Tanker om film: Erik Poppe - Tusen ganger god natt - Juliette Binoche - sett på NRK TV

Jobb og familie. Ikke alltid lett å kombinere. Og for Rebecca og den jobben hun hadde var det spesielt vanskelig. Og det ble nødvendig å velge. 
Tittel: Tusen ganger god natt
Originaltittel: A Thousand Times Good Night
Regi: Erik Poppe
Skuespillere: Juliette Binoche, Nikolaj Coster-Waldau, Mads Ousdal, Larry Mullen jr., Maria Doyle Kennedy, m.fl.
Nasjonalitet: Norsk
Språk: Engelsk
Utgitt: 2013
Aldersgrense: 11 år 

Mine tanker om Tusen ganger god natt:

Da så jeg filmen igjen, på NRK TV – mange år etter at den kom ut i 2013 – jeg forhåndsomtalte den for flere år siden.
Jeg er stor beundrer av Juliette Binoche (hun spilte også i Krzysztof Kieślowski's fantastiske "Three Colours Trilogy"  - den har jeg omtalt her)
I Tusen ganger god natt spiller Juliette Binoche Rebecca, en berømt, idealistisk krigsfotograf med et umulig valg:jobben eller familien. Hun er gift med en marinbiolog og har to døtre – Steph, den eldste spiller en vesentlig rolle i filmens problemstilling.
I filmens begynnelse blir Rebecca alvorlig skadet i Kabul og blir sendt hjem. Hun konfronteres med en mann og to døtre som ikke holder ut å ta farvel igjen og igjen og ikke vite om de får se henne mer. Jobben og familielivet kan ikke kombineres, men hun elsker jo begge deler.
Manuset til Harald Rosenløw Eeg fungerer godt under Erik Poppes regi.
Filmfotograf John Christian Rosenlund gjør denne filmen spesielt god med sine bilder fra Irland, hvor familien bor, og andre relaterte steder – og ikke minst fotograferingen av persongalleriet – spesielt hovedpersonen Juliette Binoche og den eldste datteren Steph.
Bakgrunnen er krig og terror og reporter-fotograf-yrket – men hovedtemaet er vel mer familiedynamikken og hva som skal til for at det skal fungere på hjemmefronten. I filmen kontrasteres stadig sjokkartede krigs-scener og ”normale” hjemmesituasjoner. Hovedpersonen er nok mer ”levende” for å si det slik, når hun er i farefulle jobb-situasjoner, enn når hun er i hjemmets trygge omgivelser. Det virker nesten som hennes pågående bruk av kameraet gir henne ”kick-opplevelser”, og her ligger det øyensynlig ikke bare idealisme bak hennes handlinger, men også en god porsjon egoisme.

Bilde fra filmen

Den eldste datteren får også en sentral rolle i filmens handling – gjennom henne ser vi klart at morens farefulle yrkes-engasjement går på bekostning av familien og da spesielt barna. En reise til Kenya hvor hun tar med seg eldste-datteren Steph skal være en slags forsonende familiefremstøt fra Rebeccas side – men her kommer det til et avslørende klimaks i filmen – (mer røpes ikke her)
”Jeg har begynt noe som jeg ikke bare kan kutte ut. (Cannot walk away from) jeg må finne en måte å avslutte det på.” – sier Rebecca til datteren.
Og datteren sier: ”Det hadde faktisk vært lettere hvis du var død. Da kunne vi alle vært lei oss sammen. En gang for alle”.  Og så ”skyter” Steph moren symbolsk med kameraet "tusen" ganger og så gjør Rebecca et valg. Hvilket skal ikke røpes her. 
Steph holdt foredrag i et prosjekt på skolen om turen til Kenya, den hadde blitt annerledes enn tanken var. ”De trenger henne mer enn jeg gjør” – sier Steph (Om menneskene og barna i traumatiske situasjoner som moren fotograferer). Jeg ser det som en slags tillitserklæring til moren og det valg hun gjør. En forståelse mellom mor og datter. Men hva med ektemannen og familien generelt?
Og døren lukker seg bak ektemannen når han går inn i huset. Og historien gjentar seg. Skjebnebestemt.?

En tankevekkende film – Terningkast 5
 
Video-trailer fra filmen - den sier det meste:

Filmer med Juliette Binoche jeg har omtalt:
Three Colors Trilogy: Blue, White, Red (Trois Couleurs: Bleu, Blanc, Rouge)

Min forhåndsomtale av Tusen ganger god natt - 2013

Tanker om film: Mannen fra Snåsa - Regi ved Margreth Olin

Tittel: Mannen fra Snåsa
Regissør: Margreth Olin
Språk: Norsk
Spilletid: 99minutter
Kategori: Dokumentar
Produksjonsår: 2016
Medvirkende: Joralf Gjerstad

Om filmen fra Filmweb:

"Margreth Olin har filmet 22 mennesker i møte med Joralf Gjerstad. I løpet av de siste 65 år har 50 000 mennesker reist til Snåsa i håp om å få hjelp. Når en barndom blir ødelagt av mobbing, når det går galt under en operasjon, når man en dag blir akutt dødelig syk, når man får selvforakt i gave fra sine foreldre, når man lever med angst og livet endrer seg i løpet av et møte. Hva er det da som skjer? Kan vi som samfunn lære noe av et menneske sin omsorgsevne? Kan denne filmen si oss noe om vår egen evne til å bære oss selv gjennom sykdom? Når Margreth sitter i sluttklipp av filmen rammes en av hennes nærmeste av alvorlig sykdom.Hvordan skaper vi oss selv på nytt?MANNEN FRA SNÅSA er en film om betydningen av håp i menneskelivet."

•  Om regissøren
• Om Joralf Gjerstad

Mine tanker om filmen Mannen fra Snåsa:

Jeg "så gjennom" filmen Mannen fra Snåsa nylig, lånte film-DVD fra biblioteket - jeg følte "Snåsamannen" var et "fenomen" jeg burde vite noe om.
Jeg tar ikke noe stilling til "fenomenet" - hva annet er det å si:"det er mer mellom himmel og jord...." enn det vi umiddelbart kan oppfatte eller forklare - ikke vet jeg.
Men jeg synes denne filmen har dokumentarisk verdi, uten å være noe storslagen filmkunst - enkel, stillfarende og beskjeden - men det var vel kanskje tilsiktet av regissøren for å understreke mennesket Joralv Gjerstad og det han står for.
Det ble også et møte med enkle mennesker som stilte opp i filmen for å belyse "saken". Omgivelser og alt rundt Snåsamannen og menneskene han møtte var tonet ned til det helt minimale - det var mannen og gjerningen son var det sentrale.
Joralv's "redskap" er hendene - de utstråler en slags varme, (selv om hendene var kalde i seg selv) - Når han fikk ting til å klaffe, kunne han "se" hvor skoen trykket, og det så også ut til at han kunne lindre - i hvert fall ga "pasientene" uttrykk for det.
Men noen erstatning for helsevesenet ville han ikke være, han hadde stor respekt for legevitenskapen - sa han. Han kunne heller ikke være sin egen "redningsmann" når han hadde helseproblemer..
En enkel mann, selvtillit har han, men arrogant er han ikke - han virket ærlig og full av menneskelig varme og forståelse.
Filmen gjør inntrykk nettopp på grunn av sin enkelthet og de enkle, oppriktige menneskene vi møter -
kanskje bare dette at et medmenneske bryr seg, er legende i seg selv -
Det er vanskelig å tro at disse menneskene i møte med Snåsamannen spilte en rolle - tror ikke de hadde noe å vinne på å simulere at Joralv Gjerstad sin utstrålende varme ga dem hjelp. Det var tydelig at han ga dem troen på seg selv og sitt egenverd. Det var kanskje ikke bare varmeutstrålingen fra hendene hans som hjalp de han møtte - det så heller ut til at det var den sosiale kontakten og hele stemningen og situasjonen - den ga fred og ro, og sikkert også styrke i en stressende, urolig hverdag.

Det som skjer i filmen, taler for seg selv - det er ingen diskusjon og utdyping i etterkant, ingen forklaring av det som skjer, eller psykologiske eller filosofiske teorier - vi ser det vi ser - og så kan enhver tenke litt rundt dette - det er vel heller ikke nødvendig med en tolking eller forklaring - Tryggheten i situasjonen så ut til å være viktig - hverdags-angsten som preger mange av dagens mennesker, skaper smerte - når Snåsamannen hjelper med å jage bort frykten, er mange et godt stykke på vei til "lindring"

Det er lite ved denne mannen og alle hans "gode gjerninger" som skulle gi grunn til å provosere folk - likevel har han vel blitt betegnet som kvakksalver og healer og religiøs drømmer - men enten man "tror" på han eller ikke, så er det vel bare positivt med slike mennesker i denne kaotiske verden vi lever i i dag.

Filmen anbefales - den gir i seg selv en slags ro i hverdagen.

Terningkast:4

Utfyllende informasjon:

• Filmweb
• Dagbladet Kultur
• VG Artikkel 1
• VG Artikkel 2

Filmklipp:

Tanker om film: Himmelen over Havanna - Retour à Ithaque - Regi ved Laurent Cantet

Tittel: Himmelen over Havanna - DVD
Originaltittel: Retour à Ithaque
Regissør: Laurent Cantet
Hovedpersoner: Fernando Hechavarria, Jorge Perugorria, Isabel Santos, Néstor Jiménez, Pedro Julio Díaz Ferrán
Nasjonalitet: Frankrike
Språk: Spansk, flerspråklig
Utgitt: Star Media Entertainment, 2016 . - 1 DVD (1 t, 32 min)
Spilletid: 1time 32 minutter
Sjanger: Drama
Filmen ble laget i 2014

Mine tanker om Himmelen over Havanna

Dette er en film jeg ser raskt igjennom før turen til Cuba.
Vi er med på et gjensyn mellom fem venner - fire menn og en kvinne, festen er til ære for Amadeo som har kommet tilbake etter 16 års eksil i Spania.
Det meste av handlingen foregår på takterrassen i huset til en fra vennegjengen. På overflaten er dette et muntert selskap, men dette stikker dypere - vi blir med til det som skjer eller skjedde under overflaten på Cuba - her mimres det om kriser, og Sovjetstatens oppløsning og Cubas økonomiske isolasjon - det er mange gode minner, men det skurrer snart under idyllen - det er noe som mangler selvsagt når man vokser opp under "systemet" - stemningen er festlig og munter og "lykkelig" i starten - men her brettes det etter hvert ut for oss både personlige tragedier og Cubas tragiske "isolat-skjebne".
Festen og samtalen virker kanskje litt kunstig og krampaktig i starten, men etter hvert fenges man av de tragiske historiene som rulles opp - det er drømmer som ikke er oppfylt, det er forhold som har gått i oppløsning - etter hvert blir ansiktsuttrykkene mer og mer preget av sorg, savn, bitterhet og vemod.
De minnes forbud mot langt hår og trange bukser, forbud mot amerikansk musikk - å lytte til Beatles eller Stones ble kalt for "kulturell penetrasjon" - sommerferier på sukkerplantasjer blir det mimret over, de gjenskaper situasjoner og hendelser - "ler og morer seg" over minnene - men så var det kanskje "et sant helvete" - som en av dem sier.
Noen bilder fra filmen:

Det mimres over bilder

Amadeo, eksil-kubaneren

Fire av de fem vennene

Det mimres over bilder - slik var de "den-gang"

Det kommer frem mer og mer grums etter hvert, både fra livene deres og fra samfunnsforholdene. Det handler etter hvert mer og mer om de personlige livene, men vi ser også at disse skjebnene ble formet som et resultat av samfunnsforholdene.
Vemod og melankoli preger  hele settingen. Alle ser ut til å kompensert for sine brutte illusjoner - Han som eier takterrassen dyrker kaktuser som terapi for alt det leie, en annen har flyktet inn i alkoholisme, men er tørrlagt nå - men kan ikke male mer,  Amadeo er bosatt i Spania, men vurderer å prøve å komme tilbake for å bli i stand til å skrive. 
Filmen er tankevekkende - her sitter en gjeng med kubanere midt i livet, de er alle desillusjonert - hvor er fremtidshåpene?
Hvor går de videre? Hvor går Cuba videre?  - Hadde de tatt feil vei? De selv og landet….
Alle har en tristhet i sitt liv - det blir brettet ut nå i løpet av denne "festen". Festen slutter  ved morgengry, etter festen, etter alle bekjennelsene - og her slutter også filmen - og vi sitter igjen med en del spørsmål: Er det i det hele tatt noe håp, en ny fremtid? Det virket ikke slik - en ganske deprimerende film - eller var det to som fant frem til hverandre. (Tania som har "mistet" barna sine til "vesten" og Amadeo som vil vende tilbake etter 16 års eksil i Spania - for å kunne skrive, sier han)
Her er det snakk om å finne sin identitet, og spesielt nå når folk har begynt å stille spørsmålstegn ved valget Cuba tok - noen øyner kanskje håp for et "nytt Cuba" som vil åpne seg for omverdenen.
(Akkurat under vårt ferie-opphold på Cuba nå i mars 2016 kommer jo både den amerikanske presidenten Obama på besøk, og til og med Rockelegendene The Rolling Stones  - Er det nye tider og toner som er på vei?)
 
Filmens originaltittel antyder vel en slags tilbakevending for eksil-kubaneren Amadeo men kanskje også et håp om et gjensyn med et solfylt og lykkelig Cuba - tittelen henspeiler også til Odyssevs hjemreise til hjemstedet øya  Ithaka

Filmen var vakker på mange måter, man følte en nærhet til følelsene hos denne venne-gjengen, og man sitter med et sterkt ønske om at livet igjen må fylles av håp og mening og litt mer velstand for et folk og et land som forhåpentligvis går inn i en ny og bedre epoke.
 Terningkast: 4 

Noen glimt fra filmen:

Tanker om film - Still Alice: Filmatisering av Lisa Genovas roman Still Alice

Originaltittel: Still Alice

Genre: Drama
Skuespillere: Julianne Moore, Kristen Stewart, Alec Baldwin, Kate Bosworth, Hunter Parrish
Regi: Richard Glatzer, Wash Westmoreland
Manus: Richard Glatzer, Wash Westmoreland
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk
Musikk: Ilan Eshkeri
Produksjonsselskap: BSM Studio, Lutzus-Brown, Killer Films, Big Indie Pictures, Shriver
Produksjonsår: 2014
Lengde: 1 t. 41 min.
Filmen bygger på Lisa Genova sin første roman av samme navn Still Alice fra 2007. Jeg lånte DVD på biblioteket

 Still Alice - kort omtale fra Filmweb:

Alice Howland er en kjent språkprofessor som begynner å glemme ord. Hun får den knusende diagnosen tidlig Alzheimers. Det blir en kamp for å holde kontakten med den hun engang var. Julianne Moore, Alec Baldwin og Kirsten Stewart er blant de medvirkende i dette sterke dramaet.
Som 50-åring har Alice Howland (Julianne Moore) alt. Hun er professor i lingvistikk, har mann og tre voksne barn.
Over en lengre periode merker hun at hun begynner å glemme ord. Gjerne midt i forelesninger. Hun går til en neurolog og får etter hvert diagnosen tidlig Alzheimers demens.
Det blir en kamp for hele familien hvor de får de sterke båndene sine testet.
Alice forsøker å holde kontakten med den hun engang var, og å kunne fungere i hverdagen så lenge som mulig. Hennes kamp er både skremmende, hjerteskjærende og inspirerende.

Innholdsresyme

Wikipedia - Still Alice film

Wikipedia - Still Alice roman

 

Mine tanker om Still Alice:

Still Alice ble filmatisert i 2014 - manuset er  skrevet og regissert av Richard Glatzer og Wash Westmoreland - grunnlaget var  Lisa Genova bestselger-roman Still Alice fra 2007 - foruten å være forfatter så er Lisa Genova utdannet i nevrovitenskap - slik har hun et godt fundament for å skrive denne boken.

Noen av skuespillerne

Alice 50 år og midt i livet -  professor i lingvistikk -  går fra å være ekspert på ordene til å miste det viktigste arbeidsredskapet sitt - det første tegnet kom under en forelesning der hun plutselig mangler ordet hun skal bruke - små tegn av glemsel og stedforvirring fører henne til legen som konstaterer Alzheimer - en form som er arvelig. Julianne Moore tolker denne vanskelige rollen på en utmerket måte.
I alt det negative som følger med sykdommen som raskt griper om seg, er det et positivt element i det hele - nemlig hvor praktisk og realistisk hun møter sykdommen og den nye familiesituasjonen.
Alec Baldwin spiller ektemannen som også må innstille seg på et annet liv - det er ikke alltid lett å vite på hvilken måte man støtter best.
Noen bilder fra filmen:

Om det er helt troverdig at man møter denne skremmende sykdommen på en så fornuftig måte som Alice og familien her gjør,  er vanskelig å si - kanskje kan dette være noe å ta lærdom av for andre som kommer opp i lignende situasjoner. Alice er i hvert fall umåtelig flink til å møte denne sykdommen på en behersket og fornuftig måte.
Fokuset i denne filmen er Alzheimer-personen mer enn familien rundt - og her føltes det faktisk som om vi tok del i Alice's nye liv - hennes bekymringer, forvirring og problemer - mon tro om det er slik Alzheimer-pasienten føler det? Troverdig var i hvert fall Julianne Moore's fremstilling av dette.
Hun formidler også dette med skam som sykdommen fører med seg  - når man oppfører seg merkelig, ikke har ord, ikke vet hvor man er osv - Alice sier hun ønsket hun hadde en sykdom som ikke førte slik skam med seg -  kreft for eksempel.
Et gripende høydepunkt i filmen blir Alice sitt foredrag eller tale til en stor skare som blir opplyst og rørt over hennes og andre pasienters situasjon - Alice har skrevet ned hele talen tidlig i sykdommen og leser opp manuskriptet, samtidig som hun bruker markerings-penn og merker av etter hvert det hun sier - så slipper hun å tulle med å gjenta seg selv.

En ganske realistisk filmatisering av en skremmende sykdom som rammer ikke bare den som får den, men også hele familien rundt.
Hovedpersonen Alice har forberedt seg godt, hun har laget seg små "programmer" på mobilen sin som skal hjelpe henne å huske nødvendige "opplagtheter" i hverdagen - hun spiller også inn opptak med seg selv når hun  enda er frisk nok til å fortelle og vise hvem hun er.
Richard Glatzer, en av manusforfatterne, led av  en motorisk nervesykdom (Amyotrofisk lateralsklerose  - ALS) da han jobbet med dette, og kunne identifisere seg med en del av problemene Alice opplevde - interessant var det med den "moderne" bruken av mobil og laptop som Alice kunne ha nytte av - (Glatzer døde i  mars 2015, 63 år gammel) Alice i filmen vil formidle at hun er "Still Alice" ett eller annet sted inni den nye "personligheten" - alt det rare og fremmede som hun blir til etter hvert, det er ikke henne - det er sykdommen.

Historien griper en når Alzheimer-sykdommen blir personliggjort gjennom et menneske på denne måten - det er ikke mange personer vi følger, men både den lille familien og leger og kolleger som omgir Alice blir fint tolket av skuespillerne - likevel, føles det som vi ikke kommer helt innpå persongalleriet - det blir litt overfladisk.
Jeg sammenligner denne filmen med Alice Munro's Away from her - som også handler om en kvinnelig hovedperson som rammes av Alzheimer - filmen bygger på en novelle av Alice Munro -  den hadde en helt annen vinkling - og den grep meg nesten mer, den var mer intense og nærgående synes jeg.
Men Still Alice er også en film man vil huske - både på grunn av det viktige temaet og på grunn av gode skuespiller-prestasjoner. Filmen er opplysende og verd å se,  jeg gir den et sterkt Terningkast:4

Her er et lite video-klipp fra filmen:
 

Tanker om film - Hugo: Filmatisering av Brian Selznick's roman Oppfinnelsen av Hugo Cabret

Film: Hugo Cabret
Original tittel: Hugo
Nasjonalitet: Ameriknsk
Språk: Engelsk
Regissør: Martin Scorsese
Manus: John Logan
Produsent: Johnny Depp, Timothy Headington, Graham King
Medvirkende: Asa Butterfield, Ben Kingsley, Chloë Moretz, Sacha Baron Cohen, Ray Winstone, Emily Mortimer, Jude Law
Musikk: Howard Shore
Filmselskap: Paramount Pictures
Utgitt: i USA november 2011, i Norge mars 2012
Lengde: 128 min
Manus: Etter Brian Selznick's bok Oppfinnelsen av Hugo Cabret

Min omtale av boken

Mine tanker om filmen Hugo:

Da fikk jeg endelig avsatt tid til å se denne filmen - jeg gikk kanskje glipp av litt 3D-effekt fordi jeg så den hjemme på DVD - men effekten var bra nok på stor skjerm.
Filmen opplevde jeg på en litt annen måte en boken, selvsagt, men jeg likte den eventyraktige fremstillingen den hadde fått - og skuespillerne ble mer som tegneserie-figurer enn realistiske personer - og det passet også godt til denne fantastiske, mystiske historien.
Sentralt i filmen står selvsagt den foreldreløse, ensomme tolv år gamle Hugo Cabret - spilt av Asa Butterfield - sentral er også Gare Montparnasse i Paris, der Hugo bor og arbeider først på 1930-tallet. Hugos forhold til den merkelige og innesluttede eieren Georges (Ben Kingsley) av lekebutikken er fint skildret i filmen også, likeså Hugos forhold til butikkeierens barnebarn Isabelle.
Filmen greier også å skape spenning rundt Hugos innbitte forsøk på å løse mysteriet rundt den skrivende "menneskeautomaten" og farens tragiske død i museumsbrannen.
 - og her er Isabelle til uvurderlig hjelp.
Filmen avslører også på en grei måte at butikkeieren er filmpioneren Georges Méliès. En fin hyllest til den store Méliès dette.....
En storslagen film på mange måter, men den fenget ikke helt som boken - den hellet kanskje mer over i det sentimentale enn boken gjorde også.
Jeg opplevde nok filmen mer statisk og stillestående enn boken. Men forholdet mellom Hugo og venninnen Isabelle var et pluss i filmen - en søt historie i historien….
Likeså greide filmen å formidle mye rundt det historiske aspektet om film og filmskapere - men kanskje vil den appellere mer til barn enn godt voksne tilskuere.
Denne filmen hadde skapt mange forventninger hos meg da den ble lansert - med mange Oscar-nomineringer som den også oppnådde å vinne halvparten av. Men hos meg får den terningkast:4

Her er et par film-klipp:

Bilder fra filmen :

 

Min omtale av boken

 

Tanker om film - Gone Girl: filmatisering av Gillian Flynns roman Gone Girl

Originaltittel: Gone Girl
Manus: Gillian Flynn, roman av samme navn
Sjanger: Thriller
Produksjonsår: 2014
Aldersgrense: 16
Spilletid: 142min
Bildeformat: Widescreen 2.35:1
Talespråk: Engelsk
Tekster: Svensk, norsk, dansk, finsk
Regissør: David Fincher
Skuespillere: Ben Affleck, Rosamund Pike, Casey Wilson, Kim Dickens, Tyler Perry, Neil Patrick Harris, Missi Pyle, Patrick Fugit, Kathleen Rose Perkins, Sela Ward, Scoot McNairy, Emily Ratajkowski, Boyd Holbrook, David Clennon, Lisa Banes, Lola Kirke, Lars Slind
Etter dagens treningsøkt, fikk jeg endelig tid til å "se gjennom" filmen Gone Girl som jeg hadde lånt på biblioteket. Den viktigste grunnen til å se den, var som alltid: "Hvordan var filmen i forholdt til romanen som jeg hadde lest tidligere?".
Hovedrollene ble spilt av Ben Affleck som Nick Dunne og Rosamund Pike som hans kone Amy.
Filmen er basert på den kritikerroste boksuksessen "Flink Pike" av Gillian Flynn, og hun har også skrevet film-manuset, så filmen burde ligge tett opp til romanen fra 2012. Regissøren er David Fincher. Dette var Finchers tiende film.
Kort handling:
Nick Dunne (Ben Affleck) rapporterer at hans kone Amy (Rosamund Pike) er forsvunnet på deres femte bryllupsdag - en ikke helt troverdig forsvinning hverken i romanen eller filmen - at Amy kunne bli så sporløst borte at ikke all leting og etterforskning greide å spore henne opp - det virket usannsynlig på meg, og denne usannsynligheten kom kanskje sterkere frem i filmen.
Nick blir selvsagt den første mistenkte til forsvinnings-mysteriet - hvor godt han enn prøver å forklare sin uskyld, virker mye rundt han mistenkelig.
Letingen etter Amy blir et media-sirkus - og man lurer etter hvert på hva slags personer Amy og Nick egentlig er.
Nick var hele tiden en favoritt hos meg i romanen, i filmen levde han ikke helt opp til favoritt-stempelet.
Handlingen følger boken ganske bra, vi veksler fint mellom fortid (og Amy er veldig tilstedeværende i de scenene, mens hun i nåtids-scenene er mer "Gone" - og vi blir presentert dagbok-notatene hennes i "fraværs-perioden" )  - slutten på filmen likte jeg ikke helt, ikke den i boken heller - ingen "god løsning"  - Jeg føler det bør komme en oppfølger på denne romanen.
Temaet, om man skal kalle det det, kommer godt frem i filmen - de hemmelige mørke sidene vi kan gjemme for hverandre,  ektefeller som tror de kjenner hverandre, men det gjør de kanskje ikke  - det hele kan bygge på illusjoner. Første gang Nick og Amy møtte hverandre på en bar, stiller de hverandre dette viktige spørsmålet: "Who are you?" - Mulig er det Nick som i slutten av romanen/filmen har kommet nærmest på hvem partneren, Amy, er.
Filmen gir et godt bilde av vår tids kultur med media-styr og det hele - overdrivelsene man kunne merke i romanen, kommer nok nesten tydeligere frem i filmen.
Spenning og driv har filmen også, slik romanen hadde det - man ønsker hele tiden å komme videre for å se hvor alle løse tråder fører hen.
Her noen bilder fra filmen:

Nick

Amy

Nick - Amy's foreldre - etterforskerne

Etterforskerne spilt av Patrick Fugit og Kim Dickens

 Fokus er ekteskap - det "farlige" og media-bransjen "den hensynsløse" og folkeopinionen "den lett-ledede"
Amy er i filmen ikke fremstilt så sympatisk i begynnelsen av "storyen", slik hun var i romanen - der var hun bare snill og søt i begynnelsen, syntes jeg. Dette ga nok mer hint i filmen enn i boken om hvilken vei det bar.
Nick fant jeg absolutt mer sympatisk i boken enn i filmen.
Romanen var mer spennende enn filmen, fordi jeg følte mye avsløres litt tidligere i filmen enn i boken - jeg følte ikke helt den samme spenningen eller nysgjerrigheten som jeg gjorde da jeg leste boken. (Grunnen kan jo være at romanen er lest først - og da vet man alt på forhånd)
Jeg ser i etterkant at denne filmen godt kan sees "alene" uten at man har lest romanen først, jeg tror kanskje man ville like den bedre da.
Jeg kan gå med på at det er en helt OK spennings-film, men nokså på det jevne…….

Terningkast: 4
Min omtale av boken - Flink pike - Gone Girl
Oslo-by - Aftenposten -  anmeldelse av filmen 
Video-trailer: 

Tanker om film: Familien - August: Osage County

Tittel:Familien, August: Osage County
Originaltittel: August: Osage County
Nasjonalitet: Amerikansk
Regi: John Wells
Skuespillere: Benedict Cumberbatch, Ewan McGregor, Julia Roberts, Abigail Breslin, Meryl Streep, Juliette Lewis, Chris Cooper, Sam Shepard, Dermot Mulroney, Margo Martindale, Julianne Nicholson, Misty Upham, Newell Alexander, Will Coffey, J. Alan Davidson
Kinopremiere: 07.02.2014
Drama /komedie
Lengde: 2 t.

Om filmen fra Film-Web:

Meryl Streep og Julia Roberts braker sammen i denne filmen produsert av George Clooney.
Familien, August: Osage County er nominert til to Oscar. Meryl Streep er nominert for beste kvinnelige hovedrolle og Julia Roberts er nominert for beste kvinnelige birolle.

Familien, August: Osage County forteller den mørke, komiske og dypt rørende historien om de viljesterke kvinnene i Weston-familien. De har vært uten kontakt i lang tid, men en familiekrise bringer dem tilbake til barndomshjemmet i Midtvesten og til den dysfunksjonelle kvinnen som oppdro dem. Filmen er basert på Tracy Letts sitt Pulitzer prisvinnende teaterstykke med samme navn som er spilt på Broadway og en rekke andre teatre både i USA og internasjonalt, og som vant fem Tony Awards i 2008.

Mine tanker om Familien - August: Osage County

Enda et filmtips jeg har fra Rose-Marie - et "Familiedrama av de helt store" betegner hun den - Et familiedrama av "de verste" vil jeg nesten heller si....
(Her hennes fyldige omtale av filmen)
Filmen bygger på dramatikeren Tracy Letts teaterstykke av samme navn.
Den er en synliggjøring av at familieliv ikke alltid er lett - relasjoner er vanskelig -  og her var det på sitt verste. Fedrenes synder……eller her mødrenes synder - nedarvede handlingsmønstre, forpester familie-idyllen - slikt er vanskelig å bryte ut av. Den mest lettvinte løsningen blir oftest å trekke seg unna, eller å isolere ondskapen.

Stemningen var nifs intens slik vi for eksempel finner det i dramaet Who is afraid of Virginia Wolf - når mennesker innen familien tar knekken på hverandre skaper det dramatikk på scenen eller på lerretet. Et sterkt moralsk spørsmål berøres i filmen: Er vi pliktige til å ta så mye ansvar for hverandre i en familie at det går på helsen løs for alle - når en i familien har problemer - eller skal man redde seg selv ved å trekke seg unna "ondskapen"?
Noen bilder fra filmen:

Julia Roberts, Meryl Streep og Julianne Nicholson i Familien, mor og to døtre

Julia Roberts og Meryl Streep i Familien, August  Osage County

Chris Cooper og Benedict Cumberbatch - "far" og sønn - av de mest sympatiske personene

Ewan McGregor, Julia Roberts, Juliette Lewis, Dermot Mulroney, Chris Cooper, Margo Martindale, Julianne Nicholson, Abigail Breslin og Benedict Cumberbatch i Familien, August  Osage County

Det er et stjernegalleri av eminente skuespillere i denne filmen. 
Tracy Letts laget et teaterstykke, sterkt dokumentært først, han fikk Pulizer pris i 2008 for dette. Leste dette senere at han faktisk har spilt teater i Who is afraid of Virginia Wolf - et teaterstykke som til de grader har en fortettet atmosfære lik den vi finner i "Familien"

Innholdet i Familien har sterke biografiske trekk fra forfatterens egen familie. Hans morfar begikk selvmord da Tracy var ti år gammel, og mormoren gikk inn i pillemisbruk og depresjoner - og hele familien ble berørt av dette.

Slik ble hans egen familietragedie grunnlaget for dette teaterstykket og filmen - en film som faktisk minner mye om teater - men uten å ha sett dette fremført på scenen, har jeg en tilbøyelighet til å tro at dette egner seg enda bedre på "live" teater.…..
Settingen i Oklahoma ble valgt med omhu på grunn av et fascinerende lys og landskap.
Høydepunktet i dramaet er familie-middagen - en splittet familie som har holdt seg borte fra hverandre en god stund  er pliktskyldigst samlet - fordi mann/far/bror/morfar Beverly er savnet (Sam Shepard) - og snart funnet død -  filmen er et dypt alvorlig drama, men den spiller sterkt på tragi-komiske strenger også - for de mest sensitive seere vil man føle trang til både å gråte og le. Hustruen Violet "trenger" alle rundt seg, de tre døtrene, søsteren og hennes familie,  hun er pillemisbruker og har en legal unnskyldning for å være det - kreft i munnhulen.

Mens familien er samlet slynges spydigheter mot hverandre og i pakt med heten både ute og inne, føler man at man er i et slags helvete. Et spill foregår hvor innsatsen er ondsinnethet, sarkasmer, spydigheter , hevnlyst, hat, nevroser, og målet er å ramme og såre mest mulig.

Drama ? Ja i høyeste grad  - men også humor, den rå, svarte typen.

Det beste ved filmen er vel skuespillerprestasjonene - som film når den ikke de høyder som den vil gjøre på teater - det den opprinnelig var skrevet for.
 
Terningkast:5-

Klipp fra filmen:
 

Tanker om film: Hyde Park on Hudson

Tittel: Hyde Park on Hudson
Produksjon: 2012 (USA)
Regissør: Roger Michell
Lengde: 95 minutter
Musikk komponert av: Jeremy Sams
Writer: Richard Nelson
Sjangere: Biografisk film, Komedie, Historisk drama, Drama
Hovedroller: Bill Murray og Laura Linney som h.h.v. Franklin D. Roosevelt og Margaret Suckley.

Mine tanker om Hyde Park on Hudson:

Hyde Park on Hudson er en fin liten film som utspilles med reelle begivenheter som bakgrunn - det meste av handlingen utspilles stort sett en weekend-end i 1939, rett før 2.verdenskrig bryter ut.To kulturer møtes, British English og American English - det er ikke helt knirkefritt i starten - de kongelige engelske må "krype" for "ukulturen" - det er viktig når man trenger allierte for å  bekjempe Hitler - og mye ordner seg etter en middag med litt forviklinger, litt piknik og noen cocktails.
De to statsoverhodene har begge hvert sitt handicap - Franklin D. Roosevelt sine lamme bein etter poliomyelitt, og den George VI, den engelske kongen, lider under sitt "stuttering" handicap - men disse to ser ut til å overvinne kulturbarrierene og ulikheter for øvrig - og vi får et fornøyelig samspill mellom dem.
Dessuten får vi et innblikk i alle kvinneaffærene til presidenten, og ikke minst litt av historien til Margaret Suckley (1891 -  1991), hans fjerne slektning som ble hans langvarige "partner" gjennom flere år - hun oppnådde å bli 100 år, og det er på hennes dagboknotater mye av denne filmen bygger. Filmen får også frem at F.D. Roosevelt, til tross for alle menneskene rundt seg, til tross for alle kvinnene, kanskje var en ensom mann - flere kvinner hadde en dominerende rolle i livet hans - litt for dominerende til tider. Det kommer også frem i filmen. - det var moren, det var hustruen Eleanor, det var sekretæren - når enda en kvinne kommer inn i livet hans, Margaret "Daisy" Suckley, så oppstår det en fin kontakt, en romantisk affære mellom henne og presidenten - og de andre kvinnene i hans liv lar dette skje, de skjønner det er til det beste for presidenten.Besøket av Englands konge, George VI (Samuel West) og dronning Elizabeth (Olivia Colman), er den sentrale begivenheten i filmen - de må gjøre et forsøk på å sikre seg en viktig alliert mot Hitler - og høydepunktet i disse "forhandlingene" blir mellom de to statsoverhodene, begge med et handicap å stri med, så finner de tonen og et fellesskap i respekt for hverandre.
Selvsagt er ikke dette en storpolitisk, alvorlig film, men den er varm og menneskelig og spiller på humor og "småting" - morsomt er det når de kongelige "høykultiverte" engelske gjestene må delta på en piknik hvor det blir servert noe så lav-kulturelt og "vulgært" som hot-dogs - men pikniken så ut til å bli et vellykket arrangement.
En "ufarlig", hyggelig film som ikke varte så lenge at den ble kjedelig - gode skuespillerprestasjoner og fin fotografering.
Terningkast - en god 4

Filmens WEB-site
Noen bilder fra filmen:

Det engelske kongeparet kommer på besøk - Roosevelt viste seg nødig offentlig i rullestolen

"Daisy" og Roosevelt

Eleanor - "Daisy" - Roosevelt

 
Det finnes også en bok på den samme begivenheten:

Hot Dogs and Cocktails
When FDR Met King George VI at Hyde Park on Hudson
av Peter Conradi (forfatter).
Alma Books 2013 Hardcover
Forlag Alma Books
Utgivelsesår 2013
Format Hardcover
EAN 9781846882944
Språk Engelsk
Sider 282

Om boken:

From the coauthor of The King's Speech, the story behind the historic meeting between FDR and King George VI on the eve of World War II, a meeting that is now the subject of a major Hollywood movie, Hyde Park on Hudson

Between June 9th and 12th 1939, King George VI and Queen Elizabeth were the guests of Franklin Delano Roosevelt at his country estate in Hyde Park, New York, during what was the first ever visit by a reigning British monarch to the United States. Coming at a time when Britain desperately needed U.S. help in the conflict that now seemed inevitable, the meeting was front page news on both sides of the Atlantic and imbued with huge political significance. This fascinating book recreates the backdrop to the royal visit, analyzing the political background and the media's reaction, and tells the back stories both of the King and of Roosevelt, whose colorful personal life became entwined with the visit.