller han hva pris-penger var brukt til - en sportsbil som ender i kollisjon, et hus som kunne pusses opp Hele tiden sper han på med kritikk av myndigheter, offentlige instanser og politiske makthavere Det absurde i dette er jo at han tar imot prisene, samtidig som han kritiserer og forakter alt og alle i relasjon til disse prisene - "Jeg hatet seremoniene, men jeg ble med på dem, jeg hatet dem som delte ut prisene, men jeg tok imot pengesummene deres." sier han En samfunnskritiker ble han - en paradoksal sådan - kanskje noen ikke fant han helt troverdig fordi han tok imot prisene fra de han refset - og kanskje følte han noe skam fordi han gjorde det. Men han pekte vel på noe vesentlig ved slike prisutdelinger - det kulturelle, den litterære innsatsen og kvaliteten av arbeidet kommer i bakgrunnen - det er selve seremonien og alt styr rundt utdelingen som blir fokusert på….kjendiseriet. Man kan vel egentlig si at den kritikk han gir samfunnet og andre notabiliteter går han ikke fri av selv - det ligger en god del selvkritikk og forakt i dette at han lar seg innordne og motta priser…..litt svart humor i dette - det er viktig å forstå han rett.
Innholdslisten med de ni prisene
Humoren preget virkelig disse essayene - den første her på innholdslisten for eksempel synes jeg var ganske kostelig: Her møter han opp for å motta Grillparzer-prisen (den fikk han i 1972) og det i nyinnkjøpt dress fra fasjonabel butikk for anledningen - og så er det jo ingen mottagelse for han, ingen som viser han på plass - med en gammel tante på slep, trenger han seg inn på en rad et stykke bak i salen - "til pass til arrangørene", mener han vel når de begynner å oppdage at hedersgjesten ikke er der. Han blir gjenkjent i salen, men flytter seg ikke frem på første rad før president Hunger selv har vært bak og anmodet han om å komme frem. Seremonien ble heller flau, med en ministerfrue som snorket, og en "ærestale" som nevner et par skuespill som han ikke en gang har skrevet - han mumler bare et kort takk for prisen, som til hans store skuffelse ikke en gang er penger denne gangen - forlater podiet og etterfølgende fest, og ministeren spør i forvirringen: Ja, hvor er det blitt av den lille dikteren vår, da? (s.18) Etter den flaue, bisarre prisutdelingen føltes nok dressen litt for trang, og han gikk rett bort og byttet den - selv om den var brukt - noe måtte han vel gjøre for å kvitte seg med ubehagelige påminnelser.Fornøyelig lesing, og glitrende skriver han.
Humorist eller samfunnskritiker eller "disgruntled" person? Eller fortjener han alle tre betegnelsene?
Ideen med denne boken - tema og tittel synes jeg er ganske genial - den fenget meg, og når jeg legger vekt på å se det paradoksale i denne romanen, velger jeg å gi den terningkast:5
Jeg hørte om denne romanen hans på Kapittel 11 - Litteraturfestivalen i Stavanger og gjorde et notat av en paneldebatt den gangen - jeg gjengir denne her: Mottoet for Kapittel 11 var "Trass" - Og Et liv i Trass må man si var mottoet forfatteren Thomas Bernhard(1931–1989)levde etter. Det fikk vi også inntrykk av gjennom samtalen mellom Tomas Espedal, Erlend Loe og Kristian Lundberg ledet av festivalsjef Eirik Bø:
Kort oppsummering av det jeg fikk med meg her: I samtalen mellom de tre forfatterne kom det frem at Bernhard kanskje var den trassigste i litteraturens historie. Var han det? Her påpekes tegn i så måte: I sin trass hadde han nærmest opptegnet betingelser i sitt testament om ingen publisering i den østerrikske stat - en stat og et skolesystem han mente omtrent tok livet av han. Erlend Loe fokuserte imidlertid på at Bernhards hat ikke var uten humor - at forfatteren var nærmest lystent tiltrukket av grotesk hat - at han personifiserte nedrakkingen av staten - og at det er ganske paradoksalt at Bernhard som ikke ville ha noe med samfunns-institusjonene å gjøre, tar imot priser og lønn av statlige institusjoner.
I boken "Mine priser" (Meine Preise) - utgitt 20 år etter hans død - er utskjellingen av staten tydelig, ispedd en stor dose ironi og humor - han forteller om sine ni litterære priser og omstendigheten rundt disse. Et hån kanskje mot de som utdeler prisene og ikke engang "kjenner han" - men en av prisene gir han mulighet til å kjøpe sin første bil, et snarlig vrak som ender opp i Jugoslavia. I romanen får han frem hvor "krenket" han føler seg over disse prisene - men pengebehovet seirer over "krenkelsene". Det blir en slags kjærlighet til det å hate et system. Det kommer også frem i samtalen at Bernhard velger ensomheten, dvs at hans prosa er noe "smal" - slik Jon Fosse har blitt kritisert for - språket er også spesielt med mangel på avsnitt og tegnsetting - man "tvinges videre i en messende rytme", tilføyer Eirik. Konklusjon: Valget av denne forfatteren og samtale rundt hans verker og ideer passet ubeskrivelig inn under mottoet Trass - Thomas Bernhard hadde tydelig påvirket de fire som utvekslet tanker rundt forfatteren, og min nysgjerrighet ble i hvert fall vekket til å sette meg litt bedre inn i Bernhards forfatterskap - slik får man alltid inspirasjon på en litteratur-festival. Her er min omtale fra
Kapittel 11:
Etter å ha hørt Frode Grytten fortelle om sin siste roman på Kapittel 11, Litteraturfestivalen i Stavanger, ble jeg nysgjerrig på å lese Saganatt selv, eller rettere sagt "lytte den". Jeg undersøkte på Lydboksforlagets side om den var kommet i lyd, og fant der følgende greie oppsummering av romanen:
På Lydbokforlagets side:
"Lundetrilogien er tre romanar i eitt, tre forteljingar frå tre desperate og fordrøymde tiår i nyare norsk historie. Det handlar om korleis vi kom hit, eller korleis vi kom ut av det igjen, eller kva som er igjen av draumen om det livet vi skulle dele. Ein gong tidlig på 1980-talet flyttar Arvid Lunde til Odda. Der blir han lærar på gymnaset. Han ser ut som om han ønsker å bli slukt av staden, som om han vil gå i eitt med røyken, regnet og skodda. Men han seier: Om du vil forstå Norge, må du forstå Odda. Ein dag tar tidsånda plass i den tynne kroppen hans, og det blir det kjent at Arvid Lunde har blitt millionær på aksjehandel. Ein møbelhandlar frå Åsane set seg i bilen og kjører til Sverige mens Norge arrangerer OL på Lillehammer. Han vil gjøre ein siste desperat handling. Ein gong var han ein som kjente folks drømmar, ein som reiste rundt og leverte lykke på dørene. Men no er butikken lagd ned og ho han var gift med hugsar ikkje lenger kva han heiter. Dei er ulevande og ingen kan sjå dei. Dei kjører grå tenestebilar av merke Toyota Corolla, og dei ferdast gjennom gatene i eit utlevd Oslo. Jobben deira er å korrigere feil som har skjedd over alt der sosialdemokratar er innblanda. Dei har namn som Gerhardsen, Bratteli, Nygaardsvold. Dei gjør den jobben som må gjørast i skuggen av sosialdemokratiets lys, ei fjern og døande stjerne"
Mine tanker om Saganatt:
Lunde TRILOGIEN - er komponert rundt tre generasjoner i familien Lunde, det er mennene vi hovedsaklig hører om: Harold Lunde, sønnen Arvid Lunde og barnebarnet Robby Lunde. Men samtidig er det en kavalkade over de siste ti-år av det norske demokratiet; en anskuelig-gjøring på en måte av "Sosialdemokratiets vekst og fall"
Først er det Arvid og hans liv i jappetiden. Så er det fars-generasjonen som har bygget opp møbelbedriften som ikke sønnen vil overta - en bedrift som går til grunne da IKEA og den nye tiden knekker den lille mann. Han prøver på drastiske måter å ta opp kampen; eller den er jo i grunnen avgjort på forhånd - så det er vel mer et utslag av bitterhet, resignasjon og hevnlyst som driver Lunde senior til å kidnappe IKEA sjefen.
I tredje delen er vi kommet til 2010 og Robby Lunde er den nye generasjonen (denne personen fikk jeg ikke så godt tak på som faren og farfaren). Her kommer de store AP politikerne som har bygd opp sosialdemokratiet inn i den nye tiden som observatører - og de oppdager at det kanskje ikke er "velferds-stat" som er betegnelsen mer. Landet har blitt til en "Velvære-stat" i all sin "fryd og glede" - et mediasamfunn preget av selvmord, sex og utskeielser.
Arvid i første delen fikk jeg mest innblikk i som person, fra hans famlende start på et nytt sted til han etter hvert glir litt bedre inn i lokalmiljøet - han får til og med ansvar for kaffemaskinen på lærerværelset der han har fått seg jobb. Han gir stedet liv, og noe å snakke om lenge etter at han har dratt fra Odda. Arvid går fra det småborgerlige og inn i jappetiden, blir mangemillionær, og "kunne endt opp i stolen hos Skavlan" sier Grytten selv om sin hovedperson. Romanens kjerne gjennom de tre delene er "Sosialdemokratiets vekst og fall", hvor vi kronologisk nærmest går bakover i tiden, eller også på en måte i ring og biter oss selv i halen (egen oppfatning):
Vi følger Arvid Lunde sin vekst og fall i første delen, en generasjon som ikke tar over det fars-generasjonen har bygd opp - her den lille møbelbedriften. Arvid velger sitt eget yrke som lærer, og kaster seg i tillegg inn i aksjespekulasjon og jappetid - og jappetid er vel å betrakte som en krenkelse av sosialdemokratiet som fedrene møysommelig har bygd opp.
I andre del er det Arvids far, Harold Lunde, som er hovedpersonen, en desperat manns kamp mot "den nye tiden" som tar fra han levebrødet, en fortvilet mann som på samme tid mister de to store kjærlighetene i livet sitt:kona som rammes av demens, og møbelbedriften som utkonkurreres av IKEA - hans desperate kidnappings-aksjon mot IKEA-sjefen blir drevet frem av bitterhet og hat - hans forhold til sønnene er mindre relevant - de kommer visst ikke inn under hans kjærlighet og omsorg.
I siste delen kommer de store AP politikerne som har bygd opp sosialdemokratiet tilbake for å observere rikets tilstand, representert med blant annet kjente AP-statsministre som Nygaardsvold, Gerhardsen og Bratteli (En Corolla-omfarende patrulje som "inspisienter" og voktere av Sosialdemokratiet) og de ser vel at det sosialdemokratiet som hadde vært deres stolthet - ikke lengre er den velferdsstaten de hadde overlevert til sine etterfølgere, men lignet mer på en "velvære-stat" nå...surrealistisk, apokalyptisk og morsom i sin groteskhet den siste delen. Vår moderne tilværelse - er det utvikling eller forfall? I hvert fall er denne delen en burlesk tragi-komedie, her slynges dataverdenen, TV-verdenen, krim og selvmord og apokalyptiske tilstander inn i handlingen…egentlig ikke verre en virkeligheten selv, dessverre. I starten på del tre var jeg ganske forundret, og faktisk også noe skeptisk, jeg skjønte ikke hva dette var, eller hvor det bar…men etter hvert fikk jeg aha-opplevelser, og synes romanen fikk en genial vri.
Liksom Ja, vi elsker er skrevet i kjærlighet til et fedreland med en "saganatt som senker, senker drømme på vår jord", er vel gjerne Grytten sin Saganatt skrevet til minne om et sosialdemokrati som vokste frem; selv om disse ti-årene i vårt moderne demokrati er skildret med sine negative sider også, så står i hvert fall "Saganatt" som et lite monument på en tidsepoke…vel, dette får stå for mine egne slutninger.
Glimrende skrevet, stor "stemning" og fart hele veien, det er realisme, og surrealisme i skjønn forening - et herlig kaotisk bilde på en kaotisk verden. Jeg gir denne romanen terningkast:5
Anmeldelse i Dagsavisen - Kultur Se også Frode Grytten på Kapittel 11 - Litteraturfestivalen i Stavanger.
Min siste dag på Kapittel 11 var lørdag 24.september. Festivalen hadde program på søndag 25. også, men jeg skulle reise hjem tidlig på dagen - jeg kom jo en dag før Kapittel 11 begynte, så jeg var "full-ladet" med inntrykk og lærdom som måtte bearbeides. Den siste dagens program var valgt på forhånd: Frode Grytten på Kult.kaféen kl.14, Vigdis Hjorth på Breitorget kl.16, Thure Erik Lund på Kult.kaféen kl.17, Tore Renberg på Breitorget kl.18 - og om tiden strakk til - litt foto mellom og etter programmer, og kvelden avsluttes med opplesing på Bøker&Børst. Det startet altså i den intime, Kult.kafeen med "Saganatt" - Frode Grytten i samtale med sambygding Marit Eikemo.
(Saganatt har egen blogg-post hos meg, så derfor bare et kort referat her):
Frode Grytten fikk jeg først sansen for da jeg fikk en plutselig nysgjerrighet på denne forfatteren i 2007 - motivasjonen min var først at det ville være fint å få litt nynorsk-påvirkning en sjelden gang også.
Jeg liker gjerne å lese flere av samme forfatter en periode. Jeg leste Flytande bjørn, Popsongar, Bikubesong og novellesamlingen Rom ved havet, rom i byen. Konklusjonen ble at dette var "solid" litteratur med interessante temaer, skrevet på en engasjerende måte. I tillegg er forfatteren både morsom og inspirerende å høre på. (Fra Kapittel 10 i fjor, noterte jeg meg etter åpningsforestillingen: "Og at Frode Grytten kunne være sååååå morsom, det hadde jeg ikke trodd på forhånd".)
Og inspirerende morsom var han denne gangen også.
Vi fikk høre litt om oppbygningen av denne trilogien, og hvorfor den ble kalt "Lunde".
Vi får Gryttens egen opplesing av Arvid Lunde som kommer til Otta et for han gudsforlatt sted, en ensomhet og på siden av samfunnet til å begynne med, på et sted som ikke hadde så mange alternativer å fylle tiden med enn "Sjølvmord eller samleie". Vi hører om en Arvid Lunde, en slags Solstad/Hamsun figur som etter hvert glir litt bedre inn i lokalmiljøet - han får til og med ansvar for kaffemaskinen på lærerværelset der han har fått seg jobb.
Grytten tilkjennegir mer om sin Arvid-figur at han etter hvert stiger opp fra det småborgerlige og inn i jappetiden, blir mangemillionær, og "kunne endt opp i stolen hos Skavlan"
Grytten forteller videre om de tre mer eller mindre sammenhengende delene av denne trilogien består av (det gjorde meg forventningsfull til å lese romanen, og jeg kommer nærmere inn på de tre delene i separat blogg-post)
Romanens kjerne - "Sosialdemokratiets vekst og fall", hvor vi kronologisk nærmest går bakover i tiden, eller også på en måte i ring og biter oss selv i halen (egen oppfatning):
Med Arvid Lunde sin vekst og fall i første delen, en generasjon som ikke tar over for fars-generasjonen har bygd opp den lille møbelbedriften, Arvid velger sitt eget yrke som lærer, og kaster seg i tillegg inn i aksjespekulasjon og jappetid.
I andre del er det Arvids far, Harold Lunde, som er hovedpersonen, en desperat manns kamp mot "den nye tiden" som tar fra han levebrødet, en fortvilet mann som på samme tid mister de to store kjærlighetene i livet sitt:kona som rammes av demens, og møbelbedriften som utkonkurreres av IKEA - hans desperate kidnappings-aksjon mot IKEA-sjefen blir drevet frem av bitterhet og hat - hans forhold til sønnene er mindre relevant - de kommer visst ikke inn under hans kjærlighet og omsorg.
I siste delen kommer de store AP politikerne som har bygd opp sosialdemokratiet tilbake for å observere rikets tilstand, og de ser vel at det sosialdemokratiet som hadde vært deres stolthet - ikke lengre var den velferdsstaten de hadde overlevert til sine etterfølgere men lignet mer på en "velværestat" nå...surrealistisk, apokalyptisk og morsom i sin groteskhet den siste delen. Og det glimtet jeg fikk av romanen gjennom møtet på Kapittel 11, gjorde meg spent på å lese den selv. Jeg fikk tid til en liten foto-runde igjen(se på slutten av blogg-posten) før neste program, det foregikk på det lyse og luftige Breitorget:
Det ble en livlig og munter stemning da Vigdis Hjorth snakket om sin siste roman: Tredve dager i Sandefjord. Temaet var alvorlig nok, å sitte i fengsel er ingen spøk. Men for en forfatter er det vel en erfaring å ta med seg..spesielt når det kan resultere i en god roman.Vigdis Hjorth fortalte i samtale med Siri Kvamme om personer hun hadde møtt, og hvordan et slikt opphold kan tvinge en til å tilpasse seg omgivelsene; det være seg samtale-temaer eller TV-program-preferanser. Her fortalte hun om miljøet i fengslet, og samtale-emnene, om stoff-problemer og om dette å bli tvunget til å være sammen mennesker hele tiden. Hun beskrev på en levende måte hvordan ens første møte med fengselet kan oppleves som et sjokk og hvordan man finner utveier og ting å beskjeftige seg med for å "overleve".......jo, det var morsomt å høre på Vigdis Hjorth, men samtidig greide hun å gi meg følelsen av at dette var et alvorlig tema.. vitsene og latteren bare understreket det.
Forfatteren presiserte at det er en roman, men det blir jo veldig virkelighetsnært fordi den ble til som følge av forfatterens egen promille-dom på 30 dager i fengsel i Sandefjord. Hovedpersonen i romanen heter Tordis og er i utgangspunktet en ressurs-sterk kvinne som opplever en fremmed og ny verden. Tordis er dramatiker og nysgjerrig på de andre innsattes historier og liv, det er kanskje noe hun kan bruke senere, slik også for Vigdis Hjorth som forfatter…det er mye mer å få ut av denne romanen enn dette korte "glimtet" av den: Den er verd å lese - som sagt - under humoren ligger livets alvor…for å si det slik.
Her er et lite video-klipp jeg fikk tatt av en munter sekvens i samtalen:
Jeg hadde også kjøpt billett til"En trist og dum historie" med Thure Erik Lund - var litt nysgjerrig på den forfatteren:
Den Norske Bokdatabasens omtale: Eugen Hanssens samlemani har tatt overhånd, og samlingen hans er etter hvert blitt enorm. Han flytter den til et nedlagt bruk på Modum, og bygger sitt eget museum. Eugen har imidlertid glemt å bygge rømningsveier og handikaptoaletter, noe myndighetene ikke godtar uten videre. Her er en fyldig omtale av denne. (Jeg har ikke lest den enda) - Dessverre ble dette programmet avlyst, så jeg fikk ikke høre om den triste og dumme historien - Men jeg har lest hans Straalbox - og om den ikke er trist og dum, så er den i hvert fall en merkelig historie. (Min omtale av den)
Jeg har hovedfag i engelsk, med vekt på amerikansk litteratur. - Også historie, samfunnskunnskap og psykologi i fagkretsen - Undervisning av unge mennesker har vært mitt yrke i mange år.
Dette er et fritt og uavhengig nettsted, basert på egen leseglede - og på egne tanker om bok. Dette er en ubetalt "hobby" og det meste av det jeg omtaler er lånt på biblioteket.
Jeg vil gjerne ha motforestillinger til og diskusjon rundt mine bok-tanker - jeg setter stor pris på en kommentar når du besøker en blogg-post.
Marcel Proust var født i Auteuil i 1871. Allerede i 20-års-alderen var han en “utartende” sosietets person som titt besøkte de fashonable Paris-salongene. Etter 1899 , plaget av kronisk astma, sorg over foreldrene som var borte, og skuffelse over menneskeheten, trakk han seg tilbake fra verden - sov om dagen - arbeidet om natten, skrev en mengde brever, og viet seg til sitt store 12-binds livsverk: På sporet av den tapte tid. Han døde i 1922 før de siste tre bindene var publisert.
Posts
.png)
