Showing posts with label Intervju. Show all posts
Showing posts with label Intervju. Show all posts

Wednesday, 24 November 2010

Tanker om bok - Henrik H. Langeland: I etterkant av Verdensmestrene - et intervju

(Wonderboy 2003, Francis Meyers lidenskap 2007, Verdensmestrene 2010)
Noen betraktninger i etterkant av lanseringen av Verdensmestrene - Henrik H. Langeland intervjuet av Randi J. Aasheim (H= Henrik, R=Randi) 24.11.2010.
Tiden rundt og i etterkant av en boklansering blir ofte en travel tid for en forfatter, kanskje vel så travel som selve romanskrivingen,  men sikkert travel på en annen måte..etter tre måneder med hektisk virksomhet med mediadekning og intervjuer, boksigneringer, og alt annet styr i kjølvannet av Verdensmestrene, var det hyggelig for en trofast leser at forfatteren tar seg tid å til svare på noen spørsmål.(Foto med tillatelse fra forfatteren)






















1.    R:Er det en like hektisk tid med boklanseringen som med selve skriveprosessen?  - Kan du si litt om hvordan de siste månedene har vært.
 

H:Forfatteryrket er veldig periodebasert - det er stor forskjell på når man skriver og når man lanserer. Noen forfattere får til å skrive også midt i lanseringen, men de fleste synes nok arbeidstiden blir for oppstykket. I månedene under og etter en boklansering blir det ofte en del pressehenvendelser, arrangementer som innebærer reising og andre forespørsler. Og det skal man jo være glad for! Det er alltid hyggelig at det vises interesse for bøkene man gir ut. Men det stjeler også mye tid og konsentrasjon. Man må tross alt forberede seg godt til hver opptreden, enten det er i media eller et litterært arrangement -- i hvert fall må jeg det.
Denne høsten har vært ekstra aktiv for min del -- Verdensmestrene er blitt mye etterspurt, og jeg har reist mye omkring i Norge. Så nå gleder jeg meg til å komme i gang hundre prosent med skrivingen igjen, og fortsette fortellingen om mine fire Oslo-familier.
 
2.    R:Din forrige roman, Francis Meyers lidenskap, for øvrig høyt oppe på min favoritt-liste, ble veldig godt mottatt hos leserne og ikke minst kritikerne - "På øverste hylle" husker jeg overskriften var i en Dagblad-kritikk; følte du ikke prestasjons-nervøsitet når du så å si skulle "hoppe etter deg selv" med denne nye romanen? Har du fått den respons og de kritikkene du ønsket og forventet  med Verdensmestrene?
 

H:Jeg har tidligere sagt at Verdensmestrene-prosjektet er mitt viktigste prosjekt, og det står jeg hundre prosent inne for. Men jeg kjenner jo godt den grunnleggende mekanismen i media, som er berg-og-dalbane-mekanismen. De tar deg opp og trykker deg ned igjen. Ikke minst gjelder dette, mer eller mindre ubevisst, blant bokanmeldere; de fleste anmeldelsers utgangspunkt er anmelderens forventning, og den styres bl.a. av hva man har skrevet tidligere. Hadde jeg debutert med Verdensmestrene, hadde nok responsen vært noe annerledes, for å si det slik. Samtidig er det viktig å huske at jeg samlet sett aldri har fått så mange positive anmeldelser som denne gangen. Hverken Francis Meyers lidenskap eller Wonderboy ble så godt mottatt, selv om også de fikk positive og negative anmeldelser. Men de aller færreste bøker blir unisont hyllet, i hvert fall ikke utgivelser av etablerte forfattere. Se bare på Franzens Freedom. Anmeldleriet handler dessuten veldig mye om posisjonering og markering, i hvert fall i hovedstadspressen. Det ville være løgn å si at jeg ikke bryr meg om anmeldelser, men det er mer som et irritasjonsmoment ved jobben, en uønsket bivirkning ved forfatteryrket -- uansett om de er gode eller dårlige. Jeg blir aldri særlig fornøyd over en positiv anmeldelse, bare lettet over at den ikke er nedlatende. Selve skrivingen min affekteres på ingen måte av dem, jeg leser dem knapt, bare registrerer dem. Jeg har redaktører som jeg oppfatter som betraktelig bedre skikket til å gi meg de tilbakemeldingene, negative som positive, jeg trenger i mitt arbeid som romanforfatter.
 
3.    R:Jeg er imponert over alle de fascinerende detaljene du har fått med i denne romanen - overgår faktisk detalj-rikdommen i F.M., og det virker som du har full kontroll på riktigheten i det du beskriver; kan du si litt om hvordan du har jobbet her, og hvor mye arbeid du har lagt i dette? (Tenker for eksempel på skigåingen, terrenget, teknikkene, smøring - det virker som du har utprøvd dette nøye selv; slik også på andre felter der du krydrer med interessante detaljer)

 
H:Jeg bruker veldig mye tid og krefter på å forsikre meg om at alle detaljer skal være mest mulig riktige -- og det får jeg selvfølgelig aldri helt til! Men når jeg får tilbakemeldinger om konkrete feil fra lesere, forsøker jeg alltid å rette opp i nye utgaver, så langt det lar seg gjøre. Men det er klart: jeg skriver romaner, og romaner er fiksjon, og fiksjon er fantasert virkelighet, så de faktiske forhold må ofte vike til fordel for fortellingens koherens.
Dagens forfattere har jo den fordel fremfor forfattere fra pre-dataalderen at vi har kjapp tilgang til informasjon via Google, Wikipedia, SNL, elektroniske kart og tilsvarende oppslagsverk. Så det tar relativt sett mindre tid å kontrollere at de faktiske forholdene i en fortelling stemmer overens med virkeligheten.

 
4.    R:Modeller? Har du brukt det i persongalleriet? Noen av barna, og flere av de voksne trer veldig visuelt og realistisk frem.

 
H:I motsetning til mange forfattere i min generasjon -- det har jo de siste årene vært en tendens, i hvert fall i media, til å fokusere på selvbiografisk anlagte romaner -- forsøker jeg bevisst å IKKE skrive om meg selv. Samtidig handler Verdensmestrene unektelig om min tid, min oppvekstverden, mine omgivelser. Modeller bruker jeg heller ikke, ikke direkte i nøkkelroman-forstand. Men fiksjonspersoner er jo ofte summen av mange virkelige personers karaktertrekk, pluss en del rent fiktive trekk. Slik er det også med mine romankarakterer.
 
5.    R: I Verdensmestrene har du året 1982 og stavbrekket som din "Madeleine-kake" har jeg hørt deg si - følger du opp dette med en ny "Madeleine-kake" i neste boken, har du kanskje "kaken" klar?

 
H:Brås brukne stav vil gå igjen som en egen ”stafettpinne” gjennom samtlige bind av Verdensmestrene-serien. Så affiniteten til Prousts madeleinekake er riktig, men selve madeleinespisingen til ”Marcel” fungerer på en litt annen måte. 
 
6.    R: Hvis du har tenkt å skrive fire romaner i denne serien, og handlingen skal gå frem til 1999, da blir vel tidsepokene i kommende bøker noe lengre enn ett år?
 
H:Jeg har egentlig aldri sagt hvor mange bind det blir, og det vet jeg heller ikke. Jeg er ikke engang så veldig opptatt av det. Men jeg kommer til å gjøre visse nedslag i noen epoker, bl.a. 1984, 1988, 1991, 1996 og 1999. Så får vi se hvor mange bøker det til slutt blir.

 
7.    R:Har du tenkt å følge akkurat de samme personene i resten av løpet? (Regner selvsagt med at noen kanskje faller naturlig fra, andre kommer som naturlig tilvekst?)

 
H:De aller fleste karakterene er blitt introdusert i dette første bindet. Men fokuset kommer nok til å bli flyttet litt rundt omkring, blant annet mer til de voksne, ikke bare de fire barna som var perspektivbærerne i ”Verdensmestrene”. Hauk skal også etterhvert få bli mer av et eget subjekt i teksten.
 
8.    R:Du har "løpet klart" for disse familiene videre - har jeg hørt deg nevne - kommentar?

 
 H:Jeg har i ca 10 år jobbet med notatmaterialet til serien, og til å strukturere det, dvs. samle og organisere de viktigste scenene, hendelsene, personlighetsutviklingene, miljøforandringene osv.  Særlig hendelsene rundt nyttårsaften 1999, som avslutter boken, har jeg jobbet mye med. Så ja, løpet ligger ganske klart. Men det er selvsagt også rom for endringer, tilføyelser og utelatelser.

 
9.    R:Har du rukket å begynne på neste boken; har du fått tid til det i all viraken - har du noen tidsplan klar?  - Regner du med ett til to år på prosessen med en roman?

 
H:Neste bind skal utgis i 2012, så mye er klart. Med mindre noe går helt skeis. Deretter er planen å gi ut bindene så tett som mulig. Men det tar, i hvert fall for mitt vedkommende, lang tid å forme dette til romanlitteratur.
 
10.    R: Tilføyelser? Annet rundt din skriveprosess du kunne tenke deg å dele med bloggen min, eller leserne? 

 
H:Etter en hektisk lanseringshøst gleder jeg meg stort til virkelig å ta fatt på neste bind, hundre prosent, straks julen er omme. Og jeg er virkelig oppmuntret etter alle de hundrevis, kanskje mer, av begeistrede tilbakemeldinger jeg har fått fra lesere, bloggere, bokhandlere, anmeldere, journalister, og alle andre som er glad i bøker og liker å tilbringe tid i litteraturens verden. Det gir mersmak!

 
R:Takk til deg Henrik, at du tar deg tid i din travelhet - håper du fortsatt setter av tid til  de fine skiturene dine.
 Foruten at jeg synes du er en grundig, strukturert og velartikulerende forfatter,  berømmer jeg deg for din positive måte å stille opp på overfor media og dine lesere; jeg satte også pris på din henvendelse til meg med ditt lille rosespørsmål som jeg fikk være med å gi tips om, og morsomt var det at du krediterte meg i romanen din for det…skulle du ha bruk for kommentarer eller "råd" i oppfølgeren til Verdensmestrene, er det bare hyggelig å kunne bistå…enten det er relatert til hage, foto, slektsforskning, psykologi…eller annet jeg tror jeg har litt greie på.
 
Randi J. Aasheim


 Mine andre omtaler av Henrik H. Langeland:

Thursday, 31 December 2009

In rememrance of Vonnegut: Listen extra til:Tanker om bok - Kurt Vonnegut: A Man without a Country


Transcript:
Heard on Morning Edition
April 12, 2007 - STEVE INSKEEP, host:
Also this morning, we're remembering an idol of millions of American readers.

Kurt Vonnegut, Jr., died yesterday, weeks after suffering a fall. He leaves behind many novels, including one that grew out of his memories of war.

RENEE MONTAGNE, host:

As a private in World War II, he was captured by the Germans and imprisoned in a former slaughterhouse in Dresden. From there, he stepped out into the hellish, surreal landscape that Dresden became after it was firebombed. It took Vonnegut 25 years to turn that experience into a novel called "Slaughterhouse-Five."

Mr. KURT VONNEGUT (Novelist): You can't remember pure nonsense. It was pure nonsense, the pointless destruction of that city. And well, I just couldn't get it right as I kept writing crap, as they say.

MONTAGNE: "Slaughterhouse-Five," filled with the blackest of black humor, was finally published in 1969 and became an instant bestseller. When I spoke to him in 2003, Kurt Vonnegut said he saw the publication of "Slaughterhouse-Five" as a kind of liberation.

Mr. VONNEGUT: I think it not only freed me, I think it freed writers because the Vietnam War made our leadership, our motives so scruffy and essentially stupid that we could finally talk about something bad that we did to the worst people imaginable - the Nazis. And what I saw, what I had to report made war look so ugly. You know, the truth can be really powerful stuff.

INSKEEP: That novel began with the words: Listen, Billy Pilgrim has come unstuck in time. An American flips back and forth between the war and his later middle-class life, and his eventual abduction by aliens. Vonnegut approached the darkest subjects with humor, which was also the way he described his own life. He was a long-time smoker who once explained that habit by calling it a fairly sure, fairly honorable form of suicide.

In Vonnegut's case, it never quite took. He lived to the age of 84 and died from complications from a fall. His last book was a collection of essays called "A Man Without a Country," and in it, he suggested a way that music helped him through tragic times. He explained that on NPR in 2005.

Mr. VONNEGUT: Why this is so, I don't know. And what music is, I don't know. But it helps me so. During the Great Depression in Indianapolis, when I was in high school, I would go to jazz joints and listen to black guys playing. And man, they could really do it. And I was really teared up. It's still the case now.

(Soundbite of music)

MONTAGNE: In that final book before his death, Kurt Vonnegut, Jr., wrote: If I should ever die, God forbid, let this be my epitaph - the only proof he needed for the existence of God was music.

This is MORNING EDITION from NPR News. I'm Renee Montagne.

INSKEEP: And I'm Steve Inskeep.